From 56f785f42845b5e58bbf89201981c564abdc0b63 Mon Sep 17 00:00:00 2001 From: Trygve Laugstøl Date: Wed, 2 Jul 2025 21:14:40 +0200 Subject: wip --- constance-ring.md | 22444 ++++++++++++++++++++++------------------------------ 1 file changed, 9644 insertions(+), 12800 deletions(-) (limited to 'constance-ring.md') diff --git a/constance-ring.md b/constance-ring.md index efd0630..d7255fd 100644 --- a/constance-ring.md +++ b/constance-ring.md @@ -8,803 +8,669 @@ creator: - role: editor text: Trygve Laugstøl ... - - - -# Kapittel I - - -Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet -barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på -fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet -inn i. - -De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det -brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var -gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små -bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med -årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, -og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i -halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune -topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i -Oscarsgate. - -Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke -mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som -piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte -hjem med Ring om aftenen. - -Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun -kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far -var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der -hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet -henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, -og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at -hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. -Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i -godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til -å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende -ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl - - -dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten -persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og -bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende -gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, -blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. -Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen -nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. - -Ring var seksten år eldre enn den unge piken han -ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, -er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig -lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel -sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en -del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en -satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri -disk kandidat, men var gått over til handelen og drev -nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. -Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, -til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et -rett behagelig ytre. - -Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende -forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så -slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært -så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan -tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk -sin kaffe i spisestuen han var alltid tidlig på ferde -lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte -hans skritt han kom alltid og kysset henne før han -gikk på kontoret for hun op og stod og vasket sitt -ansikt med hodet nede i vannbollen. - -Om middagen fant han henne blek og ordknapp med -utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet -over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med -en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, -men som hun tålmodig fant sig i. - -Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde - -ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når - -han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren -kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem -komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve -nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. - -Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk -plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. - -Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu -førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en -hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene -slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på -det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. -Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde -man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, -og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker -av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje -av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. - -Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest -knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus -posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et -drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. - -Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter -middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de -treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især -var det vannet, som lokket og drog henne. - -Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var -vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i -alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet -de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, -så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk -like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene -lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de -redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått -og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den -hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å -sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde -ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke - -fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine -fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle -dager. - -Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, -og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. -Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe -rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi -hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde -der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by -fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de -blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å -trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker -hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte -Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. -Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt -tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn -og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av -sig seiv. +# Kapittel 1 + +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var +derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de +som nygifte hadde flyttet inni. + +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det brysselertepper og på +veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann +vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. +Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, og når de +prektige bladvekster, som om vinteren stod i halvmørke bak det dobbelte +sett gardiner, fikk brune topper, blev de straks byttet om med nye fra +gartneriet i Oscarsgate. + +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper, +men det var et stadig innrykk, som piken sa, mest av herrer, som kom av +sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen. + +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun kommet ned til +Kristiania fra Molde, hvor hennes far var embedsmann og hadde da gjort +megen lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre +av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på +et vinterstivnet sinn. Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte +folk i godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i +et undrende smil. Det var noe bestikkende ingen kunde stå sig for, i den +fortrolige åpenhet og uskyl- + +dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten persons anseelse +til inntekt som selvskrevne venner og bundsforvandte. Hun pleide å gå +hoppende og nynnende gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets +folk, blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. Den +litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- nes munn, og hennes +latter var uimotståelig smittende. + +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det +gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke +var fordi hun lot sig lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få +forbindel- sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del +formue, satt i gode forretninger og var kommet i en satt alder, et stort +fortrin i tantens øine. Han var juri- disk kandidat, men var gått over +til handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor +målestokk. Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, til +tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig +ytre. + +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med +fru Ring. Hun blev stille og sky og så slett ikke glad ut mere. Hennes +øine som hadde vært så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og +rødkan- tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk sin kaffe i +spisestuen --- han var alltid tidlig på ferde --- lå nesegrus på sin +hodepute og gråt. Når hun så hørte hans skritt --- han kom alltid og +kysset henne før han gikk på kontoret --- for hun op og stod og vasket +sitt ansikt med hodet nede i vannbollen. + +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med utilgjengelig lukkede +ansiktstrekk og en viss stivhet over bevegelsene. Han søkte da å muntre +henne op med en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, men +som hun tålmodig fant sig 1. + +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde ingen innvendinger, +men lot sig villig føre avsted, når + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren kom, sendte han +henne til bad og hadde til hennes hjem- komst pyntet stuene op med et +par nye malerier og Ve- nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. + +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk plante, som tross alle +anstrengelser ikke vil trives. + +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu førte glassdører ut +til en rummelig altan, som hadde en hvit markise med høirøde border til +tak. Opefter sidene slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte +have på det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. Fra +soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde man en vid utsikt +over byen og de nærliggende høider, og borte i det fjerne så man, når +været var klart, stykker av vann, som lyste og blinket mellem den +bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. + +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest knelende på puffen +ved vinduet med albuene i vindus- posten og kinnene i hendene, fortapt i +tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. + +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- middagen var så lange +og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett +tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne. + +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var vokset op side om +side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste +sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot +bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op +mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene lå og hev på sig og slet i +sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når +det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å sanke og gjemme. Og +hun husket, hvorledes det kunde ligge og sole sig og være dovent og +fløielsbløtt og blinke + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger +om det, de hadde felles fra gamle dager. + +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, og de för avsted, +som var de sloppet ut av et fengsel. Hun gjennemlevde de deilige +sommerdager, når de i fe- rien lå på landet, og hun fikk så mange +skjenn, fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde der +nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- fogdens småpiker og +fisketurene med brødrene, når de - blev ute til langt på natt, og alle +måtte hjelpe til med å trekke båten på land, for ikke å bli usams med +Fisker- hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. Monstro han ennu +hadde den gule sydvest, som var knyt- tet inne i skjegget med +bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, +som kunde stå av sig selv. # Kapittel II +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- kelig hustru, og +så gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til +Constance, og det gjorde hun da også ved første leilighet. + +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og +da et par enstavelsesord som: Ja, jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., +inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, +hvad det var 1 veien. + +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges +hjem.» + +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til Ring. + +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det var en nydelig +historie. Var da hennes hjem ikke hos hennes mann for fanden! Og hadde +hun ikke alt, som + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne +på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne? + +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- ten foreslått. + +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig +betakket for. Var hun ikke nettop kommet fra badestedet, og hadde han +ikke undværet henne i må- neder? Det måtte da være grenser for opofrelse +også ! + +Bare det kom småfolk --- mente tanten. + +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke ha talt om det, +--- men pokker heller! + +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- grepet, sagt noe om +at alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok +vilde bedres. + +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var +ute i selskap, eller det var fremmede hos dem, kunde hun nok få en +raptus av sin gamle livlig- het, og endog undertiden gi sig hen til en +påfallende ly- stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- folk, som drev +inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei, +og alene med ham var det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han +få henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale og slite +hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut på å si ham imot eller +være ubehagelig, for da skulde han tro, hun kunde få munnen på gli, så +det forslo. + +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, dels i +forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin kone å følge med. +Hun blev i første øieblikk henrykt; hun, som aldri hadde vært utenfor +Norge, skulde endelig få se litt av verden. Men det kom og gikk som en +kort opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig ikke. Hun +forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo aldri lyst til det samme og +alltid en stikk motsatt op- + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De hadde gjort en liten +tur opover Mjøsen og Gudbrands- dalen forrige år, og da hadde de ligget +i splid og disputt om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde hvile, følte han +sig nettop så oplagt til å dra videre. --- Allikevel tenkte hun ikke på +annet enn å bli med, inntil Ring en aften, reisen kom på tale, satt og +foreholdt henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, og at +han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet ved å være riktig søt +og elskverdig både på reisen og senere. + +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det +plutselig ut av henne. + +«Gud bevar"s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et spøkende ord; men +værs'god --- hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.» + +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg reiser ikke +med.» +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem +dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller +gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge +stykkene i sine fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok +bort- over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram +absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig +spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i +forveien. + +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å forandre sin +beslutning, og blev både forbauset og im- ponert, da han merket at hun +ikke var til å rokke. + +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte de fashionable +fruentimmer, moret sig utmerket og hadde skrupler og samvittighetsnag +hver morgen, når han våk- net. Under sådanne sinnstilstander skrev han +brev hjem fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, at han ikke var +henne verdig o. s. V., men han elsket henne så høit, --- det var hans +eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det +skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på +henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde +bli mulig mellem dem for eftertiden O. S. v. Jo mer han skrev, jo +hissigere blev han; han skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin +utål- modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært. + +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige +savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men +som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin +manns selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- stemt og +mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i +humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når +det ringte. + +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det. +Hvad var hans snakk å bry sig om, han, som alltid snakket og snakket og +kom med så me- get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især om +aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- jakk med selters i. +Bare tiden vilde gå, så han kunde komme tilbake . . . Ja, sannelig --- +gikk hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. -Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk -kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. -Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da -også ved første leilighet. +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en +vemodig stemning med underlig bløte forestillinger. Hun diktet allting +om; hun var en lykke- lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som +brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen, +som gjorde henne trist og hjertesyk. -Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en -nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, -jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne -inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det -var i veien. +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et -Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de -ord: «Jeg lenges hjem.» +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring +satt og leste med henrykkelse. -Resultatet av denne samtale blev så senere referert til -Ring. +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin +forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og sine foræringer spredt ut over +bord og stoler, sank hjer- tet til bunns i hennes bryst. Der var han med +all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv til +loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- talte de trivielleste +ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt +dette diktede kram, som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i +samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte +for denne mann, var idel lede og likegyldighet. -Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det -var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos -hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som - - -hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke -der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, -han ikke vilde gjøre henne? - -Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan -ten foreslått. - -Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde -han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet -fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må -neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! - -Bare det kom småfolk mente tanten. - -Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke -ha talt om det, men pokker heller! - -Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør -grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, -og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. - -Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det -gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede -hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig -het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly -stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for -Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann -folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å -bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var -det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få -henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale -og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut -på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde -han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. - -Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, -dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin -kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; -hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig - -få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort -opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig - -ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo - -aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op - - -fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De -hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands -dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt -om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde -spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde -hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. -Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil -Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt -henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, -og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet -ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og -senere. - -«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli -hjemme,» brast det plutselig ut av henne. - -«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et -spøkende ord; men værs'god hvis du tror, at jeg tigger -dig, tar du feil.» - -«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg -reiser ikke med.» - -Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så -hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring -sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som -f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine -fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort -over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og -bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen -mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig -ting, som han hadde god greie på i forveien. - -I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å -forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im -ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. - -Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte -de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde -skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk -net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem -fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet - - -uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, -at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket -henne så høit, det var hans eneste fortjeneste. Når -han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde -bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris -på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen -disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden -o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han -skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål -modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen -hadde vært. - -Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by -med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun -hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. -Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns -selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned -stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, -og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun -gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det -ringte. - -At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å -gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, -han, som alltid snakket og snakket og kom med så me -get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især -om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon -jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde -komme tilbake ... Ja, sannelig gikk hun ikke der -og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, -allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var +ikke mange passasjerer, den gamle satte sig over til ham og spurte efter +Constances befin- nende, og om hvordan humøret var. -Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, -fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte -forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke -lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente -efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var -lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. +«Skitt» --- sa han og ristet på hodet med en grimase. -Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et +«Jeg har tenkt på det, Ring» --- sa tanten i en lav, for- trolig tone, +«at hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god +innflytelse.» -skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme -og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. - -Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for -tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og -sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer -tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin -støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv -til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for -talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, -som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, -som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av -skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort -og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere -enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var -idel lede og likegyldighet. - -Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en -sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle -såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin -nende, og om hvordan humøret var. - -«Skitt» sa han og ristet på hodet med en grimase. - -«Jeg har tenkt på det, Ring» sa tanten i en lav, for -trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så -vilde det ha en god innflytelse.» - -«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med -øinene. +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene. -«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre -det som er riktig. Min søster er så god og forstandig -ja, De kjenner henne jo så lite, men det er så un -derlig med ens mor.» +«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre det som er riktig. +Min søster er så god og forstandig --- ja, De kjenner henne jo så lite, +--- --- men det er så un- derlig med ens mor.» -Ring var ved sitt bestemmelsessted +Ring var ved sitt bestemmelsessted. -«Jeg skal tenke på det» sa han trevent og sprang -ut, mens sporvognen var i full fart. +«Jeg skal tenke på det» --- sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen +var i full fart. -«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, -Constance?» sa Ring plutselig samme dags aften, -mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, Constance?» --- sa +Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin +pipe. Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i +natt at hun var her.» -svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, -jeg drømte i natt at hun var her.» - -Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si -den av henne. +Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- den av henne. «Kunde du ha lyst til det, Constance?» -«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende -som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. +«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la +sig merke med sin glede. Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. -«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med -lebene. +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene. -«Ja, ja,» svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt -arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si -den forlovelsestiden. +«Ja, ja,» --- svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt arbeid og reiste +sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- den forlovelsestiden. -«Men ikke nu» sa han med et misfornøiet tonefall. -«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» +«Men ikke nu» --- sa han med et misfornøiet tonefall. «Det er jo +sengetid, du får da vente til i morgen.» -Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. -«Så det blev hun dog i en smule humør for, se, se, -så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn -med sin peke- og langfinger. +«Så det blev hun dog i en smule humør for, --- se, se, så det blev hun i +humør for.» Han knep hennes kinn med sin peke- og langfinger. -«Au» sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der -blir ertet. «Det gjør vondt.» +«Au» --- sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der blir ertet. «Det +gjør vondt.» -«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det -er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid -imellem oss om dagene.» +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det er noe annet enn +det mugne fjes, som går og setter splid imellem oss om dagene.» -«La nu mitt fjes være i fred» svarte hun med påtatt -furtenhet. +«La nu mitt fjes være i fred» --- svarte hun med påtatt furtenhet. -«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor -kan komme.» +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor kan komme.» «Og bli her en tid?» «Så lenge hun har lyst naturligvis.» -«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på - -det?» +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på det?» «Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» «Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. -«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» - -bad han. +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» --- bad han. +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet. -Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på -kinnet. +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og snappet henne til +sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen. -«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og -snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake -igjen. +Hun kysset ham på munnen. -Hun kysset ham på munnen - -«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i -mig.» +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.» -«Slik en skolemester» sa hun og lot, som om det -moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og -at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin -lekse. +«Slik en skolemester» --- sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå +ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn, +der fremsier sin lekse. Han lo og vilde ta henne på fanget. -«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og -vilde løs. +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og vilde løs. Han slapp henne med en sur mine. -«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, -du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som -om verden skulde forgå i neste nu.» +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, du skal ofre et +minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste +nu.» -Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse -lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med -en skuffet og fiendtlig mine. +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- lommene og gav +sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine. -Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk -hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig -måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne -med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk hun og syslet med +blomstene på en rolig, omhyggelig måte som en, der har tiden for sig. +Ring fulgte henne med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han gjespet og vilde til sengs. -Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var -jo i stand på soveværelset. +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på +soveværelset. -Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av -stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø -bet hans üblide sinnsstemning. +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av stuen med avmålte +skritt og et smell av døren, som rø- bet hans ublide sinnsstemning. -Da Constance langt om lenge var ferdig med sine -blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og -aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta -géren om. +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op +i sitt syskrin, ordnet bøker og aviser og tok sig til sist for å flytte +nipssakene på eta- géren om. - - -Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante -stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run -ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. -Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt -inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden -over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller -også måtte hun rent ha glemt det. - -En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt -skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. - -«Hvor blir du av, Constance?» det lød så klynkende. - -«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like -av sengen for å se, hvad hun tok sig til. - -Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha -trukket sterkt fra vinduet. - -«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om -hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå -slukket hun lampen og gikk inn til ham. - - -# Kapittel III - - -Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren -skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før -ste dampskib. - -Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel -satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den -fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds -med hennes stell. - -Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. -Gikk hun ikke der og var i godt humør. - -De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance -hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert -øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting -til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran -dring i arrangementet. - -Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i -gråt og falt henne om halsen. - - -Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp -skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. - -Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige -håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl -dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det -var for en ny kirke, de kom forbi. - -Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri -stiania på seksten år. - -Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte -hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som -duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, -som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og -om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å -stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. -Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde -med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane -stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. - -Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con -stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, -som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. - -«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for -nøielse» sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som -uttrykte hans misnøie. - -«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da -hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad -går det av dig, barn?» - -«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» det lød halvkvalt, -bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. - -«Jo, det er oplivende for en mann» sa Ring og gjorde -en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme -til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige -stilling. - -Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse -for dem alle at kjørselen var til ende. - -Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i -værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han - - -utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde -henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått -dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og -de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt -hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok -frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så -plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter -nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget -salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom -kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende -hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en -mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet -foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i -løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig -ganske ør i hodet. - -Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han -beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var -strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så -fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, -og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For -å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer -til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme -lagede eplekake. - -Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore -kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde -være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så -danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det -merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for -melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for -vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe -til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over -drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel -ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev -sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig -over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde -holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, - - -om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja -ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte -ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for -Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å -henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, -kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke -edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor -kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så -angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det -siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for -en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad -han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet -på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har -bestemt sig til å bære det med tålmodighet. +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- stativene borte ved +det brutte vindu, hvor det i en run- ding om et lite marmorbord stod et +par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var +trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden over, +at moren skulde komme, var som blåst bort, eller også måtte hun rent ha +glemt det. + +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, +og Constance skvatt høit i været. + +«Hvor blir du av, Constance?» --- det lød så klynkende. --- --- «Jeg +ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad +hun tok sig til. + +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra +vinduet. + +«Nu kommer jeg» --- sa hun litt forfjamset, som om hun var blitt +overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå slukket hun lampen og gikk inn +til ham. + +THI. + +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- skriver Blom, at +moren skulde komme nedover med før- ste dampskib. + +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- satt med å pynte +gjesteværelset op og bringe huset i den fullkomneste orden, forat moren +skulde bli riktig tilfreds med hennes stell. + +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. Gikk hun ikke der +og var i godt humør. + +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen +vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på +gjesteværelset med småting til toalettbordet eller for å prøve en eller +annen foran- dring i arrangementet. + +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i gråt og falt henne +om halsen. + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- skib ikke var det +rette sted til å opføre scener på. + +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige håndklapp, og i +vognen opover henvendte hun likegyl- dige spørsmål til Ring om, hvad +gaten het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi. + +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- stiania på seksten +år. + +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte hun å fortelle om alt +hjemmefra, disse småting som duene og hønsene, om den eldgamle hest, det +kjære dyr, som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og om de +gamle gardiner, som hun og Constance pleide å stoppe til hver pinse, og +som nu endelig måtte kasseres. Og så husket hun på de masser av +hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle +Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. + +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- stance sår om hjertet +og bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og +stred med gråten. + +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- nøielse» --- sa Ring +plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie. + +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille +ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?» + +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» --- det lød halvkvalt, bedende, og +hun holdt lommetørklæet for øinene. + +«Jo, det er oplivende for en mann» --- sa Ring og gjorde en heftig +bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han +inntok nøiaktig sin forrige stilling. + +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle +at kjørselen var til ende. + +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde +straks se hele leiligheten. Han + +utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde henne, hvad +maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og +viste henne sølvtøiet og de fine glassaker, trakk henne inn i +soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så plutselig at +hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til +Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at +fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende hast +fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en mengde albumer og +illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev +han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte +sig ganske ør i hodet. + +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på +bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling +av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin +svigermors ankomst, drakk han tre drammer til de kolde retter og et par +glass sherry til den hjemme- lagede eplekake. --- + +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- kom han henne +ubehageligere, enn når han satt og skulde være elskverdig. Så var det jo +også dette, at han i så- danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, +og det merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- melig +undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- vrengte han, og for å få +det til å klinge, la han ofte noe til, som slett ikke var sant. Hun +kunde godt selv over- drive, når hun var i humør til det, men så vilde +hun hel- ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev sint +og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig over hennes vranghet. +Som nu i aften, da hun ikke kunde holde sig, men gjorde innsigelse imot +noe, han fortalte, + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- ges bort for +tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et +meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det +gikk ikke an å henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, kunde +en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke edfestet. Constance gav +sin mor et skarpt svar. Hvor kunde hun blande sig i ting, hun ikke +kjente? Men så angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt +det siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for en mann, når +ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog +han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å +forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet. «Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, -Constance» sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor -det, og Ring var gått inn til sine piper. -«Å pytt» sa Constance og slo med nakken +Constance» --- sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- det, og Ring var +gått inn til sine piper. «Å pytt» --- sa Constance og slo med nakken. -«Nei alvorlig, det er ikke tekkelig.» +«Nei alvorlig, --- det er ikke tekkelig.» «Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» -«Lyve, det er da et besynderlig ord .» +«Lyve, --- det er da et besynderlig ord --- ----.\> «Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» -«Snakk du må virkelig ikke være slik, det går ikke -an å behandle sin mann så hensynsløst.» +«Snakk --- du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin +mann så hensynsløst.» -«Du skulde ikke holde med ham, mor han er kar -for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at -du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue -med.» +«Du skulde ikke holde med ham, mor --- han er kar for å greie sig selv, +kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke +til å være i stue med.» -«Ta parti, holde med det er forestillinger, som -ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» +«Ta parti, --- holde med --- det er forestillinger, som ikke hører +hjemme i et ekteskap, som det skal være.» -Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne -munnviker og nesen til værs. +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne munnviker og nesen til +værs. -«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm -far og jeg stod jo aldri på den fot.» +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din far og jeg stod +jo aldri på den fot.» -«Nei far, nei, det tror jeg nok» sa hun med en -stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa +«Nei far, nei, --- det tror jeg nok» --- sa hun med en stemme og en +mine, som protesterte mot den dragne pa- -rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram -mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd -somt utekkelig?» +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- mer og satt og +vrøvlet med tykt mæle og var så redd- somt utekkelig?» -«Om Ring drikker en dram eller to til maten, det er -ingen ting å bry sig om.» +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, --- det er ingen ting å bry +sig om.» -«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved -vann i.» +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved vann i.» -«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise -sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få -ham til å debauchere.» +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner +for det, er den sikreste vei til å få ham til å debauchere.» -Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn -i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass -selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde -bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn i dagligstuen, +hvor Ring satt og røkte med et stort glass selters og konjakk foran sig. +Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det +begge. -Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og -gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til -hørerinne, som svarte og lo i rette tid. +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og gestikulerte i ett +kjør, og fru Blom var en utmerket til- hørerinne, som svarte og lo i +rette tid. -«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» sa -han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille -avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne -op av stolen og vilde dra henne til sig. +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» --- sa han plutselig i en +oprømt tone. «Legg bort den fille- avisen og kom her og vær hyggelig.» +Han trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig. Hun stred imot. -«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for -manende. +«Så, sett dig dog, Constance ---» sa fru Blom for- manende. -Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på -sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne -ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden -av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun -kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av -tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og -hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen -nes brennende tørre ansikt. +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på sitt kne. Han +begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun +skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at +hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og +konjakk var henne dertil så motbydelig, og hans leber og skjegg kjentes +ekkelt og fuktig mot hen- nes brennende tørre ansikt. -«Slipp mig du kveler mig!» ropte hun plutselig og -siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet -og gikk ut av stuen. +«Slipp mig --- du kveler mig!» ropte hun plutselig og slet sig løs. Hun +för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen. -«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» sa +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» --- sa -2 Amalie Skram. I. +2 --- Amalie Skram. I. - -Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn -å være elskverdig og alltid er hun slik.» +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn å være +elskverdig --- og alltid er hun slik.» Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. -«Hun er trett og nervøs i aften» sa fru Blom meg -lende. +«Hun er trett og nervøs i aften» --- sa fru Blom meg- lende. + +«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- minert ned igjen. +«Den minste smule vennlighet må jeg tigge mig til, som var det en nåde, +hun viste mig !» -«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter -minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg -tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +«Det ligner så lite Constance» --- svarte fru Blom og så ut til å grunde +over saken. -«Det ligner så lite Constance» svarte fru Blom og -så ut til å grunde over saken. +«Det er naturligvis et lune, en grille, --- noe fordømt romansludder --- +om forladelse.» Han var uforvarende -«Det er naturligvis et lune, en grille, noe fordømt -romansludder om forladelse.» Han var uforvarende kommet til å hikke. -«Nei, tror du det?» sa fru Blom skeptisk. +«Nei, tror du det?» --- sa fru Blom skeptisk. -«Ja gu tror jeg det det er den eneste mulige for -klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» +«Ja gu tror jeg det --- det er den eneste mulige for- klaring. Hvad +skulde det ellers være, for fanden?» -Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine -negler. +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine negler. -«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» -vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, -falt hun nok tilføie.» +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» vedblev Ring. +«Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, falt hun nok tilføie.» -«Uff nei gjør ikke det, Ring, Constance må tages -med kjærlighet.» +«Uff nei --- gjør ikke det, Ring, --- Constance må tages med +kjærlighet.» -«Kjær kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et -plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den -mann, som kunde være kjærligere.» +«Kjær --- kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et plutselig sett imot +sin svigermor. «Jeg gad se på den mann, som kunde være kjærligere.» -«Du får ta det med fornuft, Ring, de fleste unge -koner er litt tufs de første par år.» +«Du får ta det med fornuft, Ring, --- de fleste unge koner er litt tufs +de første par år.» -«Fanden heller, de er forelsket er de. Marie -f. eks., der skulde du se en kone. Men Constance er -så rar, jeg forsikrer dig til, at» her bøiet han -sig nærmere og talte i en lavere tone. +«Fanden heller, --- de er forelsket --- er de. Marie f. eks., der skulde +du se en kone. --- Men Constance er så rar, --- jeg forsikrer dig til, +at» --- --- her bøiet han sig nærmere og talte i en lavere tone. -«Constance er så ung ennu, det retter sig nok,» sa -fru Blom tillitsfullt. +«Constance er så ung ennu, --- det retter sig nok,» sa fru Blom +tillitsfullt. -«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre sig, hvis jeg skal +bli en lykkelig mann. Jeg har satt store -sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store +forhåpninger til ditt besøk, --- du får virkelig se til å tale med +henne.» -forhåpninger til ditt besøk, du får virkelig se til å -tale med henne.» +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand +på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes +datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om +henne, mens hun klædde sig av. -Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så -var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste -sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne -inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, -mens hun klædde sig av. +Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- kanten hos henne. -Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge -kanten hos henne. +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her +natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig +tilfredshet. -«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at -du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av -glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke +det?» -«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance -Hvorfor er du ikke det?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... -«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . -Hvor pene dine nye nattkapper er. Har du sydd -dem seiv?» +Hvor pene dine nye nattkapper er. --- --- Har du sydd dem selv?» -«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con -stance.» +«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- stance.» «Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» -«Ja visst, ja. Ikke sant, Constance, har du ikke -så meget å være glad for?» +«Ja visst, ja. --- --- Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være +glad for?» + +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; --- --- hun -«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; hun broderer så pent.» -«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som -er så snild.» +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som er så snild.» -«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller -og tunger er både snarere og penere.» +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller og tunger er både +snarere og penere.» «La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» Hun skjulte sitt ansikt hos moren. -«Søte barnet mitt, du elsker jo din mann, -hvad, gjør du ikke? Hvad?» +«Søte barnet mitt, --- --- du elsker jo din mann, --- hvad, gjør du +ikke? Hvad?» «Jeg vet ikke, jeg.» @@ -812,799 +678,660 @@ hvad, gjør du ikke? Hvad?» Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. -«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» sa hun sakte. - +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» --- sa hun sakte. -«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, -var det ikke da av kjærlighet?» +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av +kjærlighet?» -«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, det var det vel også -på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, -men» hun holdt inne og så forlegen ut. +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, --- det var det vel også på en måte. Jeg +har nok studert på det, må du tro, men, men» --- hun holdt inne og så +forlegen ut. «Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» «Men jeg synes ikke om å være gift.» -«For noe urimelig snakk» sa fru Blom indignert. +«For noe urimelig snakk» --- sa fru Blom indignert. -«Synes du det er så urimelig? Kan du slett -ikke forstå det? Og tror du ikke det ofte kan gå -så?» +«Synes du det er så urimelig? --- --- --- Kan du slett ikke forstå det? +--- --- Og tror du ikke det ofte kan gå så?» «Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» «Er det bare det det kommer an på?» -«lallfall det det burde komme an på.» +«Tallfall det det burde komme an på.» -«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, -uansett hvor god eller dårlig han er.» +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god +eller dårlig han er.» -«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds -hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds hjemme, en hustru har +ikke lov til å tenke slik.» «Det kan jeg ikke begripe.» -«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, og -det er det verste i et ekteskap, du må for Guds skyld -ikke være barnaktig, Constance.» - -«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du -ikke si nei, jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos -dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og -løftet hennes hode op imot sig. - -«Hos mig, er du gal, barn?» - -«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, -når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam -men» —• sa hun innsmigrende. - -«Ja, den gang, ja, da var du jo så liten.» - -«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, --- og det er det +verste i et ekteskap, --- du må for Guds skyld ikke være barnaktig, +Constance.» -ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du ikke si nei, --- jeg +har sånn lyst til å ligge her inne hos dig.» Og hun stakk hendene inn +under morens nakke og løftet hennes hode op imot sig. -igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +«Hos mig, --- er du gal, barn?» -meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, når det kom gjester, +husker du, og vi måtte ligge sam- men» --- sa hun innsmigrende. -nattøi.» +«Ja, den gang, ja, --- da var du jo så liten.» +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel ikke det noe . . . +Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme igjen, og at det er sommerferie, +og så kan vi snakke så meget, som vi vil . . . jeg springer inn og +henter mitt nattøi.» Hun var allerede borte ved døren. -«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din -mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for -melig bestyrtet ut. - -«Såpass måtte han vel gi mig lov til, han, som er -så snild.» - -«Kom her, Constance» sa moren strengt, og da hun -atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al -vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller -ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske -ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde -betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em -bedsmanns datter være kommet således på det tørre, -det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, -elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem -mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun -ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han -søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var -nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun -strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun -holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde -vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde -hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun -skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. -Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel -signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance -som i gamle dager, - -Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo -ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, -hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun -skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne -til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å -være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt -op å ete og drikke det var sant —, men det hadde hun -alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med -denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske - - -ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne -i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe -menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så -avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes -skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun -satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, -fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig -forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be -søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når -hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett -ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en -alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet -sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det -lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite -om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare -de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde -være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an -ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut det -skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom -an på det. - -«Ikke sant, Constance min, du vil være en god og -fornuftig pike?» sa fru Blom til sist efter å ha ventet +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din mann si!» Fru Blom +satt over ende i sengen og så for- melig bestyrtet ut. + +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, --- han, som er Så snild.» «Kom +her, Constance» --- sa moren strengt, og da hun + +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- vorlig til henne. +Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes +plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- bedsmanns +datter være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. +Og sånn en prektig, elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for +hjem- mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde +ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin +kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, +og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem +begge sine. Og var det noe, hun hadde vanskelig for å vinne bukt med hos +sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og +hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. Når hun +holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- signet, og hun +skulde være hennes egen kjære Constance som i gamle dager, + +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- ren også trykke +henne til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med +kravet om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge +henne til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være +lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt op å ete og drikke --- +det var sant ---, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe +for, at hun gikk med denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse +vanske- + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne i fred. Selv +skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis +det nu virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke +hennes skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på +sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en +bitter skuffelse og en smertelig forlatthet. Hun hadde lovet sig så +meget av morens be- søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at +når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke +hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en alliert av dem, som +gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort +rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å +vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde +undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde være så vennlig og blid mot +Ring. Det skulde ingen an- ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +--- det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom + +an på det. «Ikke sant, Constance min, --- du vil være en god og +fornuftig pike?» --- sa fru Blom til sist efter å ha ventet + litt på at datteren skulde si noe. -«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare -se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og -gikk ut av stuen. +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» +Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen. # Kapittel IV - - -Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. -C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku -sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med -åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var -småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise -penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende -bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein -Foss' søster. - - -Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av -og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo -ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der -for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om -gangsfot med hverandre. - -- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn -en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir -meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for -innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. -Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes -ferietid var snart til ende. - -Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt -drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be -hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru -Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med -snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun -så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde -båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor -bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke -lig å peke på det for henne. - -Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al -deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og -undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — In -nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette -ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, -hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden -gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, -som hun hadde lyst til å slå ham. - -Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt -fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å -motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over -alt, hvor det gikk noen ting for sig. - -Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom -riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så -rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk -kelig liv, disse to. Rings eneste feil —. Men Herregud, - -han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste -morgensær. - -Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings -venner var hennes opvartende kavalerer, men det var -jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak -kurat likedan mot dem alle, så kunde det jo ikke bli -anledning til rykter. - -Jo, fru Blom fant at hun hadde grunn til å være -tilfreds. - -De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og -Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru -Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener -vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i -strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i -den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con -stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort -vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og -til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig -hadde budt henne. - -Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt -siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam -mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; -deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så -meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed -vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett -ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med -Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet -gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte -lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an -net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. - -Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det -ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde -dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. - -Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at -det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne -et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. - - -Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også -under overveielse. - -R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke -dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over -døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma -rie blev redd for at det hele skulde strande. - -«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» -hvisket hun til sin mann «men du er vel trett, Ri -kard?» - -«Nei hør, vet du hvad, det blir det altså ikke -noe av.» - -Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold -punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke -av samme glass. - -«Nei, naturligvis jeg kom til å tenke på det, fordi -de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. C. Hansens. Fruen, +som het Marie, var Constances ku- sine, datter av en infanterikaptein +Foss fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer +var småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- penger +frem og tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel +Blom, som var gift med kaptein Foss" søster. + +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene +blitt ved å være venner. Nu var de jo ved sine giftermål også blitt +slektninger, og det var der- for en selvfølge at de to familier stod på +en fortrolig om- gangsfot med hverandre. + +--- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn en måned. Nummer tre av +hennes døtre skulde konfir- meres i oktober. Masser av ting, som skulde +gjøres for- innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det +var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til +ende. + +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt drøftet mellem mor og +datter. Constance avverget be- hendig enhver streifen inn på disse +enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at +hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der +kunde Ring se, hvor bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært +tilstrekke- lig å peke på det for henne. + +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- deles merkelig +elskverdig. Hun lo av hans vitser og undlot enn ikke å kysse ham efter +måltidene. --- --- In- nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at +dette ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, hvor vennlig +hun var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da +kunde hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham. + +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt fra morgen til +aften med visitter og selskaper, med å motta besøk og gå i butikker og +ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig. + +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom riktig godt ut av +det med hverandre, og det var jo så rimelig; de hadde så mange +betingelser for å føre et lyk- kelig liv, disse to. Rings eneste feil +--- ---. Men Herregud, + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær. + +Det var svært så fetert Constance var, --- alle Rings venner var hennes +opvartende kavalerer, --- men det var jo Ring, som drog dem til huset, +og Constance var ak- + +kurat likedan mot dem alle, --- så kunde det jo ikke bli anledning til +rykter. + +Jo, --- fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds. + +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening +hadde foranstaltet til ære for fru Blom. I fem, med mat og drikkevarer +velforsynte wiener- vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i den snevre +passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- stance glidd og hadde støtt +foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun +haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så +iherdig hadde budt henne. + +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt siste del av sin +lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- mel. Hans og Rings foreldre hadde +vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var +så meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- vard. Så kom +det en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, +men da Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre +bekjentskapet gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- net hjem og +håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. + +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det ropt holdt fra den +forreste vogn og foreslått at de skulde dra ned til «Ingebret» for å +spise til aftens. + +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd +å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne et sted, hvor de kunde være mer +for sig selv. + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse. + +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke dette med å vise sig på +et offentlig sted; de andre over- døvet ham og mente at det just var +fornøielig. Fru Ma- rie blev redd for at det hele skulde strande. + +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» --- hvisket hun til sin +mann --- «men du er vel trett, Ri- kard?» + +«Nei hør, vet du hvad, --- det blir det altså ikke noe av.» + +Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange +undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass. + +«Nei, naturligvis --- jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at +du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. «Hvem gjorde det?» spurte Hansen. «Å, det var bare Lorck.» -Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side -mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme -lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. +Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- mann opmerksom +på den deilige utsikt. Hun kom forme- lig i ekstase, skjønt det var +nesten mørkt. Hansen bet sig i pekefingeren. -«Hvis du vil, Marie, så, ja altså gjerne for mig» - -sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvis du vil, Marie, --- så, --- ja altså gjerne for mig» --- sa han i +en lav og litt treven tone. -«Hvad sier du, min venn?» spurte hun og vendte sig -mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. +«Hvad sier du, min venn?» --- spurte hun og vendte sig mot ham, +fremdeles snakkende om utsikten. -«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is -«Re? hvem? å i aften, nei slett ikke, vennen min, - -det var bare et dumt innfall.» +«Be? hvem? --- å i aften, --- nei slett ikke, vennen min, --- det var +bare et dumt innfall.» «Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» -«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, -siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om -de vil ta til takke hos oss, men det blir improvisert, -jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i -huset. Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det ---. Å, Ring, --- siden De +allikevel er ute av vognen, spør de andre, om de vil ta til takke hos +oss, --- men det blir improvisert, --- jeg vet såmenn ikke, om jeg har +det bitterste grand i huset. --- --- Kan du høre for en glede det blir, +Rikard !» Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til -å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han -sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt -det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som -noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til -trekkende. - -Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran -speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, -fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter -fra vinduene til dekorasjon under den store palme og -foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul -vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran -fotstykket. - -Snart var de alle plasert i makelige seter med benene -utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ -desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå -bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske -begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle -stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an -siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde -vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det -en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små -snakket nesten hviskende. - -«Å Meier, spill for dem så lenge, bordet skal snart -være dekket» sa fru Marie, som ilte gjennem stuene -med en armstake i hver hand. - -En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl -let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis -ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk -med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til -pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing -rene i stormløp fare over tangentene. - -«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte -hodet halvt mot de andre. - -«Om aftenstemning om lengsel om kjærlighet -—. —om Sarabråten, om —» de ropte alle i munnen -på hverandre. - - - -«Om hvad sier De, frue?» Han dreide sig helt om -og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. - -«Jeg sa ikke noe, jeg» svarte hun og 10. - -Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be -vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. - -«Spill om oss, oss alle sammen!» ropte Constance. - -«La gå, men en om gangen, nu begynner jeg med -Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i -luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev -slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et -broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og -duse, så et muntert leende kvitter så en adagio, al -vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som -lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs -sang. - -«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. - -«Han gjør det jo sittende, ser De» svarte Lorck. +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- sen gjorde alltid +sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. +Fruen visste så godt som noen at det var henne og ikke ham, som gjorde +huset til- trekkende. -«Ikke vrøvl nu improviserer han virkelig?» +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran speilet i entréen +og inne i Maries påklædningsværelse, fikk hun lampene tendt og flyttet +de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme +og foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- vet uten +noen konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket. -«Ja, Gud bevars» sa han i en tone, som om det erg -ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, det er ikke til -å holde ut» +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene utstrakt på bløte +skamler; småbord med broderte klæ- desbetrekk og brokete frynser var +trukket frem for å stå bekvemme til bakkene med glass og karafler og til +aske- begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle stuene. +De var trette efter klatringen i fjellet, og an- siktene brente efter +det lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen +igjennem; nu falt det en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt +og små- snakket nesten hviskende. -«Skal han ikke bli musiker?» - -«Det er han jo, frue!» +«Å Meier, spill for dem så lenge, --- bordet skal snart være dekket» --- +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene med en armstake i hver hånd. -«Svar ordentlig da! av fag, skjønner De?» +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- let hår på et +hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært +vel flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen +bort til pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- rene i +stormløp fare over tangentene. -Lorck trakk på skuldrene. +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot +de andre. -«La være å dampe mig op i øinene» hun tok sigaren -ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente -med å røke til siden.» +«Om aftenstemning --- om lengsel --- om kjærlighet --- --- om +Sarabråten, --- om ---» de ropte alle i munnen på hverandre. -«Ja, Gud bevars» bemerket Lorck lakonisk. +«Om hvad sier De, frue?» --- Han dreide sig helt om og så på Constance, +som satt i sofaen med Lorck. -«Har De noensinne hørt make til fyr, det er synd -at han ikke blir kunstner» sa løitnant Fallesen, som -hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con -stance. +«Jeg sa ikke noe, jeg» --- svarte hun og Io. -«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- vegelse som av +rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. -«Nei, faren, ser De, han vil, han skal studere jus, -tror jeg det er jo rent bort i natten.» +«Spill om oss, --- oss alle sammen!» ropte Constance. +«La gå, --- men en om gangen, --- nu begynner jeg med Dem, frue!» Han +kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så +ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til +å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og duse, +så et muntert leende kvitter --- så en adagio, al- vorlig og verdig som +en spansk fandango, og så noe, som lød lengselsfulli klagende som en +trubadursk elskovs- sang. -«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte -jeg forleden» sa en spissneset liten frøken med en -masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, -han skal til utlandet for å utdanne sig,» og hun nik -ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru -Ring?» +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. -«Det ligger til familien» sa Fallesen «moren er i -slekt med Ole Bull.» +«Han gjør det jo sittende, ser De» --- svarte Lorck. «Ikke vrøvl nu --- +improviserer han virkelig?» «Ja, Gud bevars» --- sa han i en tone, som +om det erg- -«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, --- det er ikke til å holde ut» +--- -«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket -Lorck. +«Skal han ikke bli musiker?» -«En to tre og tyve år vel» — +«Det er han jo, frue!» -«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for -sikret frøken Schwartz. +«Svar ordentlig da! --- av fag, skjønner De?» -«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore -slo Lorck. +Lorck trakk på skuldrene. -Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. +«La være å dampe mig op i øinene» --- hun tok sigaren ut av munnen på +ham og la den bort. «De kan vente med å røke til siden.» -Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å -merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. -Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse -langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med -stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med -hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i -fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så -betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på -tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm -for å få ild. +«Ja, Gud bevars» --- bemerket Lorck lakonisk. -«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op -dørene til spisestuen. +«Har De noensinne hørt make til fyr, --- det er synd at han ikke blir +kunstner» --- sa løitnant Fallesen, som hadde skiftet plass og nu satt +på en lav puff ved Con- stance. -Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og -endte i en stygg dissonans. +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» --- spurte hun. -«De fortsetter nok efter bordet når vi ber Dem -pent,» sa Marie, da han reiste sig. +«Nei, faren, ser De, --- han vil, han skal studere jus, tror jeg --- det +er jo rent bort i natten.» -«Takk, tusen takk, makeløst, utmerket, så mor -somt!» summet det rundt omkring ham. +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte jeg forleden» +--- sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og +lorgnett. «Jeg tror nok, han skal til utlandet for å utdanne sig,» --- +og hun nik- ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?» -Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans -eksempel og førte hver sin dame til bords. +«Det ligger til familien» --- sa Fallesen --- «moren er i slekt med Ole +Bull.» +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» --- hvisket Lorck. «En to --- tre +og tyve år vel» --- -«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» hvisket -fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, -«du er for utringet, en ser ditt bryst.» +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- sikret frøken +Schwartz. -«Mitt bryst! umulig, tante.» +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- slo Lorck. -«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. Rett på det, før -din mor ser det.» +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. -Sitte og stirre, uff, at Lorck kunde være så vemme -lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun -blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så -langt op, som hun kunde få den. +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at +musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske +stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra +munnen, og slo med stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel +lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget +og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å +passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en +vifteformet skjerm før å få ild. -«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene -var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal -vi ikke?» +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til +spisestuen. -«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg +dissonans. -«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» +«De fortsetter nok efter bordet --- når vi ber Dem pent,» --- sa Marie, +da han reiste sig. -«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, det kan nettop -være morsomt -—» +«Takk, tusen takk, --- makeløst, --- utmerket, så mor- somt !» --- --- +summet det rundt omkring ham. -«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme -tisk rypebryst. +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver +sin dame til bords. -«Verten må begynne» lød det fra flere. +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» --- hvisket fru Wleiigel, som +kom bakefter med stipendiat Feyn, --- «du er for utringet, en ser ditt +bryst.» -Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre -likeså. +«Mitt bryst! umulig, tante.» -«Ja, altså» sa han og reiste sig «jeg er blitt -dømt til å holde en tale, jeg sier med vilje dømt altså +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. --- Rett på det, før din mor ser +det.» -for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god -villig, og for at de skal være genegne, jeg sier genegne -altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra -Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. -Vi har, derom tør jeg forutsette enighet hatt en sær +Sitte og stirre, --- uff, at Lorck kunde være så vemme- lig, og tenkte +han kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig +den hvite blonde så langt op, som hun kunde få den. -deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» «Enn +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene var kommet i +omløp, --- «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» -Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. «Når und +«Takk skjebne ---», sa Lorck og sukket. -tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker ---» -«Jeg har satt en stokk til,» innskjøt Meier. -— «Og at +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, --- det kan nettop være morsomt ---» -hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +«For mig gjerne, men altså ---» han tok sig et herme- tisk rypebryst. -«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +«Verten må begynne» --- --- lød det fra flere. -hadde Ring til bords. «Nei, ti nu stille,» lød det under +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre likeså. -almindelig latter. «Og at frøken Schwartz har spolert +«Ja, altså» --- sa han og reiste sig --- --- «jeg er blitt dømt til å +holde en tale, --- jeg sier med vilje dømt altså --- for at selskapet +skal forstå at jeg ikke gjør det god- villig, og for at de skal være +genegne, --- jeg sier genegne altså til overbærenhet ---» «Hør, hør!» +lød det oppe fra Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, --- derom tør jeg forutsette enighet --- hatt en sær- deles +fornøielig dag, ingen skygge av uhell. --- «Enn Constances fot da?» +avbrøt hans kone ham. --- «Når und- tages at fru Constance har støtt sin +fot,» fortsatte han. --- «Jeg har satt en stokk til,» --- innskjøt +Meier. --- «Og at hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev +Hansen. --- «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. --- «Nei, ti nu stille,» lød det under almindelig +latter. --- «Og at frøken Schwartz har spolert -sin kjole» gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, -«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de -nevnte.» «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» -sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat -ter. Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! -«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con -stance. +sin kjole» --- gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro ---, «altså ingen +skygge av uhell, når undtages altså de nevnte.» --- «Og det kaller De å +fatte Dem i korthet» --- sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle +brast i lat- ter. --- Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! --- +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- stance. -«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte -Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også -vilde ha et ord med i laget. +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte Marie. «Og de er +ikke så få ---» sa Fallesen, som også vilde ha et ord med i laget. «Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. -«Hvafornoe skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring -og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig -heten slo an. +«Hvafornoe --- skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring og lo selv så +veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- heten slo an. -«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er -enige om ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av -slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer -og herrer, —• velkommen til bords!» +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er enige om --- ja, +altså å ønske oss en likeså behagelig av- slutning på dagen. («Hør! +Hør!») Ja, altså mine damer og herrer, --- velkommen til bords!» -«Hipp, hipp, hurra!» forsøkte Ring og dirigerte med -armen. «Hurra, hurra!» lød det med et par spinkle -røster. +«Hipp, hipp, hurra !» --- forsøkte Ring og dirigerte med armen. --- +«Hurra, hurra !» --- lød det med et par spinkle røster. -«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet -ut, «vi blir opsagt.» +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet ut, --- «vi blir +opsagt.» -«Hvordan går det med Deres fot, frue?» spurte -Fallesen, som satt ved Constances høire side. +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» --- spurte Fallesen, som satt ved +Constances høire side. «Den er visst god igjen.» -«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var -ment på å skulle gå henne like til sjelen. +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle +gå henne like til sjelen. -«Fyll i glassene, mine herrer» ropte Hansen og slo -til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Fyll i glassene, mine herrer» --- ropte Hansen og slo til lyd ---, +«Ring vil utbringe en skål.» «Vi kan godt snakke videre for det» --- sa +Constance -«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance -halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad -det er om.» +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.» -Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance -var så villig til å innlate sig med ham. +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til +å innlate sig med ham. -«Gubevars, det er mer enn tilstrekkelig» sa han -og 10. +«Gubevars, --- det er mer enn tilstrekkelig» --- sa han +og 1o. +Constance Ring on «Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. -«Ja, frue jeg sa beklager men bry Dem ikke om -det, når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» - -«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets -makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De -det, løitnant Fallesen» - -«Nei, jeg gjorde ikke, frue, hvor kan De også for -lange . Hvad jeg vilde sagt, hvis nu Deres fot -hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære -Dem hjem, jeg er så sterk, skal jeg si Dem, arm -muskler —» - -«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte -sig fra ham. - -Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, -og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne -med et nesten tilbedende uttrykk. - -Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte -slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra -henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks -efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. -Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød -met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; -han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en -strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt -glass. - -«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens -han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise -og sette sig «De får da vente, til han altså nevner -navnet.» - -Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke -lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt -ham. - -«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck -i en ergerlig tone. - -«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. - -«De ser jo, hvor han sitter og stirrer øinene sprin - -ger snart ut av hodet på ham. Hvad vil De nu det -for —?» - -«Hyss, værsgod hør efter» svarte Constance med en -hodebevegelse op imot Ring. - -«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte -fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. - -«Men så hold dog op, Lorck» - -«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, -står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde -så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort -glass madeira. - -«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da -iallfall har De sett en sånn munn og slike tenner, -og som han bærer hodet har De sett på det, spør jeg?» - -«Nei» svarte Lorck tvert. - -«Og så har han et blikk så godt og ufordervet det -er noe uskyldig over ham.» - -«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. - -«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» - -«Baktale! Jeg tror min santen jeg spør, om jeg -så meget som har åpnet min munn?» - -«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» - -«Jeg må si, det er harde kondisjoner. Forresten li -ker jeg ham godt, jeg fælt bra fyr men når De ta -ler om hans uskyld nu ja, De må virkelig und -skylde. Men enfin, er De ment på å drepe mig nu? -Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, over -lever jeg det ikke.» - -Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og -mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som -De kan sludre,» sa hun. - -«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å -tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for -trinlige piano- og harpespil ...» «fiolin,» hvisket -frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» -sluttet Ring sin tale. - - -Meir for op som en champgnekor; han hade ike - -ant, at alt det vidløftge snak, hvora han bare hade - -opfanget lyden av et og anet ord, gjaldt ham. Skålen - -blev imdlert druket under smil og nik og buk fra - -ale kanter. - -Den nest tale, Ring holdt, var for sin svigermo, hvem -han hevt slik til skyen at den gode dame ike viste, -hvor hun skulde se hen for undsel. - -Han blev så røt over sin egn veltanh at tåren -kom ham i øine; med diren stem kalte han hen - -for sin gode engl, sit livs høiest velsign, hvad han -ike vilde betnk sig på å si, såom hun hade bragt -hans dyreba hustr til verdn og skj enkét hen til +«Ja, frue --- jeg sa beklager --- men bry Dem ikke om det, --- når jeg +taler med Dem, er jeg rent konfus.» -ham. Og i den forbindels vilde han også nev den - -gamle elskig tane Wleig, hvem han ans for sin +«Nei, hør på Ring» --- sa Constance og lo, --- «geniets makt løfter +sinnet og foredler sjelen, sa han, --- hørte De det, løitnant Fallesen» +--- -ane mor. En skål for fruen Wleig og Blom. +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, --- hvor kan De også for- -Da desrtn var spit, og de met gjestr la servit +lange --- ---. Hvad jeg vilde sagt, --- hvis nu Deres fot hadde vært +dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære Dem hjem, --- jeg er så +sterk, skal jeg si Dem, --- arm- -ten samen, reist Ring sig for tredj gan og vilde +muskler ---» -tale for kvine. Det gik en sukend muien gjen +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham. -nem de forsamled. Lorck gav høilydt sin uvilje til +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, og møtte plutselig +Meiers blikk, som var heftet på henne med et nesten tilbedende uttrykk. -kjen. +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte slo et øieblikk +hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så +bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet +henne. Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- met; halvt +ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og +blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for +henne og tømte sitt glass. -«Der kan du se, Marie,» sa Hanse med et unådig -øiekast, — «det dume påfun! —Du måte jo vist at -den fyren altså ike er til å stane.» +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin +borddame, hadde sett Meier reise og sette sig --- «De får da vente, til +han altså nevner navnet.» -Ring merkt inget. Med hevt glas og anstreg -mæle holdt han sin lovsang til kvines pris. Det var -om hjemts kvine han vilde tale, om den kvine, som +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- lig over den +stumme hilsen, Constance hadde sendt ham. -av Gud var git mane til medhjlp; og når han tale +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck i en ergerlig +tone. -om den kvine, så var det ike ut i det blå, for nu var +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. -det tre år siden han hade lat sig inrage i ektmn -nes lykeig rek o. s. v. Først fløt det fra ham -uten forsinkel, men lengr frem i lekn gik det +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer --- øinene sprin- -ofte istå; han stame og faml et og suflert fra sine -overgin naboer med de mest forkjæte ord, som han +ger snart ut av hodet på ham. --- Hvad vil De nu det for --- ---? -strak opsnaet, men øieblkg lot fale, når han +«Hyss, værsgod hør efter» --- svarte Constance med en hodebevegelse op +imot Ring. -merkt det bar galt i vei. Da han tre ganer hade gjen- +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- fjeset der nede» --- +begynte Lorck igjen. -3 Amalie Skram. I. +«Men så hold dog op, Lorck» --- -tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, -ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, -så drikker vi på det, da!» +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, --- +det hadde jeg ikke trodd, at De hadde så slett en smak, fy for pokker!» +Han tømte et stort glass madeira. -Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og -spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans -vilje at hans kone optrådte som censor. +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da iallfall --- har De +sett en sånn munn --- og slike tenner, og som han bærer hodet --- har De +sett på det, spør jeg?» -Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske -blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde -miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. +«Nei» --- svarte Lorck tvert. -Plutselig brast Ring i latter. «Fanden så godt gjort!» -ropte han «der tok jeg dere pent ved nesen.» +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet --- det er noe uskyldig +over ham.» -De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde -skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det -skulde ingen få dem til å tro. +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. -«Ja, jeg trodde det var alvor det er visst og sikkert,» -sa Constance. +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» -«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, -og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for -vertens protest, fikk et nifoldig hurra. +«Baktale! --- Jeg tror min santen --- jeg spør, om jeg så meget som har +åpnet min munn?» + +«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» + +«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. --- Forresten li- ker jeg ham +godt, jeg --- fælt bra fyr --- men når De ta- ler om hans uskyld --- --- +nu ja, --- De må virkelig und- skylde. Men enfin, --- er De ment på å +drepe mig nu? Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, --- +over- lever jeg det ikke.» + +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance +ikke kunde bare sig for å le. «Som De kan sludre,» --- sa hun. + +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å tømme et glass for +den unge, begavde kunstner, den for- trinlige piano- og harpespil ...» +--- «fiolin,» hvisket frøken Schwartz --- «fiolinspiller, hr. Harald +Meier,» sluttet Ring sin tale. + +Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke ant, at alt det +vidløftige snakk, hvorav han bare hadde opfanget lyden av et og annet +ord, gjaldt ham. Skålen blev imidlertid drukket under smil og nikk og +bukk fra alle kanter. + +Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem han hevet slik +til skyene at den gode dame ikke visste, hvor hun skulde se hen for +undseelse. + +Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene kom ham i øinene; +med dirrende stemme kalte han henne for sin gode engel, sitt livs +høieste velsignelse, hvad han ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun +hadde bragt hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til ham. +Og i denne forbindelse vilde han også nevne den gamle elskelige tante +Wleiigel, hvem han anså for sin annen mor. En skål for fruene Wleiigel +og Blom. + +Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- tene sammen, +reiste Ring sig for tredje gang og vilde tale for kvinnen. Det gikk en +sukkende mumlen gjen- nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje +til kjenne. + +«Der kan du se, Marie,» --- sa Hansen med et unådig ølekast, --- «det +dumme påfunn ! --- Du måtte jo visst at den fyren altså ikke er til å +stanse.» + +Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt mæle holdt han sin +lovsang til kvinnens pris. Det var om hjemmets kvinne han vilde tale, om +den kvinne, som av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte om +denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var det tre år siden +han hadde latt sig innrangere i ektemen- nenes lykkelige rekker o. s. v. +Først fløt det fra ham uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk +det ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine overgivne +naboer med de mest forkjærte ord, som han straks opsnappet, men +øieblikkelig lot falle, når han merket det bar galt i vei. Da han tre +ganger hadde gjen- + +3 --- Amalie Skram. I. + +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance +høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!» + +Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen +med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som +censor. + +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre +fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde +å slå det bort i spøk. + +Plutselig brast Ring i latter. --- «Fanden så godt gjort \|» ropte han +--- «der tok jeg dere pent ved nesen.» + +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men +holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro. + +«Ja, jeg trodde det var alvor --- det er visst og sikkert,» sa +Constance. -Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han -sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat -kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun -rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen +steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig +hurra. -«Ja, som sagt De er et musikalsk fenomen, et, et, -ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier «De må komme -og besøke oss av Dem seiv, forstår De, hver aften -om De vil det er skikk hos oss, jeg har en kutter -De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- sen og Marie +utvekslet det reglementerte takkformat- kyss, Ring gikk bort og bød +Constance hånden; hun rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. -Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med -å trykke hans hand. +«Ja, som sagt --- De er et musikalsk fenomen, et, et, ja virkelig et +geni,» sa Ring til Meier --- «De må komme og besøke oss --- av Dem selv, +forstår De, --- hver aften om De vil --- det er skikk hos oss, jeg har +en kutter --- De må seile med mig ---. Fanden så godt like Dem.» -«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og -vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med å trykke hans +hånd. -«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og vendte sig til +en av de snakkende grupper i dagligstuen. «Ä, Meier, spill for oss, til +vi finner på noe.» Han begynte på en vals av Strauss. -Constance tok frøken Schwartz om livet og valset - -rundt med henne. - +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset rundt med henne. «Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. -«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru -Blom. +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru Blom. -«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og -gikk for å skynde på pikene. +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og gikk for å skynde +på pikene. -«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret -tent. +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- tent. «Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. «Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» -«Så gå der ned der danser man jo hver aften.» +«Så gå der ned --- der danser man jo hver aften.» -«Nei, men alvorlig nu kunde vi ha sittet og snakket -så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» +«Nei, men alvorlig --- nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig +sammen der borte i halvmørket.» -«Det er morsommere å danse» svarte hun. +«Det er morsommere å danse» --- svarte hun. -I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om -han kunde ha den fornøielse. +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den +fornøielse. -«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og -trakk ham hemmelig i frakken. +«Nu har nettop Lorck engagert mig ---» svarte hun og trakk ham hemmelig +i frakken. «Ja så den neste da?» @@ -1612,955 +1339,786 @@ trakk ham hemmelig i frakken. «Skal det bety et avslag?» -«Nei da altså neste dans med Dem.» +«Nei da --- altså neste dans med Dem.» Han bukket og fjernet sig. -«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance -leende. «Det var bare for å bli fri ham.» +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance leende. «Det var +bare for å bli fri ham.» -«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med -et bukk. +«Ja takk, det begriper jeg nok ---» svarte Lorck med et bukk. -«Ikke dans, Constance du med din fot!» sa fru -Blom. +«Ikke dans, Constance --- du med din fot!» sa fru Blom. -«Å jo, mor, nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +«Å jo, mor, --- nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. -«La mig løse Dem av, Meier» sa fru Blom; «riktig -nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok -an.» +«La mig løse Dem av, Meier» --- sa fru Blom: «riktig- nok spiller jeg +ikke som Dem, men til dans går det nok an.» Meier gikk like bort og engagerte Constance. -«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte -hun. - +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre ---» svarte hun. Han vendte sig mismodig fra henne. -«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans -sammen?» ropte hun efter ham. +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun +efter ham. -Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. -«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på -ham?» sa Lorck «synes De ikke, De har nok på -samvittigheten?» +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på ham?» --- sa Lorck --- +«synes De ikke, De har nok på samvittigheten?» -«Hvad skal det være til at De går slik og griner på -mig, — De er virkelig så kjedelig.» +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, --- De er +virkelig så kjedelig.» -Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, -som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav -brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la -skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, -bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var -enda tidsnok tilbake på plass igjen. +Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, som hans dame, +frøken Schwartz, påskjønte ved uav- brutt å le av ham. Han danset å la +barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake +på plass igjen. -«Det utålelige dyr» sa Lorck til fru Marie i dame -kjeden. - -«Jeg synes nu forresten det klær ham» svarte hun -undskyldende. - -«Vær da ordentlig for fanden» mumlet Lorck halv -høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. - -«Det morer dem jo» svarte Ring og blunket gemytt -lig til ham. +«Det utålelige dyr» --- sa Lorck til fru Marie i dame- kjeden. -«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» hvisket -Fallesen til Constance med forgremmet stemme. +«Jeg synes nu forresten det klær ham» --- svarte hun undskyldende. -«Ikke skap Dem slik» svarte hun motvillig, «det er -rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i -fjerde tur. +«Vær da ordentlig for fanden» --- mumlet Lorck halv- høit til Ring, som +et øieblikk stod ved siden av ham. -«Ikke et ord har De talt til mig i aften» begynte han -igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Det morer dem jo» --- svarte Ring og blunket gemytt- -«Men så pass dog på det er Dem, som skal frem, -løitnant!» +lig til ham. -«Han gjør kur til min kone, den tosken» sa Ring til -sin dame. +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» --- hvisket Fallesen til +Constance med forgremmet stemme. -«Det gjør de jo alle» svarte hun. «Er De ikke -sjalu?» +«Ikke skap Dem slik» --- svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .» +Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur. +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» --- begynte han igjen, «og på +turen i dag var De så vennlig» --- -Constance Bing 37 +«Men så pass dog på --- det er Dem, som skal frem, løitnant !» --- +«Han gjør kur til min kone, den tosken» --- så Ring til sin dame. -«Ikke det bitterste det smigrer mig å se . . .» +«Det gjør de jo alle» --- svarte hun. «Er De ikke sjalu?» -«Men så pass dog på, Ring, det er deres tur!» ropte -Constance med en munter latter. +«Ikke det bitterste --- det smigrer mig å se .. \> -«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte -Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. +«Men så pass dog på, Ring, --- det er deres tur!» ropte Constance med en +munter latter. -«Nei hør, løitnant Fallesen nu blir De mig virkelig -for plagsom.» Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte -hun han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte +hennes øine med et bedende blikk. -«Tror De, min kone bryr sig om dem! ikke det -grand hun morer sig bare» sa Ring, da de atter -stod på plass. +«Nei hør, løitnant Fallesen --- nu blir De mig virkelig for plagsom.» +--- Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte hun --- han forstår da å gjøre +kur for spøk. -«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte -sig, De er så liberal.» +«Tror De, min kone bryr sig om dem! --- ikke det grand --- hun morer sig +bare» --- sa Ring, da de atter stod på plass. -«Ja, ikke sant liberal skal man være, og gemyttlig +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så +liberal.» -jeg er gemyttlig ser De hadde jeg en bror, skulde -De få ham.» +«Ja, ikke sant --- liberal skal man være, og gemyttlig --- jeg er +gemyttlig --- ser De --- hadde jeg en bror, skulde De få ham.» -«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, -som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, som hele tiden hadde +stått op til dørportiéren og sett på. «Jeg kunde ingen dame få.» -«Stakkars ulykkelige! det er De visst ofte utsatt -for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. -«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til -Meier. +«Stakkars ulykkelige! --- det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en +galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. «Vil De så ta til takke med +mig?» --- vendte hun sig til Meier. «Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» Hans øine søkte uvilkårlig Constance. -«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — -henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans -blikk. - -Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han -sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. -Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt -og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som -hvirvlet avsted med Meier. - -Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med -henne overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var -hans, grosserer Edvard Christensen Rings hans og - - -38 Constace Ring - - -inge anes. Og hun var virkelg så glad i ham, hvor -vilg var hun ike i den senr tid blit til å kjærtegn -ham, ja, han var en lykeig man, tenk han og la +«Å, sånn, --- De sier som ridderen hos Ingemann --- henne eller ingen.» +Hun hadde fulgt retningen av hans blikk. -get sig et nyt glas. +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- sens +arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne +gjennem alle værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans +øine Constance, som hvirvlet avsted med Meier. -«Nei, se mig til dise skuler» sa fru Marie, som -kom in til hern, «hu, for en røk. Hvem er det, +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med henne --- overalt +stakk hun de unge piker ut, og hun var hans, grosserer Edvard +Christensen Rings --- hans og -som har gjemt sig vek. Værsgod, kom in og dans, +ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, --- hvor villig var hun +ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne ham, --- ja, han var en +lykkelig mann, tenkte han og la- get sig et nytt glass. -Rikard! og De, løitna, nei, å fine Dem blandt +«Nei, se mig til disse skulkere» --- sa fru Marie, som kom inn til +herrene, --- «hu, for en røk. Hvem er det, som har gjemt sig vekk. --- +Værsgod, kom inn og dans, Rikard! --- og De, løitnant, --- nei, å finne +Dem blandt disse.» -dise.» +Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. -Falesn undskylte sig med at han hade hodepin. +«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke et beger sammen,» +sa Ring. -«De er så sturen i kveld, løitna, kom, la os drike +Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. -et begr samen,» sa Ring. +«Det kan jeg like --- det rene vesen, vår egen skål.» -Falesn skjent konja i et vinglas. +Fallesen tømte innholdet i ett drag. -«Det kan jeg like det ren vesn, vår egn skål.» +«Se på Constance --- en vakker kone, død og pine, hvad Fallesen?» --- og +han puffet ham i siden. -Falesn tøme inholdet i et drag. +«Jo, jeg skulde tro, --- men hvad sier De om frøken Schwartz --- hun er +heller ikke avveien.» -«Se på Constace en vaker kone, dø og pine, hvad - -Falesn?» og han pufet ham i siden. - -«Jo, jeg skulde tro, men hvad sier De om frøken - -Schwartz hun er helr ike avein.» - -«For flat» sa Ring med et grin, «en stake ret op - -og ned.» +«For flat» --- sa Ring med et grin, --- «en stake rett op og ned.» «Figuren er da ganske bra.» -«Utsope» lo Ring «se på de spie skuldren. - -Jo, De kan tro. Edvar Christen Ring nare De -ike.» Og nu fordypet de sig i en pasir om kvine - -skjønhet og kvinelg forskjønelut, som - -endt med at Ring foresl Falesn at de skulde drike - -dus. - -«Du er min sel en kje fyr, fande så godt like - -dig, det er en skam, så sjeldn du besøkr os, kom - -hver aften åpent hus hos os; er du glad i å seil? - -En kuter, far, stiv som en duke —. Jeg vet ike, - -hvordan det er, yngre folk komer jeg best overns med. - -Se nu Hanse, så gode venr vi er, han kjedr mig, - -den fyren, mel os sagt, forstå du ungdom må - -det til.» +«Utstoppet» --- lo Ring --- «se på de spisse skuldrene. Jo, De kan tro. +Edvard Christensen Ring narrer De ikke.» --- Og nu fordypet de sig i en +passiar om kvinne- skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som +endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke dus. +«Du er min sel en kjekk fyr, --- fanden så godt like dig, --- det er en +skam, så sjelden du besøker oss, --- kom hver aften --- åpent hus hos +oss; --- er du glad i å seile? --- En kutter, far, stiv som en dukke +---. Jeg vet ikke, hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens +med. Se nu Hansen, --- så gode venner vi er, --- han kjeder mig, den +fyren, --- mellem oss sagt, forstår du --- ungdom må det til.» Lorck kom inn efter selters. -«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte -kanon fulle,» sa han til Hansen på tilbakeveien gjen -nem dagligstuen. +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte kanon fulle,» +--- sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- nem dagligstuen. Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. -«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» spurte Meier -under en av pausene i galoppen. +«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» --- spurte Meier under en av +pausene i galoppen. -«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde -lig.» +«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- lig.» «Kjente De Dem igjen?» -«Nei, slett ikke, det var så mange sorter i det» —• +«Nei, slett ikke, --- det var så mange sorter i det» --- -«Kjente jeg Dem jeg mener sånn riktig godt -skulde jeg nok gjøre det bedre.» +«Kjente jeg Dem --- jeg mener sånn riktig godt --- skulde jeg nok gjøre +det bedre.» -«Kjente! ja pytt, ja gad visst hvordan det skulde -gå til» +«Kjente! --- ja pytt, ja --- gad visst hvordan det skulde gå til» --- -«Gav De mig lov til å tale med Dem så» +«Gav De mig lov til å tale med Dem --- så» --- -«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam -men! og De tror, det nytter en kan få inntrykk, -danne sig forestillinger lenger når man ikke, og så -er det alltid rav ruskende forkjært.» +«Det er ingen som kjenner hverandre ---. Tale sam- men! --- og De tror, +det nytter --- en kan få inntrykk, danne sig forestillinger --- lenger +når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.» -«Men det var da vel mulig å bli kjent hvis man -da ikke med vilje skjulte sig» +«Men det var da vel mulig å bli kjent --- --- hvis man da ikke med vilje +skjulte sig» --- -«Det gjør man alltid ikke nettop med vilje men -skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +«Det gjør man alltid --- ikke nettop med vilje --- men -Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el -ler tillater. En formes efter de ytre betingelser og -vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke -til, hvor ens vi alle er.» +skjuler sig ---. Hvad er det, som kommer til syne av oss? --- Det, som +forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- ler tillater. --- En formes +efter de ytre betingelser --- og -«De ligner ingen annen kvinne.» +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi +alle er.» -«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som -dets stemplede produkter.» +«De ligner ingen annen kvinne.» -«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en -går og står og taler og opfatter på nettop den og den -manér.» +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dets stemplede +produkter.» -«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke -lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» +«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en går og står og taler +og opfatter på nettop den og den manér.» +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- lig, skjønt jo, +jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» -«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con -stance, da de atter tok plass. +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- stance, da de +atter tok plass. «Fordi ingen har bedt mig.» -«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet -til Deres foreldre, spilte De da?» +«Jeg ante det jo ikke! --- Den gang jeg kom på ballet til Deres +foreldre, spilte De da?» -«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano -klimpring.» +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- klimpring.» -«At Lorck ikke har sagt det, det var jo ham, som -tok Dera med til oss den gang i fjor husker De.» +«At Lorck ikke har sagt det, --- det var jo ham, som tok Dem med til oss +den gang i fjor --- husker De.» -«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt -l'hombre med ham hos Lorck.» +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt hombre med ham hos +Lorck.» -«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, -det gjør de hos oss, og det må De også. Vil De?» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, --- det gjør de hos oss, +--- og det må De også. --- Vil De?» -«Det er intet i verden, jeg heller vil jeg takker Dem -så meget for Deres vennlighet.» +«Det er intet i verden, jeg heller vil --- jeg takker Dem så meget for +Deres vennlighet.» -«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så -nysgjerrig på ham. +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham. -«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Jo, for det blir snart forbi, frue» --- «Skal De til utlandet?» -«Ja, det er nok meningen» +«Ja, det er nok meningen» --- -«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, jeg -gleder mig så til Deres spill.» +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, --- jeg gleder mig så til +Deres spill.» «Og jeg til å tale med Dem.» -«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» --- -«Nu spøker De» +«Nu spøker De» --- -«Nei så min santen! Spør bare Fallesen.» +«Nei så min santen! --- Spør bare Fallesen.» «Den narr!» sa Meier. -De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- -traktet henne fra siden med et usikkert blikk. +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- traktet henne +fra siden med et usikkert blikk. -Constance tok i lommen og kom til å rive frem en -hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. -Hun strakte hånden ut efter den. +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en hanske, som falt på +gulvet. Meier tok den langsomt op. Hun strakte hånden ut efter den. -«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt -fryktsom ut. +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut. -«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» --- Han trykket sine leber på den og stakk den inn under -vesten. - - -Nu kom fru Blom og spurte, om de ike skulde avsted. - -Tante Wleug var gåt for leng siden. - -Constace reist sig strak og sa god nat; det gav an -lednig til almindeg opbrud. - -Hanse protes, og fru Marie ment at de måte ha - -kjedt sig skrelig, siden de alt vilde avsted. Kloken -var forestn over et. - -«La os få en vals på falrept!» ropte en stem, -og i det same skimted Rings skiel i doren -fra røkevælst, som var profult av gråbl to -bakso. - -«En god idé, en vals til avslutnig,» lød det fra fler. - -«I så fal ber jeg om den dans» — sa en ung her med - -sort mustaje og glatkjem panehår, idet han buk - -ket for Constace. - -Det var Hanse yngste bro, jurist likesom han. - -«Spil op, svigermut» vedbl Ring, og vilde føre - -fru Blom til pianoet. - -«Nei, mor er tre så skal helr jeg» sa Con +vesten. -stance. +Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. Tante Wleiigel var +gått for lenge siden. -Men fru Marie sat alerd og spilte. +Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- ledning til +almindelig opbrudd. -«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret -Ring og kavet sig bort til Constace med et gravitesk -buk. +Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha kjedet sig +skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken var forresten over ett. -«For sent, min ven!» ropte hun og danset vek med +«La oss få en vals på fallrepet !» --- ropte en stemme, og i det samme +skimtedes Rings skikkelse i døren fra røkeværelset, som var proppfullt +av gråblå to- bakksos. -juristen. +«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. -«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og såte sig +«I så fall ber jeg om den dans» --- sa en ung herre med sort mustasje og +glattkjemmet pannehår, idet han buk- ket for Constance. -motfalen i et sofahjørne. +Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. -Ring blev ståend og så eftr Constace med et halvt +«Spill op, svigermutter» --- vedblev Ring, og vilde føre fru Blom til +pianoet. -fjolet, halvt fortedlig smil. +«Nei, mor er trett --- så skal heller jeg» --- sa Con- stance. -«Ja, dans med hen, der andre, så megt der lyster, +Men fru Marie satt allerede og spilte. -bare dans, dans, dans,» sa han og gestikulr med +«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret Ring og kavet sig +bort til Constance med et gravitetisk bukk. -den en arm, «det er likev bare en, som er Edvar Chri +«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med juristen. -sten Ring, og det er mig, det.» +«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig motfallen i et +sofahjørne. -«Hvad behagr» sa en frue, som sat på en stol +Ring blev stående og så efter Constance med et halvt fjollet, halvt +fortredelig smil. -te ved. +«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, bare dans, dans, +dans,» --- sa han og gestikulerte med den ene arm, «det er likevel bare +en, som er Edvard Chri- stensen Ring, og det er mig, det.» +«Hvad behager» --- sa en frue, som satt på en stol tett ved. -«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen -Ring, og det er mig, det,» gjentok han. +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen Ring, og det er +mig, det,» gjentok han. -«Ja, det er visst og sant» svarte hun og 10. «Er det -kanskje noen, som bestrider det?» +«Ja, det er visst og sant» --- svarte hun og lo. «Er det kanskje noen, +som bestrider det?» -«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det -bare er en, som er . . .» +«Det er det samme det, --- men jeg sier nu bare at det bare er en, som +er . . \>» -Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en -halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, -og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var -han sa. +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine, +først til Lorck, som stod ved pianoet, og siden til Meier, som høflig +spurte, hvad det var han sa. Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. -Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler -var blitt ført til sete. +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til +sete. -«Ikke sant?» begynte han «det, er bare én, som er -Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg -ikke rett?» +«Ikke sant?» begynte han --- «det, er bare én, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?» -«Jovisst har du rett» svarte hun og lo forsert. +«Jovisst har du rett» --- svarte hun og lo forsert. -«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo -litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for -Hansen. +«Så skal du også dan---danse med mig.» Tungen slo litt klikk. +«Tilla---ater De?» sa han med et bukk for Hansen. -Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge -henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot -og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt -ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han -hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise -dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det -hadde sig han kom til å trå i Constances kjole og snub -let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å -holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con -stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å -hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer -og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde -støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen -tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie -hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte -fallet. +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en +besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot og bad ham la være; han blev +bare hissigere; hennes føt- ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde +tenkt, at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det hadde sig --- han +kom til å trå i Constances kjole og snub- let, fektet et øieblikk med +armer og overkropp for å holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og +rev Con- stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe +henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og +besvarte spørsmålene, om hun hadde støtt sig, med et smilende: «Ikke det +ringeste.» Hansen tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet. - - -«Vil De ikke spille videre» bad Ring, mens han pu -stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» +«Vil De ikke spille videre» --- bad Ring, mens han pu- stet som en hval, +«vi var ikke ferdige.» Fru Marie så ut til å betenke sig. -«Nei, nei!» lød det rundt omkring «på tide å gå +«Nei, nei!» --- lød det rundt omkring --- «på tide å gå --- slutte mens +leken er god ---» -slutte mens leken er god —» +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en forbrytelse både mot +mig og Dem selv» --- sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens +hun stod og tok tøiet på ute i entréen. -«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en -forbrytelse både mot mig og Dem seiv» sa Fallesen -med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok -tøiet på ute i entreen. +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- ter henne med +stive, fortinnede øine. -Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et -ter henne med stive, fortinnede øine. +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han utviklet for henne, +hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var en, som var Edvard +Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance, +og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og +ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor lenge, blev hun bokstavelig +talt ør i hodet som Ring. -På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han -utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om -at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og -at denne ene var ham, som var gift med Constance, og -ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru -Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor -lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter fallet var foten +begynt å verke igjen; de gikk meget lang- somt, og hun støttet sig til +Lorcks arm. -Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter -fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang -somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- vary», som han hadde +lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur. -Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo -vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale -om fransk litteratur. +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» --- sa Constance, «nu +kunde de finne på noe annet» --- -«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» sa -Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Lettferdige --- hvad vil nu det si?» --- spurte Lorck polemisk. -«Lettferdige hvad vil nu det si?» spurte Lorck -polemisk. +«Løsaktige --- usedelige da ---, hvis De synes bedre om det.» «Alle +disse ord er lutter tomhet, --- fordommens dum- -«Løsaktige usedelige da —, hvis De synes bedre -om det.» - -«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum meste kategorisering.» -«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å -tale med Dem, Lorck. Skal da allting være like godt, -eller like slett, er det da ingen kvinner, som er usede -lige?» - +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å tale med Dem, Lorck. +--- Skal da allting være like godt, eller like slett, --- er det da +ingen kvinner, som er usede- lige?» «Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» -«De snakker som De har forstand til» sa hun erger -lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og -velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» +«De snakker som De har forstand til» --- sa hun erger- lig. «Vi har før +talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer +for Deres begrep.» -«Deres bornerthet opirrer mig, De er fullstendig -hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» +«Deres bornerthet opirrer mig, --- De er fullstendig hildet i de gamle +forestillinger om dyd og slikt ---» -«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste -fullt?» +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- fullt?» -«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el -sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry -telse å være.» +«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- sker eller slår +min far ihjel, behøver det ingen forbry- telse å være.» «Ti stille med Deres vemmelige floskler.» -«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av -følelsene» vedblev Lorck. +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av følelsene» --- +vedblev Lorck. -«Ja, naturligvis, noen rettesnor for våre handlinger -skal det ikke være, det er altfor besværlig.» +«Ja, naturligvis, --- noen rettesnor for våre handlinger skal det ikke +være, --- det er altfor besværlig.» «Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» -«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den -samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa -Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin -gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad +som er fornuftig og nyttig,» sa Constance og støtte sin entouscas hårdt +mot brolegnin- gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» -«Ta det med tål» formante Lorck «verre enn det -er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å -prøve, om det måskje ikke blev bedre.» +«Ta det med tål» --- formante Lorck --- «verre enn det er, blev det vel +neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev +bedre.» -«Han er et gresselig menneske» sa Constance og -vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir -De bunnfordervet.» +«Han er et gresselig menneske» --- sa Constance og vendte sig til Meier, +«lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.» -Lorck 10. +Lorck Io. -«Å, det har ingen fare, frue, han er meget verre -enn jeg.» +«Å, det har ingen fare, frue, --- han er meget verre enn jeg.» «Hører De, hvad han sier, Meier?» -«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være -verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu -værende samfundsordning for splitter forkjært.» +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være verre enn han, men +sikkert er det, at jeg anser vår nu- værende samfundsordning for +splitter forkjært.» -«Og han gir kristendommen skylden for det hele, -det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, --- det er ingen større +bespotter født av en kvinne, hvis det +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller intet feminin til +mor --- sier de.» -da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller -intet feminin til mor sier de.» +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte Constance, og man kunde +høre på tonen at hun ikke ven- tet sig noe av svaret. -«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte -Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven -tet sig noe av svaret. - -«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for -sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting -var anderledes, enn det i virkeligheten er.» +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for sig selv og +andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det +i virkeligheten er.» «Hvorledes mener De?» -«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere -uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter -dette: Mitt rike er ikke av denne verden, og så har de -tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det -ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave -velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne -emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske +interesser, noen, som helt ut lever efter dette: Mitt rike er ikke av +denne verden, --- og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og +latt, som om det ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- emansipasjon, +og Gud vet hvad ikke.» «Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» -«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe -av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten -til latter eller forargelse, ja, som sagt, den har degra -dert menneskeheten i en grad, så —» +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har +vært eller skal komme uten å bli enten til latter eller forargelse, --- +ja, som sagt, den har degra- dert menneskeheten i en grad, så ---» -«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» --- -«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem -med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak -karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem -eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen -denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe -lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem med guddommelig +åpenbarings autoritet. Så har stak- karne skullet late som de har kunnet +fyldestgjøre dem --- eller stridt for å gjøre det, og så har de laget +sammen denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- lighet. --- +Ja, som den har demoralisert !» Han holdt inne og slo ut med hånden. «Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. -«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• -dette med kyskhetskravet. I gamle Jehovas tid var det -jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så -kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne -o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, --- dette med +kyskhetskravet. --- I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske +handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser +på en kvinne 0. \$. v. --- Skal man noensinne ha hørt maken !» «Ja, og hvad så?» +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din synd er akkurat den +samme, enten du gjør det eller ei --- -«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din -synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei -ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. Skal du -ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som -det gikk.» +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. --- Skal du ha navnet, så +kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.» «Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. -«Ja, det tror jeg, jødene f. eks. er den dag i dag sede -ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer -avholdende enn de kristne.» +«Ja, det tror jeg, --- jødene f. eks. er den dag i dag sede- ligere, og +med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de +kristne.» -«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. -«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke -fullt. +«Men det er nu så lenge siden ---» sa Constance tanke- fullt. -«Og nu selve denne kyskhet» begynte Lorck, «fy for -pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi -noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond -samvittighet» +«Og nu selve denne kyskhet» --- begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud, +som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner +og dårlige maver vond samvittighet» --- «Nei fy, Lorck!» ropte Constance. -«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å -legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, -som er reist over naturens hesligste unatur» vedblev -Lorck. - -«Det er motbydelig, hvad De sier» sa Constance -med dirrende stemme og slapp hans arm. - -«Ja, så forvendte er begrepene, det finner nu jeg -motbydelig,» ivret Lorck. +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og +livsglede som en blodpenge på et alter, som er reist over naturens +hesligste unatur» --- vedblev Lorck. -«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror -det ikke, alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set -ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» +«Det er motbydelig, hvad De sier» --- sa Constance med dirrende stemme +og slapp hans arm. -«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk -nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. +«Ja, så forvendte er begrepene, --- det finner nu jeg motbydelig,» ivret +Lorck. -«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» -svarte Constance harm. +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror det ikke, --- +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- ter jeg dem ikke, aldri i +evighet.» -«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk -ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- nemlig for denne Deres +mening,» sa Lorck. -«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke -et grand.» +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance +harm. +«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- ket fru Blom inn +og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.» -«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring -med usikkert mæle. +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» --- spurte Ring med usikkert +mæle. -«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, -god natt, Meier!» +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, god natt, Meier +!» -Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. -«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, -Constance, eller har de kanskje vært det før?» +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller +har de kanskje vært det før?» -«Nei. Ja så, er de blitt dus, ja det tror jeg gjerne.» +«Nei. --- Ja så, er de blitt dus, --- ja det tror jeg gjerne.» De sa god natt og gikk hver til sitt. -Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han -blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og -påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han -dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men -neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger -forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og -holdt ham om skulderen. +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å +forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke +dem. Tilsist bød han dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde +søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. -«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med -dig.» +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.» -« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, -da de dreiet om hjørnet. +«--- Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om +hjørnet. «Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» -«Det må ikke være morsomt for hans kone» mente -Meier. +«Det må ikke være morsomt for hans kone» --- mente Meier. -«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Å pytt --- en venner sig til all slags.» «Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» -Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme -lig spørsmål!» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- lig spørsmål !» -«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra -siden. +«For dig kanskje» --- sa Meier og plirte til ham fra siden. -«Lykkelig ekteskap, at du for det første gider ta en -slik frase i din munn —og med den idioten! fru Con -stance, nei vet du hvad.» +«Lykkelig ekteskap, --- at du for det første gider ta en slik frase i +din munn --- og med den idioten! --- fru Con- stance, --- nei vet du +hvad.» -«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over -bærende, «så godmodig og spøkefull.» - -«En briljant fyr å drikke og seile med men for -resten umulig bare så grufullt vidløftig som han er!» +«Det er dog noe elskverdig ved ham» --- sa Meier over- bærende, «så +godmodig og spøkefull.» +«En briljant fyr å drikke og seile med --- men for- resten umulig --- +bare så grufullt vidløftig som han er!» «Er han høiremann?» -«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Ja vel, og troende.» Lorck lo. -«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» «Ja, det kan du banne på.» -«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet -bedre til henne.» +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.» -«Å, hvorfor det, så hadde det jo ingen fornøielse -vært ved henne.» +«Å, hvorfor det, --- så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.» -«Kyniker» mumlet Meier og falt i tanker +«Kyniker» --- mumlet Meier og falt i tanker. -«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, -hun vilde blitt kjed av ham, det gjør gifte folk -alltid.» +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, hun vilde blitt kjed +av ham, --- det gjør gifte folk alltid.» -«Så—å du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Så---å --- du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» --- -«Et fruentimmer som hun» +«Et fruentimmer som hun» --- «Hun er deilig!» ropte Meier. «Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» -«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri -sett en kvinne så fri for koketteri.» +«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne +så fri for koketteri.» Lorck gav sig til å plystre. -«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen akkurat -som da hun var blottende ung jeg husker henne godt, -og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» - +«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen --- akkurat som da hun var +blottende ung --- jeg husker henne godt, og så aner hun ikke, hvordan +mannfolk er» --- -«Så, du er alt ferdig i den grad» kniste Lorck, «fan -den så fort hun ekspederer det, det må jeg si er godt -gjort» +«Så, du er alt ferdig i den grad» --- kniste Lorck, «fan- den så fort +hun ekspederer det, --- det må jeg si er godt gjort» --- -«Fanden i vold!» sa Meier. +«Fanden i vold !» sa Meier. -«Hvad pokker er du hissig for, gutt? En kan da -være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å -komme i ry for slett smak iallfall. Jeg for min del -har vært det lenge» — +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? --- En kan da være bekjent av sin +forelskelse der uten å risikere å komme i ry for slett smak iallfall. +--- Jeg for min del har vært det lenge» --- Meier svarte ikke. «Har du sagt henne det?» spurte Lorck. -«Sagt! — hvad for noe sagt?» +«Sagt! --- hvad for noe sagt?» «At du elsker henne.» -«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, -far» - +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, far» --- -«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier -—• ikke tøser mener jeg men damer?» +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier --- ikke tøser +mener jeg --- men damer?» -«Til ingen» sa han arrig. +«Til ingen» --- sa han arrig. -«Så prøv med fru Ring, jeg gir dig lov til å kon -kurrere» +«Så prøv med fru Ring, --- jeg gir dig lov til å kon- kurrere» --- -«Hold munn, sier jeg, jeg tåler ikke at du taler slik -om en dame som jeg kjenner og akter» sa Meier skjel -vende av vrede. +«Hold munn, sier jeg, --- jeg tåler ikke at du taler slik om en dame som +jeg kjenner og akter» --- sa Meier skjel- vende av vrede. -«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke -kokett, sier du i dag da vi lekte gjemmespill bak sku -ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun -lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente -hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med -det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som -både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» +«La nu de narrestreker fare, Meier --- du er et fe! Ikke kokett, sier du +--- i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- ret der oppe, stod hun så +kloss op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at +jeg kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, +skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde +gjort det av vanvare.» -«Det skal jeg dø på, hun også hadde. Slik en bruta -likus» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. --- Slik en bruta- likus» --- -«En kone, som har vært gift i tre år nei far min, -hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, og det -er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer -for lenge.» +«En kone, som har vært gift i tre år --- nei far min, hun vil egge og +opiltre, og til sist la sig fange, --- og det er i grunnen en ganske +morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» -Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at -han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde +gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. -«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa -han så rolig han formådde «det er hele saken» +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» --- sa han så rolig han +formådde --- «det er hele saken» --- -«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. -Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt -vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev -på med. Hun ikke kokett! den lidenskap, hvormed -hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt -mulig det er lutter koketteri men ikke av den grove -slags naturligvis.» +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun ---. Nu vil hun +endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast +spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev på med. Hun ikke kokett! --- +den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til +samtale og alt mulig --- det er lutter koketteri --- men ikke av den +grove slags --- naturligvis.» -«Det er hennes natur, hun gir sig hen i øieblikkets -stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent -og uskyldig, ja, le bare du, hun spilte Svarteper -med mine søstre hun var voksen den gang —, jeg +«Det er hennes natur, --- hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun +har evne til det, fordi hennes sinn er rent og uskyldig, --- ja, le bare +du, --- hun spilte Svarteper med mine søstre --- hun var voksen den gang +---, jeg -4 Amalie Skram. I. +4 --- Amalie Skram. I. -stod på lur i det andre værelset, den strålende glede -og morskap, som lyste på hennes ansikt, hun var med -av hele sjelen akkurat som nu.» +stod på lur i det andre værelset, --- den strålende glede og morskap, +som lyste på hennes ansikt, --- hun var med av hele sjelen --- akkurat +som nu.» -«Det er noe helt annet» svarte Lorck og gav sig til -å nynne en melodi. +«Det er noe helt annet» --- svarte Lorck og gav sig til å nynne en +melodi. «Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. -«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse -glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så -kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun -elsker, ham og ingen annen.» +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse glass toddi til +livs, betror han mig at hans kone er så kold som en trestokk, men at det +allikevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.» «Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» -«Det gjør hun visst. Hun kold! Hun er lutter ild -og sanser et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe -over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For -resten hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil -ha alle uten undtagelse for sin fot. Dette fjolset, denne -Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles -gælen —» +«Det gjør hun visst. --- Hun kold! --- Hun er lutter ild og sanser --- +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe over ---. Død og pine, når +det en gang spruter løst! For- resten --- hvad jeg ikke kan fordra er, +at hun absolutt vil ha alle uten undtagelse for sin fot. --- Dette +fjolset, denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen ---» -«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan -set utenfor huset, hvor han bodde. +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- set utenfor huset, +hvor han bodde. Meier lot til å trekke på det. -«Nei, forresten, du, jeg glemte, død og pine - hvad -er klokken?» - -«Halv tre» sa Meier. - -«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» mum -let Lorck. «God natt, du.» - -«God natt» sa Meier, og de skiltes. - -Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten -års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be -gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet -med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt -så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op -i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde -han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått -op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang -til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn - - -Constance Bing 51 -kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes -kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som -han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun -bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. -Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet -som en avsindig ved lyden av klokken. Til langt ut -på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde -av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og -en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +«Nei, forresten, du, --- jeg glemte, død og pine --- hvad er klokken?» +«Halv tre» --- sa Meier. + +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» --- mum- let Lorck. «God +natt, du.» + +«God natt» --- sa Meier, og de skiltes. + +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- års gutt hadde han +vært forelsket i henne. Det var be- gynt den aften han fikk lov av sin +far til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, +fortalt så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op i +småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde han vært betatt, +ligget og diktet om natten i sengen, stått op og skrevet vers og +spekulert på å skaffe sig adgang til henne ad de villeste veier. Han +vilde ikke annet enn + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå +bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager +igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i +munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet som en +avsindig ved lyden av klokken. --- Til langt ut på våren hadde han +pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på +henne i teateret og en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- strene. -Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom -met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes -fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet -ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete -ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold -vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for -selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og -forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en -forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en -måned. - -«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» - -mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non -til annen eksamen på kjøpet.» - -Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte -frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, - -skjønt nu skulde han jo snart reise, godt, om han -kom avsted jo før jo heller. Men Gud forbarme sig, -hvor hun var deilig den måte hun lyttet til ens ord på - -hodet litt på skjeve, øielokkene senket og så når -hun svarte og plutselig så på en! Den varme strøm, -som skjøt ut av disse øine det var til å bli skrullet av. - -Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig nesten -tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som -betraktet henne det smil, som da kunde komme, så -mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens -godhet. - - -«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck han skulde -mørbankes —. Og Ring hvad slags ektemann var det -nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist -og tung i sinn. Constance stod så übeskyttet, så ut -satt for smussige grams fra alle kanter å, om hun -hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem -livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte -voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei -ligste sted - -«Constance, Constance Blom hvorfor er du ikke -min .» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, det -stakk og strammet. - -«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum -let han og tok sitt lommetørklæ frem «nu har jeg aldri -sett maken til tosk» - - -# Kapittel V - - - -Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var -nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru -Blom satt og leste i sofahjørnet. - -«Noe så forsøvnig» sa Constance og gjespet, «jeg -trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge -siden du kom inn, mor?» +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- met; som en +knyttet neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; +det uventede slag hadde ristet ham så sterkt at han var strøket avsted +til Frognersete- ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det +var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og forfrossen hadde han ut på +morgenen slept sig hjem i en forkommen tilstand og var blitt +sengeliggende i over en måned. + +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» --- mumilet han +halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» + +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte frem igjen --- +---? Bedre, at han ikke hadde sett henne, --- skjønt nu skulde han jo +snart reise, --- godt, om han kom avsted jo før jo heller. --- Men Gud +forbarme sig, hvor hun var deilig --- den måte hun lyttet til ens ord på +--- hodet litt på skjeve, øielokkene senket --- og så når hun svarte og +plutselig så på en! --- Den varme strøm, som skjøt ut av disse øine --- +det var til å bli skrullet av. --- Og når hun satt stille hen for sig, +alvorlig --- nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et +ansikt, som betraktet henne --- det smil, som da kunde komme, så + +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- godhet. --- + +«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck --- han skulde mørbankes ---. +Og Ring --- hvad slags ektemann var det nu for henne ---! Han blev så +bunnmelankolsk, så trist og tung 1 sinn. --- Constance stod så +ubeskyttet, så ut- satt for smussige grams fra alle kanter --- å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem livet på sine armer, +holdt henne tett inn til sitt hjerte --- voktet og vernet om skatten, +reist bort til jordens dei- ligste sted --- --- + +«Constance, Constance Blom --- hvorfor er du ikke min --- ---.» Det +gjorde så pirkende vondt i nesen, --- det stakk og strammet. + +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter ---,» mum- let han og tok +sitt lommetørklæ frem --- «nu har jeg aldri sett maken til tosk» --- --- + +Nr + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da +Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i +sofahjørnet. + +«Noe så forsøvnig» --- sa Constance og gjespet, --- «jeg trodde jeg +aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» «Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» -Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i -det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et -sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa -god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen -lå ved siden av hans tallerken. +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i det hvite, og +pupillene mattere enn sedvanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til +den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor +avisen lå ved siden av hans tallerken. -«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han -med munnen full av egg og franskbrød «stormende -fullt hver aften.» +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han med munnen full av +egg og franskbrød --- «stormende fullt hver aften.» «Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. @@ -2568,37 +2126,34 @@ fullt hver aften.» «Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den -saks skyld — nei, men søte Constance at du kan -la mysosten se slik ut.» +saks skyld --- --- nei, men søte Constance --- at du kan la mysosten se +slik ut.» --- -«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid -så pent.» +«Det må være Alette, --- her inne skjærer vi jo alltid så pent.» -«Så må du si det til henne, det ser så stygt ut.» +«Så må du si det til henne, --- det ser så stygt ut.» -«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru -Blom deltagende. +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende. «Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. -«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over -ut på dagen,» sa Constance. +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa +Constance. -«Atter igjen bedragerier i banken det er fanden til -administrasjon også.» +«Atter igjen bedragerier i banken --- det er fanden til administrasjon +også.» Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. «Skal jeg så ta billetter til i aften?» -«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, -mor.» +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, mor.» -«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi -vært så svært på farten.» +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært +på farten.» -«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe -kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- kopp til bordet +ved sofaen, hvor han satte sig. «Da er vi utbuden, husker du vel.» @@ -2610,108 +2165,91 @@ kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. «Så sier vi altså lørdag.» -«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde -inn efter aftenavisen. +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde inn efter +aftenavisen. -«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og -tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og tok den ut av hans +hånd; «jeg kan godt.» Ring så efter henne med et takknemlig blikk. -«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du - -hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi -blev gift, var hun ingen ting mot nu» han gned sig i -hendene, hjertefornøiet «og så er hun så elskelig, at -det står efter.» +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du --- hun går og +skinner som en sol --- og vakker! --- Da vi blev gift, var hun ingen +ting mot nu» --- han gned sig 1 hendene, hjertefornøiet --- «og så er +hun så elskelig, at det står efter.» «Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- stance kom +tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.» -«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con -stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du -hadde tapt dig svært.» +«Så---å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det var da leit for +mig --- det.» -«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det -var da leit for mig det.» +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt +kne. -«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog -henne ned på sitt kne. - -Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og -kysset den annen. +Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen. Constance så drømmende frem for sig. -Slik var det å være en lykkelig hustru ja, det vil si -- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den -lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var -så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun -gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig at hun -elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte -fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun -kelt barndomsminne stod for henne en dame i grå -silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på -verandaen der hjemme og drukket selters med bringe -bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak -cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse -ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg -til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, -som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para -diset.» - -«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte -Constance. - -Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet -og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen -om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep -henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det -det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo -ikke forstå det, og så for morens skyld. - -«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa -hun og rusket ham i øret. - - +Slik var det å være en lykkelig hustru --- ja, det vil si --- slik bar +en lykkelig hustru sig ad --- og der satt den lykkelige hustrus mor og +gledet sig over at datteren var så forgudet. Ft stille velbehag kom over +henne --- hun gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig --- at +hun elsket ---; men hun var likesom så uendelig langt borte fra det alt +sammen, over i en annen verden ---. Et dun- kelt barndomsminne stod for +henne --- en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde +sittet på verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- bærsaft av +et glass på høi fot og talt med fremmed ak- cent om en annen dame, som +blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig: +«Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, som +elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- diset.» + +«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance. + +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun +lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en +gnagende lede grep henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det --- +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og +så for morens skyld. + +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa hun og rusket ham i +øret. «Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» -«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som -hadde han et diebarn på fanget. +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som hadde han et diebarn på +fanget. Constance slo ham over fingrene. «Hvad tror du fullmektigen tenker?» -«Fullmektigen kan reise til Bloksberg der kommer -en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske -å be ham engang han vil sette pris på det.» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg --- der kommer en liten bitte mus +mus. --- Forresten, du, vi skal huske å be ham engang --- han vil sette +pris på det.» --- -«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» -spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig -til å gå. +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han +endelig stod med hatt og stokk ferdig til å gå. -«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. +«Småpiker! --- den Ring, den Ring,» lo fru Blom. -«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa -Constance, «så smått det går med å komme igjennem -«Kvinden på Tjele», du.» +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa Constance, «så +smått det går med å komme igjennem «Kvinden på Tjele», du.» -«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt -med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» +Han kysset på fingeren og gikk. -Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet -med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt -fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå -det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og -påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det -sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. +Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag +på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke +villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at +ankelen var stiv og ophovnet. -De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin -sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som -de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket -begynte å falle på. +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde +drukket kaffen inne hos Constance, som de pleide. Ring var gått på +kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på. Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. @@ -2719,200 +2257,179 @@ Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. Det kom intet svar. -«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» -smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» smålo fru Blom efter +å ha lyttet til det rolige åndedrag. -Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig -til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta -den op igjen. +Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun +hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen. Litt efter ringte det. +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. -«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett lysvåken. -«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett -lysvåken. +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance smilte; det var +morens svakhet å bille sig inn at hun led av søvnløshet. -«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance -smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led -av søvnløshet. - -«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» -hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» hørte de Alette si, +idet døren til dagligstuen blev åpnet. Fru Blom gikk den inntredende i møte. -«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på -skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, -man bruker til en fremmed. +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på skulderen efter +først å ha hilst god aften i den stive tone, man bruker til en fremmed. -« Constance, sier du? naturligvis er hun invalid, -det var noe, jeg visste.» +«--- Constance, sier du? --- naturligvis er hun invalid, det var noe, +jeg visste.» «Værsgod, kom her inn --- jeg kan ikke høre, hvad -«Værsgod, kom her inn jeg kan ikke høre, hvad dere snakker om,» ropte Constance. -Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv -lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke -plysj monterte bord ved siden av Constances chaise -longue. +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv lampe med +plettert fot på det lille, med bronsegul silke- plysj monterte bord ved +siden av Constances chaise- longue. -«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con -stance. +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- stance. -«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er -dårlig —» +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig ---» -«Jeg tror du vil, at jeg ligger her istedenfor å sitte -på en stol, gjør vel ingen fortred.» +«Jeg tror du vil, --- at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol, +gjør vel ingen fortred.» «Men Rikard kommer også.» -«Ja, la ham bare det han skal være velkommen, -med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå -omkring og være opvartningspike.» +«Ja, la ham bare det --- han skal være velkommen, med mindre han slår +sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.» «Du da!» lo Marie og tok av sig. -«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie -snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. -Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. - -«God aften, tante ta bare av dig med det samme, -for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie snakke med noen i +entréen; hun var gått ut med sitt tøi. Straks efter kom hun inn med fru +Wleiigel. +«God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å +bli,» ropte Constance imot henne. +Constance Ring or -«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet -på hodet, «ser du, vi fikk rett det var nu også ufor -nuftig å danse. Har her vært doktor?» +«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet på hodet, «ser +du, vi fikk rett --- det var nu også ufor- nuftig å danse. Har her vært +doktor?» -«Nei, er du gal, tante! Det er ingen verdens ting -jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, -forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» +«Nei, er du gal, tante! --- Det er ingen verdens ting --- jeg ligger her +ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet +inn fra landet så sent?» -«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» +«Jeg tok tolvtoget ---, blir i byen i natt.» -Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter -blev ringt. +Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt. -«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance -og lyttet efter. +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter. -«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket -Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. +«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha +lukket døren forsiktig bak sig. -«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare -komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru -Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare komme, hvad gjør +det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. «God aften!» Lorck stod bukkende for dem. -«Hvad for noe, sykestue, med visitter og medika -menter og alt mulig.» +«Hvad for noe, --- sykestue, med visitter og medika- menter og alt +mulig.» «Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. -«Er det virkelig efter fallet i går, det har vel ikke -noe videre på sig?» +«Er det virkelig efter fallet i går, --- det har vel ikke noe videre på +sig?» -«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. «Natur -ligvis, det måtte den jo.» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. --- «Natur- ligvis, --- det +måtte den jo.» -«La mig se på det det er ikke sikkert at blyvann er -det rette,» sa Lorck og nærmet sig. +«La mig se på det --- det er ikke sikkert at blyvann er det rette,» sa +Lorck og nærmet sig. Constance var straks villig. -«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. -«Når det ikke er hull, er blyvann godt såpass doktor -er jeg da.» - -«Nå ja, som De vil, uten å braute av mine doktor -kunnskaper medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. «Når det ikke er +hull, er blyvann godt --- såpass doktor er jeg da.» -er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» +«Nå ja, som De vil, --- uten å braute av mine doktor- kunnskaper --- +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad er det man sier om at det smaker +alltid av fugl.» -«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og - -Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og Hansen kommer, kan De +få en hombre.» Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så -falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde -enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å -more sig over i øieblikket; men som de nu under latter -nød desto bedre. +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde enkeltheter, +som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å more sig over i +øieblikket; men som de nu under latter nød desto bedre. «Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. «Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. -«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» -sa Constance og la fingeren på munnen. +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» sa Constance og la +fingeren på munnen. «Ikke en lyd,» hvisket Lorck. «Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. -«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con -stance triumferende, da klokken straks efter lød med en -heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At -den Alette ikke lukker op?» +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- stance +triumferende, da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man +blitt utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?» -«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru -Blom og reiste sig. +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru Blom og reiste +sig. «Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» Lorck var allerede borte ved døren. -«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt -tilbake. +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt tilbake. -«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, -«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha -dem inn.» +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på +klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha dem inn.» De andre lo dempet. -«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; -hun stod lyttende midt i dagligstuen. +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; hun stod +lyttende midt i dagligstuen. -«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte -det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte det ut i entréen. +«Fritt leide for Meier !» «Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. -«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru -Blom, hun stod bøiet over Constances fot. +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet +over Constances fot. -«Se så nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun -straks efter og la slumreteppet til rette over henne. +«Se så --- nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la +slumreteppet til rette over henne. -«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med -et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i -halvrundingen om chaiselonguen. +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da +Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen. +Enn - -«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. «Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. -«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. -De skulde ha våget å vise ham vekk!» +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. De skulde ha våget +å vise ham vekk!» «Se så, nu ringer det igjen.» -«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, -og straks efter viste det sig at hun hadde rett. +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, og straks efter +viste det sig at hun hadde rett. «Hvad er det, Alette spør om, mor?» -«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. Ring er -kommet og har én med sig sier hun, de er i entreen.» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. --- Ring er kommet og har +én med sig --- sier hun, de er i enitréen.» «Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. @@ -2920,12274 +2437,9772 @@ Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. «Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. -«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. -«Jo, ganske riktig det er løitnanten, kan jeg høre,» -sa Meier og kom inn igjen. +«Jo, ganske riktig --- det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom +inn igjen. -I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte -inn. +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn. -«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance -utålmodig og pekte på den nærmeste stol ellers får -jeg Fallesen der.» +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance utålmodig og +pekte på den nærmeste stol --- ellers får jeg Fallesen der.» -Meier gled ned på setet hurtig som et lyn. +Meier gled ned på setet --- hurtig som et lyn. -«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. -«For en hyggelig forsamling! Hvad tyller dere den -punsjen i dere for kom inn til mig, skal dere få noe -annet.» +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. «For en +hyggelig forsamling! --- Hvad tyller dere den punsjen i dere for --- kom +inn til mig, skal dere få noe annet.» «Men først drikke te,» innvendte Constance. -Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor -det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf -feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på -en stor bakke. +Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- det inne hos sig +selv, gav sig derefter til å ransake buf- feten og stillet +konjakkarafler og selters med glass på en stor bakke. -Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og -laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og -Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret -at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle -tre tok hver sitt og gikk med. +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og laget til, hvad +Constance skulde ha, vilde både Lorck og Meier bringe det inn til henne, +mens fru Blom forsikret at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev +at de alle tre tok hver sitt og gikk med. +«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind var Fallesen der +med det. -60 Constace Ring +«--- --- Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse radikalere, +denne sammenløpne flokk av all slags berme,» sa Hansen og fortsatte +disputten fra måltidet inne hos Constance. -«Der har glemt salt,» ropte Constace, og som en vind +«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru Marie. -var Falesn der med det. +«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar på,» vedblev +Hansen; han stod og balanserte på hælene og tok et tak med begge hender +i ryggen av en lenestol, som fulgte hans vuggende bevegelse. -« Hvis noe kunde si mig, hvad det er de vil, dise +«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. -radikle, den samenløp flok av al slag berm,» +«Ja hvorfor det?» spurte Marie. -sa Hanse og fortsae disputen fra måltide ine hos +«Deres mann er så grov, frue, --- han bruker betegnel- ser, som en ikke +kan svare på,» svarte Lorck i en tone, som om han klaget sig. -Constace. +Constance og Meier gav sig til å le. -«Ja, hvis noe bare kunde det,» sekundrt fru +«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og alene arbeider på å +nedbryte respekten for, ja, for altså det bestående,» ivret Hansen. -Marie. +«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør ikke annet enn +rive ned på både kongen og øvrigheten --- den stakkars kongen, som ikke +gjør en katt fortred, --- det er en pøbelaktig trafikk.» -«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar +«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk for det, Ring.» -på,» vedbl Hanse; han stod og balnsert på hælen +«Og religionen da» --- innskjøt fru Marie --- «det er nu det aller +verste.» -og tok et tak med beg hendr i rygen av en lensto, +«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. -som fulgte hans vugend bevgls. +«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru Blom. -«Det vil jeg gjern tro,» sa Lorck ironsk. +«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De ikke stortinget til +den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- advokat?» -«Ja hvorf det?» spurte Marie. +«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. -«Ders man er så grov, frue, han bruke betgnl +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- ten for det?» +spurte Lorck. -ser, som en ike kan svare på,» svarte Lorck i en tone, +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,» +svarte Hansen. -som om han klaget sig. +«Det er ingen øvrighet uten av Gud --- står det skrevet» --- falt Meier +inn. -Constace og Meir gav sig til å le. +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- sjoner, for pokker! +Tror De, de tenkte på dette folkelige develskap den gang kanskje?» +utbrøt Ring. --- «Det vilde nu også vært for meget forlangt.» -«Ja, hvad nav skal man altså gi folk, som en og +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte +Constance. -alen arbeid på å nedbryt respktn for, ja, for altså +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. -det bestånd,» ivret Hanse. +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,» +sa Hansen med vekt og gynget stedse ivrigere frem og tilbake. -«Ja, det er nu virkelg sant også,» sa Ring, «de gjør +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. -ike anet en rive ned på både konge og øvrighetn - +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, «men så skulde +de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin +overbevisning.» -den stakr konge, som ike gjør en kat forted, +«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» -det er en pøbelaktig trafik.» +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i bunn og grunn. --- +Du store Gud --- hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine +øine mot loftet. -«Det var min salighet et sant ord,» sa Falesn. «Tak +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. -for det, Ring.» +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» -«Og religon da» inskjøt fru Marie «det er +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte Hansen, «får de den +gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer +eller mindre.» -nu det aler verst.» +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han satte sig. -«Ja for det undergav alting,» mulet fru Wleig. +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i +stortingssalen, så skal De se for en deilig suppe de får ut av det,» sa +Hansen hissig. -«Og fordev både sjeln og legmt,» tilføe fru +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så vidt!» utbrøt Ring. «Å +nei. De har snart grassert sig fer- -Blom. +dig nu, --- partiet har vist for meget av klumpfoten frem, landet er +blitt skremt, --- neste gang blir det høirevalg over hele linjen. --- +Pass nu på.» -«Øvrighetn?» sa Lorck, «tør jeg spøre, regn De -ike storinge til den lovige øvrighet, hr. høiestr +Lorck og Meier lo. -advokt?» +«En rask profeti den,» sa Lorck. -«Storinge?» gjentok Hanse i en prøvend tone. +«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. --- «Det vil gå, som +han sa, han, folkeforføreren, at når bon- den våkner --- så våkner han +til reaksjon.» +«Folkeforføreren?» --- sa Constance, «hvem er det?» +«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. -«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek -ten for det?» spurte Lorck. +«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru Blom og Marie gjorde +efter. -«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke -bedre verdt,» svarte Hansen. +«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. -«Det er ingen øvrighet uten av Gud står det skrevet» +«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså --- disse stakkars bønder er jo +så lett å ta ved nesen, men får de først øinene op, så ---» Hansen +vendte atter blikket mot loftet. -falt Meier inn. +«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- drup og Jaabæk --- ja, +at ikke lovens straff kan ramme sånne, --- sånne ---» Ring holdt inne, +som søkte han efter ord. -«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu -sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige -develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. «Det vilde -nu også vært for meget forlangt.» +«De som altså vet at deres virksomhet, --- ja man kan si, har til formål +å legge landet øde» --- supplerte Han- sen --- «ja, hvis ikke det er +kjeltringer altså --- så vet ikke jeg.» -«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe -heller,» ropte Constance. +Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. -«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om politiske +motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. «Dannede mennesker skulde +dog ha et visst begrep om noe, som heter en manns ærlige overbevisning +---.» -«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det -nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget -stedse ivrigere frem og tilbake. +«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret Ring, «vi har retten +og sannheten på vår side --- det er det, det kommer an på ---» -«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. +«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- ter, de lovlige +institusjoner og altså alt, som har hevd i samfundet,» fullførte Hansen. -«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, -«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det -også gjør efter sin overbevisning.» +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde fått pusten igjen, +«at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å +nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» -«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +Lorck brast i latter. -«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i -bunn og grunn. Du store Gud —• hvis det altså fikk -makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances +øine; hun la hurtig fingeren på munnen. -«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer som Bjørnson og +Brun med konsorter skulde mildest talt altså landsforvises.» -«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie. -«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte -Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse -av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» +«Ja, gudbevars --- og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen. -«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han -såtte sig. +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og med vil ta troen +fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare, +om troen kan være til skade for noen?» -«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne -der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig -suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, «kan man vente +annet av en slik majestetsforbryter !» -«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så -vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det også er dunkle +ting --- et menneske kan da ikke vente å forstå sig på det +overnaturlige, vel? --- Det står jo noe om at forstanden er formørket. +--- Og hvor skal vi hen --- spør jeg Dem --- når det er fare på ferde, +hvis det in- gen Vårherre skal være? --- Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. --- De er ung ennu, men vent nu bare, til De +kommer op i årene.» -62 Constace Ring +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. -dig nu, partie har vist for megt av klumpfoten frem, +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke kan nå,» sa Hansen +med verdig alvor, «noe, som så å si holder sammen på det hele, både det, +vi altså ser og det, vi ikke ser, --- begynner man å grave og rydde der, +--- ja så svikter allting under våre føtter.» -landet er blit skremt, nest gan blir det høirevalg +«Og når en nu skal dø,» --- vedblev Ring med bløtere stemme, --- «så +skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og +håpe på at det venter oss noe bedre bakefter.» -over hel linje. Pas nu på.» +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. -Lorck og Meir 10. +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten +religionens støtte. Ja, jeg forstår ikke, hvorledes noen kan holde det +ut. --- De fattige, f. eks. --- Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson +er en av antikristene, som det står om i Bibelen.» -«En rask profeti den,» sa Lorck +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg vilde ønske, +Vårherre snart vilde ta den fyren.» -«Som De skal se altså slår in,» forsiket Hanse. +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet Hansen. -«Det vil gå, som han sa, han, folkerøn, at når bon +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av sigaren. -den våkner så våkner han til reaksjon.» +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag som helst,» sa han. -«Folkefrøn?» sa Constace, «hvem er det?» +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. -«Bjørnso, naturligvs,» svarte Lorck. +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue ---» -«Uf, han!» sa fru Wleig med en grimase, som fru +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru Blom i munnen på +hverandre. -Blom og Marie gjorde eftr. +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil +for noe? Noen skittreformer, som de knapt nok har mot til å våge sig +frem med. --- Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.» -«Han er lovig leng om det ialf,» ment Meir. +«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen. -«Om hvad? å, vakne, ja desvr altså dise +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie. -stakr bønder er jo så let å ta ved nes, men får de +«Ja, hvorfor ikke? --- Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi +like nær av.» -først øine op, så —» Hanse vendt ater bliket mot +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe +bedre.» -lofte. +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. -«Ja, bønde må man bare syne synd på, men Sver +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. -drup og Jabæk ja, at ike lovens straf kan rame +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så +redselsslagen ut. -såne, såne —» Ring holdt ine, som søkte han eftr +«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» -ord. +«Nihilistene --- menneskehetens største martyrer, jor- dens edleste +blodvidner !» ropte Lorck. -«De som altså vet at ders virksomhet, ja man kan +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. -si, har til formål å leg landet øde» suplert Han +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men selve prinsippet +har jeg ikke riktig fidus til på grunn av dets bibelske oprinnelse.» -sen «ja, hvis ike det er kjeltring altså så vet +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. -ike jeg.» +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja De undskylder, --- +det galimatias med den bibelske op- rinnelse?» spurte Hansen med et +overbærende smil. -Lorck plystre ganske sakte og tend sig en sigar. +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? Jehova er jo +historiens første og veldigste nihilist --- ikke rettere jeg skjønner.» -«Hvor kan De bekvm Dem til å bruke skjelord om -politske motsander, hr. advokt,» sa Meir opfarend. +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- set ham. -«Daned menskr skulde dog ha et vist begrp om -noe, som hetr en mans ærlige overbisng —.» +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev Meier, «han var +ikke tilfreds med stellet, og så sopte han vekk mennesker og dyr og alt +som på jorden fantes. Er det ikke nihilisme det, spør jeg?» -«Å, overbis mig her, og ærlige mig der,» buldret +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre godt,» utbrøt +Lorck. -Ring, «vi har retn og sanhet på vår side det er -det, det komer an på —» +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket Meier. -«Og historen vidnesbyr, retsvidnkap resulta -ter, de lovige instujoer og altså alt, som har hevd i -samfundet,» fulørte Hanse. +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som +altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes +ryggesløshets skyld. Nei, hør vet De hvad --- skal det være en +vittighet, så er den mildest talt usømmelig.» --- +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- ger,» ropte +plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en +splidaktighetens ånd, som er fart i dere?» +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. -«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde -fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste -venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det -minste er en skurk.» +5 --- Amalie Skram. I. -Lorck brast i latter. +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. -Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det -samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på -munnen. +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. -«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer -som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest -talt altså landsforvises.» +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- stance sier,» +ropte Ring. -«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru -Marie. +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig +til pianoet, og mor og tante får skjøtte sig selv,» instruerte +Constance. -«Ja, gudbevars og underminerer på alle kanter,» -ivret Hansen. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. -«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og -med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag -rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til -skade for noen?» +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte +Ring. -«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, -«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt opsyn. Slipper vi +ham inn mellem dere andre, gjør han bare ugagn.» -«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» kommanderte han. -«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det -også er dunkle ting et menneske kan da ikke vente å -forstå sig på det overnaturlige, vel? Det står jo noe -om at forstanden er formørket. Og hvor skal vi hen +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin søster --- de +satt i dagligstuen og strikket --- «alltid så godslig og munter.» -spør jeg Dem når det er fare på ferde, hvis det in -gen Vårherre skal være? Nei, Meier far, det går ikke -det med å undvære forsynet. De er ung ennu, men -vent nu bare, til De kommer op i årene.» +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne +kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe +for Constance å høre på.» -«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. +«De mener visst ikke så meget med det, du --- jeg tror, det er mer for å +gjøre sig til.» -«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke -kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si -holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, -vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, -ja så svikter allting under våre føtter.» +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- risk,» sukket fru +Blom. +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo +straks at han var en mann med respekt -«Og når en nu skal dø,» vedblev Ring med bløtere -stemme, «så skulde jeg da tro, det må være godt å -kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter -oss noe bedre baketter.» +for religionen. --- Du husker, jeg skrev det til dig.» «Ja, Ring --- han +er fullstendig i sin barnetro.» «Ja, Gud skje lov for både Constance og +Marie --- de -«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. -«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå -gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår -ikke, hvorledes noen kan holde det ut. De fattige, -f. eks. Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en -av antikristene, som det står om i Bibelen.» +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom bekymret --- «for +hun trenger til støtte.» -«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg -vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- modens?» -«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet -Hansen. +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun -Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av -sigaren. +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen +med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, +liksom Mefistofeles i Faust. --- Slikt er jo bespottelig.» -«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag -som helst,» sa han. +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- masjonen,» sukket +fru Wleiigel. -«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. +«Ja, det var nu for meget av det gode. --- Lå hun ikke der og gjorde +bønner i sengen og nynnet salmer, --- jeg stod ved døren og lyttet, og +en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og +sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med Gud. +--- Et barn på seksten år --- det var rent uhyg- gelig.» -«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. --- Det var en +heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel. -«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru -Blom i munnen på hverandre. +«Nei, Gud skje lov, --- ja, for det var nu virkelig en forferdelig tid +--- tenk dig til, hun rente omkring på bibellesninger og opbyggelse, og +de simpleste bønne- møter. Du kan tro, hennes far var i et humør ---» -«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. -«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som -de knapt nok har mot til å våge sig frem med. Alt -skulde omkalfatres fra grunnen av.» +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- giøsitet, er +hyklere og kjeltringer ---» -«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen -overlegen. +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. -«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru -Marie. +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel. -«Ja, hvorfor ikke? Denne linkeleringen der nede i -nummer 22 blir vi like nær av.» +«Nei, men eksaltert, --- ja, slikt er jo den rene galskap, du.» -«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, -«der vil De passe bedre.» +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel, +«for det står jo det at vi mennesker skal forarbeide vår salighet med +frykt og beven uavlatelig. --- Det er jo en viktig sak, ser du.» -«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru Blom +overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og Luther var med på både +dans og annet, så du ser, Bir- gitte, at det er nok av steder å holde +sig til.» -«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. +«Men det er nu ofte litt vanskelig» --- svarte fru Wleij- +gel. --- «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent +rundt, ja iallfall for mig.» +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens +lydighet, Birgitte.» -«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte -fru Marie, og så redselsslagen ut. +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma --- akk ja) akk ja, --- hvad +er vi mennesker en får gjøre det somerrelt---= \>» -«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig. -«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor -dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren til kabinettet. +Constance kunde se tangentene og den spillendes hode og bryst. Hver gang +hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på +noe nytt, da hun bad ham. -«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. --- «Ta den store, +røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer +mig i øinene.» -«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men -selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av -dets bibelske oprinnelse.» +«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i kabinettet. --- +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?» -«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. -«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja -De undskylder, — det galimatias med den bibelske op -rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- nest» --- tilføiet +Lorck, som satt med et spill kort bredt ut over det lille bord, han og +Constance hadde mellem sig. -«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? -Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist ikke -rettere jeg skjønner.» +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte Hansen. -Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan -set ham. +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. «Vær nu +forsiktig med foten din, Constance --- jeg har ennu minnelser om den +ankel, jeg vrikket for mange her- rens år siden. Doktoren vil, jeg skal +gå med stokk. God natt, god natt!» -«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev -Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han -vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er -det ikke nihilisme det, spør jeg?» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da fru Blom hadde fulgt +sin søster ut. --- «Du er jo så glad 1 en whist. Ring, mor vil være +femtemann !» -«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre -godt,» utbrøt Lorck. +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte han tilbake og kom +til syne i døren, «jeg får dem ikke til å begynne på en ny rubber, de +tverdriverne.» -«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket -Meier. +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge +eksemplet. -«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. -«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende -over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, -hør vet De hvad skal det være en vittighet, så er den -mildest talt usømmelig.» +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring og puffet løitnanten +inn igjen, hvor de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.» -«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len -ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. -«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i -dere?» +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. -«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, «jeg kunde se på +Ring at han var temmelig oprørt. --- Han er nu også fæl til å snakke, +den Lorck.» -5 Amalie Skram. I. +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom. +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance omgåes ham så +meget, --- ja, for jeg skal si dig, han har -«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. --- Og så skriver han i +«Dagbladet».» -«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» --- sa fru Blom med en litt stram +mine. -«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con -stance sier,» ropte Ring. +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. --- I går var det nu +Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» -«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, -Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte -sig seiv,» instruerte Constance. +«Med Ring er han nu i familie --- ser du.» -«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, skjønner du. --- +Alle damer er rent forhipne efter ham. -«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre -med ham?» spurte Ring. +--- Det er nu i grunnen en skam.» -«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt -opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han -bare ugagn.» +«--- Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde sett grundende hen for +sig. --- «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.» -«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» -kommanderte han. +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» -«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin -søster de satt i dagligstuen og strikket «alltid så -godslig og munter.» +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer eller ei,» --- +vedblev fru Blom. -«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes -nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik -stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. --- Vi, som kjen- ner til det, +gudbevars ! --- Men så meget som de to gir sig av med hverandre. --- Ja, +det er da ikke noe nytt at folk skal ha noe å snakke om.» -«De mener visst ikke så meget med det, du jeg tror, -det er mer for å gjøre sig til.» +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. -«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke -risk,» sukket fru Blom. +«God natt, tante !» -«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; -jeg merket jo straks at han var en mann med respekt -for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +»God natt, god natt.» -«Ja, Ring han er fullstendig i sin barnetro.» +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance -«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie de -har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så +kan De tro ---» -«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom -bekymret «for hun trenger til støtte.» +«Snakk, omgåes De ham? ---» avbrøt Lorck. -«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- -modens?» +«Når de har riktig fine middager, sognepresten --- skjønner De. --- Da +citerer hun «Luthersk Ugeskrift», --- ja, for Hansen holder naturligvis +alt slikt noe. Så går det løs på tidens hule floskelvesen og det +omsiggripende fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» -«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa Lorck. --- «Det +visste jeg ikke.» +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- dag om vinteren. Men +hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han +femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. -så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr -av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde -veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i -Faust, Slikt er jo bespottelig.» +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. -«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir -masjonen,» sukket fru Wleiigel. +«Nu har vi gjort mor sint --- Gud, hvor det var leit,» sa Constance +sakte og så uhyre forfjamset ut. -«Ja, det var nu for meget av det gode. Lå hun ikke -der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, jeg -stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne -om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun -var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med -Gud. Et barn på seksten år det var rent uhyg -gelig.» +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte Lorck likeledes +dempet. -«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg spør, Meier, om det +ikke var Lorck?» -Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri -å vare,» sa fru Wleiigel. +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke tort si til +min far engang,» forsikret Meier. -«Nei, Gud skje lov, ja, for det var nu virkelig en -forferdelig tid tenk dig til, hun rente omkring på -bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne -møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» +Constance truet til ham og skar ansikter. -«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli -giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så i et verk med +illustrasjoner. -«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et +innsmigrende smil. -«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru -Wleiigel. +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten å se op. --- «Men +jeg tenker, Constance kan være trett.» -«Nei, men eksaltert, ja, slikt er jo den rene galskap, -du.» +«Deilige billeder, frue --- ---.» Han gav sig til å vende bladene for +henne. -«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte -fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal -forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. -Det er jo en viktig sak, ser du.» +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, --- «nu vil han insinuere sig hos +mor, for å gjøre det godt igjen. --- For- resten, hun liker ham visst +ikke videre.» -«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru -Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og -Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir -gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» +Constance Ring Pi -«Men det er nu ofte litt vanskelig» svarte fru Wleii- +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i Meiers blikk, som +Constance opfanget med en vag for- nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» -gel. «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, -går det rent rundt, ja iallfall for mig.» +«Den, som var så lykkelig» --- -«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen -under troens lydighet, Birgitte.» +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» +sa Lorck i døren, og bar sig som en skolegutt, som er ivrig i tjenesten. -«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma akk -ja, akk ja, hvad er vi mennesker en får gjøre det -som er rett .» +Fru Blom måtte le imot sin vilje. -«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine -til å reise sig. +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- ket Constance, +«ellers gir han sig gjerne til å bli sit- tende.» -Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren -til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den -spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der -bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe -nytt, da hun bad ham. +--- Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til +side. -«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. -«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne -her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte hun plutselig og +skottet til Constance. -«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i -kabinettet. «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! -Hvad bestiller dere her?» +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. -«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru Blom. «Du er for +innlatende med disse spirrevipper. --- Slike øine, som de setter på dig, +og sånn som de dilter om efter dig. --- Uh, jeg kunde banke dem.» -«Og instruerer om spadille, manille og ponto der -nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt -ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. +Constance lo. -«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte -Hansen. +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører dig ikke som +du burde, for du tar imot deres kuring nokså fornøiet.» -En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. -«Vær nu forsiktig med foten din, Constance jeg har -ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her -rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God -natt, god natt!» +«Uff nei, men mor da!» -«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da -fru Blom hadde fulgt sin søster ut. «Du er jo så glad i -en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, --- ja for du risikerer at de +går bort og blir skrullet av forelskelse i dig.» -«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte -han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke -til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er bare en vane, de har, +de likesom synes det hører til ---» +Fru Blom ristet på hodet. +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» -Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde -mine til å følge eksemplet. +«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. --- De er +akkurat ens mot alle damer, det vilde da være -«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring -og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. -«Klokken er jo ingenting.» +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet enn spøk. --- Og +så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. -Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. +Fru Blom så bekymret ut. -«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, -«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• -Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone, +vet jeg.» -«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» -svarte fru Blom. +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. --- For en forelskelse må jo +være noe ganske anderledes alvorlig, mor.» -«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance -omgåes ham så meget, ja, for jeg skal si dig, han har -så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. Og så -skriver han i «Dagbladet».» +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du være forsiktig, +Constance. --- Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.» -«Han vanker jo også hos dere, Marie,» sa fru Blom -med en litt stram mine. +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, --- Ring er jo alltid +med.» -«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. I går -var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- ring i hennes +stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- bakk og sin toddy, og lar dem +sverme om dig, så meget de vil. --- Jeg forstår mig ikke på ham.» -«Med Ring er han nu i familie ser du.» +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance +og gjespet. -«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, -skjønner du. Alle damer er rent forhipne efter ham. +«Nei, men som nu i går, Constance. --- Der lar han dig gå mellem Lorck +og Meier, akkurat som du ikke hadde noen mann å følges med. --- Det tar +sig ikke godt ut.» -Det er nu i grunnen en skam.» +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.» -« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde -sett grundende hen for sig. «Det er såmenn Ring, som -alltid vil ha fatt i ham.» +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- eldre ligger visst +også på landet,» ivret fru Blom. -«Ja, det vil han jo i alle, tante.» +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck +har forresten værelse i byen. Og så hadde jo Ring mer enn nok med å +passe sig selv.» -«Constance er sannelig like glad, enten han kommer -eller ei,» vedblev fru Blom. +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent. -«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen -ner til det, gudbevars! Men så meget som de to gir sig -av med hverandre. Ja, det er da ikke noe nytt at folk -skal ha noe å snakke om.» +«Lar ham?» -Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. +«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig, +Constance.» -«God natt, tante!» +«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, fordi om han drakk +noen glass,« sa Constance i en tone, -»God natt, god natt.» +Constance Ring 718) -«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance +som om hun skjøv det hele fra sig. --- «Det var den sik- reste måten å +få sin mann til å debauchere på --- sa du. --- Det var den første aften, +jeg husker det nok.» -si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn -er til stede, så kan De tro —» +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, som sagt, slett +ikke redd for, at Ring --- dertil er han en mann med for gode +prinsipper, --- men --- du kunde dog forsøke å virke på ham, si det til +ham under fire øine I all kjærlighet ---» -«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. -«Når de har riktig fine middager, sognepresten • -skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», - -ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går -det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende -fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie -kan alle slagordene utenat.» +Fru Blom för i været, men Constance lo --- «Det er Ring som er falt i +søvn, --- skjønner du vel. --- Hør, hvor trygt han sover ---» -«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa -Lorck. — «Det visste jeg ikke.» +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. -«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn -dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: -når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til -de fattige,» sa Constance med en latter. +«La bare mannen ha fred ---» -Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt ---» -«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» -sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. +«Det har han godt av --- nu er han naturligvis full igjen,» sa +Constance, hun var så trett og kjed ---. --- Uh, hvor de bød henne imot, +moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun +kjente, og Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, alt i +verden. -«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte -Lorck likeledes dempet. +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- ket dypt og +langtrukkent --- -«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg -spør, Meier, om det ikke var Lorck?» +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; hun så det alt så +livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod en eketres likkiste, og i den +lå hun selv i sitt nattlinnet med de pipede halsstrimler, dekket av et +laken, som nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt til +de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne ut, som var hvert +enkelt hår stukket inn i voks; lebene var sortaktige, og bakenfor +skimtedes de hvite tenner; hendene var blitt så bitte små og blåhvite; +de stakk så fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især husket +hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, og pupillene hadde +stirret ut i rummet så stivt og ut- -«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde -jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og hulket; en av dem +hadde sagt: Se, hvor fredelig hun ligger som et barn der sover. Og hun +hadde syntes hun stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor vilde, men det +vilde hun ikke --- det var så godt å være død. -Constance truet til ham og skar ansikter. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod +plutselig bøiet over henne. -Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så -i et verk med illustrasjonen +Constance slo armene om hennes hals og trykket an- siktet inn til henne. -«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» -sa han med et innsmigrende smil. +«Nei, mor, jeg bare tenkte ---» -«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten -å se op. «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» -«Deilige billeder, frue .» Han gav sig til å vende -bladene for henne. +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle +dig den ---» -«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han -insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. For -resten, hun liker ham visst ikke videre.» +# Kapittel VI +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og +hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at +nu skulde hun atter bli alene med Ring. + +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, ikke slik innvendig fra, +men allikevel --- det hadde vært så meget hygge dem imellem, og +uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- vortes karakter +deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med +fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde +sitte og være i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke vært langt fra å +ønske henne bort. + +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom +hun så vilde bli. Ved avskjeden gråt hun meget, og tigget og tryglet +moren i siste øie- + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at hun måtte og +skulde avsted. + +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i +soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt. + +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom --- --- + +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og +glad ved livet, hvor tilværelsen hadde vært fylt av sitt eget innhold, +og hvor intet i ver- den hadde vært kjedelig eller vanskelig. + +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde bragt henne på kant +med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også +giftet sig! Hvad skulde det til --- --- og med Ring! Dette usympatiske +menneske som hun slett ikke harmonerte med. + +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en +sakte, ensformig klagelyd. + +Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- mel, gammel, +gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv igjen . .. Hvis han døde, +...men det gjorde han ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . . +uff, men hvad var det for tanker hun gikk med . . . at hun ikke skammet +sig! + +Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- gen mot veggen og +armene overkors på prystet. Full- månen stod på himmelen, og værelset +var så lyst at hver enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. + +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, bare én eneste gang til, +forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne +skorpe om hennes hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la henne på +pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle det som en plikt og +et kall å gjøre dette store, selvtilfredse mannfolk lykkelig, han som +aldri spurte om, hvordan + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp, +men kunde trekkes op og dreies rundt som en lirekasse. + +Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu +vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han +bli sint og riste på hodet med denne mine, som satte henne i klasse med +et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen, +der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme. + +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut +som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort. + +Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og veggen, og 1 samme nu +åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte +på Alette og spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- stance +frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann. + +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en mann der har lidt +overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.» + +Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. -«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i -Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for -nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Hvorfor svarer du ikke?» -«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» -«Den, som var så lykkelig» +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» -«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, -fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en -skolegutt, som er ivrig i tjenesten. +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» -Fru Blom måtte le imot sin vilje. +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du nu skal begynne på +din gamle manér.» -«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer -ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit -tende.» +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine. -•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og -kortspillene til side. +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- irret --- «men sett +bare Fallesen eller en av dette slenget ditt kom, så skulde vi se for et +ansikt du satte op.» -«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte -hun plutselig og skottet til Constance. +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner, +jeg.» -«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. +EE Constance Ring Då -«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru -Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —- -Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter -om efter dig. Uh, jeg kunde banke dem.» +«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er +sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.» -Constance 10. +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» -«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører -dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring -nokså fornøiet.» +«Javisst, ja --- jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.» -«Uff nei, men mor da!» +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. -«Og slikt kan lett ende med forferdelse, ja for du -risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i -dig.» +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om +du husker at jeg ikke vil finne mig i nesvisheter.» Han stod stille +foran henne med en tru- ende mine. -«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er -bare en vane, de har, de likesom synes det hører -til —» +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og +bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun +halvt om. -Fru Blom ristet på hodet. +«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under haken for å tvinge +henne til å se på sig. -«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, som bekjent. +Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- nene og forsøkte å reise sig. -«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. +«Sitt stille, --- jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- nes håndledd og +klemte dem så det verket. -De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun foraktelig uten å +gjøre den ringeste motstand. -innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet -enn spøk. Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig og gav sig til å trave +på gulvet med blussende ansikt og hendene i bukselommene. -Fru Blom så bekymret ut. +«Hum!» --- sa han efter en stunds forløp, «--- et slikt menneske! Hun +kunde ergre en sten.» Han skottet til henne mens han talte, som ventet +han på et ord; men hun åpnet ikke munnen. -«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i -en gift kone, vet jeg.» +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her FJ No skulde hun se +dig 0. Men jegvissie nok, hvordan det vilde gå når hun var reist.» -«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. For en -forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, -mor.» +Uff ja, --- moren var borte, og hun var latt tilbake med dette fæle +menneske som hun hatet, --- ja, for han var jo en tølper! -«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du -være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, -forsikrer jeg dig.» +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned over dem. -«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, -Ring er jo alltid med.» +Ring så at hun gråt. -«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir -ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to -bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget -de vil. Jeg forstår mig ikke på ham.» +Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. Tilfredsheden med +denne heldige vending fikk ham til å gestikulere og tale videre: «En +engel kunde jo tape -«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være -sjalu,» sa Constance og gjespet. +tålmodigheten --- --- all min dikten og trakten går ut på å være henne +tillags, men det er som å skvette vann på en gås.» -«Nei, men som nu i går, Constance. Der lar han dig -gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde -noen mann å følges med. Det tar sig ikke godt ut.» +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun allikevel nødt til +det og för hurtig med lommetørklæet over ansiktet. -«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo -rimelig.» +Ring satte sig like overfor henne. -«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for -eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. +«Hvis det stod til mig, Constance,» --- han talte i en meglende tone --- +«så skulde det aldri bli vekslet et uvennlig ord imellem oss. Du skulde +visst slippe for å sitte og gråte.» \| -«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet -Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så -hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. -«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru -Blom grettent. +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. Si nu at du +angrer det og la så alt være glemt.» -«Lar ham?» +«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. -* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var -litt omhyggelig, Constance.» +Han bøide sig helt over henne, -«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, -fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et kyss og vær søt pike.» +Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig. -som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik -reste måten å få sin mann til å debauchere på sa du. +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig sprang hun over +gulvet, ut av stuen. -Det var den første aften, jeg husker det nok.» +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod noen sekunder stiv +som en pinne og stirret på døren som hun var forsvunnet gjennem. -«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, -som sagt, slett ikke redd for, at Ring dertil er han en -mann med for gode prinsipper, men du kunde dog -forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i -all kjærlighet —» +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å +vite før hun får mig god igjen.» Han för ut i entréen og klemte døren +hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på +Tivoli. -En sterk snorking lød plutselig inn til dem. +# Kapittel VII -Fru Blom for i været, men Constance lo «Det er -Ring som er falt i søvn, skjønner du vel. Hør, hvor -trygt han sover —» +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- selsdagsgilde hos +tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til +byen før den dagen var over. -«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde, +solblanke oktoberdager, som kan komme som et efterslett av sommeren, og +er så deilig i Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. -«La bare mannen ha fred -—» +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere +partier; de eldre fruer satt i havestuen med sitt strikketøi, og noen av +herrene var tydd inn i røke- værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. +Ute på den store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre +var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig sammen og lekte +enkemann søker make på den store gressmark som skrånte jevnt nedover mot +fjorden til høire for villaen. -«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så -usundt —» +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- mann 1 fronten. -«Det har han godt av — nu er han naturligvis full -igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. Uh, -hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, -Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og -I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, -alt i verden. +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i øret at han endelig +ikke måtte la henne bli tatt og satte så i fullt løp nedover bakken. +Fallesen anstrengte sig av ytterste evne for å innhente henne. Til sist +forsvant Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk av med +seiren. -Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk -ket dypt og langtrukkent +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt med henne for ikke å +rive henne over ende; hun var svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig +kom hun et øie- blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så +forskrekket bebreidende på ham. -Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; -hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod -en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet -med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som -nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt -til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne -ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene -var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke -hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte +synes synd i ham. -fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men slikt må De aldri +gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, og det kom et bedende uttrykk i +øinene. -husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og de spaserte langsomt +opover og stillet sig på plass igjen. -og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- lig, uten skygge av +forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden +for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted +efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- lighet. Hans +følelse syntes ham gjennemtrengt av en hengivenhet som han ikke hadde +visst at det ene menne- ske kunde nære for det annet. -slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og -hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun -ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun -stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var -død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor -vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være -død. +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket +lutrende og gjorde ham god; han vilde ikke skremme henne bort ved å la +henne merke sin li- denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en +mann vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin +kjærlighets bittersøte hemmelighet. --- --- -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» -Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- gen. Hun hadde begynt +på et brev til moren, men hadde ikke vært oplagt til å skrive, og hadde +derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. -Constance slo armene om hennes hals og trykket an -siktet inn til henne. +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til --- ---. Denne tilstand, +ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en gresselig plage; --- +hadde hun enda vært søvnig og kunde fått en lur på sofaen --- men nei, +ikke det engang. -«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- sålene; så +stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- gen; men på gaten var +det ikke det minste å se på. -«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» +Monstro om det ikke skulde komme noen --- en eller an- nen ---? -«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen -skal jeg fortelle dig den —» +Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. +Straks efter ringte det. -# Kapittel VI +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var naturligvis bare +postbudet, --- men nei --- der hørte hun noen spørre om fruen var +hjemme. --- Det var Lorcks stemme. +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok +op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands +novelletter, som nettop var utkommet. +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. -Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da -Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom -det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun -atter bli alene med Ring. - -Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, -ikke slik innvendig fra, men allikevel det hadde vært -så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på -farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket -som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut -vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne -en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne -travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være -i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde -hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke -vært langt fra å ønske henne bort. - -Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel -for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden -gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie - - -blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at -hun måtte og skulde avsted. - -Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin -gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot -den kant moren var dratt. - -Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom - -Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun -hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen -hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver -den hadde vært kjedelig eller vanskelig. - -Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde -bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i -all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde -det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske -som hun slett ikke harmonerte med. - -Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned -på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. - -Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam -mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv -igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han -ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det -skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med -kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun -gikk med ... at hun ikke skammet sig! - -Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg -gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full -månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver -enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. - -Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, -bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om -hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes -hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var -glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la -henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle -det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse -mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan - -det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde -en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt -som en lirekasse. - -Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at -det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og -når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på -hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et -vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var -han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde -ikke holde ut hans stemme. - -Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende -bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i -noe som hindret henne fra å komme bort. - -Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og -veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om -hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og -spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con -stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og -gikk inn til sin mann. - -«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en -mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt -efter dig.» - -Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så +kom de til å tale om kjærlighet. -«Hvorfor svarer du ikke?» +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for den følelse,» +sa Constance, «han riktig håner den. --- Et stykke med pen, virkelig +kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.» -«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» +«Ja---a, men ---» bemerket Lorck og trakk på skul- drene, «det man +pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep +---» -«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke mer er +hovedemne i bøkene, iallfall ikke i våre ---» -«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven +mellem fingrene og iakttok henne med et opmerksomt, nesten lurende +blikk. -«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du -nu skal begynne på din gamle manér.» +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot +nålen med den lange, røde silketråd stanse på halvveien. «Gad visst om +ikke alt det har vært dikt og tøv --- --- -Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig -mine. +«Og De vil klandre Kielland, frue! --- Hvad vil De med at han skal dikte +om det, De selv ikke tror på?» -«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op -irret «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget -ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. --- Men forresten --- +klandre, --- det var nu slett ikke menin- gen ---» -«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var -dine venner, jeg.» +«Forøvrig tar De feil, frue. --- Man døde av kjærlighet +i gamle dager ---» +6 --- Amalie Skram. I. -«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite -med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det -står efter.» +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha --- mener De?» -«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende ---» -«Javisst, ja jeg er fattig på ord og simpel og dum, -si det bare.» +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig. -«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet. -«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og -det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig -i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru -ende mine. +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- der er lengst +forbi --- tror De ikke også?» -Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned -over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den -opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. +«Jo, det vet Gud --- ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å +treffe på slikt et vidunder ---» -«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under -haken for å tvinge henne til å se på sig. +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. -«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, -som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi -nene og forsøkte å reise sig. +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunde få en +ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennem på et slags vis,» sa +Lorck med en mine som om han nøie gransket saken. -«Sitt stille, jeg skal lære dig.» Han tok begge hen -nes handledd og klemte dem så det verket. +«Eller en lykkelig ---» henkastet Constance. -«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun -foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. +«Nei, det er en annen sak, frue ---. En lykkelig kjærlig- het er ikke +lenger noen kjærlighet ---» -Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig -og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og -hendene i bukselommene. +Constance lot arbeidet synke. -«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt -menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til -henne mens han talte, som ventet han på et ord; men -hun åpnet ikke munnen. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- het !» --- Det kom +med et dunk på hvert eneste ord. -«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at +man gifter sig.» -. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, +«Ja, og hvad så?» -hvordan det vilde gå når hun var reist.» +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, som om han meget +beklaget faktum. -Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et spent uttrykk på +hennes ansikt, men det forsvant hurtig, da hun så et smil som av triumf +om Lorcks leber. -dette fæle menneske som hun hatet, ja, for han var +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord. -jo en tølper! +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget enfoldige +mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- evne.» +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og lente sig +tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen. +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten --- især mellem ekte- folk, for det +er jo dem som er forelsket når de gifter sig, den altså slites op --- +viskes ut av tid og bruk som alt an- net her i verden. Og så dessuten, +hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- alderen +f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, vilde jeg --- ja, det er +jeg sikker på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år +og alder.» -Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned -over dem. +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- stance med et +sukk og gav sig atter til å sy. -Ring så at hun gråt. +«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre ord var idiot» +--- fullførte Lorck. -Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. -Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til -å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape -tålmodigheten all min dikten og trakten går ut på -å være henne tillags, men det er som å skvette vann på -en gås.» +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- stance og så et +øieblikk op. -Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun -allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet -over ansiktet. +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig +institusjon,» svarte Lorck med et smil. -Ring såtte sig like overfor henne. +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- lig til års,» +fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.» -«Hvis det stod til mig, Constance,» han talte i en -meglende tone «så skulde det aldri bli vekslet et -uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å -sitte og gråte.» +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har nu også sin +skyggeside --- især for kvinnene, --- jo eldre de blir, jo vanskeligere +er det for dem å bli gift --- og så må det jo tenkes på efterkommerne +---» -«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- sker i verden? ---» +sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke +skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.» -«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. -Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle +foreldre blir ikke så gode som de skulde være.» -«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da ---» sa Constance og sukket +resignert. -Han bøide sig helt over henne, +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det kommer an på er jo +å være fordomsfri.» -«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et -kyss og vær søt pike.» +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et øieblikk op å sy. -Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham -heftig av sig. +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig, +men følge sitt hjertes trang til å føle og elske fritt.» -«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig -sprang hun over gulvet, ut av stuen. +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? --- De sa selv at det var +sludder ---, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance +likegyldig. -Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod -noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som -hun var forsvunnet gjennem. +«Jeg mente de gammeldagse begreper! --- Gis noen kjærlighet!» han talte +med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan +ting, jeg som nu -«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal -pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han -for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks -efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. +i over et år har båret på en forelskelse, --- som, ja, så Gud hjelpe +mig, tror jeg det ikke --- ender med å gjøre mig gal.» +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene +arbeidet nervøst med pennekniven; holdningen var så forskjellig fra hans +sedvanlige over- legne rolige. +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- het; hun torde ikke +se op. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- verdens rike skal +jeg begynne på, --- uff, en sådan scene. -# Kapittel VII +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som +ingenting. +«Nei, det er ikke av den art --- det er kommet så altfor vidt, --- det +er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» -En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød -selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var -fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var -over. +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører. -Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det -var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan -komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i -Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver -som naturen er iklædd. +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; hun sydde med +heftighet og bøide sig dypere over arbei- det. Hvad i allverdens rike +skulde hun svare. -Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt -sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med -sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke -værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den -store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, -andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig -sammen og lekte enkemann søker make på den store -gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til -høire for villaen. - -Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke -mann i fronten. - -Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i -øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte -så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig -av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant -Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk -av med seiren. - -Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt -med henne for ikke å rive henne over ende; hun var -svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie -blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu -bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs -med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. +«Og det har De naturligvis merket, frue, --- De har visst det like så +godt som jeg,» vedblev han. -«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke +Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover. -80 Constance Bing -gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at -Constance måtte synes synd i ham. +«Visst, --- hvad, --- jeg,» stammet hun. -«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men -slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, -og det kom et bedende uttrykk i øinene. +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance ---.» -«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og -de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunde hun +ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun +vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre. -Resten av aftenen var Constance munter som sedvan -lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. -Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var -bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter -nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. --- Strid ikke lenger +imot --- du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme +det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg ---.» -Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær -lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en -hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne -ske kunde nære for det annet. +Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes bryst; hun kjente +hans varme ånde stryke over sin panne. -Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet -hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde -ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li -denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann -vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i -sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet. -Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin -gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde -ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket -det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» sa hun i en +bebreidende tone. -Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til —. Denne -tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en -gresselig plage; hadde hun enda vært søvnig og kunde -fått en lur på sofaen men nei, ikke det engang. +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne. -Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot -sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg -gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. +«Å tale slik til mig --- det er stygt av Dem, Lorck ---» klynket +Constance og så hjelpeløst på ham. -Monstro om det ikke skulde komme noen en eller an -nen —? +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten hårdt i gulvet idet +han trådte et skritt nærmere. -Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. +Det gav et sett i Constance. +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som om hun verget for sig. +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne stivt. -Straks efter ringte det. +«Jeg elsker dig, Constance --- det er alvor, ganske an- derledes enn jeg +selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt liv, min sjel, --- vil du ikke +ta imot det?» -Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var -naturligvis bare postbudet, men nei der hørte hun -noen spørre om fruen var hjemme. Det var Lorcks -stemme. +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. -Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. -Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese -høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var -utkommet. +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» spurte han og trådte tett +bort til henne. -Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- net i min tanke!» +ropte hun med heftighet, og stemmen røbet at hun var nær ved å briste i +gråt. -Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte -innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har tatt dig --- jeg vil +vite hvem du elsker! --- Din mann kanskje?» Han lo hånlig. -«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for -den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. Et -stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu -gjerne ha gitt oss.» +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, og det kom et +uttrykk av krenket verdighet, av smerte og forskrekkelse i hennes øine. +«Jeg som aldri med vilje har gjort Dem noen fortred.» -«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul -drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet -er jo et gammeldags begrep —» +Hun gikk bort til vinduet. -«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor -den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i -våre —» +Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til +å vende sig om. -«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide -pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et -opmerksomt, nesten lurende blikk. +«Kokette!» snerret han. -«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte -Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd -stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært -dikt og tøv +«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen +kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem +oss, derav kommer det.» -«Og De vil klandre Kielland, frue! Hvad vil De med -at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod hun og så på ham med +blussende kinner og fiendtlig holdning. -«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. Men -forresten klandre, det var nu slett ikke menin -gen —» +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne feilaktig steg op i +Lorck. Han forvirredes og følte sig ydmyket; men vant som han var til å +være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake +med verdighet. -«Forøvrig tar De feil, frue. Man døde av kjærlighet -i gamle dager —» +«Tilgi mig, frue --- jeg var for heftig,» sa han fullkom- men rolig. --- +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. --- For mig er det blitt +skjebnesvangert, Vårherre må vite i hvilken utstrekning. --- Men jeg ber +Dem, la være å bære nag til mig ---» -6 Amalie Skram. I. +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?» -Constance Bing +«Det vet jeg ikke --- i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over +saken ---» svarte hun. -«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. -mener De?» +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. -«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller -lignende —» +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det --- De må ikke +finne på at jeg nu skal være bannlyst fra -«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig -alvorlig. +Dem --- jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis som 1 aften, +frue.» -«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i -setet. +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun. -«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti -der er lengst forbi — tror De ikke også?» +«Nu ja, --- De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte +skritt. -«Jo, det vet Gud ja, det vil si, det er da ikke falt i -min lodd å treffe på slikt et vidunder —» +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og rente like mot en av +sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen +og et halloi ropt inn i øret. -«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. +«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse. -«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert -individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet -igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om -han nøie gransket saken. +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- gravet i en +fløielspute. -«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- kette som la sine +garn ut for å fange mannfolk. --- --- Hvem det var som hadde tatt henne! +--- Det var altså Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for +henne, så dypt nede stillet han henne! --- --- Om hun kanskje elsket sin +mann ! --- --- Håne henne også med dette! Nei, men hennes mann var +allikevel den eneste hvis kjærlig- het kunde hedre henne. -«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig -het er ikke lenger noen kjærlighet —» +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- diløst, og alt +det grums det skyllet over henne! --- Den Lorck, den slette, motbydelige +Lorck, --- hun hatet ham --- --- --- -Constance lot arbeidet synke. +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. Hun reiste sig +straks og gikk inn til temaskinen. Mot sedvane var han alene, og da de +hadde spist, begynte han å tale om en herremiddag han måtte gi for noen +svensker, av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde gjøre +ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev avtalt. Så regnet han op +hvem som skulde inviteres. -«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig -het !» Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +Lorck var iblandt dem. -«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så -vil det jo si at man gifter sig.» +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be Lorck. -«Ja, og hvad så?» +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. -«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, -som om han meget beklaget faktum. +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. -«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et -spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, -da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? --- Du lar aksjene stige og +falle altfor hurtig, Constance. Men hvad jeg vilde sagt, han må nu være +med allikevel denne gang. Altså Storm seks, Lorck syv, ---» han satt og +talte på fingrene. -Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke -sine egne ord. +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke invitere, --- du +kan la være, når du hører jeg ber dig ---» -«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget -enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings -evne.» +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har +lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv ---» +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet og reiste sig. «Det er +en flabb og en vemmelig fyr, --- han har --- --- ja, det er det samme, +men du må ikke be ham.» +«Har han vært nærgående? --- Ja, hør, vet du hvad, Constance, det er min +santen din egen skyld. --- Det er alltid damen som gir tonen an ---» -«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og -lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og -arbeidet i den annen. +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. -«Jo, for ser De, frue, kjærligheten især mellem ekte -folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, -den altså slites op viskes ut av tid og bruk som alt an -net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne -forlange av et menneske at det skal kunne elske den -samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs -alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, -vilde jeg ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne -utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- merfull, og minen så +bønnlig. --- Constance var nu heller ikke lett å bli klok på. -«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con -stance med et sukk og gav sig atter til å sy. +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- ler, stakkar,» +vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til +familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være +litt fornem imot ham.» -«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre -ord var idiot» fullførte Lorck. +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?» -«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con -stance og så et øieblikk op. +«Jagu ber jeg ham! --- det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at +jeg skal rette mig efter slikt et lune, når det nu er grunner for å ha +ham med. --- Du er så full av innfall at \>» -«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist -mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham +til å glemme hvad det var han vilde sagt. -«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme -lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man -kaller sin utvikling.» +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i +øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» -«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har -nu også sin skyggeside især for kvinnene, jo eldre -de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift og så -må det jo tenkes på efterkommerne —» +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun koldt. «Ja, +la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen. -«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne -sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land -som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde -være en velgjerning.» +--- Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte sig konsekvent +ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde +menneskene ut. -«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men -barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde -være.» +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om aftenen satt +alene med den strenge ordre til Alette om ingen å slippe inn som et vern +mellem sig og verden, kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe +skulde skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig langsomt, +langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller lese. Det var som om hun +døde av kjedsomhet, tomme for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå +omkring og vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» -«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance -og sukket resignert. +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde hun skulde motta. +Hun undskyldte sig med at hun var syk. -«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det -kommer an på er jo å være fordomsfri.» +Hvad feilet henne da? -«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et -øieblikk op å sy. +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. -«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv -hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle -og elske fritt.» +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? -«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? De sa -seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke -fore,» sa Constance likegyldig. +Det kunde ikke hjelpe. -«Jeg mente de gammeldagse begreper! Gis noen -kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke -være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu -i over et år har båret på en forelskelse, som, ja, så -Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke ender med å gjøre -mig gal.» +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert og sa til Ring at +hun vilde i teatret. Hun hadde lest en avhandling om idiosynkrasi som +hadde skremt henne. -Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen -skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; -holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over -legne rolige. +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn i den med større +liv enn noensinne. -Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg -het; hun torde ikke se op. +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han visste at hun snart +vilde få nok av å agere eremitt. -Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all -verdens rike skal jeg begynne på, uff, en sådan scene. +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han var på +avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene hjemme. -«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte -å late som ingenting. +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i 90 \| Constance +Ring -«Nei, det er ikke av den art det er kommet så altfor -vidt, det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- lig; aldri hadde +han funnet henne smukkere. Han syntes hun var påfallende alvorlig og, +skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før. -Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig -inn i hennes ører. +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om +likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste +øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli +herre over sin bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- +ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. -Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; -hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei -det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om +hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren. -«Og det har De naturligvis merket, frue, De har visst -det like så godt som jeg,» vedblev han. +# Kapittel VIII -Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun -sank bakover. +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- sens diskuterte +religiøse emner. Enkelte ytringer und- slapp henne dog, hvorav Marie +merket at det ikke var så ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde +gjerne ha greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem dem, +men Constance bøide alltid av. +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en aften til sin mann, +da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne +vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- tid forekommet mig +å være, altså sådan aparte, og aparte fruentimmer --- ja, dem har jeg +ingen fidus til.» -«Visst, hvad, jeg,» stammet hun. +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- nen en dott, du. +--- Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog +stygt å la ham merke det.» -«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, noe lykkelig +ekteskap, som du vet. --- De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er +altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut +som hun akkurat tåler ham.» -Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, -derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at -han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke -tungen til å lystre. +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og vrøvler og har +drukket noe. --- Den suffisanse! --- Og som han beljer i sig --- og +sterkt! hans toddiglass er all- tid mørkebrunt. Har han alltid vært +slik?» -«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. Strid -ikke lenger imot du er skapt til elskov, og du skal -komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann -som elsker så grenseløst som jeg —.» +«Ja, det vil si --- han har aldri hvad man kaller druk- ket --- --- men +altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.» -Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes -bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du --- tenk, hvor redd- somt for +Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- tale gått og ordnet efter +selskapet; nu slukket hun lam- pene. -«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang -borte på gulvet. +«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og +medgjørligste menneske under solen. En kan altså få ham til hvad det +skal være.» -«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» -sa hun i en bebreidende tone. +R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. -«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende -foran henne. +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se efter om hans +skrivebord var avlåst. -«Å tale slik til mig det er stygt av Dem, Lorck —» -klynket Constance og så hjelpeløst på ham. +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt hjem. Hun hadde ikke +villet ta hans arm da han bød henne den på gaten; herover hadde Ring +følt sig dypt krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke være sånn, +Constance, --- det kan nu være det samme, men jeg si-er det ba-are.» Den +siste setning ledsaget han hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til +sist slo tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i ham, hvorefter han +fortsatte resten av veien i taushet. -«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten -hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun gjort hele aftenen, +men det var hun nu så vant til. Innen de gikk hjemmefra, hadde hun bedt +ham være forsiktig med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, og i samme +åndedrett begynt å tale om noe annet. --- -Det gav et sett i Constance. +Formane ham, virke på ham --- ja, moren hadde lett for å snakke, hun! +Hvor ofte hadde hun ikke om mor- -«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som -om hun verget for sig. +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig over ham. En mann som +lot sig by slikt, lot sig tigge og trygle av sin kone om ikke å drikke +sig full --- og som lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like +bort og gjorde det. --- -Lorck korset armene over brystet og betraktet henne -stivt. +Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte få hatten fra sig +på skikkelig vis. -«Jeg elsker dig, Constance det er alvor, ganske an -derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt -liv, min sjel, vil du ikke ta imot det?» +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men hver gang han hengte +den op på knaggen, falt den ned på gulvet. Til sist gav han tapt og la +den fra sig på bor- det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. -«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, hun vilde lese i på +sengen. Plutselig stod Ring ved siden av henne. Han var ennu i overfrakk +og hadde beholdt den ene hanske på. -«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» -spurte han og trådte tett bort til henne. +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og ravet så smått frem +og tilbake. -«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an -net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen -røbet at hun var nær ved å briste i gråt. +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +«Jeg si-e-r --- har jeg fornærmet dig?» gjentok han. -«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har -tatt dig jeg vil vite hvem du elsker! Din mann -kanskje?» Han lo hånlig. +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk forbi ham, målte hun ham +med et hurtig blikk og for- svant gjennem døren. -«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, -og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte -og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje -har gjort Dem noen fortred.» +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og gjorde en +bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig syntes å opgi. Han +virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med +stor opmerksomhet. -Hun gikk bort til vinduet. +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, fektet med armene, +knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- maser, som vilde han til å gråte, +og stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i +tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde satt efter +sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- sige vendinger ut i +kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren +som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. -Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd -og tvang henne til å vende sig om. +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide -«Kokette!» snerret han. +sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet trukket op under +haken. + +«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, og aldeles forstyrret +reiste Alette sig op i sengen og glodde på Ring med søvndrukken +forskrekkelse. Teppet hadde hun slått til side; hun var i det bare +linnet med naken hals og armer. + +Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- dige bryst, hvis +hvelvede runding halvveis kom til syne. Hans nesebor vibrerte ganske +lett og han blev blekere. Så stakk han sin famlende hånd inn på hennes +bryst og trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred sig fra +ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten edru av forskrekkelse. + +«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, idet han rettet +sig op, --- «å skrike slik da! Er det kan- skje noen som gjør Dem noe? +Legg De Dem bare til igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten +og trakk teppet op over henne. + +«En lekker kropp, --- riktig lekker,» hvisket han. Han kunde ikke la +være, --- han måtte stikke hånden inn på hennes hals igjen. + +«Uff nei da, --- kan De ikke gå med Dem,» klynket Alette og vilde puffe +ham fra sig, men den bløte berøring av hans glatthudede hånd øvet en +lammende virkning på henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham +klappe sig. + +Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- net og straks +efter lukket. Forsiktig som en katt snek han sig ut og trakk døren sakte +til. Han lyttet anspent et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i +den lange, smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for +enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- over og lyste med +lampen foran sig. Der stod Constances støvler; det var altså dem, hun +hadde satt ut, da han hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han +inn i + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den broderte +flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin seidel til livs og røkt et +stykke av en sigar, gikk han inn og la sig. + +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun var blitt så +årvåken og kjente bestandig den bløte hånds kjærtegn på sitt legeme. +Værelset var fylt av denne fine «herrelukt», som hun likte så godt. Hun +lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. --- Hun hadde vært der siden forrige +høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På +julaften, efterat hun hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring +stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på +munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om +det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige +fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- tiden. Og han +som hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var +også vakker. En lekker kropp, --- ja, Ring, det var nu visst en mann som +for- stod det. -«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. -«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en -åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» +# Kapittel IX -Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod -hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig -holdning. +Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var en eftermiddag i +midten av desember med frost og klin- gende føre. Constance hadde vært +ute for å gjøre inn- kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt +Lorck; han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem +dem hadde han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress +inviterte ham, og behandlet da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, +som var preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- lende +forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. Constance sa +undertiden til sig selv at hun egentlig sav- + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, blusset forbitrelsen +op i henne. + +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var svakt oplyst, og +tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen. + +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at klokkeledningen +var i ustand. Hun hadde ingen entré- nøkkel på sig, derfor vendte hun om +og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten +bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i +spisestuen for å be piken rette på denne uorden. Døren var halvt åpen, +og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som +om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hvad det var som foregikk, trådte +hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra +hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet med +langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det kom en slapp trekning +om hans munnviker, et slags fjol- let smil. Med ansiktet halvt bortvendt +stod Alette; hun var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- +ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på forklæet. + +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det syntes henne at hun +sank og sank, hun og stuen og alt sammen, og at det aldri fikk ende. Hun +vilde gå over gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og at det ikke +vilde lykkes henne. + +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun ut av stuen. + +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så ulik hans +almindelige. Hun visste nesten ikke om det var Ring som hadde talt. Men +lyden vakte henne; hun + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å støtte sig. + +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi +Constance. Da han annen gang var tett ved døren som Alette hadde latt +stå åpen, lukket han den stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, +flyttet et glass og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en +skrå stilling med håndflaten hvilende på buffeten. + +«Constance --- jeg ber dig --- hm,» han byttet fot, --- «tro mig, --- +det var, det var ikke så ille ment som det, --- som det kanskje så ut.» + +Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. + +«Jeg kan godt forstå at det, --- --- ja, at det må ha tatt sig --- jeg +mener forekommet dig underlig» --- ---. Han stanset litt mellem hvert +tredje eller fjerde ord. + +«Men jeg forsikrer dig til at --- ja, bare du vilde tro --- det var, --- +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, om jeg så skal si, --- en, +ja, en guttestrek, --- noe som stakk mig --- jeg begriper det ikke +selv.» + +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei. + +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, --- ja, rent ut +sagt, jeg vemmes ved det.» + +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut +til å beflitte sig på å tenke efter. + +«Jeg vet ikke hvad, --- ja, hvad jeg ikke vilde gi for å få det, --- ja, +ugjort,» fortsatte han i den samme under- danige tone. «Hvis jeg torde, +så vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og +rørte ved hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- gende +hånd. + +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen +og gikk hurtig ned på gaten. Det grep henne et vanvittig ønske om å +flyve avsted gjennem luf- ten og ikke stanse før hun nådde huset der +hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt op i henne; hun +holdt muffen for munnen, mens tårene strømmet ned over hennes ansikt. +Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide +henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke +henne, at hun for første gang smakte hvad skam var. Ja visst hadde hun +ofte vært forpint og ulyk- kelig, men hvad var det mot disse sviende +piskeslag, hvor- under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse, +fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde. + +Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor kunde hun ikke la ham +kysse hvem han vilde, --- men nei, nei, nei! han hadde jo henne til +hustru, henne! Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på den +manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han kunde være så lumpen +og så svinsk. + +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- holdelige smerte. +Uvilkårlig begynte hun å be til den gud hun tvilte om var til, og +anklaget sig selv for utakknem- lighet og hovmot. Nu var straffen kommet +over henne; derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som tuktet. +Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve med Ring efter +dette; men det kunde jo hverken Gud eller mennesker forlange. + +«God aften, frøken --- ute og spaserer i det deilige vær,» lød det +plutselig like ved hennes øre. + +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt yderlig opskremt +ved en slik tiltale av en fremmed mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu +enset hun det knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og nådde huset hvor +Hansens bodde. + +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til Marie. Så liten +sympati det enn ellers var mellem dem, + +7 --- Amalie Skram. I. + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. --- Hun gikk op og ringte på. -En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne -feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig -ydmyket; men vant som han var til å være på høide med -situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med -verdighet. +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. -«Tilgi mig, frue jeg var for heftig,» sa han fullkom -men rolig. «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — -For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i -hvilken utstrekning. Men jeg ber Dem, la være å bære -nag til mig —» +Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- stue i en +fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en +skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster +fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovn var stillet en +praktfull, av gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. -«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk +henne vennlig smilende i møte. -«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter -dette?» +«Hvor hyggelig, Constance, --- det var riktig pent av dig, --- ja for du +blir naturligvis ---, så sender vi bud ef- ter Ring.» Og hun gav sig +ivrig i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. -«Det vet jeg ikke i dette øieblikk kan jeg ikke tenke -rolig over saken —» svarte hun. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- tréen og blev +ved å snakke, mens døren stod på klem. -«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en +lenestol. Men plutselig forandredes hennes mine; hun stirret på kusinens +forgråtte ansikt og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres +øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt +ut i en lidenskapelig hulken. -«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- gelig som hun var, +kom hun selv til å gråte. -«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det -De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig +tettere til henne. +«Å Marie --- du må hjelpe mig, --- jeg er så ulykke- lig ---!» kom det +omsider med brutt stemme. -Dem jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis -som i aften, frue.» +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.» -«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» -sa hun. +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, --- jeg kan det ikke» --- og så +fortalte hun hvorledes sakene stod. -«Nu ja, De har å befale,» han bukket og forlot stuen -med avmålte skritt. - -Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og -rente like mot en av sine venner uten å legge merke til -ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt -inn i øret. - -«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre -uten å hilse. - -Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be -gravet i en fløielspute. - -Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko -kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— -Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså -den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, -så dypt nede stillet han henne! Om hun kanskje -elsket sin mann! — Håne henne også med dette! Nei, -men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig -het kunde hedre henne. - -Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver -diløst, og alt det grums det skyllet over henne! Den -Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet -ham - -Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. -Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot -sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han -å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, -av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde -gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev -avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et +bekymret alvor. -Lorck var iblandt dem. +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig -Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +EEE SD ENE -Lorck. +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei for.» Hun +ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- stepike. --- Det har ikke +stort på sig, du.» -88 Constance Bing +Det var Constance som om grunnen sviktet under henne. -«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. +«En gift mann i sin egen spisestue --- med sin kones tjenestepike» --- +stammet hun. -«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg ikke hadde +trodd at Ring var sånn. --- Men Constance, er du ganske viss på at du +ikke selv har skyld?» -«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? Du -lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men -hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne -gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte -på fingrene. +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. -«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke -invitere, du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes både Rikard og +jeg.» -«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent -med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham -her, altså Lorck syv —» +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie skulde vende angrepet +mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på +henne. -«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet -og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han -har ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun. -«Har han vært nærgående? Ja, hør, vet du hvad, -Constance, det er min santen din egen skyld. Det er -alltid dåmen som gir tonen an —» +«Jo, det skal Gud vite, Constance, --- men du må huske at mennene er så +ganske anderledes enn vi. De er så vant til slike affærer fra før av, og +de kan så lett få tilbake- fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær +sagt, setter li- vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, +iallfall en som har de ytre betingelser, --- som du f. eks.» -«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne. -Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam -merfull, og minen så bønnlig. Constance var nu heller -ikke lett å bli klok på. +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene. -«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel -ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser -du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese -ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot -ham.» +«Ja, ja, Constance, --- du får nok lære om igjen, du skulde bare vite +hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper +er rent, du.» -«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham -allikevel?» +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all den uterlighet +ektemennene bedrev, og konene så gjen- nem fingrene med; hun nevnte +flere eksempler fra deres -«Jagu ber jeg ham! det er da, Gud hjelpe mig for -meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, -når det nu er grunner for å ha ham med. Du er så full -av innfall, at —» +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av navn. -Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet -på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde -sagt. +Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Men du gode Gud!» --- ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis +alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne +løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke +offentlig flerkoneri?» +«Som tyrker og hedninger! --- Jo, det vilde være her- lig.» -«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om -noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad vi gikk inn +til.» -«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun -koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig -stille ned igjen. +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse snakk. +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på +konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis du vilde, kunde du få en umåtelig +makt over Ring. --- Han er så snild og så lett å lede --- og så elsker +han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» -Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte -sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun -ikke orket å holde menneskene ut. +Constance lo bittert. -Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om -aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om -ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, -kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde -skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig -langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller -lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme -for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og -vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. --- Du kan ennu få en utmerket +mann av ham, og det er jo en kones, --- jeg kan nesten si misjon å virke +godt på sin mann.» -Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- stance hånlig. -hun skulde motta. +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får +velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse et middel i Guds hånd til å +bringe hjertene nærmere sam- men, når vi bare bruker det på den rette +måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. -Hun undskyldte sig med at hun var syk. +Det blev en pause. -Hvad feil et henne da? +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem for sig. -Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge +hadde hatt på hjerte. -Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- stance? Det var +å ha en mann som var svak for drikk.» -Det kunde ikke hjelpe. +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, --- -Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun +var forberedt på alt. -og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier Rikard også, --- +at Ring går og er lei sig, fordi du er så kold imot ham. --- Han drikker +for å døve sig.» -avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med +mig.» -Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det -i den med større liv enn noensinne. +får enda være --- så gresselig som det er, men en som drikker !» --- -Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig. -visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine +forretninger eller skaffe til veie hvad det skal til --- han er jo +borgerlig ruinert.» -I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og reiste sig. -var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +Marie gikk ut i entréen efter det. -bjemme. +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom tilbake. «Nu +skal du pent gå hjem og forsone dig med Ring. Gjør det, å, gjør det med +det samme, Constance.» -Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke har passet +bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- tertiden. --- Er det ikke +det, jeg skal?» -90 Constance Bing +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men når du får tenkt +dig om skal du se du gir mig rett. Vil du ikke piken skal følge dig?» +spurte hun, da Constance var ferdig. -den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde -lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes -hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, -mer tilbakeholdende enn før. +«Nei for Guds skyld la mig slippe! --- God natt.» -Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde -med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel -kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for -ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin -bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk -ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +«God natt, Constance.» -Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det -rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk -ut gjennem døren. +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da Alette hørte fruen +forlate huset, gikk hun inn igjen til ham og stod og hulket med forklæet +for øinene. Han hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +--- hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; --- før hadde +hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, --- --- ---. Ring lovet ikke å slå +hånden av henne og bad henne bare for- holde sig rolig og gjøre sine +ting som om intet var fore- falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så +det ikke blev noe videre av det. --- + +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett som det var og +forbannet det fordømte tilfelle som hadde spilt ham et så intrikat puss. +Han vred sig ved tanken om alt det han vilde få å gjennemgå med +Constance. Hun vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet +han sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. Ved +dette punkt av sine betraktninger følte han trang til å oplive sig med +et glass konjakk og vann. Hvorfor var Constance alltid sånn --- det var +hennes skyld at det gikk så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io +turtel- duer --- --- + +--- --- Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; av og til stod +han ute i entréen og lyttet. + +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op +i en mismodig grimase; øiebrynene stod som en spiss vinkel og pannen lå +i tykke, posete folder. Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun +skulde tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. + +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op. + +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet av. Så gikk hun +inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen. + +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- tende i en +foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene. +Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale +henne. -# Kapittel VIII +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?» +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men opgav det og grep +atter hladet. -Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han -sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und -slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så -ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha -greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem -dem, men Constance bøide alltid av. +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. -«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en -aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er -sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at -hun forsvarte Bjørnson.» +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på +dem.» -«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all -tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte -fruentimmer ja, dem har jeg ingen fidus til.» +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet han, «og jeg vil ta +hvad bot du pålegger mig --- hvor» -«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun -nen en dott, du. Naturligvis er hun ham overlegen i -forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke -det.» +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham med en håndbevegelse, +--- «når du står i forhold til min tjenestepike ---» -«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, -noe lykkelig ekteskap, som du vet. De passer ikke. -Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, -han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun -akkurat tåler ham.» +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det en selvfølge at +jeg vil forskånes for dig. --- Hvis du vil ha henne --- så værsgo, men +så får du la mig være i fred. --- Jeg er gått inn på å være din hustru +--- det er galt nok, men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +--- Hun reiste sig og vilde forlate stuen. +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så attråverdig som i +dette øieblikk. --- Hun var en helt an- nen. En redsel for å miste henne +för igjennem hans sinn som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i +veien for henne. -«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og -vrøvler og har drukket noe. Den suffisanse! Og -som han beljer i sig og sterkt! hans toddiglass er all -tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» ropte han, «jeg er en +pjalt, en elendig fyr, som ikke har visst hvad skatt jeg hadde, et +menneske som ikke er verd å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, +Constance, --- nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger +i støvet og kysser dine føtter, --- jeg bryr mig ikke om noen i verden +uten dig --- hvad du så enn tror.» Han holdt hendene om hodet og vred +sig som i krampe. -«Ja, det vil si han har aldri hvad man kaller druk -ket men altså, det var jo det som skulde gå over -når han blev gift.» +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» -«Bare han ikke blir drikkfeldig, du tenk, hvor redd -somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam -tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam -pene. +«Ja, jeg vet det, --- jeg vet det, og det er min evige kval. --- Du har +aldri elsket mig, ikke det bøss. --- Og så under- tiden har du vært så +jeg nesten måtte innbille mig du holdt av mig --- jeg har gått i et +villrede, har jeg. Å, Con- stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en +annen -«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er -det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En -kan altså få ham til hvad det skal være.» +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din kjærlighet, det +er det som er skylden.» --- --- Stemmen blev borte i gråt. Han sank på +kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. -R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. -«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se -efter om hans skrivebord var avlåst. +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- stance.» Han så +nu på henne med et blikk som en straf- fet hund. --- «Jeg reiser mig +ikke, jeg ligger her til du sier at du har tilgitt mig.» -Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt -hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød -henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt -krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å -gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke -være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, -men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han -hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo -tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med -eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. --- «Men hvor vil du at jeg +skal kunne tro dig?» sa hun. «Nei, Constance, --- det er sant, det er +altfor sant, --- å, + +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk og ære for +det; --- når du en gang har fattet tillit til mig på nytt, og du kanskje +føler en slags godhet for mig, fordi jeg gjennem mange år har vært +nøisom og tro, og aldri har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å +tenke på at det var dig som reddet mig. --- Støt mig ikke bort, for uten +dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, og han holdt med begge +hender hennes kjole, som han kysset. + +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. Hun bøide hodet og +begynte å gråte. + +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han +med den samme lidenskapelig bedende stemme --- «se på mig, Constance, +som ligger her og tig- ger, mens du står der og er så hevet over mig og +har min skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre, +Constance.» -ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er +skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.» -Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk --- ta mig til nåde +og ta mig på prøve.» -gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- for ham. -de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun, +mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt fang og la det sammen til en +liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare mig +sannferdig.» -med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +«Ja, det kan du stole på, Constance.» -utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem dig og henne.» -og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det være kommet til annet +enn hvad du så, det er galt nok det.» -Formane ham, virke på ham ja, moren hadde lett +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen til mistanke om +sannheten ikke hadde ligget henne så uendelig fjern, til tross for +Maries belærelser, vilde hun ha tatt varsel av hans famlende blikk og +usikre måte å svare på. -for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, --- nei, du må være viss på jeg +taler sant ---» -genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig -over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og -trygle av sin kone om ikke å drikke sig full og som -lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort -°g gjorde det. +«Var det første gang du gjorde, --- gjorde sånn med henne?» -Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte -få hatten fra sig på skikkelig vis. +«Du hører jo det, Constance. --- Hvorledes skal jeg kunne forsikre det, +--- hvad kan det nytte, når du ikke -Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men -hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned -på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor -det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. +vil tro mig.» -Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, -hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden -av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt -den ene hanske på. +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. -«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og -ravet så smått frem og tilbake. +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på pinebenken? Å, +Constance, spar mig, --- jeg er så skam- full, la det nu være nok.» -Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit til hans karakters +sannferdighet, men fordi hun ikke kunde tenke sig muligheten av at +ulykken som hadde rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke like under hennes +øine, så ganske hverdagslig. Vel var Ring lettsindig, men en så dypt +fallen mann var han ikke. -«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte +hun halvt bedende. -Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk -forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for -svant gjennem døren. +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- stance, du kan tro +jeg har fått lærepenge, om ikke av an- nen grunn så for å skåne mig selv +for så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» -Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og -gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig -syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og -gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig sikker på at han +måtte være grundig kurert, og det stemte henne forsonligere. -Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, -fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri -maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, -hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker -om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde -satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes -sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie -på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. -Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned +over hennes kinner. -«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne +henne. +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, --- «Jeg må få tid +til å komme mig.» --- -sig over seng, hvor piken lå i dyp søvn med tep -trake op under haken. +«Men din hånd! Din hånd, Constance!» -«Hva! hva for noe!» Orden kom i små, barske stø, +Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en +menneskeeter. -og aldes forstye reist Alet sig op i seng og -glode på Ring med søvndruke forskel. Tept -hade hun slåt til side; hun var i det bare linet med +«Og så sier jeg Alette op til påske.» -nake hals og arme. +«Naturligvis, Constance, --- vil du ikke helst hun skal gå straks?» -Ring blev dypt grept av de hvite skuldre og det fro +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. --- Og nu har du jo +gitt mig ditt æresord.» -dige bryst, hvis hveld rundig halveis kom til syne. -Hans nesbor vibret ganske let og han blev blekr. Så +MX. -stak han sin famlend hand in på hens bryst og +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og Hansen opover Karl +Johans gate. De kom fra sine kon- torer og skulde hjem til middag. Da de +hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire. -tryke de klame lebr mot hens skulder. Alet vred +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; han pleide ellers +å gå gjennem Slottsparken. -sig fra ham og utsøe noe små skri. Ring blev nest +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i tankegangen «du må +jagu se å få jenten på dør --- ja, for nu kan altså enhver se det.» -edru av forskel. +nn I ------==---==---\>==------0e0 BEER -«Hys, hys,» sa han og løfte advren pekfingr, +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- selig til å bite +på sin høire pekefingernegl. -idet han ret sig op, «å skrie slik da! Er det kan +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- leden?» -skje noe som gjør Dem noe? Leg De Dem bare til +«Nu? Så kom med det, mann.» -igjen.» Han skjøv hen lempig tilbake på puten og +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var +kommet utenfor gatedøren.» -trak tep op over hen. +«Nå, men du lot vel som ingenting ---» spurte Ring fe- brilsk. -«En lekr krop, riktg lekr,» hvisket han. Han +«Naturligvis --- jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og +påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» -kunde ike la være, han måte stike hånde in på +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han hadde snedrev i +ansiktet. -hens hals igjen. +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, «at hun ikke +på noen måte måtte ha henne gående i huset.» -«Uf nei da, kan De ike gå med Dem,» klynet +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, Hansen.» -Alet og vilde pufe ham fra sig, men den bløte berøing +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, --- at ---» -av hans glathude hand øvet en lamend virkng på +«Hadde hun mistanke?» -hen. Hun skjulte ansikte i puten og lot ham klape +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig til at det vet +hun altså --- og allikevel. Ja --- våre koner er da utrolig +umistenksomme. --- Det kommer vel av at de er så meget bedre enn vi ---» -sig. +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet over hvilken +fremgangsmåte var den retteste og spurte sig selv, om Constance vilde +være like så langt fra å ane sannheten som Marie. -Plutseig forekm det Ring at han hørte en dør bli åp +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone ikke får snøv i +det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. -net og strak eftr luket. Forsiktg som en kat snek +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en lei historie --- +pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør mig ondt for din kone. --- +Drive på slik i sitt eget hjem --- det er noe svineri, du --- ---» -han sig ut og trak døren sakte til. Han lyte anspet +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- dertrekk, «er det +liten nytte i å holde moralske foredrag -et par minuter. Alt var stile. Han kom ut i den lange, +bakefter. Og dessuten --- det er lett for dig å snakke . ... Men med en +kone som Constance ---» -smale gan som fra kjøent førte til spietun, og for +«--- Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det +samme altså.» -end av hvilken soveærlt lå. På tå liste han op +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. «Men hvem kunde nu +også tenkt. ... Hun sa det jo først bakefter --- ---» -over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constace +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie for dig, når +såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor huset hvor han bodde. -støvler; det var altså dem, hun hade sat ut, da han +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da han om +eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at Constance skulde gå ut, +men han hadde ikke lykken med sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, +men tendte straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes å +være en fengslende bok. -hørte døren gå. Med et letsn suk gik han in i +Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter den andre; +gjennem åpningen i portiéren iakttok han Constance, og det slo ham at +hennes kinner var blitt så smale og hvite. -spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den -broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin -seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn -og la sig. +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds hjelp vilde hun nok +forvinne det. --- Bare dette med Alette gikk i orden. -Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun -var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands -kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine -«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og -dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, -mens hun gjentok: en lekker kropp. Hun hadde vært -der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især -var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun -hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til -henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren -på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun -måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». -Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter -henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da -hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under -tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var -forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker -kropp, ja, Ring, det var nu visst en mann som for -stod det. +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette kom på, --- Ring +blev bløt ved tanken; kanskje var det gått op for henne at hun selv ikke +var uten skyld. --- Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være +henne så tro, så tro som gull --- det var jo henne han elsket ---. Hvad +brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt +sølv kunde komme i forbindelse med --- --- Å, den som hadde jenten vel +på dør! --- Tenk, om det kom op! --- Han brast i sved, og så bad han til +Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham til å +skåne sin stakkars hustru --- det var jo henne han tenkte på; av omsorg +for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham +ut; det visste den -# Kapittel IX +allvidende, som --- det var han sikker på --- også hadde tilgitt ham. +--- Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans +hjelp og bistand. +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med +henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til +å gripe leiligheten. +«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk +gjennem dagligstuen. -Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var -en ettermiddag i midten av desember med frost og klin -gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn -kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; -han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet -imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han -kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet -da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var -preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal -lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. -Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav +«Nei,» sa hun uten å se op. +«For så kunde vi slå følge ---.» Det foresvevet ham noe om at han i så +fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra henne. -net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, -blusset forbitrelsen op i henne. +Constance ristet på hodet. -Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var -svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for -å legge i ovnen. - -Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at -klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré -nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. -Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt -osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en -sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å -ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette -på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun -støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe -klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, -at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte -hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og -i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. -Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet -med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det -kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol -let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun -var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd -ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på -forklæet. - -Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det -syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt -sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over -gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men -det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og - -at det ikke vilde lykkes henne. - -Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun - -ut av stuen. - -«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så - -ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det - -var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt over håret. «Nu får +jeg min santen skynde mig.» -gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å -støtte sig. +Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde gjøre tegn til +Alette at hun skulde gå ned baktrappen, men det var tomt, og han våget +ikke å rope. Så måtte han da gå med uforrettet sak. -Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å -passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved -døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den -stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass -og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå -stilling med handflaten hvilende på buffeten. +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. Hun tenkte på +sin mann. Det som var hendt, hadde visst- nok gjort inntrykk på ham; det +var kommet noe alvorlig, nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han +drakk heller ikke så meget i den senere tid, --- det var jo aftener da +han av sig selv forlangte te. -«Constance jeg ber dig hm,» han byttet fot, -«tro mig, det var, det var ikke så ille ment som det, +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden komme til å holde av +ham; han var jo hennes mann og hadde en slags rett til hennes kjærlighet +--- --- -som det kanskje så ut.» +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun selv hadde visst av, +for hvorfor skulde det ellers gjort henne så ondt det med Alette, ja, +for det var ikke bare vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette +at hun kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- vor søkte +å vise ham litt kjærlighet --- det så da virkelig ut til det --- ---. +Når han kom hjem i aften, vilde hun tale med ham og la ham merke sin +stemning. Det beste i livet -Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, --- og en fikk +dessuten være nøisom, lære å slå av på sine fordringer til lykken. -«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt -sig jeg mener forekommet dig underlig» —. Han -stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, og straks efter +trådte Marie inn. -«Men jeg forsikrer dig til at ja, bare du vilde tro -det var, ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, -om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, noe som -stakk mig jeg begriper det ikke seiv.» +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde sitte en stund, og +tok derfor tøiet av. -Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad -han sa eller ei. +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance og gikk ut for å gi +Alette beskjed. -«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå imellem dem. -ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av småbordene som +Constance hadde stillet der for øie- medet. Marie mønstret piken fra +topp til tå. Alette blev blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en +skammel så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig med +øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- nem. -Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op -til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. - -«Jeg vet ikke hvad, ja, hvad jeg ikke vilde gi for å -få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under -danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine -kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved -hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen -gende hand. - -«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå -forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep -henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut -ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor -hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun aldri siden hin +aften: bare de aller nødvendigste ord hadde hun verdiget henne. +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et sekund i den retning +og opfanget et glimt av minespillet i Maries ansikt; hun blev ubehagelig +berørt av det; det var dog ufint å la piken merke at hun var medviter i +denne motbydelige hemmelighet --- det kunde Marie gjerne latt være med, +for hennes skyld i det minste. -om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt -op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene -strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse -av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne -til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde -hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad -skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk -kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor -under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. -Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt -om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin -lodd, da det intet var på ferde. - -Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor -kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, men -nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! -Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på -den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han -kunde være så lumpen og så svinsk. +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om +med teskjeen i koppen. -Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut -holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud -hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem -lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; -derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som -tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve -med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud -eller mennesker forlange. +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- stance likegyldig. -«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» -lød det plutselig like ved hennes øre. +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det +går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt +for dig også.» -Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt -yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed -mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +«La henne vise sig --- hvad er det du sitter og snakker om?» Constance +så forundret på Marie. -knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» -let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og -nådde huset hvor Hansens bodde. +Constance Ring jul -Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +«Fatt med henne ---» gjentok Constance mekanisk. -Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høist +fruktsommelig.» -7 Amalie Skram. I. +Constance slo hendene sammen. -på dette punkt vilde de forstå hverandre. Hun gikk op -og ringte på. +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» -Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. +«Å, men tar du ikke feil, Marie ---?» -Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig -stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på -rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. -En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran -den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av -gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. +«Men så se da på henne!» ropte Marie. --- «Så langt som hun er fremme +---. Det minste barn må jo kunne op- dage det ---» -Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, -reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. +«Nei, at den Alette! --- Uff, det er da en vemmelig hi- storie,» sa +Constance med et uttrykk av avsky i sine miner. -«Hvor hyggelig, Constance, det var riktig pent av -dig, ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef -ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes -hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender +jo med dem en minst skulde tro det om --- hun bar naturligvis en +kjæreste?» -Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en -treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. -Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for -å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes -hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt -og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine -møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes -hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har de jo alle, --- men +så er det jo alltid en bror som skal til Amerika, forstår sig --- og som +kommer for å ta avskjed. --- Nei, pikene nu for tiden !» -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve -gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill --- «det er så leit +å si det til henne.» -Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at -hun klynget sig tettere til henne. +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke sammen straks. --- Du +kan tro hun går nok uten å komme med spørsmål.» -«Å Marie du må hjelpe mig, jeg er så ulykke -lig —!» kom det omsider med brutt stemme. +Constance så motfallen frem for sig. -«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig -høre.» +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden --- jeg vet en utmerket pike +som er ledig, og som du kan få med en dags varsel,» vedblev Marie +opmuntrende. -«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, jeg kan det ikke» +«Ja, takk, det var jo godt, men ---» -og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +«Du betenker dig vel ikke. --- Hør, Constance --- av an- +stendighetshensyn, om ikke for annet --- tenk, når her er fremmede, og +herrer, --- det er jo til å synke i jorden av undseelse over ---» -Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden -plassen for et bekymret alvor. +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier mis» -«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var ganske nervøs ved +det som forestod, for hun vilde ha det fra sig med det samme; skulde det +til, så vilde hun iallfall ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han +vilde si? Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme sig, +når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- nen side hadde han godt +av det også. -gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei -for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene -stepike. Det har ikke stort på sig, du.» +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte hvad fruen ønsket. -Det var Constance som om grunnen sviktet under -henne. +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks på det rene med at +Marie hadde rett. Det var besynder- lig at hun ikke hadde sett det før. -«En gift mann i sin egen spisestue med sin kones -tjenestepike» stammef hun. +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde likesom hengt noe +ondt over henne de siste par dager. -«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg -ikke hadde trodd at Ring var sånn. Men Constance, er -du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte Constances blikk +med en trossig, halvt frekk mine; men det varte bare noen få sekunder, +så för øinene usikkert famlende nedover Constances kjole, flyttet sig +bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for +sig. -«Hvad mener du med det?» spurte Constance. +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte herfra i morgen,» sa +Constance stakkåndet. -«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes -både Rikard og jeg.» +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet +sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa at det var best jeg +gikk med det samme.» -Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie -skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke -hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det. -«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte -hun. +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli --- slik som De har stelt +Dem,» vedblev Constance. -«Jo, det skal Gud vite, Constance, men du må huske -at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant -til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake -fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li -vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall -en som har de ytre betingelser, som du f. eks.» +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå +Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt +det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var +ikke langt fra selv å briste i gråt. -Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved -å kvele henne. +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene -«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet -uvilkårlig hendene. +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. Med begge hender +hadde hun grepet fatt i en flik av Con- stances kjole; en strøm av tårer +styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg +og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et +elektrisk apparat. + +«Jeg har grått så meget ---,» vedblev hun, stadig av- brutt av den +voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte ofte på å forkorte mig --- +ja, det gjorde jeg --- det gjorde jeg, --- det var for Deres skyld, +frue, --- for en slik som jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. --- +Og jeg sa det til ham, da han fristet mig, --- ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, --- tenk på Deres kone --- sa jeg.» Her glapp stemmen ganske +og blev til en krampaktig hikke. «---Men han vilde ha sin vilje ---. +Nåde, sier jeg, --- nåde! --- Å, Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe +mig ---» hun krøp nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. + +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og litt efter litt +blir større og klarere, eftersom man nærmer sig, således gikk sannheten +op for Constance. Hun krum- met sig sammen og bøide sig helt nedover den +sammen- rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. Det var +et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning ihjel under sin +støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- nem henne hvor elendig og +fornedret dette medmenneske var, som hun lå der ferdig til å +sønderbrytes av sin storm- flodsaktige hulken, og hun fyltes av en +smertelig med- lidenhet. + +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- gen hjelp i å +ligge her.» + +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun slo forklæet over hodet +og tumlet mot døren. + +«Vet han --- jeg mener Ring --- om, --- om, at De er i en sådan +forfatning?» spurte Constance. -«Ja, ja, Constance, du får nok lære om igjen, du -skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner -tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» +«Ja,» hvisket Alette. -Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all -den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen -nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres -felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av -navn. +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» +8 --- Amalie Skram. I. -Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. -«Men du gode Gud!» ropte hun til sist, «hvis dette -er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er -da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all -verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?» -«Som tyrker og hedninger! Jo, det vilde være her -lig.» +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om igjen. -«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad -vi gikk inn til.» +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. -Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse -snakk. +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» -«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så -uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis -du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. -Han er så snild og så lett å lede og så elsker han dig -virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. -Constance lo bittert. +# Kapittel XI -«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. Du kan ennu -få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — -jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- aktige, +svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- sikringer hun hadde +nedlatt sig til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte +tillit til. + +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- kert på ny be om +tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta Gud til vidne på at det var +henne han elsket, og at det annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet +hun hen- dene. + +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun hadde fått sannheten å +vite; hun kunde ha trykket Alet- tes hånd av takknemlighet. + +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få +skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med hendene foldet i +hverandre. Prest måtte det til --- det var hun på det rene med, --- så +var det jo best hun skyndte sig til ham. + +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst for å møte Ring i +trappen, men slapp uhindret frem. Hur- tig gikk hun ned over gaten. +Pastoren bodde i et av hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved +må- let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- trédøren +i annen etasje var det en skinnende messing- plate, og på denne leste +hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- + +Constance Ring pr + +tortid 9---10 og 4---5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall +ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo så hårdt at hun kjente det +op i svelget; --- det var som sjelen vilde ut av henne for hvert +åndedrag hun tok. + +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, --- hvad skulde +hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre +tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i +hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke kunde +huske hvad ordene het. --- --- Bare disse hammer- slag i venstre side +vilde gi sig litt ---, de måtte jo overdøve lyden av hennes stemme --- +eller kvele den innvendig fra. --- --- --- Endelig, ganske mekanisk +trykket hun på ringe- apparatet og vek forskrekket tilbake for +virkningen. En heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte; +hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt og vilde sette ned over +trappene, men så hørte hun noen komme, vendte sig derfor hurtig og blev +stående. + +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles fremmed, spurte +hun om pastoren var hjemme. + +«Nei ---» blev det svart i en uviss tone. + +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en smule mot. -«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con -stance hånlig. +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. -«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal -du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse -et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam -men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries -stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. -Det blev en pause. +«Jeg skal tale med fruen ---» sa hun litt nølende og gikk noen skritt, +hvorpå hun kom tilbake: -Constance satt med korslagte armer og så stivt frem -for sig. +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» -Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om -hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte sig på en måte +under pikens kommando. -«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con -stance? Det var å ha en mann som var svak for -drikk.» +«Jeg har intet,» stammet hun, «---si at en dame --- mitt navn er fru +Ring.» -«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, hun hørte tydelig: «Jo, +det ser ut til å være viktig ---» derpå skritt, som fjernet sig, så de +samme skritt som +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- bake og sa: +«Værsgo.» --- -men det er vel også min skyld,» svarte Constance med -en mine som om hun var forberedt på alt. +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, fullpakket av +bøker i store reoler, med småmønstret gulv- teppe og en mengde falmede +kanvasbroderier rundt om- kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. +Oppe ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- nen brente det +med en sterk, durende lyd. -«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier -Rikard også, at Ring går og er lei sig, fordi du er så -kold imot ham. Han drikker for å døve sig.» +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. Pastorens stemme nådde +hennes ører fra en umåtelig avstand. -«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi -han er gift med mig.» +«Værsgo frue, behag å ta plass ---» sa den vennlige gamle herre og satte +en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig. -«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det -får enda være så gresselig som det er, men en som -drikker!» —• +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om +undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det er ikke Deres kontortid» --- +hun kunde ikke begripe at det var henne selv som hadde talt. -Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse -inne i sig. +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, --- jeg er med glede til tjene- ste, men det +er så mange som søker mig i alle slags ærender, --- det er nødvendig å +begrense sig. --- En skal jo også ha tid til sine prekener ---» -«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan -jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie -hvad det skal til han er jo borgerlig ruinert.» +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la +merke til at hun så så besynderlig ut. -«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og -reiste sig. +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- gende, «er det noe +jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» -Marie gikk ut i entreen efter det. +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk +lommetørklæet for øinene for å samle Sig, og sa så fast: -«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom -tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med -Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» -«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke -har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef -tertiden. Er det ikke det, jeg skal?» +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. -«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men -når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil -du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance -var ferdig. +«Å nei da, frue, si ikke det --- jeg vilde ikke høre det for meget +godt,» sa han nesten bedende. -«Nei for Guds skyld la mig slippe! God natt.» +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» --- hun så ham like i +ansiktet. --- «Vil De være så god å si mig, hvor- ledes jeg skal bære +mig ad ---» -«God natt, Constance.» +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest er det min plikt +som sjelesørger og medmenneske, selv- følgelig også i medfør av min +stilling som kirkelig em- bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres +fore- havende.» -Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig +makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig. -Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog måskje han som er jordens +og himmelens herre. --- Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot +---» -ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- tigere, «\<--- +hvem og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt +mellem hendene og mistet den derved på gulvet. -hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +«Husk at det står skrevet ---» begynte han. -hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk +pannen i folder lik en som vil til å storgråte. -—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! +«Det mener De ikke, frue ---» formante pastoren. -102 Constance Bing -Å jøsses at det skulde gå henne sånn, ——. Ring -lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for -holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore -falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev -noe videre av det. +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og +grep nervøst om de eketres armstykker på stolen hun satt 1. -Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett -som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde -spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken -om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun -vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han -sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. -Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til -å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var -Constance alltid sånn det var hennes skyld at det gikk -så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel -duer —• +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvorledes vil De +kunne slippe fra et ord som dette: hvad Gud har sammenføiet, skal +menneskene ikke adskille.» -— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; -av og til stod han ute i entreen og lyttet. +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- føier alle +ektefolk,» ropte Constance. -Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen -var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod -som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. -Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre -inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er ikke våre veier. +Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- ner foran Guds alter uttaler +innstiftelsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord +som har lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av -Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut -og lukket op. +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like fullt er +Kristi legeme og blod, om det enn nytes av de mest ubotferdige.» -Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet -av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og -tok fatt på aftenavisen. +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses sa til jødene.» -Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit -tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og -hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort -til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. -Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, -Constance?» +«Atter et tegn på vantro. --- Så lenge Herrens menig- het eksisterer i +verden, så lenge vil Mose lov komme oss ved. --- Men om De ikke vil bøie +Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres +hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå +opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19. +kap. 5. til 10. vers. -Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men -opgav det og grep atter bladet. +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at hun kunde sitte +stille mens han leste. Det brente i hen- nes tinninger og suste for +hennes ører. Dette utenom- gående snakk harmet henne. Hun visste i sin +innerste sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse henne var en lumpen +handling, det var å gjøre sig med- delaktig 1 svineriet hun var flyktet +fra. +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, da presten la +boken bort; hennes øine gnistret, og stem- men brast av sinnsbevegelse. +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk +håndbevegelse. -«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte -han. +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles ---,» sa hun. -«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker -ikke å høre på dem.» +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet. -«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet -han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig hvor» +«Hvad sier De! Arme, arme frue, --- skulde det være mulig, skulde det +virkelig være mulig ---» +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til den streng i +Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd. +Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt. -«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham -med en håndbevegelse, «når du står i forhold til min -tjenestepike —» +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- -«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +ter det sorgbetyngede sinn. --- Å tenke sig at slikt skal foregå i +Herrens menighet. --- Akk ja, menneskenes syn- der er blitt såre store +iblandt oss.» -«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det -en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. Hvis du vil -ha henne så værsgo, men så får du la mig være i fred. +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en blott og bar +mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. -Jeg er gått inn på å være din hustru det er galt nok, -men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» Hun -reiste sig og vilde forlate stuen. +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot Deres mann, +frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige +hoderysten. -Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så -attråverdig som i dette øieblikk. Hun var en helt an -nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn -som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for -henne. +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev han, «det kan være +feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- syke, og skinnsyke er det samme +som å være slagen med -«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» -ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har -visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd -å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, +blindhet.»» --- Pastorens tone lød med ett opirret, som om han satt og +forsvarte sig. «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, --- som er -nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +hans ---» avbrøt hun ham. -støvet og kysser dine føtter, jeg bryr mig ikke om +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne med målløs +forskrekkelse. -noen i verden uten dig hvad du så enn tror.» Han +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han sukket og foldet +hendene. «--- Hvad må ditt faderhjerte ikke lide! --- Og De er viss på,» +vendte han sig til Con- stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» -holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. +«Hun har selv sagt mig det ---» var svaret. -«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» +«Du store tid for en fordervelse ---» mumlet presten og beveget fingrene +som om han toet sine hender. -«Ja, jeg vet det, jeg vet det, og det er min evige kval. +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg har hørt,» sa +Constance og så frem for sig med et tomt blikk. -Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. Og så under +«Nei, nei, frue --- slik må De ikke tale, det røber en sedelig +depravasjon i tankegangen, som i sin innerste grunn er ukristelig.» -liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er da vel mer +ukristelig enn å vite og si det.» -holdt av mig jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- var ditt hjerte frem +for alt det, der bevares --- står det skrevet.» -stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han +skulde tale. +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp; +hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli +til Deres sjels evige beste.» -mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +Hun flyttet sig urolig på stolen. -kjærlighet, det er det som er skylden.» Stemmen -blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i -hennes kjole. +«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger av oss ---» +vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre +sjeler ---» -«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne opmerksomt. -«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.» -stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf -fet hund. «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du -sier at du har tilgitt mig.» +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev +plutselig utfordrende. -Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med -ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. «Men -hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, --- De bør ikke bryte Deres +ekteskap ---» -«Nei, Constance, det er sant, det er altfor sant, å, -men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk -og ære for det; når du en gang har fattet tillit til mig -på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi -jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri -har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at -det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for -uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, -og han holdt med begge hender hennes kjole, som han -kysset. +«Det er ikke mig som bryter, --- det har han besørget !» -Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. -Hun bøide hodet og begynte å gråte. +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. --- De vil nok ha den kolde +rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, +tåler alt, tror alt, håper alt. --- Tro mig, det er salig å tilgi» --- -«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å -ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende -stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig -ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min -skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig -røre, Constance.» +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. -«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, -«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt -liv.» +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» +sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde +funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til +ham om tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter +fortjeneste ---» -«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk ta -mig til nåde og ta mig på prøve.» +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» sa Constance i en +heftig tone. «\<--- For det første er det jo intet ekteskap mellem Gud +og mennesker, og for det an- net er det jo ham selv som har skapt oss +som vi er.» +«De forferder mig, frue --- De spotter Gud i Deres syn- dige tale.» Det +lød strengt. +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig. -Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over -for ham. +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem +vil mine formaninger visstnok være spilt --- Dem kan bare Gud hjelpe. +--- Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig +mildhet og overbærenhet, --- når De ikke vil la Dem lede av skrif- tens +ord, så har jeg ikke mer å si.» -«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det -er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt -fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg -kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere stemme, «hvis det nu +var en mann, hvis hustru stod i be- grep med å føde et barn, som f. eks. +hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen +kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig +blikk. -«Ja, det kan du stole på, Constance.» +«Her er forholdet forskjellig. --- Når en kvinne faller på dette område, +røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at +hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» -«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem -dig og henne.» +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette +med denne store forskjell,» sa Constance trossig. -«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det -være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok -det.» +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun vilde gå. -Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen -til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så -uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun -ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å -svare på. +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe. -«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til å gjøre det for +Dem, og sende mig den, så skal jeg på- tegne at det lovbefalte +meglingsforsøk har vært fruktes- løst, og så --- --- ja, jeg skal med +fornøielse ekspedere den videre for Dem.» -«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, nei, du må -være viss på jeg taler sant -—» +Hun takket og sa farvel. -«Var det første gang du gjorde, gjorde sånn med -henne?» +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og ydmyk av hjertet, så at +hans vilje må fullbyrdes,» sa presten med bekymret mine. -«Du hører jo det, Constance. Hvorledes skal jeg -kunne forsikre det, hvad kan det nytte, når du ikke -vil tro mig.» +«God natt, frue!» -«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. -«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +# Kapittel XII -pinebenken? Å, Constance, spar mig, jeg er så skam +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig +om. Så gikk hun hurtig den motsatte retning av hvor hennes hjem lå. Da +hun nådde Incognito- gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små +tårn- bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde. -full, la det nu være nok.» +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som +lukket op. -Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- ligstue med de store, +gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved +pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med +hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første gang han kom som +forlovet. --- --- Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner. -til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet +foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en +mild varme ut over værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til +spise- stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke bortover +gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- tes med det dempede, +røde lampeskinn. -kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist +sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske +hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun +en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, foran +besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- verret sig så at hun +denne vinter hadde begynt å bruke stokk. -rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så sent, nu har jeg +nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun. -turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +«Nei takk, tante, slett ikke det, --- jeg vil tale med dig.» -like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Fru Wleiigel så stussende på henne, --- det var noe i stemmen som +foruroliget henne. -Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte Constance å +fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt overtøi, og endte med å si: -«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil -gjøre det?» spurte hun halvt bedende. +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er ordnet.» -«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con -stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an -nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, -skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk var senket, og det +var kommet en stram trekning i munn- vikene. -Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig -sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte -henne forsonligere. +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på +henne. -«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store -tårer trillet ned over hennes kinner. +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- skapelig hulken. -«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op -for å omfavne henne. +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på +hodet. «En skal gjøre det som er rett.» -«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, -«jeg må få tid til å komme mig.» +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke +om dem.» -«Men din hand! Din hand, Constance!» +«Stakkars kjære Constance min --- Gud skal vite, jeg føler for dig,» det +vibrerte sterkt om den gamle dames tynne leber, «det går mig således til +hjertet, at --- å Gud, å Gud --- det er grenseløst, hvad vi kvinner må +tåle, men aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig --- ---» -Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet -sig over den som en menneskeeter. +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene. -«Og så sier jeg Alette op til påske.» +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- ter, «ja, for +slik gikk det mig også.» -«Naturligvis, Constance, vil du ikke helst hun skal -gå straks?» +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet på kne foran henne. -«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. Og -nu har du jo gitt mig ditt æresord.» +Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- set henne på håret. +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at vi er +undtagelser, men det er så langt fra. --- Det er så vanskelig med +mennene; gifter de sig, mens de er unge, +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, så er deres +vaner blitt dem for sterke. -# Kapittel X +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette +før? Hvorfor vilde du da så gjerne få mig gift?» +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil du forstå allting +bedre, --- en får gjøre det som er rett! --- Verden er innrettet på at +kvinnene skal være gift; ulyk- kelige blir de, det vil si til en tid; +men et ugift fruentim- mer, --- ja, hennes lodd er enda langt +sørgeligere. --- Av to onder får en velge det minste ---» +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg hadde visst +beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og reiste sig. -Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og -Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon -torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert -universitetet, dreide Hansen til høire. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- ten og vugget +sakte frem og tilbake med overkroppen. --- «Tro mig, Constance, var du +blitt peppermø, så vilde din ugifte tilstand ha forekommet dig å være +den viktigste hindring for å nå lykken i livet.» -«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; -han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det fører så ikke til +noe,» sa Constance. -«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i -tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør ja, -for nu kan altså enhver se det.» +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring. +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk Gud, hos presten. --- +Og Ring, hvad sier Ring?» +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var +uvitende om hvad hun hadde besluttet. -«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut -selig til å bite på sin høire pekefingernegl. +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, før du bestemmer +dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel. -«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for -leden?» +«Det er ingenting å betenke, --- kan du ikke forstå det, tante,» det kom +utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke å pine mig, hører du, --- jeg kan +ikke tåle det!» -«Nu? Så kom med det, mann.» +«Ja, men søte Constance --- du må være fornuftig. --- Av alle ulykker er +en skilsmisse den verste --- du må da høre hvad Ring ---» -«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det -samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det +nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør +det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i +farten til et løp. -«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe -brilsk. +«Du skal ta dig tid, Constance, --- ikke handle nu. --- Den første +smerte er så overveldende. --- En skal gjøre det som er rett ---» -«Naturligvis jeg forsikret at hun tok feil; men hun -bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky --- avsky og +forakt. --- Jeg tåler ikke å se ham, --- jeg blir gal bare ved tanken +---». Hun vred hendene, som om hun var ute av sig selv. -«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han -hadde snedrev i ansiktet. +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, «men det gir sig. +Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre +oprør, Constance! Hvad kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all +skan- dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- hver. +Reise hjem, sier du! --- Var din mor her, hun vilde tigge og trygle dig +om å vende tilbake --- du kunde ikke volde dine foreldre en større sorg, +Constance, --- du kan tro, det er sant hvad jeg sier.» -«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, -«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i -huset.» +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet i hendene og +våndet sig høit. -«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, -Hansen.» +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. -«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, at —» +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild pike. --- Jeg skal +følge dig. --- Vi tar en vogn, så skal jeg tale med Ring, han skal ikke +få røre ved dig. --- Du skal -«Hadde hun mistanke?» +få det, som du vil --- komme her hver dag. --- Nu lenges snart dagene, +før vi vet ord av det, har vi sommeren, så reiser du til Molde --- det +skal være, som om Ring ikke -«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig -til at det vet hun altså og allikevel. Ja — våre koner -er da utrolig umistenksomme. Det kommer vel av at -de er så meget bedre enn vi —» +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- stance ---» -Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet -over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte -sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane -sannheten som Marie. +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertelig +fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. Munnen var presset sammen +i forbitrelse. Med en ener- gisk bevegelse kastet hun overkroppen +bakover og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, -«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +tante, så går jeg like bort og dreper mig --- nu kan du gjøre hvad du +vil.» -ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at her nyttet det +ikke å overtale. -Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- stance min,» sa +hun med gråtende stemme. «Jeg bare streber efter å gjøre det rette, jeg. +--- Når du er så despe- rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, --- ja, +i Guds navn.» -lei historie pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på +stolryggen. -mig ondt for din kone. Drive på slik i sitt eget hjem +Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til +Ring: -det er noe svineri, du » +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er aldeles fortvilet +og vil absolutt ha skilsmisse.» -«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul +Så sendte hun piken avsted med brevet. -dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og +kjærtegn til å sette sig i sofaen. -bakefter. Og dessuten det er lett for dig å snakke -Men med en kone som Constance —» +«Se så, --- her en skammel til føttene, --- ta den puten i nakken og +legg teppet over knærne, se så --- nu sitter du godt.» -« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk -henne vekk med det samme altså.» +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og lukkede øine; ansiktet +var innsvunnet, og omkring mun- nen lå det et trekk av usigelig +gremmelse. -«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. -«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo -først bakefter » +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret fru Wleiigel, +«og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig +på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?» -«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie -for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor -huset hvor han bodde. +Hun nikket. -Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da -han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at -Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med -sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte -straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes -å være en fengslende bok. +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet den gamle dame, +mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt. -Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter -den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han -Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så -smale og hvite. +# Kapittel XIII -Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds -hjelp vilde hun nok forvinne det. Bare dette med Alette -gikk i orden. +Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- grus på sengen og +grått til hun ikke orket mer. -Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette -kom på, Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det -gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. Men -slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så -tro, så tro som gull det var jo henne han elsket —. -Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt -ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med -• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! Tenk, om -det kom op! Han brast i sved, og så bad han til Gud -at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham -til å skåne sin stakkars hustru det var jo henne han -tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde -skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu fikk henne hjem --- +hun, som var gangkone i så mange pene hus, og nu skulde ha den skammen. +--- Ikke for det, hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, --- Alette var +selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når +han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde +ikke likere fortjent. Og så var det Hans Olai --- ---. Hver gang +eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som +hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var +ventendes med Briggen «Haabet». Når han så henne, gikk han visst fra +forstanden, den pene, trover- dige gutten --- --- Å, om hun kunde søkke +sig ned i det sorteste dike. --- Til sist stilnet gråten av, det +kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og +holdent tørket ut. +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et rent forklæ på +og begynte å stelle til aftens. -allvidende, som det var han sikker på også hadde -tilgitt ham. Når han nu bare kunde komme sig til å -stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk et rykk igjennem +henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun +mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet. -Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han -ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk -på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. +--- Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor +fruen var gått hen. -«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte -han, da han gikk gjennem dagligstuen. +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte at det visste hun +ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. -«Nei,» sa hun uten å se op. +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- let sig op i +døren til pikeværelset. -«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe -om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra -henne. +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den ene hånd hadde hun +grepet om dens spisse hjørne; håret var forpjusket, ansiktet opsvulmet, +lebene bleke og sam- -Constance ristet på hodet. +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig hikke. -«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt -over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende +selvbebreidelse kom op i ham. -Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde -gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, -men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han -da gå med uforrettet sak. +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og søkte å slå an en +spøkende tone. -Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. -Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst -nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, -nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk -heller ikke så meget i den senere tid, det var jo aftener +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun +stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var merkelig ordene kunde +høres, og allikevel kom det tyde- lig, da hun sa: -da han av sig seiv forlangte te. +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg ---» -Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +«Men dette går pinedød ikke. --- Du får komme dig vekk, Alette, før det +er for sent. --- Svært, så det viser sig på dig alt.» -komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig. -hadde en slags rett til hennes kjærlighet +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med åpen munn og stirrende +øine. -Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +«Ja.» -seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +«Hvad tid?» -henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +«Nu for en stund siden.» -vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +Ring blev blek om nesen. -kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al +«Har det vært noen?» -vor søkte å vise ham litt kjærlighet det så da virkelig +«Ja, fru Hansen var her.» -ut til det . Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?» -med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet +«Merke? --- De sier jo selv at det er synlig nok.» +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde +vært redd. -var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —- +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den gang ---\>» -og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene +opspilte; hans arm var løftet imot henne, og knærne skalv så sterkt at +han vaklet. -fordringer til lykken. +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. -Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han gjennem de +sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- gjerrige tasken --- men du +skal få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede +neve ramte henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- siktet +mot bordkanten; med begge hender grep hun om bordbenet, men hadde slik +fart at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev +sittende på huk. -og straks efter trådte Marie inn. +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig +om munnen med forklæsnippen. -Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde -sitte en stund, og tok derfor tøiet av. +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. --- Siden De har +gjort det ene, kan De også gjøre det andre.» -«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance -og gikk ut for å gi Alette beskjed. +Hans raseri var plutselig som blåst bort. -De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå -imellem dem. +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret +stemme og gikk fra henne. -Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av -småbordene som Constance hadde stillet der for øie -medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev -blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel -så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig -med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen -nem. +Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften +fra ham. -Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun -aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord -hadde hun verdiget henne. +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene gled ned på knærne, +og overkroppen lutet så sterkt for- over at hodet hang helt nede mellem +benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske hul kropp. -Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et -sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i -Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var -dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne -motbydelige hemmelighet det kunde Marie gjerne latt -være med, for hennes skyld i det minste. +Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- feten og +skjenket sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det +styrket ham og gav ham tilbake hans sansers bruk. Det vilde bli et svært +spetakkel. Con- stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. --- Det vilde bli fanden til sjau med +folkesnakk og scener og allslags djevelskap, det vilde ikke gå så lett å +snakke henne til fornuft denne gang. -«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, -mens hun rørte om med teskjeen i koppen. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, --- han blev så ille +ved tanken at han rev sig 1 håret. -«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con -stance likegyldig. +Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, -«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden -ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for -folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» +9 --- Amalie Skram. I. -«La henne vise sig hvad er det du sitter og snakker -om?» Constance så forundret på Marie. +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte setninger: «Ja, ja, +--- du store tid, --- nok utav det --- Constance har nu selv skyld --- +Constance, --- å, den el- skede, deilige Constance!» -«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. Hadde hun bare villet +--- å, å, --- for et liv! --- --- Men herefter skulde han være henne +tro, --- og han skulde ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde +nok for- milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev rørt, og +noen sten var hun ikke --- nei, noen sten var hun ikke ---. Stemmen gikk +op i den fineste fistel. --- Han gråt igjen --- det lettet. +o +Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun -«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. +kunde være --- klokken var jo mange ---. Hun skulde nu vel aldri? --- +Nei, var det likt, --- han slo ut med begge hender. --- --- Hun skulde +nu vel aldri --- nei, nei --- nei --- han stampet i gulvet --- hun +skulde --- --- --- han skalv fra -«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt -høist fruktsommelig.» +o -Constance slo hendene sammen. +isse til fot. --- Han vilde be --- å, så inderlig ---, han fol- det +hendene, nei, ikke stående, --- han vilde knele. -«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» +Han lå ennu på kne, da det ringte. -«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» +Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen fra fru Wleiigel. -«Men så se da på henne!» ropte Marie. «Så langt -som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op -dage det —» +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom selv og åpnet for +ham. -«Nei, at den Alette! Uff, det er da en vemmelig hi -storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine -miner. +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. -«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente -Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det -om hun har naturligvis en kjæreste?» +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- hag ved å være +kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun +ristet på hodet og beveget hånden op og ned for å uttrykke, hvor +forferdelig alvor- lig hun fant saken. -«Det vet jeg ikke,» sa Constance. +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og +miner, «det er en tung tilskikkelse.» -«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har -de jo alle, men så er det jo alltid en bror som skal til -Amerika, forstår sig og som kommer for å ta avskjed. +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- ket fru Wleigel. -Nei, pikene nu for tiden!» +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- -«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill -«det er så leit å si det til henne.» +gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- fingeren og tørket +langsomt først det ene øie og så det andre. -«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke -sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme -med spørsmål.» +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. «Det var det eneste +riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand ---» han +holdt hånden for øinene og søkte å samle sig. -Constance så motfallen frem for sig. +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således ad ---\< sa den gamle +dame klynkende. -«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden jeg vet -en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en -dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister +min forstand.» -«Ja, takk, det var jo godt, men —» +Han vendte sig mot veggen og gråt. -«Du betenker dig vel ikke. Hør, Constance av an -stendighetshensyn, om ikke for annet tenk, når her er -fremmede, og herrer, det er jo til å synke i jorden av -undseelse over —» +«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å se en mann således +--- De må ikke gråte, Ring.» -«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det samme, --- Gud skal +vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta sorgen fra Constance,» sa han +snøftende. -mig -—» +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter er det for +sent,» sukket fru Wleugel. -Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- set nesen, «men +så får en også lide for det.» -112 Constance Bing +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke --- det er nu det verste, Ring.» -bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var altfor overveldet til +å kunne svare. --- «Får jeg ikke tale med Constance?» spurte han. -ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +«Bare det ikke angriper henne for meget --- hun er så ophisset, jeg kan +nesten si utilregnelig.» -fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +«Og hun sier hun vil skilles?» -ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det ikke, Ring.» -Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal gå straks, hvis +jeg merker det er henne imot --- --- Bare et eneste minutt,» bad han. -sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an -nen side hadde han godt av det også. +«Jeg skal spørre henne.» -Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte -hvad fruen ønsket. +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa -Constance betraktet henne opmerksomt og var straks -på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder -lig at hun ikke hadde sett det før. +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, --- jeg skal +være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?» -Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde -likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. -Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte -Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men -det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert -famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på -noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs -bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så -hun rett ned for sig. +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og gikk varsomt +over terskelen. -«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte -herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å +drikke den te hun bragte henne, hadde hun bare ristet på hodet. -«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump -stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det -jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op. +Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig +kjentes det som om det rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned +til nak- ken. -Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre -om det. +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt ikke å kunne tenke +--- --- --- Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev +trykket op og ned på hennes hånd, og så forekom det henne at noen +hvisket: «Constance ---» -«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli slik som -De har stelt Dem,» vedblev Constance. +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog --- --- --- Langsomt +slet hun øinene op der lå en stor lyse- brun klump som rørte sig, med en +blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like +ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd --- -Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i -neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som -Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun -visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke -langt fra seiv å briste i gråt. +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine +hevedes imot henne at hun helt kom til sig selv. -«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen, +styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut +av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og +tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom springende til. +Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- lig fikk tendt lys. +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen -presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. -Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con -stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes -ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og -skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av -et elektrisk apparat. - -«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av -brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte -ofte på å forkorte mig ja, det gjorde jeg det gjorde -jeg, det var for Deres skyld, frue, for en slik som -jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. Og jeg sa det -til ham, da han fristet mig, ja, det vet den evige Gud -jeg gjorde, tenk på Deres kone sa jeg.» Her glapp -stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men -han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, nåde! Å, -Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp -nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. - -Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og -litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer -sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum -met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen -rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. -Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning -ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen -nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske -var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm -flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med -lidenhet. - -«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in -gen hjelp i å ligge her.» - -Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun - -slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. - -«Vet han jeg mener Ring om, om, at De er i en - -sådan forfatning?» spurte Constance. +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. Hun syntes +ganske livløs; når de løftet hennes hender, falt de tungt tilbake igjen. -«Ja,» hvisket Alette. +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten. -«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» +Ring avsted. -8 Amalie Skram. I. +I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte +fru Wleiigel sig for å få Constance til å våkne. De stenket henne med +vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn +under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn fra sig; han fikk +henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet ganske til +live igjen. -«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; med en jamrende lyd +kastet hun sig inn til tantens bryst og gjorde en avvergende +håndbevegelse. -«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker -nok?» +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. -Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om -igjen. +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde +undersøkt henne, erklærte han at en akutt sykdom var ved å bryte ut, han +kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for +natten, trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme tidlig +igjen neste morgen. + +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- stance, som lå +stille med lukkede øine. Hennes åndedrag var kort og uregelmessig. Ved +lyset gjennem den grønne lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over +pannen lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i angst og så +sig om med forstyrrede blikk, men blev straks rolig, når tanten +forsikret at hun var hos henne, og at det ikke var tale om at hun skulde +hjem. -«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet med hodet dypt nede +på brystet. Med mellemrum knelte han i en lenestol, la ansiktet på +hendene og gråt. Så stod han op og satte sig i marsj igjen. Av og til +stanset han, -«Godt,» sa Constance, «gå nu.» +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med +armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å, hun skal, +--- hun skal --- så sant hjelpe mig Gud, amen.» -Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. +# Kapittel XIV +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. I over en uke lå +hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte +hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen +erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde det +var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke +vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og +forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt +med å komme til krefter. --- Aldri så snart var hun imidlertid av +doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- skjellige +sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi +tanken på skilsmisse. + +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- bake med den +innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og +vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri +foruroliget av Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. + +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av tanten var blitt +underrettet om det som var foregått. + +På det første brev svarte Constance tilbake at hun heller vilde brenne +levende enn vedbli å være Rings hustru, og at hun helst vilde forskånes +for å høre om den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å gjøre inntrykk på +henne. Fru Blom bad henne så inder- lig om at hun for Guds skyld måtte +forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem +at det + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig iærende +gremmelse. + +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun +da også høre fra den kant. Noen dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk +Constance til å spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i +skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en +ektefelle som hun burde, og at hun derfor selv ikke var uten skyld. + +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; han hadde pekt på +den mislige stilling en fraskilt hustru inntok i samfundet; verden var +nu en gang således inn- rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk +utenfor det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- net +henne om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde +ridd på hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og +katt. Til slutt hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite, han +vilde henne det beste, det kjærligste til alle, alle tider. + +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til bokstavene viskedes +ut av hennes tårer. + +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger +gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne +så meget om å la det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så +still- ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance kunde ikke +la være å synes om ham. En dag fikk han henne til å le av en anekdote +han fortalte fra et middags- selskap om en dame, han hadde hatt til +bords, og som hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame -# Kapittel XI +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var døv. + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes +ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke +bli bange, ikke for alt i verden vilde han trenge inn på henne, bare si +at en så dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de ganger +han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før støtt på under hele sin +prestelige virksomhet. Her var noe annet enn bare sorgen over utsikten +til å miste sin hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke et nytt liv. Han +hadde ingen rett til å dadle henne, hvis hun stod fast på sitt forsett; +ikke den aller fjerneste, men det vilde han si, at gikk hun tilbake, +vilde han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun +en av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde +måle. + +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det interesserte ham å +høre de mange smålige fornuftsinn- vendinger, som den formørkede +menneskeforstand nød- vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, +men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant +som at kvinnens sæd hadde knust slangens hode. En gang, da han stod og +trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne +troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- hørt. Da +Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: «Jo, for ser De, frue, +De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den +Helligånd, De er aleneste en ærlig tviler.» + +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært +hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium. + +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun. + +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru Wleiigel. + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt rost i bladene,» svarte +Marie, «de blev sunget på kon- serten forleden. Den ene især er deilig +--- uhyre melan- kolsk.» + +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» + +«Nei, du kan godt spille dem. --- «Når ditt øie på mig lyser ---,» sang +hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. De koster 1 krone, jeg har dem +også. --- Nu arbeider han nok på noe større.» + +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. Hun mintes deres +samtaler, hans spill og all den små- moro de hadde hatt sammen. Det gikk +op for henne at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod med ett tydelig +for henne, og så så hun hans bleke, be- vegede ansikt den gang han sa +farvel. Hun kjente sig skuffet over at han hadde vært i byen uten å se +henne, og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, og at +hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Lorck, sier du ---,\>» sa tanten og skjøv brillene op i pannen; hun +satt og broderte. «Ja, hvad synes du! --- Noe så latterlig ---» sa +Marie. -Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge -aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for -sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun -hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av det, hadde jeg +slett ikke nevnt det.» -Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik -kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta -Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det -annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen -dene. +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. -Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun -hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet -tes hand av takknemlighet. +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans skyld, du skal +skilles ---. Jeg bare byr dig ---». -Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig -ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med -hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til det var -hun på det rene med, så var det jo best hun skyndte -sig til ham. +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid synke. -I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst -for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur -tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av -hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må -let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en -trédøren i annen etasje var det en skinnende messing -plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han har i Gud vet hvor +lang tid bestormet dig med sin kjær- lighet. --- Du har endelig latt dig +beseire og sagt til Ring at du vil skilles fra ham for å gifte dig med +Lorck. Der- over er Ring blitt rasende --- du er flyktet til tante Wleu- +gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. --- Du hører, de er ikke i +forlegenhet med å finne på.» -tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller -tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo -så hardt at hun kjente det op i svelget; det var som -sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av vrede. -Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede penger til +skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han selger sine bankobligasjoner +---» -hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, -men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra -henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet -gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke -kunde huske hvad ordene het. Bare disse hammer -slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve -lyden av hennes stemme eller kvele den innvendig fra. -• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe -apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En -heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem -og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun -på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt -og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen -komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. +«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. -Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles -fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» svarte Marie. «Tenk +dig til for Rikard å høre på dette vrøvl! --- han, som vet beskjed.» -«Nei —» blev det svart i en uviss tone. +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» spurte Constance. -Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en -smule mot. +«Ja --- du vet vel det skal mindre til enn som så. --- Men du tar dig da +vel ikke nær av det, Constance?» --- Fru Marie så bekymret ut. -«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» -Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel humpet bort til +henne på sin stokk. «Folkesnakk kan ingen fri sig for og aller minst en +kone, som vil skilles --- det må du belage dig på. --- Det blir ikke +spøk, kan du tro.» -«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og -gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- stance ---» sa Marie +inntrengende. «Gud skal vite du har grunn nok, og Ring hadde sannelig +vel fortjent det --- ---. Men det blir så fælt for dig. --- Du blir så +baktalt, så mis- tenkeliggjort --- det er virkelig bare dig, jeg tenker +på.» -«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine +støvgrand av Constances kjoleerme. «En fraskilt kone er som en have uten +rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det +eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» -Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte -sig på en måte under pikens kommando. +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med medlidenhet på en, +og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie. -«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame mitt +EN EE EE -navn er fru Ring.» +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i +hånden og stirret ut gjennem ruten. -En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer. -hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. -derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som +«Forresten, tante --- han skal være blitt så forandret, sier de,» sa hun +ute i entréen. -nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til -bake og sa: «Værsgo.» -— +«Hvem --- uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» svarte fru Wleiigel +motvillig. «Tenke sig en sådan historie.» -Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, -fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv -teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om -kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved -vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, -papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov -nen brente det med en sterk, durende lyd. +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. --- Jeg traff ham forleden i +et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig +uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» -Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. -Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig -avstand. +Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet. +Constance satt ennu i samme stilling. Fru Wleiigel skottet til henne, +gikk så bort og vilde ta henne om hodet, men Constance trakk sig bort, +lot an- siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket. -«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige -gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, -hvorfra han hadde reist sig. +«Å nei, Constance. Constance min --- hvad er det nu, barnet mitt?» -Straks efter hørte Constance med forundring noen si: -«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det -er ikke Deres kontortid» hun kunde ikke begripe at -det var henne seiv som hadde talt. +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- vege lebene. -«Å, jeg ber, frue, jeg ber, jeg er med glede til tjene -ste, men det er så mange som søker mig i alle slags -ærender, det er nødvendig å begrense sig. En skal -jo også ha tid til sine prekener —» +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! --- Aldri får jeg fred for dere +---» kom det møisommelig gjennem gråten, hvorpå hun la ansiktet tilbake +og hulket videre. -Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og -pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- stuen for å fore +kanarifuglen. -«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta -gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem -med?» +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var kommet fra Ring +om morgenen; hun hadde bare lest et par setninger av det; nu rev hun det +i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det. -Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun -holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle -sig, og sa så fast: +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde lyst til å slå ham i +hans frekke ansikt, denne usling, som våget å be henne om tilgivelse, å +by henne sine løfter og -«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min -mann.» +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde få det, hvis hun +vilde bli --- --- uh, hun kunde ikke tenke tanken ut. -Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å vende tilbake, som +var så villige til å utlevere henne; --- de slappe, motbydelige +mennesker, det var dem som var de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede +over hans ad- ferd --- ---. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham --- --- -«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det -for meget godt,» sa han nesten bedende. +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis +man bare kunde verge sig så vidt at man ikke gikk til bunns i mudderet? +--- --- +# Kapittel XV +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance skulde til Modum. +Tanten hadde fått henne overtalt til å opsette alt med skilsmissen til +hjemkomsten fra badet. De var alt langt inne i mai, om en fjortendags +tid skulde de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op med å +hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på +at hun vilde ende med å la sig Si. + +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine håndarbeider, blev +det Constance påfallende at tanten måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av +en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, +hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og pusset nesen +sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av +og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» --- + +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags pinebenk hun skulde +legges på igjen? Hun var til mote som en patient, som ser på at man gjør +anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. -«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så -ham like i ansiktet. «Vil De være så god å si mig, hvor -ledes jeg skal bære mig ad —» +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet. +«Er det nu noe galt igjen?» -«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest -er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv -følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em -bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore -havende.» +«Nei, Constance, --- men jeg er bange for, --- ja Gud vet om det ikke +vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. -«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen -menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance -rolig. +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn. -«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog -måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke -sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde ---,\>» sa tanten med en +forurettet mine. «Det vil vekke minner --- lov mig nu at du vil ta det +rolig, Constance ---» -«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef -tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» -Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den -derved på gulvet. +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- løs hast. -«Husk at det står skrevet —» begynte han. +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du -«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt -hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å -storgråte. +«Barnet,» gjentok hun. -«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» -«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» -vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker -på stolen hun satt i. +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet var +stormet op i hodet på henne. -«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller -hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad -Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. -«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen -føier alle ektefolk,» ropte Constance. +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du ---\> -«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er -ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje -ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over -brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har -lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av +Constance rørte sig ikke. -118 Constance Bing -institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente -like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av -de mest übotferdige.» +«Det var jo det beste for det stakkars kre, --- ja, for alle parter,» +vedblev tanten. «--- Akk ja, Vårherre gjør all ting vel til slutt.» + +Constance foldet armene over brystet og stirret frem for sig. + +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om i stuen og med sine +fingerspisser slo støvet av de stop- pede stolrygger, «hun er nu reist +til Amerika --- ja, tenk med en som vilde gifte sig med henne. --- De +har nok vært forlovet ---, han var svært ute av det med det samme, tror +jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan hun reise sig igjen, --- +det var moren, som fortalte det, hun er gangkone her, husker du --- og +det var nu virkelig pent og kristelig av ham. --- Og nu Constance,» +tilføiet hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved henne, +«nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- ledes, ja, nesten som +om alt dette fæle bare har vært en + +» + +drøm.» --- Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en +del småting som lå på sin plass i forveien. + +«En skal gjøre det som er rett ---,» blev hun ved, «og det kan aldri +være rett å støte et menneske fra sig, som ligger angrende og +bønnfallende for ens fot, især når det nu er en av ens aller nærmeste, +ja som Alette og sjø- mannen f. eks. --- En blir ikke lykkeligere, fordi +en setter sitt igjennem. --- Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var +med mig, men nu skal du høre ---.» Fru Wleiigel stod og rettet på en +antimakassar, som hun ikke kunde få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn +separasjon, ja, det gjorde jeg, --- jeg hadde en følelse av at jeg måtte +forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var skjedd, +hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag --- bare gråt og sørget ---. +Det hjalp ikke det ringeste at jeg var blitt skilt ---. Jeg hadde tenkt +at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så +feil, som feil kan være her i verden, --- det blev bare verre. --- Jeg +gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid syntes at jeg ikke +kunde røre mig uten ham. Så --- da det var gått en tre måneder, kunde +jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde +tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig +ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var +den gladeste dag i mitt liv. --- Det forstår sig, Wleiigel fikk +tilbakefall ---» hun holdt et øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, +stakkar, --- + +han var verst mot sig selv. --- Men den gang måtte jeg riktig takke Gud +på mine knær, fordi han hadde tatt begge de små hjem til sig, --- for da +var lille Conny også + +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i gråt. «--- Akk ja, +Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er +unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer +Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så +forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + +o + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste +til slutt.» --- De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille +gråt var blitt til en hulken. + +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. --- +Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om +han kan ha noe å gjøre med alt det vemmelige vesen ---. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så +forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse. + +Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første gang om hun kunde +tenke sig muligheten av å vende til- bake til Ring. + +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- ken, men +spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av +sorg over at hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om +hvad de kunde få henne til. + +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance gitt efter for tantens +inntrengende bønner og samtykket i å se Ring innen hun tok avsted, men +ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort. + +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. Constance gjorde sig +fri --- sa farvel og gikk. + +Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. --- Han tigget +så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig +over og sa ja. + +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par +ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake. + +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- løs. --- + +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- flytelse på +Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkning +sikkert snart vilde innfinne sig. -«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses -sa til jødene.» +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og -«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de +urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene. + +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at +Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde +kalt sykdommen for snikende nervefeber. + +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» --- skrev hun ---. +«Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må +ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta +hensyn til ham.» + +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- tid. Den natt falt +hun først i søvn kl. fem om morgenen. + +Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til +sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre dem alle så glade, --- hvorfor +skulde hun så ikke gjøre det? --- De var jo alle av den mening, --- så +måtte det vel være noen fornuft i det --- ---. + +Og i grunnen, --- det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med +ham i ekteskap var det ikke tale om, --- så heller frivillig søke døden +---. Og så kunde det jo være henne det samme hvor hun losjerte, --- det +var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted hen ---, og +så Herre Gud --- livet var visst ikke verdt all den kvalm, --- og hun +var dessuten så trett, så trett. --- Hele verden var imot henne, så var +det jo vanvittig ikke å overgi sig, --- og som sagt, det gjaldt jo bare +å innrette sig efter omstendighetene. --- + +Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- danse lovet Ring å +opgi tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den +uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru, +men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. + +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog skrevet tilbake at +det naturligvis falt av sig selv. Og + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- salighet. Det viste at +han måtte være blitt forandret ---. Constance skulde nok få se at den +fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen +over ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- het og kalte +henne sin frelsende engel. + +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse +ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en +besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten +overøste henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- met over +av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok +henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og +opbygget over sig selv. -«Atter et tegn på vantro. Så lenge Herrens menig -het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss -ved. Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De -kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør -hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som -lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese -Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. +# Kapittel XVI -Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at -hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen -nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom -gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste -sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å -spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse -henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med -delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så +ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for +å vinne den gunst og tillit tilbake som det ved et feiltrin har +forspilt. På alle op- tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet +til å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, stakk +skammelen inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de +tider hun pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne +og takket henne rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god +natt. + +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når +det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen +med Ring. + +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand, +trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt +skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort +i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- + +10 --- Amalie Skram. I. + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En snak- ket om å +gjøre en flue til en elefant, men her var et godt eksempel. --- +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den +andel han hadde hatt i det. + +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av +forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd +overfor Constance, til mere og mere å tape sig. Han blev mere lik sig +selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med +spøkende hentydninger til at Constance burde flytte inn igjen fra +gjesteværelset, --- det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på +det store værelse, han var mørkredd --- o.s.v. + +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort. + +Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig +på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast +at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par dagers +forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg over sin stilling og +fremsatte sine ønsker og forhåpninger i en meget påtagelig form. +Constance avviste ham med forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. +Han blev flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å lirke +på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at +han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo +sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen mann +utholde. Således gikk det et par måneder. Con- stances indignasjon +fortok sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans +tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme +overheng. + +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når ban gikk til sengs. +Constance kjente ofte at han luktet + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så +beruset hjem fra herreselskap, at han bare med møie fant inn på sitt +værelse. + +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han ikke kunde gå på +kontoret om formiddagen, men måtte legge sig på sofaen straks han var +påklædd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger +at han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. + +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, «når man kommer +hjem om natten i en slik forfatning, må man naturligvis ha tømmermenn +dagen derpå.» + +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot +henne, «hvad skal en mann i min fortvilte tilstand ta sig til --- å, +Constance, du har synd for det ---» + +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- aktende øiekast og gikk +fra ham. --- + +--- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn i en fattigpleie +hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor +deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde +ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men +også hjemme på egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- ening til. Det +adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne +sorger over andres elendighet. + +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- veien for å finne en +familie som var flyttet inn i strøket og som hadde vært hos pastor Huhn +for å få ham til å tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var verdige +trengende. Marie hadde navnet og husnummeret opskrevet, så de med +letthet fant stedet. Det var en av + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles +kjøkken for flere familier. + +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i et par tresko og +vasket ullne plagg i en avskåren smør- fjerding med noe tykt, mørkegrått +såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i +det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente til forkle, og +om hodet hadde hun et blårutet lomme- tørkle som var knyttet sammen i +nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. +De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne vedkommende +familie. + +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et +kjellervindu tett nede ved jorden til venstre. + +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte kjoleskjørt innen +de steg ned den smussige stentrapp. + +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på klem, og da det +intet svar kom, støtte hun den op og trådte over terskelen, fulgt av +Constance. -«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, -da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem -men brast av sinnsbevegelse. +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på den bare halm lå en +sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i +det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt en fille av et +forhenværende rullegardin. Midt på gul- vet, som var dekket av søppel, +stod en kasse av uhøv- lede bord, full av ubestemmelige filler. På +kanten av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- mengrodde av +væsker, og lekte med en istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen +stod en tomskrapet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så +man spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt +en liten, gråblek pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet +sammen til en pisk i nak- + +ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget smussige, og den +fillete bomullskjolen holdtes sammen i ryggen av en eneste hekte. På +fanget hadde hun et spe- barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet +damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket og +sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- sindig ut av +sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op og ned og frem +og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en +forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de kalkete +vegger. + +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte sig +til pikebarnet på kisten. «Er det her han bor?» + +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til sengebenken. -«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han -med en apostolisk håndbevegelse. +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. -«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. +«Nei-ei ---,\> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet. -Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av -hodet. +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør +henne ikke, den stakkar.» -«Hvad sier De! Arme, arme frue, skulde det være -mulig, skulde det virkelig være mulig —» +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie som stod med seddelen +i hånden. «Er hun ikke til stede?» -Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til -den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres -ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo -hun hendene for ansiktet og hulket sårt. +«Nei,» blev det svart. -«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let +«Er hun på arbeid?» +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. -ter det sorgbetyngede sinn. Å tenke sig at slikt skal -foregå i Herrens menighet. Akk ja, menneskenes syn -der er blitt såre store iblandt oss.» +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten +som var kommet bort til søsteren og nu stod og stirret på de fremmede +med munnen prop- pet full av kullsorte fingrer. -«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en -blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen -var blitt rolig. +«Ja,» var svaret. -«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot -Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så -hennes utålmodige hoderysten. +«Har du ikke en til?» -«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev -han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn -syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med -blindhet.»» Pastorens tone lød med ett opirret, som -om han satt og forsvarte sig. +«Nei,» hvisket hun. -«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, som er -hans —» avbrøt hun ham. +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru Marie på papiret. -Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne -med målløs forskrekkelse. +«Vi er fire med Fredrikke ---» stammet barnet. -«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han -sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte -ikke lide! Og De er viss på,» vendte han sig til Con -stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. -«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Ute og ber.» -«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og -beveget fingrene som om han toet sine hender. +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. -«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg -har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt -blikk. +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru Marie med forskremte +øine. -«Nei, nei, frue slik må De ikke tale, det røber en +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var nær ved å kveles av +stank. -sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til Marie, «--- det +barnet er jo idiot, --- kom la oss gå.» -grunn er ukristelig.» +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren. -«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +«Nei,» hvisket barnet. -da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» +«Kan kan ingenting få?» -«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be +«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. -var ditt hjerte frem for alt det, der bevares står det +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- stance og skrev med en +blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries +seddel --- «så skal hun få noen klær til dere. --- Hun forstår +naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. -skrevet.» +«Ja-a ---» svarte barnet. +«--- Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som +stod og vasket, da de var kommet op på gaten. -Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og -ventet på at han skulde tale. +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av nakken, som holdt +hun sig bedre enn som så. -«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en -stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, -«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige -beste.» +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. -Hun flyttet sig urolig på stolen. +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket +fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å hive +dem på dør. -«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger -av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som -kan skaffe fred i våre sjeler —» +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. -Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne -opmerksomt. +«E sku tru dom var lei ---» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en +tykk mannfolkskjorte. -«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen -er barmhjertig.» +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- latende. -«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes -holdning blev plutselig utfordrende. +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. -«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, De bør ikke -bryte Deres ekteskap —» +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på hodet som om hun +vilde si: det undrer mig ikke at De er forarget. -«Det er ikke mig som bryter, det har han besørget!» +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro å få noen eneste +natt.» Konen basket løs på tøiet, så vannet skvatt omkring. «Nei, det +har der visst inte, vi får så finne vi som losserer i stuen over dom.» -«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil -nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke -den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +«Drikker mannen?» spurte Marie. -Tro mig, det er salig å tilgi» +«Gu gje de inte va dom begge to ---\> sa hun forbe- holden. -«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, -dirrende av harme. +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere andre.» -«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi -kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil -og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. -«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om -tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter -fortj eneste -—» +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei sjøl, men så slåss dom +og pryler barna og banner og turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» -«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» -sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo -intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an -net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hvad lever de +av?» -«De forferder mig, frue De spotter Gud i Deres syn -dige tale.» Det lød strengt. +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom en hånlig trekning om +hennes lange, grove munn. +«Lever a?» gjentok hun. \<«Spørre hvad fattigfolk lever a!» +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- stance. -«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte -hun og reiste sig. +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, --- ee vet inte, e.» -«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent -på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være -spilt Dem kan bare Gud hjelpe. Jeg har gjort det -som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet -og overbærenhet, når De ikke vil la Dem lede av skrif -tens ord, så har jeg ikke mer å si.» +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. -«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere -stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be -grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var -far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen -mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten -fiendtlig blikk. +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det samme, for kjener han +en sjilling --- så drikker han a op korsom er.» -«Her er forholdet forskjellig. Når en kvinne faller -på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så -dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet -må ansees for besmittende.» +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror De ikke, så han blev +bra?» spurte Constance i en med- lidende tone. -«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke -lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance -trossig. +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; hun slo vannet av +hendene, støttet dem på kanten av den avskårne smørfjerding, vendte +ansiktet helt mot de -Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han -ventet hun vilde gå. +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- drende livlig: -«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun -og tok sin muffe. +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv som inte ist ant +enn skamslå kjærringa si, --- nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen, +fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, --- dem kan høre snorkinga helt her ut, --- og +et slikt svin som han e --- no har han høkkertøsen derborte i kjælleren +gåenes dags ven- tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem +hjel- per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar ---» hun måtte +stanse for å trekke været. -«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til -å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på -tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes -løst, og så ja, jeg skal med fornøielse ekspedere -den videre for Dem.» +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende, +«henne burde det gjøres noe for.» -Hun takket og sa farvel. +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem tru --- hu, som går +ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu +og tøsebarne mest inte orker slæpe di tilhuse. --- Ja, de forstås,» +føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo +fakka og satt fast for kjueri.» -«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og -ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa -presten med bekymret mine. +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, ikke stå her og +hør på det fæle fruentimmeret.» -«God natt, frue!» +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig +bort fra det skrekkelige sted. -Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- diksen,» sa Marie, +«dem kan man ikke kalle verdige trengende.» -122 Constance Bing +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor +sjelerystende og nedtrykkende det er å se og høre på slik skitten +jammer; --- jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett +eksempel av tusen.» +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til dig, hvad vil du gjøre +med henne?» spurte Marie. +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat og penger og hvad +jeg bare kan skrape sammen, natur- ligvis.» -# Kapittel XII +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Hvad kommer det mig ved? --- Når de nu sitter og sulter. --- Jeg synes +det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.» -Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk -stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte -retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito -gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn -bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel -bodde. +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet +enn at det blir sørget godt for de fattige her hos oss,» sa Marie med +overbevisning. -Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, -svarte piken som lukket op. +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at +alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det +nu er mange barn og de blir syke! --- Det er jo til å gråte blod over.» -Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag -ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun -kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt -hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, -med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første -gang han kom som forlovet. Huttitu, hvor hun -ristet ved disse minner. +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, «den tro må man da +ha til Vårherre.» --- -Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe -borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den -store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over -værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise -stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke -bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt -tes med det dempede, røde lampeskinn. +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og nu selve den hjelp +du snakker om! --- --- Det er en for- brytelse! --- Opdra dem til å leve +av almisser, det demo- raliserer dem, for det lærer dem å legge sig +nedfor som kveget og vente på mer.» -Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, -hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår -var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med -pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, -rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, -foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for -verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke -stokk. +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte Marie. -«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så -sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en -kopp,» spurte hun. +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som gjøres er galt, +oprørende forkjært.» +Marie vendte plutselig hodet og så på henne. +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på stemmen at du gråt +---. Når det tar således på dig, er du virkelig ikke skikket til å gå +omkring.» -«Nei takk, tante, slett ikke det, jeg vil tale med dig.» +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene formelig strømmet +ned over hennes ansikt. Straks efter var hun ved sitt hjem. Hun sa +hastig farvel til Marie og gikk op. -Fru Wleugel så stussende på henne, det var noe i -stemmen som foruroliget henne. +--- Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, og Constance satt +alene i dagligstuen, kom piken inn og sa at det var en fattigkone som +vilde tale med fruen. -«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Har hun vært her før?» spurte Constance. -«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte -Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt -overtøi, og endte med å si: +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.» -«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er -ordnet.» +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.» -Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk -var senket, og det var kommet en stram trekning i munn -vikene. +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren et stort, +sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- mer med det kantete, +sortgustne ansikt knyttet inn i en brun ulltøiskyse Omkring skuldrene +hadde hun det chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde vært +svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- folkstøvler med store, +gapende flenger. Det sorte kjole- skjørt var fillet nedentil og stumpet +sterkt op foran. Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender holdt +hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst fremstående mave. -«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og -så alvorlig på henne. +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- midda,» sa hun med +slesk, vestlandsk stemme. -«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden -skapelig hulken. +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå hun la hodet litt på +skjeve når hun talte; øinene hadde et usikkert flakkende blikk, og +omkring den fremskutte underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så +ut som om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. -«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet -tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- kom henne ulyst til +å innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun +skulde tiltale henne. -«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så -slett tror jeg ikke om dem.» +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun efter et øieblikks +betenkning. -«Stakkars kjære Constance min Gud skal vite, jeg -føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames -tynne leber, «det går mig således til hjertet, at å Gud, -å Gud det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men -aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig » +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa konen og strøk den ene +hånden over den annen i rast- løs skiften. -Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med -hånden over øinene. +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. -«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef -ter, «ja, for slik gikk det mig også.» +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen om vi får av +fattigpleien?» -«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet -på kne foran henne. +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig +til det.» -Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys -set henne på håret. +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- sørgede barn, +foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. -«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at -vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så -vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, +«Er han vanfør, Deres mann?» -124 Constance Bing +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, --- de sto i ansøkningen --- de +ble, mens han for til sjøs --- han falt ner og brekket skulderbladet.» +Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget +fruen med dette. -så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. -så er deres vaner blitt dem for sterke. +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, kan fruen tenke. Det +kan være å bære litt fisk for folk og slikt småtteri; men nu siden de er +begynt me å bringe rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for +oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og hendene var +uavlatelig i bevegelse. -«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du -ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere +ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en +misbilligende tone. -få mig gift?» +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet med en gudhengiven +mine. «Det er jo Guds bestem- melse.\> -«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +Svaret irriterte Constance. -du forstå allting bedre, en får gjøre det som er rett! -Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk -kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim -mer, ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. Av -to onder får en velge det minste —» +«Men nu de uekte barn da --- tror De også at det er Gud som sender dem?» +spurte hun. -«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg -hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og -reiste sig. +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket konen fromiti. -«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan -ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. -«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din -ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste -hindring for å nå lykken i livet.» +«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp å få flere barn?» +spurte så Constance. -«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det -fører så ikke til noe,» sa Constance. +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve sammen. --- Hvad +Gud har sammenføiet, skal mennes- kene ikke adskille.» Det lød som leste +hun op av en bok. -Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig -omkring. +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette kvinnemenneskes munn. -«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk -Gud, hos presten. Og Ring, hvad sier Ring?» +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, «han står jo i +forhold til et annet fruentimmer, har jeg hørt.» -Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, -og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, -«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, -før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden -som til advarsel. +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med et sukk. -«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, -tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke -å pine mig, hører du, jeg kan ikke tåle det!» +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var +enda et spørsmål hun vilde gjøre. -«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. -Av alle ulykker er en skilsmisse den verste du må da -høre hvad Ring —» +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det +Deres barn, det?» +«Nei, --- det hadde han da vi giftet oss.» +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra Deres ekteskap og +bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn +egentlig talte til konen. -«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier -jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg -gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet -med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller +mennesker, når eg for så ukristelig frem.» -«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. -Den første smerte er så overveldende. En skal gjøre -det som er rett —» +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- ker. Hun tok den, +takket og forsøkte å rulle den bedre sammen på sitt kne. -«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky -— avsky og forakt. Jeg tåler ikke åse ham, jeg blir -gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun -var ute av sig seiv. +Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent uttrykk på konens +ansikt; uten å røre hodet fulgte hun hver en bevegelse av Constances +fingrer med lurende Øøine. -«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, -«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det -bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad -kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan -dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en -hver. Reise hjem, sier du! Var din mor her, hun vilde -tigge og trygle dig om å vende tilbake du kunde ikke -volde dine foreldre en større sorg, Constance, du kan -tro, det er sant hvad jeg sier.» +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte en femkroneseddel +ut imot henne. -Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet -i hendene og våndet sig høit. +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet på konens ansikt, et +glimt av forbauselse lyste i hennes blikk, og det gikk en skjelven over +ansiktstrekkene. Idet hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene +ned over hennes kinner. -Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende stemme, idet hun +med baken av sin hånd tørket øinene. «Gud styrke og glæe Dem for de goe, +Di har gjort mot en sulten stakkar.» -«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild -pike. Jeg skal følge dig. Vi tar en vogn, så skal jeg -tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. Du skal -få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; det gikk en +kuldegysning gjennem henne, og munn- musklene vibrerte. Hvor meget sult +og pine måtte denne arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte +så- ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. -snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så -reiser du til Molde det skal være, som om Ring ikke -eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +o -stance —» +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun +med et avferdigende nikk. -Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen og gikk. -smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde hørt i dagens løp, +vilde ikke ut av hennes sinn. Det stinkende kjellerrum og de forkomne +småstakkarer stod uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse. -Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det hang smuss ved henne +efter berøringen med disse ut- skudd, og hun måtte flere ganger snuse +til sin kjole for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. --- -gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som så å si hørte til, ikke +gjorde oprør eller vilde fra ham, som blev ved å avle barn med ham, +skjønt han mis- handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine --- --- ---. Hadde da sulten og nøden +makt til å drepe enhver gnist av men- neskelig følelse! -med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, +Intet begrep om ansvar, --- ikke engang like overfor disse uskyldige +vesener som de var tøilesløse nok til å sette inn i verden og overgi til +et liv fullt av jammer og pine --- ---! -tante, så går jeg like bort og dreper mig nu kan du -gjøre hvad du vil.» +Det var Guds bestemmelse, --- det var ham som sendte barna, en fikk +finne sig i hans vilje, --- det var alt det svar de hadde. -Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at -her nyttet det ikke å overtale. +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- neskene lik de umælende, +som ikke tenkte ut over den føde de fylte sig med i øieblikket ---? -«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con -stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare -streber efter å gjøre det rette, jeg. Når du er så despe -rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, ja, i Guds navn.» +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å hjelpe dem, --- det +var jo å kaste i et bunnløst svelg, for de gravde sig jo stadig dypere +og dypere ned i pølen. --- --- -Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som -hvilte på stolryggen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, --- -Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev -med blyant de ord til Ring: +det var jo ingenting å gjøre, --- bare å ta på sig en lidelse, som ikke +var til nytte for noen i verden. Marie kunde gå alene! Hun tok det så +praktisk og hadde sine rubrik- ker ferdig for de verdige og ikke +verdige. --- Her efter dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien +og la den stå for å utdele dem til de riktige trengende. -«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun -er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk +inn og vasket sine hender, fuktet sitt lommetørklæ med es-bouquet, tok +en bok og satte sig -Så sendte hun piken avsted med brevet. +til å lese. -Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med -blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. +# Kapittel XVII -«Se så, her en skammel til føttene, ta den puten -i nakken og legg teppet over knærne, se så nu sitter -du godt.» +En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- gel oppe hos +Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et +så hyggelig skjær over stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe +efter lampene. -Constance satt tilbakelenet med hengende armer og -lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun -nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men +Constance hadde bedt henne heller sende det til Marie. Så fortalte fru +Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. -«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret -fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du -skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om -det, Constance?» +Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått +et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om +hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun +aldri nedlegge.» -Hun nikket. +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk. -«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet -den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, -geskjeftige skritt. +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være høist bekymret, --- +ja, det vilde hun, Constance.» +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.» +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance ---» Tanten stanset litt +for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun +så med vekt. +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre -# Kapittel XIII +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- men var underlig +skjærende. +«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren +gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper. +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var +alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være +uforsonlig. Ring står ikke i det, Constance, --- han går hen og blir +drikk- feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. -Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese -grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum og presens istedenfor +futurum, tante, så er du sannheten nærmere.» -Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu -fikk henne hjem hun, som var gangkone i så mange -pene hus, og nu skulde ha den skammen. Ikke for det, -hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var -seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. -Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig -skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så -var det Hans Olai . Hver gang eiermannen til det -navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun -stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, -som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så -henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover -dige gutten Å, om hun kunde søkke sig ned i det -sorteste dike. Til sist stilnet gråten av, det kjentes, -som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt -og holdent tørket ut. +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass for meget i +godt lag; men dette her er noe ganske annet; noe ganske annet,» gjentok +hun og rystet på hodet. -Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et -rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance i en harmfull tone, +«han har så menn aldri visst å passe sig.» -Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk -et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe -og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til -å glatte på sengeteppet. +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- stance.» -Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om -hun visste hvor fruen var gått hen. +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. «Det går ikke på +denne måten,» fortsatte hun mer inn- trengende. «Du må flytte inn til +ham igjen, hvis han ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det +vil si å være gift med en drukkenbolt --- du må ta skrittet helt ut og +tilgi ham ganske og aldeles --- --- En skal gjøre det som er rett, +Constance.» -Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte -at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. -Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil -let sig op i døren til pikeværelset. +Det kom skarpt som hugget av en kniv. -Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den -ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret -var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- fjamset, «men at +mannen går og gremmer sig, er da lett å se, og flere ganger er han +kommet op til mig ved syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og +det er jo svært tidlig på kvelden. -menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig -hikke. +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- -Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; -noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når hun nu kom hjem, +vilde han være der for å høre hvor- dan det var gått. -«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og -søkte å slå an en spøkende tone. +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance kort. -Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, -som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var -merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde -lig, da hun sa: +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. --- Det kan han ikke +la være med, ellers måtte han være mer enn et menneske, og det er han jo +ikke,» sa tanten overtalende. -«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. -«Men dette går pinedød ikke. Du får komme dig -vekk, Alette, før det er for sent. Svært, så det viser sig -på dig alt.» +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» svarte tanten med +en krenket mine. -«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette -uten å røre sig. +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, det er stymperaktig +annet,» ropte Constance. -«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med -apen munn og stirrende øine. +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, alle kan ikke være +ens, Constance --- en skal gjøre det rette.» -«Ja.» +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine kne og ansiktet i +hendene og rokket sakte frem og tilbake. -«Hvad tid?» +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder. -«Nu for en stund siden.» +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa hun inderlig. «Du kan +tro jeg vil dig vel.» -Ring blev blek om nesen. +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» det lød dumpt +og utydelig, for hun tok ikke hendene bort, mens hun talte. -«Har det vært noen?» +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det +beste, Constance ---» -«Ja, fru Hansen var her.» +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig --- det dere får mig til å gjøre,» +sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op. -«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot -dig vel ikke merke?» +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» -«Merke? De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- legger mig, dere +riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste +dike av løgn og usselhet. Det + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier dere. Ring er +ingen undtagelse, tvertom --- de andre er meget verre. --- Det verste +dere hører, oprører dere ikke, du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle +sammen! --- For skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. --- Slik er +det nu engang --- sier dere, mennene er så svake ---.» Hun gikk frem og +tilbake i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut +med hånden, ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- melig +sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene +fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med +hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere +tror på alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- gionens +makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud? --- Hellig!» +gjentok hun med latter. «Jeg vem- mes ved dette sumpete vesen, vemmes +ved det og for- akter det. --- Jeg forakter alt, alt, alt, først og +fremst mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, til +tross for, --- ja til tross for min bedre overbevisning. --- Vet du, +hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- dene!» + +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances ord gikk rent rundt +for henne; hun syntes, hun ikke for- stod et mukk av det. Men hennes +voldsomme oprør for- ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med +op- spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, begynte +hun i sin befippelse å gråte. -«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Constance blev med ett rolig. -Hans holdning var så truende at Alette under andre -omstendigheter vilde vært redd. +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, --- det var ikke myntet på +dig,» sa hun med matt stemme. «Det er hverken din skyld eller noen +enkelts --- det kommer av -«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den -gang —» +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleigel blev ved å +gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- 11 --- Amalie +Skram. I. -«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var -kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot -henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg mente ikke +dig --- så, så, hold nu op.» -«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt +lommetørklæ. +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent skremte livet av mig. +--- Jeg vet jeg har alltid villet gjøre det som var rett ---». Gråten +vilde op igjen. +«Ja, ja, tante, --- det har du også. Du har gjort det beste du visste +mot mig og alle --- det forstår jeg så godt ---» Constance stod og +klappet henne på kinnet. -«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han -gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn -gjerrige tasken men du skal få vite, hvad det betyr å -bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte -henne over nakken; hun stupte forover og traff med an -siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om -bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for -et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn +som er blitt skjent på med urette. Hun gikk et par skritt og stanset. -Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun -sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små betenksomme rykk. -«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» det kom fryktsomt +bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.» -Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det -andre.» +Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og +tidde derfor stille. -Hans raseri var plutselig som blåst bort. +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i +retning av et løfte. Ring satt jo der hjemme og ventet, og han hadde +kalt henne sin skjeb- nes gode engel. -«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han -med helt forandret stemme og gikk fra henne. - -Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, -som tok kraften fra ham. - -Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene -gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for -over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev -grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra -isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske -hui kropp. - -Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf -feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han -tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake -hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con -stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt -vilde bli blandet inn i dette. Det vilde bli fanden til -sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, -det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne -gang. - -Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, -han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. - -Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, - -9 Amalie Skram. I. - -slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte -setninger: «Ja, ja, du store tid, nok utav det -Constance har nu seiv skyld Constance, å, den el -skede, deilige Constance!» - -Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. -Hadde hun bare villet — å, å, for et liv! - Men -heretter skulde han være henne tro, og han skulde -ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for -milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev -rørt, og noen sten var hun ikke nei, noen sten var hun -ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. Han -gråt igjen det lettet. - -Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun -kunde være klokken var jo mange —•. Hun skulde nu -vel aldri? Nei, var det likt, han slo ut med begge -hender. — Hun skulde nu vel aldri nei, nei nei -han stampet i gulvet • hun skulde han skalv fra -isse til fot. Han vilde be å, så inderlig —, han fol -det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende, +«eller lov mig i det minste at du vil prøve på det.» -Han lå ennu på kne, da det ringte. +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. Det brente henne på +tungen å svare, at når hun nu gikk hen og gjorde det de kalte tilgi, så +betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis +oprinnelige renhet og finhet livet hadde avstumpet; det var jo bare å +volde henne en al- deles unyttig forskrekkelse. -Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen -fra fru Wleugel. +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. -Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom -seiv og åpnet for ham. +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. Nu skal du se hvor +godt det blir. --- Du vil gå om dagene og være så glad, --- og når du +skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det +rette.» -«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over -terskelen. +Constance drog et sukk, men svarte ikke. -Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe -hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i -dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget -hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor -lig hun fant saken. +Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- veide. Hun hadde +jo alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke +hatt mot til å se sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake var det ikke annet +for. --- --- Stillingen var uholdbar i lengden. --- Hun var på et +skråplan, det var ingen mulighet for å stanse. --- Så fikk det da bære +avsted! -«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk -og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- ringer om at han +elsket henne, og gjøs. --- --- Gi sig hen i samliv med en mann som hun +foraktet! --- Men det gikk vel over når hun blev vant til det. -«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk -ket fru Wleugel. +Hun hadde jo aldri elsket ham! --- Men strebt efter å fatte kjærlighet +til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro, +hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for +hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde +likesom holdt sammen på henne, men nu! --- Hun følte sig som en kvinne +som av makelighetshen- syn velger å leve av skjøgeri. --- --- «Ja, ja, +ja! således er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over sitt +hode. «Men ---» hvisket hun litt efter, «det er jo så mange som gjør +det, det er ikke verre for dig enn for de andre ---» -Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve +Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid over det da han +trådte inn. +Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved siden av henne. -geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke -fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det -andre. +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. «Alltid i virksomhet +--- du er så søt å se på når du sitter ved ditt arbeid.» -«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. -«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, -jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og -søkte å samle sig. +Hun svarte ikke. -«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således -ad —« sa den gamle dame klynkende. +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så +interessert. -«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg -tror, jeg mister min forstand.» +«Strømper.» -Han vendte sig mot veggen og gråt. +«Til fattigbarna?» -«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å -se en mann således De må ikke gråte, Ring.» +«Ja.» -«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det -samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta -sorgen fra Constance,» sa han snøftende. +Det blev en pause. -«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter -er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» spurte Ring efter å ha +rømmet sig et par ganger; hans stemme var fryktsom og usikker. -«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus -set nesen, «men så får en også lide for det.» +«Nei,» sa hun kort. -«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det -verste, Ring.» +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» -Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var -altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale -med Constance?» spurte han. +«Nei,» var svaret. -«Bare det ikke angriper henne for meget hun er så -ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» +«Og jeg som trodde ---» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han +visste tanten hadde vært der. «Jaså,» vedblev han og smilte +anerkjennende til sin gode hu- kommelse, «så det hadde du glemt, --- vår +forlovelses- dag, Constance,» føiet han saktere til. -«Og hun sier hun vil skilles?» +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, forresten,» sa hun +tørt. -«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det -ikke, Ring.» +Ring sukket dypt. -«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal -gå straks, hvis jeg merker det er henne imot Bare -et eneste minutt,» bad han. +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen -«Jeg skal spørre henne.» +del. --- Men jeg, --- ja, jeg kan ikke la være å anse den som den +lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- dag da.» -«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. -132 Constance Bing -Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker det, ikke et +mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal gjøre alt for å tekkes dig,» +han strakte sig imot henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og +fryktsomt. -jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun -henne?» +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. -«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne dag,» vedblev han, «å +gi mig et eneste lite kjærtegn --- du gjorde en god gjerning imot mig.» +Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. -Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og -gikk varsomt over terskelen. - -Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til -tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, -hadde hun bare ristet på hodet. - -Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å -løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt -og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det -rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak -ken. - -Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt -ikke å kunne tenke —•— Men hvad kunde det være -for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på -hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: -«Constance —» - -Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — - -Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse -brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding -på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned -på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — - -Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, -rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til -sig seiv. - -Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun -op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk -så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem -den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot -noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten -og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom -springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende -lig fikk tendt lys. +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. -De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet og satte sig så +stillferdig på sin forrige plass. -var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. -Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, -falt de tungt tilbake igjen. +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt +tone. «Jeg tenkte mig at erindringen om denne dag kanskje skulde stemme +dig mildere. --- Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig +fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. -«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» -sa tanten. +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du egentlig da du så +beredvillig gikk inn på å få mig til- bake på det vilkår jeg satte?» -Ring avsted. +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente --- ---» -I forening med piken, som imidlertid var kommet til -stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å -vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau -de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken -og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. -Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn -fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og -snart var hun kommet ganske til live igjen. +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. -Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; -med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst -og gjorde en avvergende håndbevegelse. +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig +muligheten av at det kunde være anderledes. --- Husker du det?» -«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. +«Det var også opriktig fra min side, Constance. --- Jeg kunde så godt +forstå at du ikke sådan straks ---. Men jeg håpet jo ---» han holdt inne +og sukket. -Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. -Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt -sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. -Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, -trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme -tidlig igjen neste morgen. +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen slags fremtidig +mulighet for forandring. Du gikk helt og uinnskrenket inn på mitt +forlangende. Og når jeg nu tenker på hvordan du opfører dig ---» hun +holdt plutse- lig inne. «--- Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. -Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con -stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag -var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne -lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen -lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i -angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks -rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. -det ikke var tale om at hun skulde hjem. +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din munn,» sa hun +med opblussende vrede. -Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne ditt sinn !» +utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde jo et håp om at det +engang skulde lykkes mig å vinne dig tilbake. --- Hvis det også skal +regnes mig til en for- brytelse --- så ---» han holdt inne. -med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til sist skulde gi mig, +--- derfor begynte du så godt som -han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +straks å overhenge mig. --- Du brøt ditt ord fra begyn- nelsen av --- +det er ikke gnist av karakter i dig.» -han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når han er stillet som +jeg. --- Gå og se på dig hver dag, være dig så nær og aldri torde røre +dig --- ---. Å, Con- stance, --- du må la dette ha en ende, --- du må +bli min igjen, du må, du må!» -134 Constance Bing -foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så -slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun -skal bli min igjen, å, hun skal, hun skal så sant -hjelpe mig Gud, amen.» +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» -# Kapittel XIV +Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten +hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg +gjorde. Men jeg gir mig over, det er mig som har trukket det korteste +strå. --- --- --- Værsågod, du kan få det som du vil ---.» -Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. -I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun -et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og -kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte -dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde -det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all -sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så -bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen -måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å -komme til krefter. Aldri så snart var hun imidlertid -av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for -skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for -å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. - -Når hun talte om det som forestod, blev det vist til -bake med den innvending at hun var for svak til å tenke -på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. -Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av -Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. - -Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av -tanten var blitt underrettet om det som var foregått. - -På det første brev svarte Constance tilbake at hun -heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings -hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om -den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post -sendte op til Molde. +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig. -Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å -gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder -lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den -sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det - - -vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig -tærende gremmelse. - -Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste -bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen -dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å -spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og -følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren -henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke -hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, -og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. - -Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; -han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru -inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn -rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor -det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min -net henne om så mange småting fra hennes tidligste -barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde -krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt -hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde -vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor -måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til -alle, alle tider. - -Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til -bokstavene viskedes ut av hennes tårer. - -Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. -De første ganger gikk Constance ut av stuen når han -kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la -det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still -ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance -kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han -henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags -selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som -hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist -spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame -ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var - -døv. - - -En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen -på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og -hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i -verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så -dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de -ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før -støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var -noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin -hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og -ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke -et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis -hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men -det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad -ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en -av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine -ikke kunde måle. - -Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det -interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn -vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød -vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men -som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl -på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens -hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til -farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, -han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han -hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn -hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: -«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand -at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er -aleneste en ærlig tviler.» - -En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at -Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt -tilbake til sitt konservatorium. - -«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» -tilføiet hun. - -«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru -Wleugel. - - - -«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt -rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon -serten forleden. Den ene især er deilig uhyre melan -kolsk.» - -«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de -vanskelige?» - -«Nei, du kan godt spille dem. «Når ditt øie på mig -lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. -De koster 1 krone, jeg har dem også. Nu arbeider han -nok på noe større.» - -Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. -Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små -moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne -at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut -trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod -med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be -vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig -skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, -og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, -og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Han for op med et sprang. -Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» hvisket han og rakte +hendene ut imot henne, «å, Con- stance ---,» det kom en smeltet lyd i +hans stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han +tok sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske ---» -«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i +Noe som lignet latter avbrøt ham. -pannen; hun satt og broderte. +«Jeg tilgir dig ikke, --- aldri forstår du,» hun trådte et skritt +nærmere, «tigg liket av en person du har myr- det om tilgivelse, og se +om det svarer dig --- ---. Jeg gjør det i selvforakt, hører du --- i +selvforakt! --- Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, +da jeg opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- dene og +strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers +konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner +en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør. + +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte det ende således, +--- et forhold som det du tenkte dig, + +er en umulighet, en unaturlighet --- ---. Men du skal se, det kan ennu +bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et +skritt imot henne. + +«Lykkelig ---» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- tegnelser hører +ikke hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk +plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! --- Nei, jeg skal si dig +noe --- det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som +helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.» -«Ja, hvad synes du! Noe så latterlig —» sa Marie. +Ring for uvilkårlig sammen. -«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt ---» bad han. «Men det er det +samme, når du bare vil bli min igjen, --- dette er en stemning som går +over. --- Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele +natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» -det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance med en mine som om +hun ikke hadde hørt hans siste ord, «og det er at du skal holde op med å +drikke.» -«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» sa han motfallent. -«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate sig på dette. -skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du ikke hadde hatt noe +i hodet, som du kaller det, så var du ikke kommet op i dette med henne, +piken?» spurte Constance. -«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. -synke. +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, for ikke å +risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. + +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det skittet mer. --- +Jeg befinner mig også langt bedre uten, og nu, når jeg får dig tilbake, +--- det skal være mig en lett sak. --- Nu trenger jeg hverken til å døve +eller sti- mulere mig. ---» + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. Hun gikk inn på +sitt soveværelse, hun trengte til å være alene. Der drev hun op og ned +på gulvet; det forekom henne som en evighet siden hun hadde hatt +samtalen med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i aften. +--- Hun var forresten ganske fattet, så underlig stivnet innvendig, +forherdelse måtte det være, sa hun til sig selv, siden hun hverken var +fortvilet eller bedrøvet. + +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, endelig var han ved +målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet +av de forløsende sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt +værelse og tendte sig en av sine fineste sigarer --- ---. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre +måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år. +Han hadde sannelig fått sin straff og vært mer enn tålmodig. Men nu +skulde de be- gynne på et nytt liv --- Et nytt liv --- Gud være lovet og +priset! -«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til å bevege sig omkring +uavlatelig. -har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham. -lighet. Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +Et glass av den fine champagnekonjakken med en tredjedel vann, --- aha +--- det skulde gjøre godt! -at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør, +men så husket han sitt løfte og vendte brått om. -over er Ring blitt rasende du er flyktet til tante Wleii +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu +bare ha virket godt på ham, gjort hans stemning rikere og likesom mer +løftet; ved sådanne lei- ligheter gikk det ham ikke til hodet --- Om han +nu tok et eneste glass i aften, --- han var atter på vei, men vendte om. -gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. Du hører, -de er ikke i forlegenhet med å finne på.» +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han hadde til det +nettop nu, det kom vel av den sterke spen- -«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av -vrede. +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og +matt, det vilde likefrem være medisin for ham. -«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede -penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han -selger sine bankobligasjoner —» +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste glass --- Constance +hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at +han kunde komme op i noen slags ubesindigheter i aften. -«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +Jo, han vilde, --- det skulde være det siste; --- det var likefrem å +tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en +høitidelig anledning. -«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» -svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette -vrøvl han, som vet beskjed.» +Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da +han hørte Constance komme inn i dagligstuen. -«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» -spurte Constance. +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- set forsiktig +på buffeten. -«Ja du vet vel det skal mindre til enn som så. -Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — -Fru Marie så bekymret ut. +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn fra spisestuen, rød +i hodet og med noe opstrammet over ansiktstrekkene. «Alltid blir de +borte for mig,» mumlet han og drev inn til sig selv, idet han lot som +han lette. -«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun hadde hørt lyden av +glassklirr i det samme hun kom inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se +efter. Hun tok det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken og +luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og blev stående i +tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. -«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel -humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan -ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles -det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du -tro.» - -«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con -stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har -grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det . -Men det blir så fælt for dig. Du blir så baktalt, så mis -tenkeliggjort det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» - -«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og -pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En -fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, -kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt -det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes -jeg.» +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- ligstuen og satte +sig til å strikke. -«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med -medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» -sa Marie. +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og kjærtegnet henne, +fant hun sig i det med iskold ro. +# Kapittel XVIII +Så hadde de da begynt på nytt igjen. --- Alt var kom- met i den gamle +gjenge utadtil, og Ring var til mote som et menneske som har kjempet mot +skjebnen og til sist har vunnet bukt med den. + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances hånlige vesen og +isnende kulde pinte og ergret ham vekselvis. --- Han hadde håpet at det +vilde gi sig, at hun til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule +imøte- kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- lighet og +overbærenhet var ganske og aldeles spilt. + +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! Den gang hadde han +vært misfornøid og følt sig for- urettet; nu vilde han med takk og +håndkyss tatt imot henne, som hun dengang var. + +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. Han blev brutal og +opfarende. Dette stedige fruentim- mer, som aldri blev ferdig med å +hevne sig, kunde jo få en engel til å tape tålmodigheten. + +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- stance slengte ham +sin forakt og avsky like i ansiktet, -og I heftige ord fordret at han +skulde vise henne høflig- het, iallfall når tredjemann var til stede. +Han svarte med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en --- nok sagt --- at han var +som han vilde være, eller annet lignende. + +I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om, +var det jo ikke så underlig at han våget å by henne dette. --- Han hadde +tapt respekten for henne, neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det +som var skjedd. + +--- --- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- jevnende +innflytelse. Ring kom efterhånden over den fikse idé at han absolutt +vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås. +Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer +så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance +på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med +livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var +anderledes. Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det +Constance Ring til + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse skærmysler; de +fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- værelsen hesligere enn det +strengt tatt var nødvendig. Hun vilde ha fred for enhver pris og blev +passiv og føie- lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen om dagen, enn en som +gikk og var ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo +ut i fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på +sin kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav +som hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke +for ham å forstå sig på slikt. + +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- trin, en kort +ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som gaves og sendtes tilbake med +slagferdig raskhet. Slikt kom dog stadig sjeldnere fore. Constance +ergret og skam- met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. + +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si hverandre, i høflig +fredsommelighet --- det var blitt henne idealet for en ekteskapelig +tilværelse. Og i det hele tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De +var optatt hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres saker. +Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine herremiddager og +selterskonjakker. Så innlot han sig også undertiden på små pikante +eventyr med en eller annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere +tid blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å realisere. +Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et fotografiapparat som han +en tid lang var lidenskapelig hengiven til å eksperimentere med. Han +fotograferte dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han venner og kjente op +fra galen, eller han fotograferte p72 Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast fra sig, var det +en lettelse for flere av hans medmen- nesker. + +Constance på sin side syslet med alt det som er op- funnet for å få de +velstilte lediggjengerskers tid til å gå. Hun leste romaner, heklet +point-laces og broderte på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i +basarer og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på baller og i +selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- skaper å pleie, som forresten +aldri gjorde henne annet enn vrøvleri og leielse. For det gikk +naturligvis bestan- dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist +gjorde henne en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser +for dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun sig ikke +lenger om; hvad kom det henne ved at de gjorde sig innbilninger, disse +dumme fyrer som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun +glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun kunde bruke dem, det var +henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som +alltid lå på lur efter henne. + +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- delser. Det Ringske +hus var mer gjestfritt og selskape- lig enn noensinne før. Og Constance +så strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en +hel del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og meget kokett +dame. + +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. Han hadde for lenge +siden tatt siste del av sin eksamen med utmerkelse, og praktiserte nu +som læge i byen, i hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man +nevnte ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre læger. + +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, men et par ganger +hadde det hendt at hun hadde merket hans blikk hvile på sig fra avstand, +når hun satt i mun- Constance Ring DES + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt +spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom +eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- blussende vredt i +blikket uten å svare, og da hun gjen- tok spørsmålet, sa han med lav +stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over +hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et +øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo +det om til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- somme +latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på Meier, som fremdeles +lå i utlandet med stipendium, grep hun leiligheten til å uttale sig i +begeistrede uttrykk om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, og si at han var +det søteste på jorden, hvortil Lorck svarte, at den kommisjon så han +helst hun betrodde i andre hender. -Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun -støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. +# Kapittel XIX -Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde -si mer. +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance som hun +undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet +falle. + +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig +med forretningene, og så var det disse jerngruber som så ut til å skulle +bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være +aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene. +Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann. +Hansen, som var hans juridiske konsulent, hadde imidlertid vært så +heldig å opdage en + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde han begynt å +føre prosess. + +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger hadde gjort +småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var kommet tilbake i et +yderlig slett humør. Constance hadde uvilkårlig begynt å føle disse +jerngruber som sitt livs verste plage. --- + +--- --- Det var den siste oktober. Rings hadde bodd på landet og var +nylig flyttet inn til byen. De siste dager hadde vært fuktige og kolde, +og det var en sterk høstlig tone i luften. Ring skulde atter til +Sverige; hans be- stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn og en fristende +vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- over fjorden med kutteren, så +langt vinden stod, og der- efter videre over land. Det blev så siste tur +for iår. Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et +bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl. +2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han +lot vente nedenfor. + +«Jeg skal jo med kutteren --- og der har du tatt min jernbanevadsekk. +Det er da fanden også!» -Kort efter reiste hun sig og sa farvel. +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» -«Forresten, tante han skal være blitt så forandret, -sier de,» sa hun ute i entreen. +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- strengen. +«Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok +noen penger frem. -«Hvem uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» -svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan -historie.» +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre greien, --- den +med rummene, De vet» --- sa han til piken. «Bring det så ned i vognen.» +--- -«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. Jeg traff -ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance -med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det -var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» +Piken tok vadsekken og gikk. -Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord -ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. -Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta -henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an -siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og -hulket. +«Og det er sant ---» ropte han efter henne, «la oss få med de to flasker +konjakk som står i buffeten, --- og endelig en kulørt skjorte! --- Så +var det cigarer,» mumlet han og stod stille et øieblikk med en betenkt +mine. «Skal tro jeg har nok ---,» han var atter inne i side- Constance +Ring V75 -«Å nei, Constance. Constance min hvad er det nu, -barnet mitt?» +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- hold han rystet op +og ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!» -Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be -vege lebene. +Constance rakte ham noen esker. -«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! Aldri får jeg -fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, -hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. +«Død og pine --- min nye snadde!» han for med hen- dene i lommene, +vimset omkring for å søke og fant den så 1 vindusposten. -Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise -stuen for å fore kanarifuglen. +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han et øieblikk stod +stille for å tende en cigar. -Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var -kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et -par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det -på gulvet og trampet på det. +«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene og den brennende +fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- skje. Trenger du penger?» -Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.» -lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og tenkte sig om. «Jeg +har jo mine greier ombord. --- Ja, penger, det er sant ---.» Han tok sin +lommebok frem og la noen sedler på bordet. -våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? --- å ja SØ ber fr 5 -troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde -få det, hvis hun vilde bli -tanken ut. +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den +på hodet. -Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å -vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• -de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var -de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad -ferd -—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som -han, når de alle holdt med ham — — +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og søkte omkring på +alle knaggene. -Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte -man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at -man ikke gikk til bunns i mudderet? +«For pokker, --- jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, som var gått efter. -# Kapittel XV +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en liten rundpullet +hatt på sig. +«Se så --- hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? --- Det 1å på hyllen +idag.» +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte ham. -Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance -skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til -å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. -De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde -de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op -med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten -begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la -sig si. - -En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine -handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten -måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde -hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite -sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og -pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst -for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, -akk ja, en får gjøre det som er rett.» — - -Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags -pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote -som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å -løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider -kunde hun ikke holde det ut lenger. +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa han, idet han +trakk munnstykket til sig. +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og pølse, --- det +skulde sett godt ut --- ---» -«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun -og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham. -«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud -vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Men jeg glemmer jo å si farvel ---» sa han og kom tilbake, da han alt +var ute av entrédøren. Han tok ciga- ren ut av munnen for å kysse sin +kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover +trappene. -«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et -utålmodig barn. +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da vognen dreide om +hjørnet, vendte han hodet og så sig tilbake. Hun drog et sukk som av +lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot +efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser. -«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa -tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- domsveninde, som var +gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde +komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart +fra byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og ordne, så +alt kunde være i stand når mannen og barna kom efter. Hvis dampskibet +ikke blev forsinket, vilde hun være der imorgen ved middagstider. -lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var mørk og diset, og +hist og her var det tykke, sorte skyer kantet med border av gulaktig +ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man +gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og +man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig ruskvær. -«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde -løs hast. +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før +hun var ferdig med sitt toalett, og just som hun satte brosjen fast +under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing +på entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og +i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med +reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4. +Constance var Constance Ring 1707) -«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. +Ring var jo borte, og de kunde hatt det så hyggelig sammen. -«Barnet,» gjentok hun. +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og betraktet sin +veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.» -«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte Constance, som +skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde. -Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til -tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du +ikke hadde visst det, --- det skal jeg dø på.» -«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. +«Hvor kan du tenke! --- Snakk, du er slett ikke så forandret.» «Å, jeg +vet så godt om det. --- Hvis jeg bare ikke så -«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire +barn på fem år! Du kan alltid være strålende, som ingen har --- Er du +lei for det?» -Constance rørte sig ikke. +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» -«Det var jo det beste for det stakkars kre, ja, for -alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør -all ting vel til slutt.» - -Constance foldet armene over brystet og stirret frem -for sig. - -«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om -i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop -pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk -med en som vilde gifte sig med henne. De har nok vært -forlovet —, han var svært ute av det med det samme, - -tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan - -hun reise sig igjen, det var moren, som fortalte det, - -hun er gangkone her, husker du og det var nu virkelig - -pent og kristelig av ham. Og nu Constance,» tilføiet - -hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved - -henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander - -ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en - - -drøm.» Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og -flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. - -«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og -det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som -ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det -nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø -mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter -sitt igjennem. Jeg har aldri fortalt dig hvordan det -var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel -stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde -få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det -gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, -hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var -skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • -bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at -jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være -som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som -feil kan være her i verden, det blev bare verre. -Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid -syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da -det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det -ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, -og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar -mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes -jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det -forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et -øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, -han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg -riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt -begge de små hjem til sig, for da var lille Conny også -død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i -gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss -alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og -sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre -og viser oss at det er så mange som har det meget verre, -og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare - - -strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til -det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med -møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. - -Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte -Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er -Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å -gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort -til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med -inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på -sitt værelse. - -Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første -gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til -bake til Ring. - -Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan -ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte -med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke -var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de -kunde få henne til. - -Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance -gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket -i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det -samme de stod ferdige til å kjøre bort. - -Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. -Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. - -Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. -— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet -svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. - -På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette -hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege -til å skrive noen ord tilbake. - -Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense -løs. - -Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn -flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten -med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- våkingen !» -Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og +«Men lykken og fryden som skal følse med å være mor --- ---. Kan du +huske, det står i Bibelen: «av glede over at et menneske er født til +verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?» -kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs -at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i -øinene. +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det trekker så i +husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk. -Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev -moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid -var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen -for snikende nervefeber. - -«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» -skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, -blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, -hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn -til ham.» - -Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge -tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. - -Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun -nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre -dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre -det? De var jo alle av den mening, så måtte det -vel være noen fornuft i det —- —. - -Og i grunnen, det blev jo bare spørsmål om en tom -form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, -—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo -være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo -ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted -hen —, og så Herre Gud livet var visst ikke verdt all -den kvalm, og hun var dessuten så trett, så trett. — -Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke -å overgi sig, og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette -sig efter omstendighetene. - - -Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon -danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende -tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede -betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde -ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. - -Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog -skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og - -det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk -salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. -Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval -han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over -ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven -het og kalte henne sin frelsende engel. - -Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun -hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt -i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull -reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste -henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm -met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp -selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer -hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over -sig seiv. +«Har dere lite å leve av, Rikke?» -# Kapittel XVI +«Ja da, --- slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.» +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» -I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som -en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde -av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit -tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op -tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å -være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, -stakk skammelen inn under hennes føtter, for -at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte -bøker og blomster hjem med til henne og takket henne -rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til -god natt. - -Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand -hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun -nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. - -Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye -tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede -over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer -i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten -handlet, forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- - -10 Amalie Skram. I. - - -ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! En snak -ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et -godt eksempel. Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring -gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. - -Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den -blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av -hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere -og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle -dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han -med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte -inn igjen fra gjesteværelset, det var så uhyggelig -for ham å ligge der alene på det store værelse, han var -mørkredd o. s. v. - -Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig -slått bort. - -Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. -Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans -ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han -ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par -dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg -over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger -i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med -forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev -flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å -lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord -om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse -hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, -stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen -mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con -stances indignasjon fortok sig efterhånden under den -sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med -den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, -hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns -plagsomme overheng. - -I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når -han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet - - -Constance Bing 147 - -av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun -ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han -bare med møie fant inn på sitt værelse. - -En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han -ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte -legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget -over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at -han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. - -«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, -«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, -må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» - -«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte -sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min -fortvilte tilstand ta sig til å, Constance, du har synd -for det —» - -Hun knep lebene sammen, målte ham med et for -aktende øiekast og gikk fra ham. - -- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn -i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance -tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner -likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde -hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og -strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i -de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på -egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og -undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for -ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant -stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres -elendighet. - -En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk -veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket -og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å -tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han -hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var -verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret -opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av - - -disse store kaserner med masser av leiligheter på ett -værelse og felles kjøkken for flere familier. - -Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i -et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør -fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke -hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det -ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente -til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme -tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde -satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De -spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne -vedkommende familie. - -Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk -pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til -venstre. - -De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte -kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. - -Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod -på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op -og trådte over terskelen, fulgt av Constance. - -Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på -den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, -fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange -rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte -helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt -en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul -vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv -lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av -denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor -urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam -mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått -stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet -jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man -spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under -vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store -øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- - - -Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget -smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i -ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe -barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. -Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket -og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung -sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike -rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær -for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet -lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de -kalkete vegger. - -«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa -Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det -her han bor?» - -«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til -sengebenken. +«Ikke mer, du?» -«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. +«Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare 12 --- Amalie +Skram. I. -«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til -sengestedet. +var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok knepet.» -«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket -Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. -«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie -som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til -stede?» +«Ni måneder.» -«Nei,» blev det svart. +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» -«Er hun på arbeid?» +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for +å ta de usynlige makter til vidne. -«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. +«Men hvad hjelper ønsker, --- det er meget en kunde ønske.» Stemmen var +motfallen, og hun så trett og be- kymret ut. -«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra -spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren -og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop -pef full av kullsorte fingrer. +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- stuen. -«Ja,» var svaret. +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. --- Du er vel lykkelig som +har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede +møbler, de fine gardiner og de smukke malerier. -«Har du ikke en til?» +«Lykkelig ---,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er +i grunnen et dumt ord.» -«Nei,» hvisket hun. +Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er +lykkelige.» -«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru -Marie på papiret. +«Tror du? --- Ja, kanskje, --- men så er det visst en innbilning.» +«Du er visst meget forandret, Constance, --- ja inn- vendig, mener jeg.» -«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. +«Det er jeg visst. --- Men kom nu her og sett dig litt godt og si mig +så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- nøid med livet.» -«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.» -«Ute og ber.» +«Ja, ja, ja --- la nu det være godt --- men jeg mener hvordan du synes +at livet er.» -«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt så meget kav ---, +så ---\>» -«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru -Marie med forskremte øine. +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var +således?» -Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var -nær ved å kveies av stank. +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe -«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til -Marie, « det barnet er jo idiot, kom la oss gå.» +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- sikrer jeg dig, +men senere fikk jeg annet å bestille.» -«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte -sig mot døren. +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance utålmodig, «og dertil +så underlig jernskodd, du. --- Det går sin gang og tramper oss ned der +vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop +således.» -«Nei,» hvisket barnet. +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- stance.» -«Kan kan ingenting få?» +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. --- Hvis jeg hadde +barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.» -«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Nei, fy da!» -«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con -stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på -en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal -hun få noen klær til dere. Hun forstår naturligvis -ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det vonde de må op i her i +verden! Huttitu!» Og Constance tok sig sammen som om hun frøs. -«Ja-a —» svarte barnet. +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde +forbauset. «Hvad sier din mann til det?» -« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru -Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op -på gaten. +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» -«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av -nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» -«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke dette ubeskjedne +ord. Jeg er forresten likeså lykkelig jeg --- som de andre.» -«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut -igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som -om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på -dør. +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup --- især Ring +forresten. Jeg kan huske vi talte --- --- ja, undskyld --- om hvor +lykkelige dere var.» -«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. +«Gjorde dere det?» -«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun -ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. -«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned -latende. +«Jeg er så bange for dig, Constance ---» sa hun nølende. +«For mig? hvorledes det?» +«Jo, for --- ja, du må ikke bli sint, --- men hvis du ikke elsker din +mann, så kunde det komme et slett men- neske og bedåre dig.» \| -«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- kymring, Rikke, men +vær du trygg! Mennene er ikke slik. --- Dessverre, hadde jeg nær sagt.» -«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på -hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De -er forarget. +«Fy, som du snakker, --- det er da ikke ditt alvor?» -«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro -å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så -vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi -får så finne vi som losserer i stuen over dom.» +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» -«Drikker mannen?» spurte Marie. +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift kone som lever +med en elsker.» -«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe -holden. +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, --- det kommer ut +på ett,» sa Constance med et skulder- trekk. -«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere -andre.» +«Lever av å leve med sin mann, --- det er jo en kones plikt, vet jeg.» +\| -«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei -sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og -turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» +«Ja naturligvis ---» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff +du ---» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og +pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.» -«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et -sukk. «Hvad lever de av?» +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds -Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom -en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. +innstiftelse, --- tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden +hvis ekteskapet ikke var.» «Ja, det vet jeg ikke noe om, --- og det +angår mig -«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk -lever a!» +heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen. -«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con -stance. +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» -«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +«Neimen gjør jeg ei, --- men jeg svermer heller ikke for de tvungne med +de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.» -— e vet inte, e.» +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. --- Det +vil bli utukten satt i system, sier Sunde.» -«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer han visst at utukten +allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.» -«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +Fru Sunde tidde betuttet. -samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa +Constance og gjorde en bevegelse som om hun plutselig besinnet sig. +«Kjærlighet --- --- det er nu også et emne!» -op korsom er.» +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg mene,» sa fru Sunde +for å si noe. -«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt +forandret tone. -De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med +«Hvor faller du på det?» spurte hun. -lidende tone. +«Å, fordi det falt mig inn. --- Du kan jo la være å svare, hvis du ikke +har lyst.» -Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- andre,» sa fru Sunde, +«riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han +skal ha det.» -hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +«Var han vanskelig å komme til rette med?» -den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later som jeg føler ham og +snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Er dere aldri uvenner?» -to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel -drende livlig: +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen når jeg ligger og har +fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.» + +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- skrekkedes begge over +at klokken var blitt så mange. Dei var neppe tid til å spise; det måtte +gå i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. + +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- stance,» sa fru +Sunde på veien nedover. «Du får hilse ham fra mig.» + +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» svarte Constance. +«Det var riktig godt at han var vekk.» + +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» --- + +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full av en skodde med rusk +og støv og visne blad. De fikk det feid like inn i vognen, så de satt og +gned sig i øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store vanndråper +begynte å falle. + +«Og din mann som er ute og seiler !» + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn etsteds og nyter +sin cigar og sitt glass toddi.» + +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til å få billett og +sette sig inn, før det bar avsted. Constance stod og vinket til avskjed +og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i +styrke, og nu var det også begynt å øsregne. + +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte å sove. Men det +lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde gitt henne hodepine, og hun følte +sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og +lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot rutene. Når det +blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen +ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. +Til sist stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- +ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med ett og hadde +tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var +synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av +sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, mens et +par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. Georginene var bøid +over i to. Når stormen for inn mel- lem dem, rystet de sine sortbrune +hoder som i grem- melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de +store, Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter +stammens ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad +var filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, +og da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av +trærne! Ennu igår hadde det vært der; nu var det drysset ut over haven +og lå i tykke, top- pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og +vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en +stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- dingen; de klebet +sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på +benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og +følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, +hvor det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en usynlig makt, +som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket +av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med +et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt nakken stiv. +Og med en slags åndelgs spenning måtte hun følge vindstøtene nedover, +når de døde hen, og op- over når de vokste. Og det var som presset de +sig frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt som +kom med en rasende styrke og dempet sig ned til sørgmodige klagehyl, for +så igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt under dette stod haven +fra sommertiden for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen i det +fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem trærnes grener hen over de +grusete ganger og forsølvet hvert eneste blomsterbed. + +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. Hun frøs like inn i +sjelen, og hjertet føltes som en hård klump i den venstre side. Det +klemte om den så hun hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det +ikke. -«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv -som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, nu låg -hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la -ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og -sover som en hest igjen, dem kan høre snorkinga -helt her ut, og et slikt svin som han e no har -han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven -tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel -per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» -hun måtte stanse for å trekke været. +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs og gikk inn i +spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- nen stod og surret. Det var +godt å komme bort fra dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått +der så lenge! -Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» -sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler ainé». Det var bare +det siste kapitel hun hadde tilbake. Den stakkars Rislers gyselige +endeligt rystet henne en -«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem -tru hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med -søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest -inte orker slæpe di tilhuse. Ja, de forstås,» føiet hun -til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir -hu jo fakka og satt fast for kjueri.» +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- tørklæet for +øinene. -«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, -ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan det stod til med +været; det hadde en uendelig tiltrek- ning for henne i aften. Hun gikk +inn i den annen stue. Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for +øieblik- ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, lysegul +appelsindel på himmelen og strevde med å holde sig en smule rum fritt +til utsikt mellem de forrevne skyer, som i ett jog over den. Et svakt, +hvitlig skinn streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde døren åpen til +spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun +stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over +hodet med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- stol, la +armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt, +før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke +engang tørke dem bort. --- --- --- + +--- Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og +løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på +hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret. -Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to -damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. +# Kapittel XX -«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben -diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige -trengende.» +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et +meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring +med verden og vilde ingen se av sine venner og bekjente. + +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av +hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få +det inn i sitt hode som en fast formet forestilling, at den forhatte +ekte- + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for stedse. + +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse, +begynte hun å pines av anger over fortiden. + +Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre, +hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en +god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig! + +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og +slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn +til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin +egen fornøielse, bare villet ett: sig selv. + +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en nagblandet +tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske. + +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det +første ekteskapsår, hvor Ring hadde vært rørende takknemlig for hennes +minste smule venn- lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og +vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og kysset hennes hånd mange +ganger og sa med bløt stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting +gjort.» + +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han lå på havets bunn, +og hun aldri skulde få anledning til å si ham at hun erkjente sin urett. + +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde hun en kraftig trang +til å være alene. Siden, da hun ved sin idelig fortsatte grubling og +ruging hadde perset den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod +som tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- ledes til +ensomheten, at den var blitt henne kjær, og hun ikke for noen pris vilde +opgi den. + +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt sin tillokkelse for +henne; de forekom henne som de for- + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som det ikke kan falle +den voksne inn å ta del i. + +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- stand, en apatisk +blaserthet, som var sterkt i slekt med livslede. Folk trodde det var +enkesorg og roste hennes store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på +hodet og mente det var skam å gi således efter for en fiks idé, for +anderledes kunde jo hennes menneskefiendske skyhet ikke betegnes. Det +kunde jo gå over til en ren sinnssykdom. + +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt +hvad hun begjærte var å få være i fred. --- --- + +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger med mellemrum gjort +visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og +spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- middag, da han så +henne på gaten, gjorde han et for- søk på å tiltale henne, men hun gikk +hurtig forbi ham med en avvisende hilsen. + +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- stance var blusset +op i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han +i de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. +Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til +lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre +kvinner og hatt en febrilsk avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde +villet hate og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i +sitt besudlede ekteskap; men det nyttet ikke. Hans kjærlighet var som +løvetannen som gror fro- digere jo mer den blir trampet på. Og så kom +dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor +betydning for hans liv og utvikling. Det var + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse, +dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt alt hos henne efter sine +egne, grovt sammensatte lande- veisteorier, bragte ham til å se på livet +med andre øine. + +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han var brutt inn over +hennes enemerker, var det som han skulde synke i jorden av undseelse. Jo +mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han +så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens +sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en +tid full av lidelse for ham, men han sa til sig selv at det var på denne +lidelse han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- nemlig +over at det var gått som det gikk. Hadde Con- stance vært hvad han antok +henne for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært +hvad kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede smerte, som hans +håpløse kjærlighet og hans ved det lidte nederlag innvunne +selverkjennelse beredte ham, lærte å skjelne mellem godt og ondt i +finere forstand på alle områder. + +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- dige kurer under +vanskelige omstendigheter bragte ham fra først av i skuddet, og hans +alvorlige ferd og rolige vesen gjorde at man fikk tillit til ham. + +Blandt hans venner var det en almindelig mening at han var blitt et helt +forandret menneske, og de talte med respekt om det. + +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- traff omtrent to +år efter Rings, hadde han arvet en efter norske forhold meget betydelig +formue. + +--- Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- stance gitt efter +for Maries og Hansens inntrengende forestillinger og samtykket i å delta +i et selskap de gav. + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv skånsel for +eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med å treffe folk, jo verre blev +det. Deres snakk forekom henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale +på med disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært så dreven +i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- lem dem uten forståelse, +og hun ikke alene kjedet sig, men led derunder. + +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- stance merket at +han pønset på å nærme sig henne, og hun gikk med et slags skrekk av +veien for ham. Ut på aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en +gammel, tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og til spurte +henne om portrettene. De andre var inne for å se ungdommen danse. + +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte, +men opgav det og lot som om hun var sterkt optatt av damen med +portrettene. + +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig i noen avstand fra +henne. -«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte -Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er -åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk -av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av -tusen.» +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. -«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til -dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» -«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat -og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur -ligvis.» +«Nel.» +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance besvarte, idet hun +bøide sig tett hen til henne og hevet stemmen. +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, «man skulde tro De +ikke var i byen.» -«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Jeg holder mig også mest hjemme.» -«Hvad kommer det mig ved? Når de nu sitter og -sulter. Jeg synes det er rimelig at de gjør både det -ene og det annet.» +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn å utspeide og +eftersøke Dem, --- ja, bli ikke vred,» bad han til svar på det blikk hun +rettet mot ham, «det for- holder sig virkelig således.» -«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; -man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for -de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. -«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på -denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke -nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de -blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret tonefall, «men hvad +skal jeg arme menneske gjøre --- -«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, -«den tro må man da ha til Vårherre.» +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god å få fatt i.» -«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og -nu selve den hjelp du snakker om! Det er en for -brytelse! Opdra dem til å leve av almisser, det demo -raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som -kveget og vente på mer.» +Hun så hurtig hen på ham. -«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte -Marie. +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. -«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som -gjøres er galt, oprørende forkjært.» +«Jeg har noe på hjertet, --- men først skal De gi mig lov ---» Han talte +alvorlig og inntrengende. -Marie vendte plutselig hodet og så på henne +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig +straks, sa vennlig god natt til Constance, hilste til Lorck og gikk. -«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på -stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er -du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne. -Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene -formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter -var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie -og gikk op. +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- snørt stemme. «Vær ikke +bange,» vedblev han avver- gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad +jeg har å si kan ikke fornærme eller harme Dem. --- Det er bare dette at +jeg er ikke mer den samme ---» han stanset og drog været dypt, «som den +gang, som den gang jeg gjorde Dem fortred. --- Tror De mig?» -— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, -og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og -sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. +Det var noe ved ham som imponerte henne. -«Har hun vært her før?» spurte Constance. +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, --- la oss ikke rippe det op +igjen,» sa hun med trett stemme. -«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne -komme.» +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, --- men De vet ikke hvorledes hin scene, +Deres hjelpeløshet, Deres smerte og stumme bønn om skånsel har brent sig +inn i mig. --- Å, jeg var en usling. --- Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. --- Husker De «Kongen» hos Bjørnson like +overfor Klara, hans forvandling? --- Noe lignende er foregått med mig. +--- Tror De mig ikke?» +«Jo,» sa hun rolig. -«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i -spisestuen.» +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den mann De nu i så +mange år har gått og foraktet --- De har ingen rett til det, --- ikke +den ringeste rett har De.» + +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt på det.» --- + +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk en skjelvende +trekning over hans ansikt. «Men gi mig + +nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- lighet.» Hans +stemme lød fryktsomt bedende. + +«Jeg har intet imot Dem, --- vær viss på det,» sa hun mildt og rakte ham +hånden, idet hun så ham inn i øinene. + +Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» hvisket han og forlot +værelset. Han gikk like hjem. + +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på gaten. Da var han kommet +bort til henne, og da de første hilsener var utvekslet, spurte han om +han fikk lov til å besøke henne. + +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før hun svarte at når +han hadde lyst måtte han det gjerne. + +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- mes tid og talt +stillferdig med henne. Han strebte efter å være så underholdende som +mulig, fortalte om de svenske skuespillere og om en konsert som noen +polske kunst- nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han vilde endelig +tale om noe som moret henne, og det lot også virkelig til at han hadde +hell med sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket +ham ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en følelse av at +hans nærvær i det minste ikke hadde vært henne ubehagelig, og på +trappene overveiet han hvor snart han kunde komme igjen. + +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par +høflige ord, men det var ham umulig av hennes miner å lese om synet av +ham var henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne litt +nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. Hans forsøk på å vekke +hennes interesse for hvad der foregikk, og for det folk for tiden var +optatt av, møtte hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne på noe; men så kom +hun bare med noen bemerkninger + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte talen hen på +teatret, men da hun så svarte at hun aldri kom der og derfor ikke hadde +noen interesse for det, sank hans mot. Hvad skulde han finne på like +overfor denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra henne med en +melankolsk fornemmelse av at han stod henne fjernere enn noensinne. --- + +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han +var. Han gav et helt annet inntrykk enn den gang, --- det var sikkert. +Hennes motvilje var forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags +god- het for ham. + +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun vilde heller være +fri. Det var for brysomt å sitte der opstrammet og skulle svare og finne +på noe å spørre om. Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og +puslet med sine egne tanker, --- det likte hun ikke. --- Hvorfor kunde +de ikke la henne i fred. + +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. -Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren -et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim -mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en -brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det -chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde -vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann -folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole -skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. -Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender -holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst -fremstående mave. +«Er De der, Johanne?» -«De e mei som det hadde vært to damer hos i for -midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i pikekammerdøren. -Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå -hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde -et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte -underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som -om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. +«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn idag?» -Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på -kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun -var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» -«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun -efter et øieblikks betenkning. +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem det nu ikke.» -«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa -konen og strøk den ene hånden over den annen i rast -løs skiften. +«Nei, --- jeg skal nok huske det,» sa Johanne. -Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. +--- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde Lorck tre ganger +forgjeves søkt Constance. Så kom det en dag et brev til henne av +følgende innhold: -«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen -om vi får av fattigpleien?» +Fru Constance Ring! -«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må -jo trenge gresselig til det.» +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; så får jeg prøve å +skrive. Men jeg er så bange for å støte eller skremme Dem at jeg ikke +vet hvordan jeg -«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor -sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at jeg nu har gruklet +og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av +min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent +med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å +skaffe, finner jeg den ikke på denne jord. --- -«Er han vanfør, Deres mann?» +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg +med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Deres meget hengivne Niels Lorck. +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om, +syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han +mente. -«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i -ansøkningen de ble, mens han for til sjøs han falt -ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet -som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med -dette. +Hun svarte øieblikkelig tilbake: -«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. +Kjære dr. Lorck! -«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, -kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk -og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe -rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss -andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og -hendene var uavlatelig i bevegelse. +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller +Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig +om jeg for en smule avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å +eksperi- mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde +det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil +akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det. +Tro nu ikke at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- +felle. Det må De være ganske overbevist om. -«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange -barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» -spurte Constance i en misbilligende tone. +Deres Constance Ring. -«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet -med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem -melse.» +# Kapittel XXI -Svaret irriterte Constance. +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver +Blom død, og så hadde fruen tatt ophold hos sin yngste datter, som var +gift med en prest på Nord- fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; +de to + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende +svigerforeldre i Molde. + +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det +var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under +i det samme. Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt +hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet +plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var +feiet bort; hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. --- + +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun for alvor overveide, +hvilken måte vilde være den letteste når det gjaldt å ta sig selv av +dage. Men så blev det aften og sengetid, og så var det det at hun kunde +legge sig til å sove. Det var en lise å sove. + +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager --- og hjemme var hun +alltid ---, syntes hun timene aldri fikk ende. Hennes ensomhet plaget +henne, og dog stod det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. --- + +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige stormbyger, +gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene av føret var gråskittent i +bunnen med brune flekker her og der. + +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert strimmel, som alltid +lå i sykurven. Hun hadde for lenge siden glemt hvad hun oprinnelig hadde +tenkt å bruke den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men plutselig slengte +hun strimmelen og dreide sig selv og stolen hun satt på helt rundt. Hun +støttet albuene i vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å +be- trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. -«Men nu de uekte barn da tror De også at det er -Gud som sender dem?» spurte hun. +Det var ikke noe opmuntrende syn. -«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket -konen fromt. +13 --- Amalie Skram. I. + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- merdalsaktige +ut. Noen to og to, uten tvil besværet de hverandre, andre ensomme. Noen +for avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst fremover. + +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne skjerf tullet om +halsen og de rødfiolette lovotter, som hun kjente så vel, og som skulde +bøte på de utslitte, fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var +så spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, som var han +oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være drepende å komme her hver +eneste dag om det samme hjørne med den samme kjerre og avlevere det +samme brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» sa hun +langtrukkent, «det er et grufullt syn.» + +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud skje lov, så var +klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøie på, men Herre Gud +som han var barket av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. + +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den ryggen og lot hendene +falle ned på sine kne. + +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av +med kardialgien. + +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, ned trappen, +--- men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda +motbydeligere. Så sa hun høit til sig selv: «Ut, --- nei, det gjør jeg +ikke.» + +Enn om hun fikk en kopp varm te ---! Men uff nei, --- så skulde hun ha +Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var +henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. + +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved +siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt, +overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin +fortvilelse lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. --- +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, --- og om- + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- rets firkanter. +Så stillet hun sig op foran speilet og betraktet sin hårfasong. De sa at +den var så gammel- dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i +nakken? Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! + +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og +følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av +foten, i den blev hun sittende som var hun manet til sten av et troll- +domsord. -«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp -å få flere barn?» spurte så Constance. +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede --- et hit og dit +svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte +en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i +det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier og +dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- pende tregt og +livløst at det kjedet henne inntil pinsel. + +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- gelse og gjorde en +gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen +på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke +ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen. + +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- stunder. + +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret fra det hellende +dagslys møttes med det røde skinn fra ovnens glødende koksbål, hengav +hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium. + +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, --- Marie hadde +sendt henne noen til hennes fødselsdag forleden ---, og den blandet sig +med lukten av et sandel- treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, +og med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på +madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige +lek. Oppe ved vinduet danset + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva +stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats. +Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets +uro og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- kete steners +ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- rødlig stripe på en +perlepute, et hjørne av et slumreteppe eller et stykke av den røde +portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet. + +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, som lød avdempet i +den fløielspolstrede stillhet, og kok- sens rasling i ovnen, hver gang +de indre lag sank sam- men til aske, og de øvre gled dypere ned. + +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- lence. I dem holdt hun +hvile, det vil si gav sig sitt mis- mot og sin livslede viljeløst i vold +og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt +med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet undertiden over +dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var +en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite +beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke var og +aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- alt, i bøkene de fikk å +lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den +måte som de voksne talte om all ting på. + +Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med +tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun? +Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, +eller lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. Så tenkte +hun også med pinefull bekymring på fremtiden og kunde ikke begripe +hvorledes hun skulde komme igjennem det besværlige liv. --- + +--- --- Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- lig menneske, +som kunde tillate sig å drive Vårherres + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha +det således i verden, mens andre måtte gå i et uavlatelig trask fra +morgen til kveld. For eks- empel hun selv. --- Hun fikk det nu visst +aldri ander- ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til +fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, +vilde hun ha noe å bestille med det som het mannfolk. + +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene +hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas. + +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig +ikke på henne. + +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne og være likesæl med +all ting, --- det kunde hun ha fun- net sig i. Men fru Ring, som det +visst ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. -«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve -sammen. Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes -kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, --- men det hadde sig ikke +slik, --- det var godt å merke på så mange ting. -Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette -kvinnemenneskes munn. +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og så bestemte hun sig +for å tro at fruen gikk med noe ekstra på samvittigheten. -«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. -«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt og så dødt, at et +friskt menneske kunde gå snubt fra forstanden av det. Og at det skulde +hete sig, at hun hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. -hørt.» +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å sy i for sig +selv. Hadde fruen vært som en annen, --- ja da, ja! Men nu gikk hele +formiddagen hen i venting og varting. -«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste hun med sig selv, at +hun vilde genert sig både for Gud og mennesker for å gå så og drøse og +tusse sig som fru -vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på sig om morgenen. -et sukk. +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst hvad hun skulde +kalt det for. Men at det lest skulde bety at hun stod op kl. 9, når det +var vitterlig at det aldri var tilkomst til soveværelset før efter den +var 12, det var det som var det skammelige. +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- kannen kunde +stått der, --- men slike runde spetakler! Det var nu også en deilig +mote. Nu hadde hun denne møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, +fruen skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig for god til å +benytte sig av det. Men den uskikk å dekke i spisestuen hadde hun for +lenge siden avskaffet. Fro- kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre +opefter hele formiddagen. -Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det -samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. +For det måtte jo være skam i folk. -«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het -Fredrikke, er det Deres barn, det?» +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. -«Nei, det hadde han da vi giftet oss.» +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å vite hvad det var hun +kunde drive på til pokkers sådan time efter time der inne på +soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun +fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i +vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne plutselig gjøre sig ærend +inn, og så skvatt fruen sam- men som en som gripes på fersk gjerning, og +fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok sig en sving +på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt fruen i samme stilling, bare +med den forskjell at det nu var den andre foten hun var falt i staver +over. -«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra -Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. -Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte -til konen. +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne. -Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente -hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig -frem.» +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. Det så ut som om +hånden dovnet bort underveis, så sle- pende gikk den op og ned inntil +den falt i dvale og blev -Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk -ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre -sammen på sitt kne. +liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over +nakken. -Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent -uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun -hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende -øine. +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- rene ut og stikke +dem inn i håret for å stryke det vekk fra ansiktet. Når hun så satte +albuene på bordet og gav sig til å niglane på sig selv i speilet, så +visste Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake. -«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte -en femkroneseddel ut imot henne. +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. -En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet -på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes -blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet -hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand -og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet -hodet, rant tårene ned over hennes kinner. +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det å våkne om +morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper +dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde +Johanne stå og si til piken nedenunder. -«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende -stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. -«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot -en suiten stakkar.» +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til eksempel nu dette, +at hun måtte stå der og lyve og si at fruen ikke var hjemme, når dog Gud +i himmelen skulde vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde +bille henne inn var for annet enn et syns skyld. -Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; -det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn -musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne -arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så -ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. +«Jeg er ikke hjemme» --- eller «slipp ingen inn, jeg har hodepine» --- +å, hvor hun kjente dem til å brekke sig av, disse beskjeder. Hvor hadde +hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet +med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet med fruens. +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» brummet hun ofte som +konklusjon på sine forargede betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre +på krop- pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som om hun +smelte med en pisk. +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende og rystet hodet +midt i kjøkkendøren for å innskjerpe instruksen. Det var så vidt Johanne +fikk se hun ikke -«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av -fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn til å mistenke +henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen til spisestuen og +tilbake igjen. -«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen -og gikk. +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket i ørene av denne +idelige stillheten, og hun var så for- fjamset i blodet, at hun når +klokken gikk, skvatt op i en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig +som en som har noe utestående med politiet. -Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde -hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det -stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod -uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige -ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med -vemmelse. +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det +hun gikk igjennem, for den fru Ring skulde så menn aldri ta så meget som +et erkjentlig ord ifra sig. -Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det -hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut -skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole -for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært +vant til. -Og denne kone som tok mannens adferd som noe som -så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, -som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis -handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet -fruentimmer like for hennes øine . Hadde da -suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men -neskelig følelse! +Men hun kjedet sig. -Intet begrep om ansvar, ikke engang like overfor -disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å -sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer -og pine ! +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, og sine forrige +matmødre hadde hun levert de mest du- rable bataljer. -Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte -barna, en fikk finne sig i hans vilje, det var alt det -svar de hadde. +Men her var ingen anledning. -Så det da ikke ut som om religionen gjorde men +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting på! --- Hun vilde +heller hatt husspetakkel hver eneste dag. -neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav +Johanne de nødvendige penger til husholdningen og lot henne stelle som +hun selv vilde. -føde de fylte sig med i øieblikket —? +De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- hanne regelmessig +hver morgen spurt om hvad de skulde ha til middag, og like så +ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.» -Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +Så var hun holdt op med å spørre. -hjelpe dem, det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat +tre dager i trekk. Men hun hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde +som sed- vanlig spist uten å si et mukk. -for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +Slikt målte jo sa hen sten -pølen. +pr -Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen var utbrent, og +Constance satt just og kviet sig ved tan- ken på, at hun blev nødt til å +reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken +og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep fatt i +spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt +fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +«Ja så sannelig ---,» og som en katt smøg hun gjen- nem døren. -det var jo ingenting å gjøre, bare å ta på sig en lidelse, -som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde -gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik -ker ferdig for de verdige og ikke verdige. Her efter -dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den -stå for å utdele dem til de riktige trengende. +«Sitter du i mørke, Constance ---?» -Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det -lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt -lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig -til å lese. +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og det kom i det samme +et gufs av marsdagens fuktige kulde inn i stuen. -# Kapittel XVII +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig ---.» Den inntredende +gikk et skritt fremover og støtte mot en stol. Med et lydelig: «Huff +da!» vendte hun sig om, famlet efter døren og skyndte sig ut med en +nervøs hast, som var det noe vondt i hælene på henne. +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av stuen, innså at +Johanne, når hun først hadde åpnet fiendtlighetene, ikke vilde gi sig +med dette, men komme og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod +et øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- men +hadde hun hørt at det var Marie. --- Idet hun trådte inn, kom denne og +Johanne gjennem den motsatte dør, den siste ganske riktig væbnet med en +håndlampe. -En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii -gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men -lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over -stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter -lampene. +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som lignet indignasjon. -Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes -fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende -det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt -brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet på døren bak sig. -Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen -og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din -mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi -det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri -nedlegge.» +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. Huttitu, hvor det +var fælent!» -«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance -med et sukk. +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, --- De ser vel at den +oser,» --- sa Constance tilrettevisende. -«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være -høist bekymret, ja, det vilde hun, Constance.» +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule -«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de -vilde.» +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til +fruen, som tydelig sa at det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun +på nakken og mumlet: «Hvad jeg skal være hennes løgner for, --- så menn +godt av å røre sin valne munn.» -«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» -Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange -for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. -«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre +Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at +det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt. +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne +med kåpen. -det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem -men var underlig skjærende. +«Takk, jeg tar den ikke av, --- jeg sitter bare et øie- blikk,» og hun +lot den gli ned over sine skuldrer, innen hun satte sig. -«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig -inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de -tendte lamper. +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været +og spurte efter de små uten å legge merke til svarene. -«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, -da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, -og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står -ikke i det, Constance, han går hen og blir drikk -feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt og glattet dem med +distré omhyggelighet og så ut til å være beklemt. Hun spurte om hvordan +det stod til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme. -«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum -og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten -nærmere.» +«Naturligvis --- som du sitter inne, --- --- jeg undres ikke på det.» -«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass -for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; -noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng til siden, som +var det noe hun unddrog sig. -«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance -i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å -passe sig.» +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv i snakket. -«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con -stance.» +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn fremdeles.» -«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. -«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn -trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er du nu alltid.» Det kom +så likegyldig som var det slett ikke det hun vilde sagt, og hanskene +syntes fremdeles å legge beslag på hennes opmerksomhet. -ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» -si å være gift med en drukkenbolt du må ta skrittet +«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt annet enn oplagt +til det i aften.» -helt ut og tilgi ham ganske og aldeles En skal +Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. Hun pleide, når det +gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud sig forbarme. -gjøre det som er rett, Constance.» +«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å si noe. -«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. +«Nei --- jo, hvad sier jeg, --- jeg så jo «Fallitten» for- leden.» -Det kom skarpt som hugget av en kniv. +«Moret du dig?» -«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for +«Ja ---. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde tatt op sitt +lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. Nu la hun fine folder på +det, som hun strevde med å få bene. «Det er fryktelig der hvor familien +får vite at de i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, +fattigdom er ikke det verste.» -fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. -å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +«Ja, det er lett nok sagt du, --- men sett det hendte med en selv, --- +ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød som om hun tok fart for å få +det sagt, og stemmen vibrerte litt. -syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt og et snev av +engstelighet i stemmen. -er jo svært tidlig på kvelden. +«Ja, at du blev fattig, --- ja f. eks. mistet hvad du eier.» Hun støtte +ordene fra sig med pilsnar hast. -Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- +«Er det noe galt med prosessen?» --- spurte Constance og rettet sig i +setet. -trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når -hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor -dan det var gått. +«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett hvorledes jeg har +sittet og pint mig?» Fru Marie drog været dypt og pustet ut. -«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance -kort. +«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» -«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. -• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være -mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten -overtalende. +«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, --- --- de skriver at du har, ja, +rent ut sagt, at prosessen er tapt.» -«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. +«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som slo klikk. -«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» -svarte tanten med en krenket mine. +«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok -«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, -det er stymperaktig annet,» ropte Constance. +ingen kjære mor; --- han fikk først telegram, og idag kom det brev.» -«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, -alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det -rette.» +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med rene, tydelige ord?» -Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine -kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og -tilbake. +«Med rene, tydelige ord, ---- jeg leste selv brevet. Rikard vilde vært +her, men så tenkte han, det var best jeg gikk og forberedte dig.» -Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på -hennes skulder. +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- stance med en stemme +som lød fortapt. «Jeg må si det er rart av dig.» -«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa -hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» . «At det var i +gjære, mener jeg, så var det ikke kom- met så plutselig ---. Enskjønt +det kan også være akku- rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen +og la armene over kors på brystet. -«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» -det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene -bort, mens hun talte. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. --- Jeg vilde så nødig +forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.» -«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre -hvad som er det beste, Constance —» +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse kan være?» -«Ja, Gud vet om det er så vel for mig det dere får -mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang -plutselig op. +Fru Marie rystet på hodet. -«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» +«Jeg er altså så fattig, --- så fattig som nålen, --- simpelt hen tigger +---.» -«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde -legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til -å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det - - -går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier -dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er -meget verre. Det verste dere hører, oprører dere ikke, -du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! For -skams skyld later dere som dere synes det er skrekke -lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. - -Slik er det nu engang sier dere, mennene er så -svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, -stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, -ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for -melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, -trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede -hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later -dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på -alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli -gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet -av Gud? Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem -mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for -akter det. Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst -mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, -til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. -— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun -dene!» - -Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances -ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for -stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for -ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op -spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, -begynte hun i sin befippelse å gråte. +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet +jeg ikke riktig.» -Constance blev med ett rolig. +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da han begynte på +prosessen, og Hansen har også sagt det, at det vilde være komplett ruin, +hvis vi tapte. Men det var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» -«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var -ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig med dem.» -hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve +av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse +deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, +mens -hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke +visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på en lav meiestol og gynget +ilferdig frem og tilbake. -Fru Wleiigel blev ved å gråte. +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. -«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig spørsmål.» -11 Amalie Skram. I. +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» -nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører -jo jeg mente ikke dig så, så, hold nu op.» +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig til? Kan du si mig +det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann. -Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og -gjemte sitt lommetørklæ. +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- heten og selge +dine møbler,» svarte fru Marie med en stram mine. -«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent -skremte livet av mig. - Jeg vet jeg har alltid villet -gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +«Og så?» -«Ja, ja, tante, det har du også. Du har gjort det -beste du visste mot mig og alle det forstår jeg så -godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne eller en plass hos +en enkemann, eller oprette en industri, eller» --- -«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten -og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. -Hun gikk et par skritt og stanset. +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig en ansettelse ved +et cirkus, eller gi mig til å være jord- mor ---» avbrøt Constance, «å +det er nok av ting å be- gynne på!» -Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små -betenksomme rykk. +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men det forstår sig, kan +du være oplagt, så kan alltid jeg.» Fru Marie reiste sig og trakk kåpen +opover skuldrene. -«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» -det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste -både for dig og ham.» +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun satt og stirret +frem for sig med sammentrukne bryn og et hårdt uttrykk i de mørke øine. -Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne -efter munnen og tidde derfor stille. +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun bøide sig ned og +knappet de nederste knapper i sin kåpe, «så synd som jeg synes i dig, +--- ja, du må ikke bli sint, --- så tror jeg virkelig du har godt av +det.» -Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått -et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der -hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb -nes gode engel. +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort hell dette her +---,» sa Constance. -«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun -inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve -på det.» +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel et sørgelig liv +du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun trakk sine hansker på og +langsomt glattet skinnet om -Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. -Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk -hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at -hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang -det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, -skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet -hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al -deles unyttig forskrekkelse. +hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har +du villet bestille, ikke så meget som så,» --- hun strøk sin høire hånd +over den venstres innvendige flate. «Se nu bare basaren, som vi andre +har hatt alt det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, --- ja det hjelper ikke, +slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- ner sig.» -«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og -vendte ansiktet bort. +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo godt at +rettferdigheten skjer fyldest.» +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig sint, --- som om jeg +kunde hjelpe for det.» +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det ikke just morer mig +å få vite, at jeg i den nærmeste fremtid kommer til å dø av sult.» -«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. -Nu skal du se hvor godt det blir. Du vil gå om dagene -og være så glad, og når du skal tenke dig om, hvad -det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut av dig, og det +nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, hvad skal jeg kalle det, --- +krakilsk !» -Constance drog et sukk, men svarte ikke. +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av henrykkelse over +efterretningen? Og må jeg spørre om ikke et menneske har lov å gå fra +konseptene under slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den forrige fart. -Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over -veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av -at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se -sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot -lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake -var det ikke annet for. Stillingen var uholdbar i -lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen -mulighet for å stanse. Så fikk det da bære avsted! +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så --- ---» -Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik -ringer om at han elsket henne, og gjøs. Gi sig hen -i samliv med en mann som hun foraktet! Men det -gikk vel over når hun blev vant til det. +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det er slikt slag +det.» -Hun hadde jo aldri elsket ham! Men strebt efter -å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken -om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne -fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans -eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; -og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» -Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen -syn velger å leve av skjøgeri. • «Ja, ja, ja! således -er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over -sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo -så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn -for de andre —» +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel --- ---? Jeg kan da +sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu +på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å +settes i gang igjen. -Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid -over det da han trådte inn. +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør +komme frem med den hilsen som Rikard gav mig med, og som gjelder mig +selv også forresten.» -Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved -siden av henne. +«Hvad var det for en hilsen?» -«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, inntil alt +dette var ordnet, --- ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde +dig.» -«Alltid i virksomhet du er så søt å se på når du +«Ja, takk, --- det vet jeg nok.» -sitter ved ditt arbeid.» +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.» -Hun svarte ikke. +«Å --- jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk. -164 Constance Bing +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det +jo.» -«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var -beskjeden, men så interessert. +«Tal ikke så stygt --- enskjønt, du gjør mig ikke bange. --- Den som +mener det alvorlig, taler ikke om det, --- det er en gammel erfaring.» -«Strømper.» +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter med en forherdet +mine. -«Til fattigbarna?» +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt sin muffe; nu stod +hun og klappet dens bløte skinn med sin behanskede hånd. -«Ja.» +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men du må love mig +ikke å bli sint, Constance ---» -Det blev en pause. +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene fra den arabesk i +gardinet, som de var heftet på. -«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» -spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans -stemme var fryktsom og usikker. +«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør bare i all +vennskapelighet» --- vedblev hun hurtig, da Constance med et plutselig +sett dreide sig om på stolen. -«Nei,» sa hun kort. +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten er det noe snakk.» -«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, --- husk at Lorck er Rikards gode +venn og min også for den saks skyld, --- og noe har det vært imellem +dere, --- det er jeg viss -«Nei,» var svaret. +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, så vil jeg ikke si +hvad jeg synes.» -«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket -sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» -vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu -kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses -dag, Constance,» føiet han saktere til. +«Så får det være det samme da,» sa Constance og salte sig rolig til +rette på stolen igjen. -«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, -forresten,» sa hun tørt. +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av saken, hans gode +stilling, hans store formue, hans an- seelse og smukke ytre, men i og +for sig er det mig høist ubegripelig.» -Ring sukket dypt. +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. -«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen -del. Men jeg, ja, jeg kan ikke la være å anse den -som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups -dag da.» +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- ning at du vil +gifte dig igjen?» -«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» -«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker -det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal -gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne -med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. +«Nok! --- Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har +stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og +slenge gjennem resten av ditt liv?» -Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- stance med en geberde +som om hun var lei og kjed av denne passiar. -«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne -dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn -du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, -han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, -nesten stønnende. +«Nei, det er just ulykken det, --- men hør nu, Con- stance, kunde du +ikke skrive til Lorck ---» -Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. +«Og be ham fri igjen?» +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. Men du kunde jo bare +gjøre en tilnærmelse, --- ja du fant nok alltid på ordene.» +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- tert, «ja, det +gjorde jeg nok.» -«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +«Det kommer jo slett ikke saken ved, --- det er jo ikke penger han vil +ha, --- og når nu mannen er så for- elsket, så er det ingen skam i å +komme ham i møte.» -Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet -og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. -«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han -igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen -om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. -Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide -sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, den dag vil komme, +da du angrer det, tro du mig, og så kan det være for sent.» -«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du -egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til -bake på det vilkår jeg såtte?» +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut til å være bestemt +på å tie. Så sa fru Hansen god natt og gikk. -«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen. -Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. +# Kapittel XXII -«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød +skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte ansiktet i en av putene og +blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke +og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev +bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk likesom såpebobler. +Det vilde ikke danne sig en eneste ordentlig tankerekke, og hun kunde +ikke få tak i noen hel forestilling. + +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og +gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som +skjøv sig op. + +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, --- hun hadde ikke lyst ---. +Men så hadde hun dog vært på det tørre, --- og han elsket henne visst +---. Ja pytt, ja, hvad kunde menn prestere i retning av kjærlighet? --- +De gikk og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- +jasket som gatetøitene --- og så kom de og bød sig frem til ekteskapet. +--- --- Deres kjærlighet var en vemmelse ---. De elsket den ene og levde +med den andre. --- Ikke for det --- det kunde altsammen være bra nok, og +kanskje var det ikke så sjabert som det så ut, --- hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med det å skaffe. + +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, han blev borte og kom +igjen atter og atter. Bruddstykker og minner fra deres samliv streifet +hukommelsen i bro- ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det blev ved og +blev ved likesom skyggene i måneskinnet, når vinden bøier trærnes grener +sakte op og ned. + +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs" go vilde spise. +Hun för op og sa takk, men la sig straks tilbake i samme stilling. + +14 --- Amalie Skram. I. + +Hvad skulde det nu bli av henne? --- Leve av sine slekt- ningers +almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- kant. Leie? Hun hadde +jo ingen ting å betale med. --- --- Og når hennes tøi blev slitt, og hun +trengte nytt ---. Det sludder og ta ut som lærerinne, --- hun kunde jo +ingen ting. --- --- Eller styre for en enkemann --- aldri i verden! Og +så alt det snakk de vilde velte ut over henne, --- alt det snakk og +snakk og snakk. --- --- Nei, det eneste var å ta livet av sig --- det +var en formelig plikt --- en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde +ofte for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente +til døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. +Det var bedre å gå godvillig. + +At hun kunde være så feig og grue for den smule smerte ! --- --- Å, men +det blev nu visst gresselig, når gif- ten var slukt. --- Straks vilde +det begynne, --- brystet trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +--- Det vilde komme en rallen i strupen, --- kanskje vilde det velte +skum ut, --- fråde var det visst de kalte det, --- --- og så vilde hun +være så forandret, så stygg bakefter --- + +Den, som fant henne på sofaen. --- --- Det vilde gi et sjokk i familien +---, de vilde alle komme settende, og så vilde de lette --- ganske sakte +--- på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt. + +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han +fikk sin raptus med å fotografere. Hun hadde omhyggelig forvart den, for +det stod dødnin- geben på vignetten. + +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- nen godt at dette +var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det +vemmelige liv til ende på et + +vis. --- --- --- Om det nu også gjorde vondt ---, det gjorde vel aldri +godt å dø, --- og dessuten tapte hun jo straks bevisstheten. + +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- heten måtte hun +være. --- Hun kunde jo egentlig gjerne + +skrive et brev til dr. Blunck og be ham, --- ja naturligvis, det måtte +hun jo. --- Hun satte sig til skrivebordet, og et par minulter efter var +brevet ferdig. + +«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så snart De kan, og +når De ser, hvad det er, så vær diskret for gammelt kjennskaps skyld. +Deres Constance Ring.» + +«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i grunnen nokså +hensiktsmessig, --- så blir det heller intet vrøvl! med begravelsen.» +Hun satte adressen på konvo- lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt +Johanne ved det lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. + +«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, --- her er ti øre +til et frimerke.» + +Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. + +«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli ute i aften,» la +hun til, idet hun rettet på en hårnål som syntes å genere henne. + +Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å stusse. Bare den +måte hun sa Johanne på; hun blev så underlig, likesom rørt ved det. + +«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, som fikk sig +en liten forleden.» Hun satte skyndsomt koppene og tallerkenene sammen +for å gjøre bordet ryd- dig før hun gikk. + +«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd de skal lukke, så +De intet frimerke får.» + +«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på soveværelset?» + +«Det skal jeg selv besørge; --- De må ikke komme inn mer i aften, --- +jeg har hodepine og vil gå til ro, --- hører De, Johanne ---» + +«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. + +Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å rote i sitt +skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb kastet hun ned ved siden av +sig. Det blev en stor dynge. Noen kvitteringer og en assuransepolise, +som forresten \| 212 Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin plass. --- + +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. Men så husket hun at +Johanne ikke var hjemme, at in- gen verdens makt kunde bringe dem inn +til henne, og så kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- +nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- budet som +hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften. + +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å +forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun +ut og så efter. Kjøkkenet var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, --- +jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la +hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor +lunt og koselig det var. De hvite halvgardiner var trukket tett sammen, +og kappen oven- for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette +stod en bukett blåveis i et glass vann. Det var en eiendommelig lukt av +brent kaffe og russe- såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig +stod og trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det +til lampene borte i kroken sammen med glassbørsteren og lampesaksen, det +til knivene nærmere vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. +På komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over +benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull +og tunger som på liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved +stablet op, og borte ved vasken hang begge hennes grønnmalte +blomstersprøiter. Gulvet var ren- skurt, og på matten foran døren lå +katten og døset. + +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være så innbydende. Det +var jo som et stykke forjettet land, + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en stille hviles og +hygges stund efter endt gjerning midt i denne orden og renslighet. + +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs over gulvet og +slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og +skyndte sig tilbake til sine brev. + +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- fang, og da hun +hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad +gangen som hun kunde gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk +og tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- ren hadde +skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden +med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet +foran denne gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes stakkars +liv var drevet over. + +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt syskrin. Den ennu +ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom +kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun den gang hadde +hatt. Den gang, --- det var jo ennu i går, i dag, --- og hun syntes det +lå år imellem. --- + +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- værelset. Her stod +et vindu åpent; hun kikket ut og så på været. Det hadde bedaget sig nu; +himmelen var full av sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra +halv- månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at lyset ikke +skulde falle inn mellem de grønne trespåner. Så trakk hun chaiselonguen +frem fra kroken og stillet den således at hvis det lå noen på den om +morgenen f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og ned; med hendene +tok hun fatt i de stoppede kanter, som trengte hun et holdepunkt. Hodet +var foroverbøid. Lenge + +satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig, +men blev allikevel sittende. + +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett +for ett. Elleve! Så reiste hun sig med hast, avførte sig sin kjole, sitt +korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele +tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte den +bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- trykk på hennes +ansikt. Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse +stumme tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det +dukket minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om +hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en usigelig medynk +med sig selv, fordi hun nu skulde for- late alt dette, som hun i grunnen +hadde kjært. At hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for +hun kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det +var ingen pardon. Og hun hadde ærlig fortjent sin død, --- hun hadde jo +levd som et dyr om- trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde +utrettet. Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! --- + +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå +forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt. + +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun skvatt i været og +ristet sterkt. Johanne var altså kom- met, før hun var blitt ferdig, --- +klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte +om det var besørget. + +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært lukket i butikken. -«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke -tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +Constance følte en uforklarlig lettelse. -Husker du det?» +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig +straks,» sa Johanne. -«Det var også opriktig fra min side, Constance. -Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks -Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- bake så lenge.» -«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen -slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og -uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu -tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse -lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» -tilføiet hun halvt bortvendt. +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på +trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke +vilde uroes.» -«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- stemplet var +fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne skriften. Da hun var kommet inn +i stuen, rev hun kon- volutten op og så at det var fra Lorck. -«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din -munn,» sa hun med opblussende vrede. +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, kastet hun det +på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler, +ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet op rett som det var og +leste litt i det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. -«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne -ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde -jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne -dig tilbake. Hvis det også skal regnes mig til en for -brytelse så —» han holdt inne. +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu igjen forstyrrer +og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn +foreholde mig, hvor tåpelig og påtrengende det vilde være å skrive på +nytt. Allikevel sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang +til. Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke +er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg +ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi +mig et håp? Jeg er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da +vilde bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, --- det er +min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De da så viss på at De +slett ingen bruk har for mig, for min kjærlighet, min ærlige vilje til å +gjøre Dem alt det gode et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker +på ett og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min hustru? Jeg er +nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, at De gav mig det svar, jeg +ønsker, så kom jeg straks og hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor +jeg for mine studiers skyld akter å forbli en tid. ; + +Niels Lorck.» -«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt -sist skulde gi mig, derfor begynte du så godt som +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun -straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn -nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- bordet. Hun +hadde bedt ham møte henne i København, så kunde de ha bryllup der og dra +hvorhen han vilde. --- + +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var meget, som brøtes +hos henne. Innerst inne glede over å ha reddet livet, rørelse over sig +selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått, +medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, +angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot og tro til +sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden, +takknemlighet mot Lorck for hans kjærlighet og lengsel efter et +menneskelig liv. --- --- Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. +Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De +nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte +forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye +vårdrakt i «Bon Marché», når hun nu kom til Paris, eller på det annet +store magasin --- hvad var det nu det het --- --- --- + +Ja visst, ja, --- det var dog bedre å gifte sig enn å dø en selvmorders +gyselige død. --- Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert +fall, hvad det var ---. Og dessuten, --- --- nu, da hun var kommet over +alt dette med idealer og slikt, --- så vilde hun se så anderledes på +det. --- Det vilde gjøre en stor forskjell. --- + +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig selv, mens +hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var +blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte +sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt +kommer til alt, er et giftermål bedre.» -«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når -han er stillet som jeg. Gå og se på dig hver dag, -være dig så nær og aldri torde røre dig —. Å, Con -stance, du må la dette ha en ende, du må bli min -igjen, du må, du må!» +# Kapittel XXIII -Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske +septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så +lenge været var sommerlig. -«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et par måneder i +Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren +hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. -Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å +komme i virksomhet og efter å leve livet med Constance i hjemlige, +ordnede folder. Også Con- stance mente, det skulde være godt å komme til +ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. -«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham -med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot -dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig -over, det er mig som har trukket det korteste strå. +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig ille tilpass. Hun +var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale +med ham. + +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige meddelelser utøste +sin sjel for henne, mens han lekie med hennes hånd og kysset hennes hår, +når han fortalte om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun +aldri noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet ikke var +likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til å tale; han håpet at +den tid snart vilde komme, da hun skulde føle sig trygg og hjemme hos +ham, og han syntes, han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham til gjengjeld. +Hun droges med en fornemmelse av und- seelse, som hun forgjeves strevet +å få bukt med. Det gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte +alene til bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å be ham om +penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. Han måtte alltid av sig +selv huske å forsyne henne med lommepenger, og anledningen var som +oftest at det til- feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, +når Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde betales. + +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var så varm og +elskovsfull som han selv, forminsket ikke den fryd, han følte ved +endelig å ha gjenstanden for sine + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han ikke eide hennes +kjærlighet, da han fikk henne; men hun hadde sagt ham at hennes sinn og +vilje var bøiet mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette +hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt nye liv +med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- tid, og han tvilte +ikke på at han til sist skulde vinne hen- nes hjerte. All den anledning +en ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å +gjøre sig elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var som et +vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- hetserklæring. Og +årvåkent passet han på de uttrykk, han gav sin lidenskap, at hans +kjærtegn ikke skulde støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en +at- mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først uten å +tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig glededrukken lykkelig. +Ja, for således gikk det. Kjær- ligheten var der, før hun fikk tid til å +se, hvordan den begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske Ring, lukket hun +øinene og smilte i takknemlig glede over forskjellen. + +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være så frydefullt å leve, +at det kunde være slik underhold- ning i alle de likegyldige småting, et +menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms munierhet, som +hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake, +hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne +øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med noe +bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte trykk av hans arm, når +hun kom med en bemerkning som han glededes ved, eller hun gjorde et +spørsmål som klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og +så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + +gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme +veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i +hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- lighet, som +omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt +å være. + +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. Da han følte sig i +den fulle besiddelse av hennes kjær- lighet, falt han til ro i +bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En +usigelig fred fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- vets centrale +innhold, det faste stade ut fra hvilket han levde, handlet og opfattet +tingene. Han var til mote som et menneske som efter i en rekke av år å +ha vært en ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- +fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var et +førsteklasses fartøi. + +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- herre som har +rett til å hvile på sine laurbær. Uten å gjøre sig rede for det, gikk +han over til å ville være den mottagende, og han nød hennes nærvær og +ømhet i fulle drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å kjempe for, og derved +fikk hans vesen en mer passiv form. + +Constance merket forskjellen og fornam savnet av den forrige +henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- lere og tausere omkring +henne. Det var som om deres kjærlighets fartøi var kommet inn i et +dødvann, og det hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. -—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, hadde Constance ikke +følt sig riktig vel. Hun plagedes av kvalme og matthet og kunde av og +til uten spor av + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det plutselig op for +henne hvad det var hun feilte. Hun hadde lest i en fransk bok, som hun +tilfeldig fant i ho- tellets havestue; den hadde til titel: +Sundhetspleie for unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep henne; hennes +første tanke var å styrte ovenpå til Lorck og fortelle det. Men da hun +var kommet inn i soveværel- set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun +plutselig undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- sikt, +og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om han +ventet en meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt ved +hans hals. Og så kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks. +Constance måtte knipe ham i øret og skjenne fordi han var så tungnem. +Men da det så gikk op for ham blev han stum av henrykkelse. I +begynnelsen av de- res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet +ventet på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så uventet +på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet henne med et uttrykk av +rørelse, som Constance aldri hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned +og vilde atter gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne op +på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske som rent ellevill +av glede ikke vet hvad det gjør. + +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- stuen og leste i en +avis, mens han ventet på Constance, som ikke var ferdig med sitt +toalett. Plutselig over- raskedes han ved å høre en stemme som han +syntes han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra lyden +kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- skuldret skikkelse i grå +sommerdrakt og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i +restauranten. Før han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. -Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer -og så frem for sig. +«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og reiste sig. -Han for op med et sprang. +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- blikk på Lorck, +som om han ikke trodde sine egne sanser. -«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» -hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con -stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette -er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok -sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» +«Nå ja ---,» sa han med en bevegelse som om han sam- let sammen på sig +selv ---. «Det er egentlig ikke det min- ste merkverdig, du kunde jo +like godt være her som noe annet sted.» -Noe som lignet latter avbrøt ham. +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig hans hånd. «Jeg +trodde forresten du var i Norge, bladene har fortalt at du var kommet +hjem.» -«Jeg tilgir dig ikke, aldri forstår du,» hun trådte -et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr -det om tilgivelse, og se om det svarer dig —. Jeg -gjør det i selvforakt, hører du i selvforakt! Det -er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg -opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen -dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe -fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, -«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk -frem og tilbake i det heftigste oprør. - -«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte -det ende således, et forhold som det du tenkte dig, - - -er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, -det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre -dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. - -«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be -tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La -oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen -til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» -sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! Nei, -jeg skal si dig noe det vilde være mig presis det samme -om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde -tvinges til, forstår du, presis det samme.» +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan jeg jo godt være +reist ut igjen.» -Ring for uvilkårlig sammen. +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» -«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. -«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde følge.» -dette er en stemning som går over. Å, Constance, -jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, -hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- stance ---» -«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance -med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste -ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun vilde lære fransk, +og så skulde hun i pensjon naturlig- VIS.» -«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» -sa han motfallent. +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. -Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate -sig på dette. +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som jeg skulde se til å +få slått ihjel et sted.» -«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du -ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var -du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte -Constance. +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om det.» -«Og det var også sant,» sa han ydmykt. +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- lærer, bor i +Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og næringssorger.» -«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, -for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte Lorck. «Hvorfor +forteller du ikke det?» -«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +Meier trakk på skuldrene. -skittet mer. Jeg befinner mig også langt bedre uten, +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» -og nu, når jeg får dig tilbake, det skal være mig en +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på konsertene.» -lett sak. Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti +«Puff ---» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, når en er så +ulykkelig å være født i et filleand som Norge med så elendige +musikkforhold . . .» Han slo ut med hånden. «En kan gjerne gå hjem og +legge sig.» -mulere mig. —» +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så ille fatt, mente +Lorck. +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i skuddet hos oss? --- Det +er jo ingen stilling å få, hvad skal en ta sig til?» -«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. -Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være -alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom -henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen -med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i -aften. Hun var forresten ganske fattet, så underlig -stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til -sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +«Men du er jo komponist !» -Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, -endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av -glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende -sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse -og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, -allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i -disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu -var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin -straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be -gynne på et nytt liv Et nytt liv Gud være lovet og -priset! +«Komponist» --- snerret han, «hvad hjelp er det i å ha laget en smule +musikk sammen, som blir spillet på én, høist to konserter i en provinsby +som Kristiania?» -Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til -å bevege sig omkring uavlatelig. +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» --- -Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe -som minnet ham. +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» --- avbrøt Meier og lo ironisk, +--- «ja, tenk for en lykke!» -Et glass av den fine champagnekonjakken med en -tredjedel vann, aha —- det skulde gjøre godt! +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» -Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som -er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og -vendte brått om. +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere og tygger drøv på +harmonilære med vordende ukunst- nere.» -Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I -aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans -stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei -ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok -et eneste glass i aften, han var atter på vei, men -vendte om. +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» -Det var da også besynderlig for en voldsom trang han -hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- mue har, er en +fyr som jeg dømt til å gå under i forhold som våre.» +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var ---» -ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han -var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin -for ham. +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» --- av- brøt Meier. +«Slikt slites av en ---» -Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste -glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den -måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme -op i noen slags übesindigheter i aften. +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på klokken. -Jo, han vilde, det skulde være det siste; — det var -likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, -det var jo formelig en høitidelig anledning. +«Har du spist frokost?» spurte han. -Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med -glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn -i dagligstuen. +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, --- jeg er sulten som en ulv.» -I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas -set forsiktig på buffeten. +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- skje avtale med noen +annen» --- la han til, da Meier syn- tes å betenke sig. -«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn -fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over -ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet -han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +«Ikke tanke på det, --- jeg er komplett fri mann.» -Constance så efter ham med et stussende blikk; hun -hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom -inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok -det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken -og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og -blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på +dig,» sa Lorck. -Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag -ligstuen og såtte sig til å strikke. +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på terskelen. Lorck +betraktet henne smilende og forvent- ningsfull. -Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. Constance stusset og så +på Meier med spørrende for- undring; så gikk det et lyst smil over +hennes ansikt. -kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- +dene sammen som i overgiven glede --- «hvorledes i all verden kommer De +her?» «Ja du må nok spørre, Constance» --- sa Lorck. «Her -# Kapittel XVIII +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og snakke der inne +--- aldri sett maken til menneske!» +«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» --- sa nu Meier, idet +han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse +om, hvilket møte der forestod mig.» -Så hadde de da begynt på nytt igjen. Alt var kom -met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som -et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist -har vunnet bukt med den. +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan har De det?» +«Takk, utmerket. --- Det behøver man ikke å spørre Dem om, frue.» -Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances -hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham -vekselvis. Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun -til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte -kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær -lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. - -Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! -Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for -urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot -henne, som hun dengang var. - -Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. -Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim -mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få -en engel til å tape tålmodigheten. - -Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con -stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, -og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig -het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med -hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som -dengang hadde talt, som hun kunde vært en nok sagt - -- at han var som han vilde være, eller annet lignende. - -I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun -tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget -å by henne dette. Han hadde tapt respekten for henne, -nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var -skjedd. - -- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut -jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den -fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og -blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser -var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så -ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende -vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og -fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger -og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. -Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det - - -sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse -skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til -værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. -Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie -lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en -mann som var i godt humør den stund de var sammen -om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full -av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes -nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket -sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist -hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige -lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår -var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for -ham å forstå sig på slikt. - -Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op -trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som -gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt -kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam -met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å -kjekle, ja f. eks. med postbudet. - -Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si -hverandre, i høflig fredsommelighet det var blitt -henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele -tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt -hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres - -saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine -herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig - -også undertiden på små pikante eventyr med en eller - -annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid - -blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å - -realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et - -fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig - -hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte - -dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun - -tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han - -venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte - - -kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast -fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen -nesker. - -Constance på sin side syslet med alt det som er op -funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å -gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte -på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer -og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på -baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn -skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet -enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan -dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne -en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for -dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det -brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved -at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som -hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som -hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun -kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp -henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå -på lur efter henne. - -Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre -delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape -lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i -sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel -del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og -meget kokett dame. - -Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. -Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen -med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i -hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte -ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre -læger. - -Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, -men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket -hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun - - -ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe -fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, -og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang -da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom -hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op -blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen -tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker -ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» -hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance -blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av -en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi -sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om -til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold -somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på -Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, -grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk -om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og -endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, -og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck -svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i -andre hender. +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» +«Ja, det må De endelig ---» tilføiet Constance. + +«Så gjør vi utflukter ---» sa Lorck. + +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- stance. + +Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i pensjonen for å få +henne med på en tur, som han hadde avtalt med Lorcks. De var kjørt ut +til en skrent ved Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og +hadde valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, hvorpå Meier +hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. Nu var han på tilbakeveien. Han +var glad ved å være + +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- delser. 224 +Consiance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på ham, som blev det +revet op i et gammelt sår. Denne kvinne var hans skjebne. Tanken på +henne var det som hadde inspirert ham til å skrive sin store +komposisjon. Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først for alvor å +arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om det avsondrede liv Constance +førte. Uten riktig å gjøre sig rede for det fikk hans håp ny næring ved +det billede av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort noe som dudde, +vilde han reise hjem, fortelle henne om sin kjærlighet og spørre om hun +vilde bli hans. Med henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og +dyk- tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket henne +bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre enn alle de andre; det +var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få +hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- beid, kom +budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. +Han lukket sig inne om dagene og streifet ute om nettene, inntil han +falt sam- men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- stances +formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og at hun --- så sa folk +--- først da hadde gitt efter for Lorcks frieri. + +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var +især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep. +Lorck hadde tatt henne fra ham, --- tatt henne, hjulpet av det +lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet og hadde sagt at +han skyldte fru Ring og sannheten å til- stå at han hadde vært en flabb +og tatt så rent bort i nat- + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- overs for Lorck +fra den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og takket ham; de var +kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli +venner. Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, han var ikke +god nok for henne, det var ingen, ikke han selv, ikke noen. + +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var +tapt! Han forbannet den brutale skjebne; livet forekom ham neppe verdt å +leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den +sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da +den månedlige understøttelse da hørte op, blev hån nødt til å reise +hjem. Det var så godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- resten hadde +lovet å ta sig av. -# Kapittel XIX +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania og slet sig +gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og trett og misfornøid. +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- tes han, han hadde +begynt å glemme, og så lot skjebnen henne plutselig dumpe ned like foran +ham. -Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance -som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for -sin menneskeverdighet falle. - -Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. -Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse -jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres -verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles -forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av -svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, -blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske -konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en - -formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde -han begynt å føre prosess. - -Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger -hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var -kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde -uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs -verste plage. — - -Det var den siste oktober. Rings hadde bodd -på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager -hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig -tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be -stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men -så kom det et par smukke dager med varmt solskinn -og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned -over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der -etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. -Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte -et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi -måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett -kom han kjørende i en drosje, som han lot vente -nedenfor. - -«Jeg skal jo med kutteren og der har du tatt min -jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- lighet, hans sorg, +hans lidelse ved å vite henne i en annen manns armer. Det var utålelig, +umulig å se på det, --- han måtte bort, innen han blev så elendig at det +ikke mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de hadde ikke +merket det minste. Det var tydelig på Lorck at han ingen anelse hadde om +hans tilstand. Men hvor- ledes hadde han ikke også kjempet. -«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre løp han op +trappen til sitt værelse. -«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke -strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig -en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. +15 --- Amalie Skram. I. -«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre -greien, den med rammene, De vet» sa han til -piken. «Bring det så ned i vognen.» +# Kapittel XXIV -Piken tok vadsekken og gikk. +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- hus, som lå i +det ene hjørne av hotellets rummelige have. Det var en sval og stille +aften. Lorck var varm efter tu- ren og drakk rødvin med is for å kjøle +sig. Constance satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var full av lyse +striper måneskinn og skarpttegnede skygger; inn i lysthuset falt det +bleke dimmer gjennem vinløvets åpning og tegnet sig på gulvet og +bortefter bordet som utallige små og store uregelmessige flenger. -«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få -med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og -endelig en kulørt skjorte! Så var det cigarer,» mumlet -han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. -«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance +syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han +var så blasert og snakket så spottende om sig selv og all ting. Lorck +svarte, at så- ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for han er en kjekk +og prektig gutt. --- Jeg har alltid så godt kunnet like ham.» +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han blev gift med en rik +dame.» -værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn -hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme -fyrstikker!» +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck +smilende. -Constance rakte ham noen esker. +Constance lo. -«Død og pine min nye snadde!» han for med hen -dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den -så i vindusposten. +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- lige mot ham, +Constance, --- jeg tror, han synes om å være sammen med oss.» -«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han -et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +«Ja, riktig hyggelig» --- svarte Constance. -«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene -og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan -skje. Trenger du penger?» +«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du +ikke noe?» -«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg -får noen.» +«Ikke spor» --- var svaret. -«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og -tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. Ja, -penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem -og la noen sedler på bordet. +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» -«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? -ja, ja, se her er firti da.» +«Aldri!» --- svarte Constance. -«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han -hadde nettop satt den på hodet. +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» --- tenkte Lorck og ofret +minnet om sin egen opførsel et stille sukk. -Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og -søkte omkring på alle knaggene. +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- gående raptus han +har hatt» --- sa han høit. -«For pokker, jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, +halvt undselig smil. -«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, -som var gått efter. +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret Lorck. --- «Det kan +godt hende, det bare var en grille av mig, --- jeg gikk nu og syntes at +alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.» -«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en -liten rundpullet hatt på sig. +De tidde begge stille noen minutter. -«Se så hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck og søkte efter hennes +hånd. -Det lå på hyllen idag.» +«På ingen ting i grunnen» --- sa hun vennlig. -Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte -ham. +«Snakk --- fortell nu,» bad han, og drog henne nær- mere til sig. -«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa -han, idet han trakk munnstykket til sig. +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. --- Undertiden fa- rer ens tanker +så løpsk, eller de kommer i småstumper og er så usammenhengende, eller +det er det rene tusse- skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett +ikke til å finne ord for.» -Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med den annen hånd hennes +hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt +hverandre omslynget og satt litt uten å tale. +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» --- hvisket Con- stance og trykket +sine leber mot hans skjegg. -han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og -pølse, — det skulde sett godt ut » - -Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem -også til ham. - -«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom -tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga -ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks -derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. - -Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da -vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig -tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å -ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, -når han skulde avsted på disse reiser. - -Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn -domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, -som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania -på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra -byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og -ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna -kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde -hun være der imorgen ved middagstider. - -Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var -mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer -kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men -det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og -kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig -lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig -ru skvær. - -Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken -var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og -just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun -en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på -entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken -i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. -Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun -skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var - - -skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne -et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så -hyggelig sammen. - -«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og -betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er -i grunnen smukkere.» - -«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte -Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp -hen til fru Sunde. - -«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent -mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg -dø på.» - -«Hvor kan du tenke! Snakk, du er slett ikke så -forandret.» - -«Å, jeg vet så godt om det. Hvis jeg bare ikke så -så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men -du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være -strålende, som ingen har Er du lei for det?» +«På hvad da, Conny?» -«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har gjort mig, på +alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du +har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.» -«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte -vakingen !» +«Min elskede, søte» --- sa Lorck og trykket henne tettere til sig. «Hvor +du gjør mig lykkelig --- hvor dine ord er liv- salige, og dine kjærtegn +søte. Og du, som var så redd for å ta mig ---» la han litt efter til med +ømmere stemme. -«Men lykken og fryden som skal følge med å være -mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede -over at et menneske er født til verden ...» Det må vel -være noe ganske aparte, det?» +«Ikke dig mer enn andre --- jeg hadde ulyst eller av- smak sånn i det +hele tatt.» -«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det -trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et -langt sukk. +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. --- Kan du huske, hvordan jeg +måtte streve. --- Og hvis brevet ikke var --- uff, jeg tør ikke tenke på +det.» -«Har dere lite å leve av, Rikke?» +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen jeg var blitt +til. --- At du virkelig hadde mot på mig, det var godt gjort av dig» --- +hun klynget sig til ham. -«Ja da, slikt et fille prestekall skal en ikke bli -fet av.» +«Jeg elsket dig, Conny.» -«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«Og 1 begynnelsen da vi var gift, --- kan du huske, hvor dum jeg var --- +rent ulykkelig av generthet.» -«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for +du gjorde alt for å ta motet fra mig, men som sagt, jeg elsket dig, --- +jeg har aldri elsket før jeg begynte å elske dig.» -«Ikke mer, du?» +«Er det virkelig sant, Niels, --- si, er det sant?» -«Nei da, det er enda høit regnet. Så lenge det bare +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært +kjærlighet å kjenne. --- Og nu, da vi har vår skatt i vente, --- jeg er +overlykkelig, Conny» --- -12 Amalie Skram. I. +«Men du har dog vært forelsket i andre, --- ja, og stått i forbindelse +med andre?» -var oss to, gikk det an, men siden har det riktignok -knepet.» +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for +mig.» -«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. +«Og slik er det også for dig, Conny,» --- vedblev han litt efter, --- +«ditt liv begynner først med mig, ikke sant?» -«Ni måneder.» +Hun svarte ikke. -«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» -«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte -sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. -«Men hvad hjelper ønsker, det er meget en kunde -ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be -kymret ut. +«Det vet du jo, Niels» --- sa hun sakte. -De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig -stuen. +«Men si det allikevel, --- det er så søtt å høre.» -«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. Du er -vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled -rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og -de smukke målerier. +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans +armer av sig og løpe bort. Det var, som om noe spøkelsesaktig i mørke +kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. +Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide +velbehag, som hadde smøget sig over henne, da Meier en dag rent +tilfeldig kom til å legge armen på ryg- gen av den stol hun satt i. Men +nu vilde hun bort fra alt -«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om -hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og +lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. Hun svøpte minnet om de +søte timer og alle de fortryl- lende småtterier, som hadde vært mellem +henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det. -Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da -visst dem som er lykkelige.» +«Jeg elsker dig» --- sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og +kjærtegn var heftigere enn noen sinne. -«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en -innbilning.» +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne +leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg. -«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn -vendig, mener jeg.» +«Men hvad er det» --- sa han med et plutselig rykk, «jeg blir syk.» Han +grep om hennes hånd og bøide sig stønnende fremover. Heftige +kuldegysninger gikk gjen- nem ham. -«Det er jeg visst. Men kom nu her og sett dig litt -godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for -nøid med livet.» +«Du har forkjølt dig av den isen» --- sa Constance --- «kom la oss gå +op.» -«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og -søte barn.» +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances arm op gjennem +haven og inn i hotellet; av og til stod han stille og gav sig av +smerter. -«Ja, ja, ja la nu det være godt men jeg mener -hvordan du synes at livet er.» +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes Constance over hans +blekhet; en kold sved lå på hans panne, og han klaget over en ulidelig +kvalme. Hun lot straks sende bud efter en læge. -«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt -så meget kav —, så —» +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann med masser av grått +hår og skjegg. Han sa til Constance at hennes mann hadde pådratt sig en +heftig forkjølelse, men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. -«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel -tenkt at det var således?» +# Kapittel XXV -«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med utrettelig omhu. Som +oftest kjente han henne ikke, men + +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet Kristine. + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- nen natt for å +skifte med Constance. Han mente at det vilde gå en tre-fire uker, før +det kunde være tale om å tenke på hjemreisen; forresten var det ingen +fare, når de bare iakttok forsiktighet. + +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at han blev så lenge +han kunde være henne til nytte. Con- stance hadde takket ham med stor +hjertelighet og ikke lagt skjul på, hvor glad hun var over hans +beslutning. + +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet medisinen på +apoteket og var uavlatelig ved hånden for å gjøre henne småtjenester. +Hver dag bragte han henne blomster eller frukt og fikk henne til å +trekke en smule frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det beleilig, for +hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så kom det en pike, som holdt vakt +i stuen ved siden av, med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis +herren våknet. + +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn og spurte, hvordan +det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var +bedre nu. Undertiden spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da +et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han +falt i søvn eller sa at han var trett. + +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- verdighet mot ham og +Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å +ty til. + +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne +hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen +hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren +hadde gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- dagen var han +falt i slummer. Så var Constance gått sin vante tur i haven og hadde +funnet Lorck sovende ved til- bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av +tretthet. + +Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket +om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i +det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge den fra sig på +bordet og satte sig atter til å døse. + +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt +ferdig for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev +hjemmefra. Så hadde hun noe å fordrive tiden med, det var nemlig hennes +tur til å våke. + +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et +brev, begge adressert til Lorck. + +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at det kunde være noe +om deres pengegreier --- det var ham som sørget for at deres kreditt var +i orden ---, som straks krevde svar, åpnet hun brevet. + +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck stod åpen; fra den +lave lenestol borte ved det runde bord kunde hun se ham i sengen og være +parat ved hans min- ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut +til al- tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der ute +fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en iampe under en +stor papirskjerm oplyste bare halvveis det temmelig store værelse. + +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget blek, og hennes +hender skalv så sterkt at bokstavene hoppet op og ned. Hun la papiret på +bordet foran sig, tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som hos en der har +løpt, leste hun brevet igjennem; flere ganger om igjen. Efterhånden kom +hun mer til ro. Til sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i +konvo- lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. Månelyset +kastet skyggen av hotellet bort over den åpne plass, som deres værelse +vendte ut til, skinte på vann- springet med den basunkinnete gutt på +toppen like ved + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av det store +monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer av +merkverdige fasonger og dimensjoner. Lenger borte lå Genfersjøen med +sølvblinkende flate der, hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne +mot det høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter med +syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, og toner av musikk +lød op fra en nærliggende offentlig have. + +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens harmoniske +deilighet. Med korslagte armer stod hun og stirret frem for sig og +kjente en sviende smerte som efter et stikk i hjertet. + +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har nettop vært her og +avlevert en pakke, som hun har bedt mig straks sende Dem. Jeg tenkte +først å la den ligge til De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det +ennu kan trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at den +snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun fortalte mig at gutten +var død, og jeg kan jo, især som sakene nu står, altså kun ønske Dem til +lykke med at De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- resten nevnte hun +intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet +penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for +det bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg +tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun +kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men +det vilde hun ikke.» --- Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en +vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem +engang. + +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige +opdagelse overveldet henne. Det blev ved + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte hun å få veltet +smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- holde. At han ikke hadde +fortalt henne det, var natur- ligvis for å skåne henne, --- hvad skulde +det vel nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd +kysk, hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde +ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. + +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo +hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og +verket. + +Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var +vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet hvem til søsken, --- unger som +drev omkring langs ga- tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! --- +Og hun, som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. Men +kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget hun sig med +lidenskap. + +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun rettet sig op, lot +hendene synke og lyttet. Han var jo syk, det hadde hun rent glemt. Hun +skyndte sig inn, men stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å +se ham nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente henne, men +kalte henne Kristine ---, Kristine! au, og hun tok sig til hjertet --- +altså således! Lyden kom igjen. Hun strakte de foldede hender frem for +sig, knuget dem heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- +gelse og gikk inn til ham. +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. I det klare +månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. -slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for -sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» +«Conny» --- sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har ventet på dig.» Han +rakte hånden ut imot henne, men den falt straks tilbake på teppet. Hun +merket at han var ved sin fulle fornuft. -«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance -utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det -går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten -å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å nærme sig. -«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con -stance.» +Han sank langsomt tilbake på puten. -«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» -Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at -de måtte dø.» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» --- spurte hun. -«Nei, fy da!» +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine hender på min +panne.» -«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det -vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance -tok sig sammen som om hun frøs. +«De er så kolde, --- du vil fryse.» -«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» -sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» +«Nei, det vil svale.» -«Tror du jeg taler med ham om slikt?» +Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. -«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» +«Dem begge» --- sa han med matt stemme. -«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke -dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig -jeg —• som de andre.» +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og kysset dem. Så la +han dem tilbake på pannen. -«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup -især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, -undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han grep efter hennes +kjole for å få henne tett bort til sen- gen. «Du må ikke gå fra mig. --- +Å jo, --- gå bare, gå bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone +---, «værs- god --- jeg ser nok, at jeg er dig til plage --- +naturligvis, det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- brutt +og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med sine svake krefter +hennes hender bort. -«Gjorde dere det?» +Constance blev så forbauset over dette uventede om- slag at hun intet +kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham +med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes +taushet. -Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? Jeg skulde ha en +skje, når jeg våknet, --- jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme +sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. -«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun -nølende. +Constance reiste sig og tok medisinflasken. -«For mig? hvorledes det?» +«Nei takk, la det bare være, --- la det bare være» --- klaget han. -«Jo, for ja, du må ikke bli sint, men hvis du -ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men -neske og bedåre dig.» +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» Hun skjenket ham +en skjefull. -Constance brast i latter. «Du er for søt med din be -kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke -slik. Dessverre, hadde jeg nær sagt.» +Han lå litt og surmulte, så tok han den. +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke at jeg tar feil, +--- hvorfor kysser du mig ikke» --- --- sa han klynkende. «Kyss mig» --- +kom det plutselig ømt. + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin munn; hans ånde var +illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk. + +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og +lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke ham gjennem hans krøllete hår, +sakte, bløtt, langsom- mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og +uav- brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig +at sykdommen hadde tatt en god vending. + +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så gjerne få glemsel for +den pine, hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øine, skiftet +nu og da stilling, prøvde å ligge på rygg med knærne trukket op i en +bue, vendte sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og +ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte +vel søvnen innfinne sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet +på sig et skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- +værelset. -«Fy, som du snakker, det er da ikke ditt alvor?» +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte værelset. Gjennem +de åpne altandører lød et tusenstem- mig kor av kvitrende fuglerøster. +Hun trådte ut på al- tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå +og diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- tes å stå +og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- ste hvile. På himmelen +i øst var det smale, gullige stri- per; solen vilde snart være der. +Denne stillhet var knu- gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes +tanker kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- sket og +levd med, og som hadde skjenket ham et barn. + +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket henne! --- Mon han +hadde --- mon han hadde? --- Hun vred sig under tankene. + +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. Hansen hadde talt om +noen avskjedsord. + +«Du mildeste Gud og skapermann» --- sa hun med en lydelig hvisken --- +«det er brev, brev!» + +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som i forskrekkelse; +lebene drog hun sammen til en SPISS og plystret ganske sakte. En +kvalblandet henrykkelse grep henne; hun vilde kaste sig over brevene og +lese som en besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge av +betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at intet i verden vilde +kunne hindre eller stanse henne. Et uttrykk av grusomhet lå om hennes +munn, blodet ham- ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. -«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en høist forvirret +ortografi. + +«Kjære Niels» --- stod det --- «jeg ber dig meget om undskyldning, fordi +jeg efter denne lange tids forløp våger å tilskrive dig, men det er for +å underrette dig om at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og +uaktet jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme, +velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt hans far levde, +hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- ter sorg over hans bortgang. +For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen, +og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne +likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, da du forlot mig og +festet ditt hjerte ved en annen. Dess- verre for mig, det var min kval, +men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den +gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var din trøst +og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg +tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for +jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt +døde i dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- gen. Hans +kiste var så pen, og den var ganske full av + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- der, for han var +født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var +tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo +han øinene op og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk mig +i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig +over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte +han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte +var bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- holde å lide, er +utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, +hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg +ser dig aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer jeg til å +gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått så meget for. Jeg +ønsker dig opriktig at du alltid må bli lykkelig, og at hun, som er din +kone, må elske dig like så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne +kjærlighet. Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter sorg, så vilde +jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri det. Og jeg velsigner dig, +fordi du har sørget så godt for vårt barn. Lev da så vel, og ha det så +godt som det ønskes dig av gamle tro -«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift -kone som lever med en elsker.» +Kristine.» -«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og +hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? +Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners +ungdom, deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene +øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe mer eftertraktelsesverdig, +slengte de dem fra sig og over- lot dem til den skjebne, som mennenes +brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med +denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot den +samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og så ufarlig for mennene +å hengi sig til sine kjønnslige lyster. + +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes smerte var en +annen; en heftig uvilje mot hennes mann rørte sig hos henne, hun tålte +ikke å tenke på ham. + +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- merert, og hun +leste dem i rekkefølge. Hun så, det var et forhold, som hadde bestått i +flere år, men samtidig hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, +hvad det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- delser og +utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner hadde vært en gift dame og +øiensynlig hørt til Lorcks omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min +elskede Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. Den +dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du ikke tilfeldig fått +dette å vite, vilde det ingen fortred ha kunnet gjøre dig. Forresten er +jeg kjed av denne idelige væren på vakt mot mannen, og til syvende og +sist har hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke styrtet +over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- met til å tenke på +henne. I dine armer har jeg det best, det skal du huske og tro er sant. +Jeg elsker dig virkelig, Kristine; du er så fin og søt og yndig, +notabene når du er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer --- hører du, pus!» --- + +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde +komme til ham o. s. v. De var fulle av kjærlighetsord av samme art som +dem, han hadde gitt Con- stance, stundom endog presis de selvsamme +uttrykk og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. + +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- gen brevveksling +hadde ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min +elskede, kom du bare tilbake til mig, hvis du er frisk og søt som før, +--- jeg vil intet + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi +jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er +det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte +jeg lot dig slippe ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i +mel- lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg +av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse +dager. Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, +hvis du kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove +som i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du har jo ennu +den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- værelset i stand; det er +blitt så innbydende --- du skal se for en flink bademester jeg skal +være.» Så kom det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og tilflukt --- stod +det. Constance regnet ut, at de skrev sig fra den tid da han gikk og +fridde til henne. Og så kom det tidspunkt, da Kristine hadde vært +fruktsommelig. Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som skulde bety +trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det inneholdt et kort farvel; han +skulde reise til utlandet, og det var usikkert, når han vendte hjem, +eller om han overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som visste beskjed, og som +hadde ordre til å begynne utbe- talingen, når som helst hun forlangte +det. Sluttelig an- befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som +det lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte at han var +villig til å gi henne penger til utstyr. + +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun det brutte lakksegl +av omslaget og pakket brevene om- hyggelig inn; hun fant frem noe +hyssing, som hun viklet om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned +i sin skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- vegelig. +Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; hun var askegrå i +kinnene, og lebene var blitt så under- lig tynne, hennes fingrer kramset +over bordteppet som i en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på +noe. Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt vanskelig +for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- kelse med den dype fure +mellem de stirrende øine og de slappe ansiktstrekk. Stille listet hun +tilbake til sove- værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- +ren en pipende lyd som vekket Lorck. -det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder -trekk. +«Er du alt oppe, Conny?» --- sa han søvndrukkent. -«Lever av å leve med sin mann, det er jo en kones -plikt, vet jeg.» +«Nei, jeg legger mig igjen» --- svarte hun hurtig, «jeg kunde ikke sove, +men nu er jeg blitt søvnig.» -«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var -trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet -et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet -er i grunnen en stygg institusjon.» +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. -«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds -innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut -i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende --- la mig få din +hånd» --- stemmen døde bort, han slum- ret ånn på nytt. + +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde fingrer lå mellem +hans, men så snart hun merket at han sov, frigjorde hun dem lempelig. +Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende smerte, eftersom +tankene trakk henne kretsen rundt av de forestillinger som lesningen av +brevene hadde frem- kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de +kjærtegn som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra +den ene til den andre; nu var turen kommet til henne, det var det hele. +Hun spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun +hadde jo aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde +elsket: hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det +jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen +for henne; hans kjærlighet hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall +ikke den tidli- gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok + +glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse, +noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig +således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres Niels, --- «din Niels» +--- hvad betydde det så at han nu kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det +vare? Ekteskaps- båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt +inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem +beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig +forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i +forbindelse med den viten hun nu satt inne med, gav henne en opfatning, +som satte ham i et nesten mot- bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn +sig om at de var gift, --- hadde forpliktelser mot en kvinne, --- en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. Det var henne en +trøst å tenke sig ham så slett som mu- lig; hun blev koldere og roligere +derved. Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en +dårlig person, --- det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det +lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til skjels år og alder, å +gjøre vesen av slikt; det var jo å gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke +sig inn i sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- nen, hun hadde +trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, det fikk han finne sig i, for +ingen kunde høste det, de ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes +mellem dem her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. -«Ja, det vet jeg ikke noe om, og det angår mig -heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake -i sofaen. +# Kapittel XXVI -«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- stance søkte å +innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når +Lorck med en betoning av et + +16 --- Amalie Skram. I. + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller gav henne et +tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å løpe bort og kysse +ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å kunne sove og var +et vergeløst bytte for sine martrende tanker. + +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel +med ham, og da Meier med bekymring spurte om grunnen til hennes +forandrede utseende, sa hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. +--- Ef- ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- dringen +hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, kunde han plutselig slippe +henne i forundring; det var som holdt han en helt fremmed kvinne i sine +armer. Det begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer var det +gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot hans kyss, men hun gav ham +dem ikke tilbake, undtagen når han bad henne, og da uten noen varme. Han +blev mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og ventet på at +hun skulde merke forskjellen og savne hans ømhet, og så komme av sig +selv og forlange den; men det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de +vekslet et kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop da var +hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, som vilde hun med sin +oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver +dag som gikk syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde +fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende +og nervøst i hans vesen; undertiden var han pirrelig og opfarende, for +så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet. + +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen +langt utover formiddagen. Om natten hadde hun lidt av mavesmerter, som +kom og gikk i hef- tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- søke å sove. Hun +hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham at hun om natten hadde +aborteri. + +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var +skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det. +Den sterke sinnslidelse hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer +enn år- sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; +nu skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet +hun ikke lenger nærte. Og hun sa til sig selv at nu var den krise hennes +følelser for Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, var +det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å +kvele både smerten og uviljen; tilbake var blitt en resignert +likegyldighet, --- det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke +nettop elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- terhet +og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, vilde nok forta sig. +Han hadde ikke bedratt henne; deri- mot var det henne, som hadde vært +for naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu +forstod ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var menn, og +kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle av uklare +forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i sin forfengelige innbilning +om at hans elskov til henne var av en egen, av en høiere art. Slikt +nonsens! Nu visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig som +man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre på de gitte +premisser. I grunnen var det bedre således, for nu var da fotfestet et +virkelig. Og kanskje det var noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av +hvilken som helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle måter; hans venner, +enhver som kjente ham, var enige derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en +kjærlighet kunde + +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? --- --- Ja, hvorfor +ikke! + +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når +hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en +befrielse. Til sist forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, som til slutt var +kommet på den tanke, at Meier stod bak Constances forandrede opførsel, +var alltid til det ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som ikke lot sig +skjule. + +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin mann; hun generte +sig for ham, og undertiden forlot hun plutselig værelset og gav sig noe +å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund. + +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket inn i soveværelset +for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store +koffert frem fra veggen. + +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han i en bekymret, +halvt uvillig tone. -«Neimen gjør jeg ei, men jeg svermer heller ikke -for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg -svermer ikke for noen ting, jeg.» +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. -«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste -fordervelse. Det vil bli utukten satt i system, sier -Sunde.» +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg var dårlig +forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. -«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer -han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig -system, og lenge har vært det.» +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham som et ondt slag. Han +tumlet et skritt tilbake. -Fru Sunde tidde betuttet. +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og +smerte. -«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler -om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om -hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet det er nu -også et emne!» +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» --- sa hun likegyldig. -«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg -mene,» sa fru Sunde for å si noe. +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- ret på +Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun var ham en gåte; det +nesten svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med +henne. Et øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en +forklaring +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så +hjertebedrøvet at han orket det ikke. +Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake +i putene og gråt. -«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte -Constance i en helt forandret tone. +# Kapittel XXVII -«Hvor faller du på det?» spurte hun +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin vante, lange +middagslur, det var det eneste, som ennu tydet på at han var +rekonvalesent. -«Å, fordi det falt mig inn. Du kan jo la være å -svare, hvis du ikke har lyst.» +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte +Constance. -«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver -andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden -jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, --- De trenger jo ikke lenger til +mig.» -«Var han vanskelig å komme til rette med?» +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere med om +eftermiddagen f. eks.?» -«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later -som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, -får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Jo, nu får det bære til med mig ---» sa Meier med et tungsindig smil. -«Er dere aldri uvenner?» +«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. -«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen -når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke -oplagt til å trette.» - -Piken meldte at middagen stod på bordet. De for -skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. -Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, -og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. -Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med -til stasjonen. - -«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con -stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse -ham fra mig.» - -«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» -svarte Constance. «Det var riktig godt at han var -vekk.» - -«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» - -Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full -av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk -det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i -øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot -himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store -vanndråper begynte å falle. - -«Og din mann som er ute og seiler!» - - -«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn -etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» - -De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii -å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance -stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke -kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, -og nu var det også begynt å øsregne. - -Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte -å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde -gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og -trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet -til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot -rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i -huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke -ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist -stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha -ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med -ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i -bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, -ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene -og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, -mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. -Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel -lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem -melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, -lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet -efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. -De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt -imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet -de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt -hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med -å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; -nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top -pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. -Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie -sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær - - -med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven -dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store -klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter -lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags -fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor -det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det -pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en -usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se -på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev -i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et -sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt -nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte -hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op -over når de vokste. Og det var som presset de sig frem -fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt -som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til -sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske -hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden -for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, -og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen -i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem -trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet -hvert eneste blomsterbed. - -Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. -Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard -klump i den venstre side. Det klemte om den så hun - -hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. -ikke. +«Ja, så lenge vi er her.» -Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan like så godt bli som +reise,» sa han sørgmodig. -og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes tone lignet et barns, +som merker at det får sin vilje, men blir ved å overtale allikevel. -nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. -dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. «De var ikke sånn +før.» -så lenge! +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en fyr som akkurat +like godt kunde legge sig nedfor i Baby- lon f. eks., som å foreta sig +hvad som helst annet.» -Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, det er en +farlig vane å drive spott med all ting.» -ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +«Spott ---» sa han og så på henne. «Jeg trodde De kunde se tvers +igjennem alt det.» -Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, når De sier +noe,» svarte hun og ristet på hodet. -del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme -tørklæet for øinene. +«Hm! --- Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, når De +ønsker jeg skal bli --- det kan De stole på er al- vor.» Han kasiet +hodet litt bakover og drog været dypt men lydløst. -Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan -det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek -ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. -Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik -ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, -lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde -sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne -skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn -streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin -duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde -døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte -inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket -med et famlende blikk og strakte armene op over hodet -med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene -stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. -Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte -kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke -dem bort. — +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten mørk. -Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet -i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men -kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham -som bragte budskapet til kontoret. +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har jo alltid hatt +fornøielse av å tale sammen.» +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. -# Kapittel XX +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og mer enn fornøielse,» +svarte han, og det kom en svak dirren i hans stemme. +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- ner jeg. --- Tror +De ikke?» +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med +det?» -Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme -sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig -konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde -ingen se av sine venner og bekjente. - -Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt -hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. -Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode -som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte - - -skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra -ham for stedse. - -Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full -besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. - -Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde -ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde -satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. -Men hvorledes hadde hun tedd sig! - -Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke -kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som -hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som -til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen -fornøielse, bare villet ett: sig seiv. - -Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en -nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et -riktig dårlig menneske. - -Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et -lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde -vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn -lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham -om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært -urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og -kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt -stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» - -Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han -lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til -å si ham at hun erkjente sin urett. - -Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde -hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun -ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset -den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som -tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så -ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og - -hun ikke for noen pris vilde opgi den. - -Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt - -sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for - -nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som -det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. - -Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil -stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med -livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes -store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet -og mente det var skam å gi således efter for en fiks -idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske -skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren -sinnssykdom. - -Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa -til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få -være i fred. - -Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger -med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke -blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun -ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte -tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter -middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for -søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham -med en avvisende hilsen. - -Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con -stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste -hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, -kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han -hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt -sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn -i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk -avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate -og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun -ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som -blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet -ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro -digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, -at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde -fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var - - -begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store -feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt -alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande -veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre -øine. +«Vennskap er jo vennskap --- jeg synes ikke det ord trenger til noen +nærmere definisjon.» -Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han -var brutt inn over hennes enemerker, var det som han -skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort -fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så -det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite -beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den -dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for -ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse -han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk -nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con -stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet -sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet -var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. -Det var som om han først gjennem den dobbeltartede -smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det -lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, -lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand -på alle områder. +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op +igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand. -Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel -dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham -fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige -vesen gjorde at man fikk tillit til ham. +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- tikkel, noe De +innkasserer sånn ved siden av, for mig er det anderledes. --- Det blir +ikke like for like.» -Blandt hans venner var det en almindelig mening at -han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en +spøkende tone. -respekt om det. +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede +sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og +ektefelle og annet deslike. De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han +dreide plut- selig hodet om imot henne. -Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. --- «Det er ikke verdt å +tale for høit om lykken.» I det samme se- -traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +| -norske forhold meget betydelig formue. +kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i +neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. -— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con +Meier så hurtig, undersøkende på henne. -stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i en avferdigende +tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det +almindeligste.» -forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev så glad; han måtte +tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- pende skritt. +«Ja vel, ja ---» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen +pris vilde han få henne til å si mer enn hun selv ønsket. -Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- ligere og mer +avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve. -skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred --- --- og kjenn +som blomstene dufter.» -å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- det op. -henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +«De sa før at Deres liv var medløst ---\>» begynte Con- stance efter et +øieblikks pause. «Hvad er nu det for snakk?» -disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for bestandig lukket +ute fra,» svarte han. -så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel +«Men De med Deres begavelse, Meier ---» -lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt pund som komponist, +dyktighet som eksekutør --- De hører jeg kan leksen.» -men led derunder. +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- ser Dem selv +for noe?» -I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- bydelig denne tale +om hvad man venter sig av mig! Den beredvillighet hvormed folk innrømmer +mig en plass i sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» -stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og -hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på -aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, -tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og -til spurte henne om portrettene. De andre var inne for -å se ungdommen danse. +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i riktig elskverdig +humør,» sa Constance. -Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte -hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var -sterkt optatt av dåmen med portrettene. +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt Meier. «Kjenner De +ikke historien om ham, til hvis vugge feen kom og sa at han skulde få +alt i livet, bare ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang +som av håpløshet i stemmen. -«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig -i noen avstand fra henne. +Constance blev underlig beklemt. -«Nei,» svarte hun uten å røre sig. +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At De har kunnet +skape den, må dog ha voldt Dem den høieste glede.» -«Bryr De Dem ikke lenger om det?» +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- rasket. -«Nei.» +«Jo, jeg gjør. I Rom --- kan De huske frøken Schwartz? hun hadde den med +sig og spilte den på sammenkom- stene i den skandinaviske forening.» -Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance -besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet -stemmen. +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» -«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, -«man skulde tro De ikke var i byen.» +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men det forekom mig at +jeg fant hele mig selv i den musikk --- alt som jeg har gjennemlevd --- +men De hører visst ikke på.» -«Jeg holder mig også mest hjemme.» +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig +mer.» -«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn -å utspeide og ettersøke Dem, ja, bli ikke vred,» bad -han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for -holder sig virkelig således.» +«Det var visst ikke mer --- ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad +har De ment med slutningen?» -Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg aldri skulde nå.» +Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til +sjelen. -«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret -tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre +«Aldri skulde nå ---» gjentok hun. «Det er De ikke alene om, Meier --- +det høieste når ingen.» +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen +går bort og får det.» -tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god -å få fatt i.» +«Men De er ennu så ung, Meier --- De kan jo ikke vite, hvad livet har +gjemt til Dem ---» -Hun så hurtig hen på ham. +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la +hodet tilbake og hvisket: «Constance.» -«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at +hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op. -«Jeg har noe på hjertet, men først skal De gi mig -10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun med bevende stemme. -En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var -kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til -Constance, hilste til Lorck og gikk. +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. -Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i -veien for henne. +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden. +Plutselig stod Lorck foran dem. De hadde vært så optatt av sig selv at +de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort +sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det +uventede møte. -«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen -snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer -gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har -å si kan ikke fornærme eller harme Dem. Det er bare -dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og -drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg -gjorde Dem fortred. Tror De mig?» +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du SOV.» -Det var noe ved ham som imponerte henne. +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» -«Alt det har jeg for lenge siden glemt, la oss ikke -rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. +«Nei, hvad er den da?» -«Nei, nei, ikke rippe op igjen, men De vet ikke -hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og -stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. Å, -jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig -at noe kunde gripe mig således. Husker De «Kongen» -hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? -Noe lignende er foregått med mig. Tror De mig ikke?» +«Halv ni.» -«Jo,» sa hun rolig. +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- nes arm og la den i +sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. -«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +«Som du vil,» var svaret. -mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og stille.» -har ingen rett til det, ikke den ringeste rett har De.» +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- ker, vi går inn og +drikker te.» -«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste aviser, Meier?» +spurte Lorck. -på det.» — +«Nei,» svarte han. -«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for sig med valgene +landet rundt. De agiterer og lager myr- menn, så det fyker efter.» -en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er en forstokket +by.» +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn Meier langt bort, +men gjorde vold på sig selv for å skjule det. +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som 250 Gonstance Ring -nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå imellem dem. -lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. +«Ja så ---» sa Lorck tørt. -«Jeg har intet imot Dem, vær viss på det,» sa hun +«I klammeri --- det synes jeg dog ikke, frue.» -mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- denhet tillot +mig å formene at De i musikken hadde noe å leve for?» -øinene. +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- tale en verdi som +han syntes var hans egen eiendom. -Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er alltid min manér, +når jeg ikke vil inn på et emne.» -livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun tatt alvorlig, og +nu reduserte han det hele til fraser. -Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun i en tone som om +det ikke interesserte henne. -gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. -første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. «Han skjeller og +smeller over venstre. --- Og du, Con- stance, han taler om et brev og en +pakke, han har sendt. --- Er det kommet noe, mens jeg var syk?» -lov til å besøke henne. +Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær +skalv. -Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før -hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. +«Nei,» fikk hun med møie frem. -Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. -mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å -være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske -skuespillere og om en konsert som noen polske kunst -nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske -sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han -vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot -også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte -vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham -ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en -følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært -henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor -snart han kunde komme igjen. +De var kommet op på den oplyste veranda foran have- stuen. Lorck følte +hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund, +men det var nok til å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den +for- andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke annet, +tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- mer og kysse henne. +Den sak skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt +Meier! -Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok -imot ham med et par høflige ord, men det var ham -umulig av hennes miner å lese om synet av ham var -henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne -litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. -Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der -foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte -hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede -henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne -på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og spørre efter det +savnede,» sa Meier imøtekommende. +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød +oprømt. «Det er dessuten lukket.» -om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte -talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri -kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, -sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor -denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra -henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod -henne fjernere enn noensinne. — +ÅT: EEE EEE EE EE EAA an -Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor -pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk -enn den gang, det var sikkert. Hennes motvilje var -forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god -het for ham. +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier var en prektig fyr, en +kjernekar! Hvor det var godt at han ikke behøvde å anse ham for en +hemmelig fiende. -Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun -vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der -opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. -Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet -med sine egne tanker, det likte hun ikke. — Hvorfor -kunde de ikke la henne i fred. +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» sa han. -Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +«Skulde jeg reist i morgen?» -«Er De der, Johanne?» +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå følge med oss, --- +det er da det rimeligste.» -Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i -pikekammerdøren. +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- ket hans uvilje mot +Meier, og med en slags tilfredsstil- lelse forstått grunnen. -«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn -idag?» +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, hvis det da ikke +trekker alt for lenge ui.» -«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på at du skal +bestemme dagen, Constance.» -«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, --- «hvis du bare føler dig +sterk nok.» -det nu ikke.» +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» -«Nei, jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +«Mig passer alle dager.» -—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +«Ja, altså på fredag, da!» -Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen tyskere som +hadde sine plasser ved siden av dem ved af- tensbordet. Lorck lengtet +efter å bli alene med Con- stance og foreslo derfor ikke Meier å følge +med op på al- tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. Han undskyldte +sig med at han var trett, rakte Meier vennlig hånden til god natt og +nikket til Constance, som straks reiste sig og fulgte ham. -en dag et brev til henne av følgende innhold: +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog mørkt efter det +blendende gasslys på trappegangen. Con- stance hengte hatt og kåpe op på +en garderobe i sove- værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav +sig til å se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- bare +sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi ham brevet og pakken, +så snart de var kommet op, men -Fru Constance Ring! +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå som bly på +hennes tunge. Best å vente til i morgen. -Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; -så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å -støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» -skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at -jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange -tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker -Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. -Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha -noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne -jord. +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. -Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det -var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne ved hånden og førte +henne til den lille hjørnesofa, hvor han drog henne ned ved siden av +sig. Han la sin arm om hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot +sin skulder. -Deres meget hengivne +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- sen har sendt, og +som du har tatt imot,» hvisket han. -Niels Lorck. +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et slags +skamfullhet, men det gikk straks over. +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: -Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da -hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun -ikke før hadde forstått hvad han mente. +«Ja, det kom mens du lå i feber.» -Hun svarte øieblikkelig tilbake +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest brevet? --- Det måtte du +jo. Min stakkars søte Conny.» -Kjære dr. Lorck! +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» -De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er -verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min -kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule -avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi -mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe -annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem -til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, -og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke -at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til -felle. Det må De være ganske overbevist om. +«Naturligvis --- naturligvis,» sa han blidt. -Deres +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. -Constance Ring. +«Å nei, vent litt ---, sitt stille. Jeg vil tale med dig. Legg ditt hode +tilbake igjen.» -# Kapittel XXI +«Jeg vil heller sitte opreist ---, jeg hører bedre da.» +Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min +lille Conny?» -Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle -sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold -hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord -fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to +Hun svarte ikke. +«Har du tatt dig nær av det ---?» gjentok han og kysset hennes hånd. -brødre hver på sin kant og den annen søster i huset -hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det +nytter jo ikke å drøfte det, --- jeg vil helst slippe.» -Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om -farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige -barndom og første ungdom gikk under i det samme. -Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige -beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger -noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer -og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine -tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; -hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings -løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre din kjærlighet. --- +Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å +gjøre.» -Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun -for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste -når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det -aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge -sig til å sove. Det var en lise å sove. +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen +på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av +ansiktet. Det var -Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- satt uttrykk: Smerte +og litt spott, tross og undseelse, mot- vilje og noe av en forherdet +bestemthet. -og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri -fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod -det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut -blandt menneskene. +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk, +ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke sant, Constance, du gikk ikke til +vårt ekteskap med urik- tige forestillinger på dette punkt.» -Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige -stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene -av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe. -og der. +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- ste ord til +svar. Har du intet å si, Constance?» -Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg hører hvad du sier,» +sa hun, «og det er ikke noe å svare.» -strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med et eller annet +pikebarn ---» vedblev Lorck litt efter, «for ikke å tale om den blott og +bart kjønnslige omgang, har i virkeligheten liten betydning, ja, hvad +det siste angår, ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns evne til senere +hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han stanset og strøk henne fra +skulderen ned over armen, langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du +ikke at det er så, Constance?» -siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. -den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det vil si, du kan +ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun brast plutselig i gråt. -gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. Så satt hun +ubevegelig som før. -plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt utålmodig. «Hvis +du ikke vinner bukt med dette, så kan det rent ødelegge vårt liv, og det +synes jeg, du skulde være litt forsiktig med.» -stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes munn, og hun trakk +øiebrynene litt i været. -vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske -trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som det er mulig?» +spurte han inntrengende. -Det var ikke noe opmuntrende syn. +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. -13 Amalie Skram. I. +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- men var helt +forandret. --- «Da kan jeg forsikre dig om at du har fått en kjærlighet +så frisk og god, som du kan ønske dig den.» +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op og ned på gulvet. +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og tok hennes hender +mellem sine. -Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam -merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de -hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, -andre seg hensiktsløst fremover. +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min --- nu begriper jeg +ditt forandrede vesen, og det er mig en lettelse, for dette må det jo +være hjelp for. QA Con- stance --- du vet ikke, hvor jeg har lidt. --- +Jeg har vært ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset hennes +hender og så op til henne efter et svar, men hun åpnet ikke sin munn. -Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne -skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som -hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, -fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så -spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, -som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være -drepende å komme her hver eneste dag om det samme -hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme -brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» -sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I det minutt jeg på +ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, var min kummer borte. Ja, for ikke +sant, Constance, --- du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, +den er din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg var av +alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har sagt, mitt egentlige +liv. --- Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.» -Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud -skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en -ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket -av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. -Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den -ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» -Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo -spasere for å bli av med kardialgien. +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din kjærlighet er borte. +Den er visnet, og kan aldri gi blom- ster mer. Det er det som er skjedd. +Intet annet.» -I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, -ned trappen, men huff, ute på gaten er det vått og -ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun -høit til sig seiv: «Ut, nei, det gjør jeg ikke.» +«Men den skal komme tilbake --- jeg skal ikke gi tapt før jeg har elsket +den frem igjen. --- Den skal bli større og sannere enn før.» -Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes -så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og -så kom hun med disse spørsmål, som var henne en -pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. +og ne + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn. + +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?» + +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- gende armer og +bortvendt blikk. Bare han vilde holde op --- denne eksaminasjon var alt +for ubehagelig, tenkte hun. + +«Jo da» --- sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.» + +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor hun hørte ham klæ +sig av og gå i seng. + +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen med armene over kors +på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet for +at alt skulde komme i orden, når det bare intet var i veien med ham og +hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den simple ting at hun +hadde ophørt å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og +gjennemgikk samtalen med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for +henne, at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med Lorck. Hun +var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde +lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor Meier var et fengslende menneske --- +den klang hans stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- rende. Hvad vilde +det ikke være å bli elsket av ham 4... Hun lukket øinene og slo hendene +for ansiktet --- det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. + +XX VIII. + +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til +Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å +drøfte dette tema; når Constance blev latt i fred, vilde nok denne +stemning tapé + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- timentale +forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et ekteskap. + +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne tid, ikke bare mot +Constance, men også mot Meier. Han hadde så meget å meddele, så meget å +bringe på bane. Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- fallende +måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som en som ikke fordrer å +legges merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket +behagelig; om det så var hans stemme, så hadde den fått en mildere +klang. + +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde vært stygt vær, og +da Constance var trett, holdt de sig i ro på hotellet og gikk bare i +teatret om aftenen. Nu var barometret gått op; vinden og regnet syntes å +ha rast fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig +luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta +sjøveien direkte til Kristiania. + +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- nen satt de oppe på +dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi; +Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de +hyggelige dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å fortsette +omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en +behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt. + +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- paratkahytt kunnet +få. Constance skulde sove i dame- kahytten. + +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et spebarn, som ikke +vilde holde fred, men lå og gryntet og sutret i ett vekk. Constance +kunde ikke sove; hun vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun +blev så ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, kastet +noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var strålende deilig +vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan +det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært lykkelig, meget +lykkelig --- ja, det var den gang hun elsket Lorck. Den gang, hvor +syntes det ikke langt til- bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn +og lok- kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, --- men nu, --- +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, --- det var allike- vel anderledes. +Hun var gift med en mann, som hun iall- fall kunde like, om hun ikke +nettop elsket ham, --- og så hadde hun jo Meier... + +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det +var Meier før hun hadde sett det. + +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han med en stemme som +forrådte hans glede. + +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører. + +«Det var umulig å sove --- et barn som skrek, og slik kvelende varme +---» + +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte å fortelle om +dampskib som hadde vært så overfylt at folk måtte ligge endog oppe i +merset. Hun moret sig over hans skildring og kom selv med noen +småhistorier av samme slags. + +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- ket, herrer med +sigar og et glass foran sig, som litt efter litt søkte nedenunder. Nu +var de to alene med rorman- nen. Natten var fremdeles lun og stille; de +utallige stjer- ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når roret dreides, +og det rolig skvulpende sus av vannet langs skibets sider hadde for dem +begge et bløtt behag. -Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte -Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom -for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en -avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse -lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. -Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om +«La oss sette oss litt,» sa Meier. +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men -hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste -rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og -betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel -dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? -Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! +17 --- Amalie Skram. I. -Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele -dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun -hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev -hun sittende som var hun manet til sten av et troll -domsord. +satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens +yttervegg. -Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede -et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som -grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled -bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og -så inn imellem og under visestumper og operamelodier -og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle -pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. - -Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren -gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av -sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for -mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved -hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte -ved ovnen. - -Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings -stunder. - -Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret -fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra -ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt -ørkesløse tankesammensurium. - -Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, - -Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag -forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel -treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med -den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper -spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes -å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset - - -flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, -mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den -midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, -men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro -og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro -kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen -rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe -eller et stykke av den røde portiere, men det kom og -gikk i ustadig rastløshet. - -Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, -som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok -sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam -men til aske, og de øvre gled dypere ned. - -Disse skumringsstunder var hennes egne par excel -lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis -mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den -skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med -den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet -undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det -de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk -og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. -Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke -var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over -alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, -i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne -talte om all ting på. - -Det undret henne at de andre så ut til å komme så -godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt -likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det -av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller -lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. -Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden -og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme -igjennem det besværlige liv. - -Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge -lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres - - -kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at -somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte -gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks -empel hun seiv. Hun fikk det nu visst aldri ander -ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke -til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, -hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med -det som het mannfolk. - -Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt -avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under -de ikke gikk i knas. - -Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For -hun forstod sig ikke på henne. - -At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne -og være likesæl med all ting, det kunde hun ha fun -net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet -på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke -formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det lød som +slutningsbemerkningen til en foregående be- traktning. -Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, men det -hadde sig ikke slik, det var godt å merke på så -mange ting. +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: «Det satt også jeg og +tenkte på.» -Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og -så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe -ekstra på samvittigheten. +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» vedblev han. «Hvor det +er synd at det nu skal høre op.» -Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. -Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt -og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra -forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun -hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. +«Det blir allikevel på en annen måte. --- Treffe Dem i ny og ne, med de +selskapelige formers maske på --- uff, det blir avskyelig.» -For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å -sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, -ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting -og vårting. +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil ---» sa hun. -Johanne var bare en simpel enepike, men det visste -hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud -og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru +«Men der er jo Deres mann ---,» det lød som om han våndet sig. +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun +forfjamset. +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med Dem.» -Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. Hun visste ikke om det +var angst eller glede. -sig om morgenen. +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. -Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst -hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde -bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det -aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, -det var det som var det skammelige. +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- ker aldri med den +slags ting.» -Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe -kannen kunde stått der, men slike runde spetakler! -Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne -møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen -skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig -for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke -i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro -kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele -formiddagen. +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk hun fatt i en +tanke. -For det måtte jo være skam i folk. +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte hun. -Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. +«Ja,» svarte han kort. -Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å -vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan -time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun -sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da -sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben -lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne -plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam -men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten -bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds -forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok -sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt -fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu -var den andre foten hun var falt i staver over. - -Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med -henne. +«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun. -Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. -Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle -pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev +«Ja» --- sa han som før. +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- serte om at hun +reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk -iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som -efter et slag over nakken. +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor hun ikke kom ned i +damekahytten, men blev værende på samme sted. Så tok hun mot til sig og +vilde gjøre alvor av det. -Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing -rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk -fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav -sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne -at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur -og enda finne fruen på samme flekken når hun kom -tilbake. +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. -Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse. -Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det -å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke -øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier -sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne -stå og si til piken nedenunder. - -Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til -eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si -at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde -vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke -drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som -ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns -skyld. - -«Jeg er ikke hjemme» eller «slipp ingen inn, jeg -har hodepine» å, hvor hun kjente dem til å brekke -sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem -op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med -en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet -med fruens. - -«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» -brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede -betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop -pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som -om hun smelte med en pisk. - -Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende -og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe -instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke - - -led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn -til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig -fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. - -Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket -i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for -fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i -en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en -som har noe utestående med politiet. - -Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større -takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring -skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord -ifrå sig. - -Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, -enn hun hadde vært vant til. +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og snakker om +dette?» spurte han plutselig. -Men hun kjedet sig. +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. -For hun var av et driftig og virkelystent temperament, -og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du -rable bataljer. +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter. +«Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag --- og ikke sommerdag heller +for den saks skyld. Og nu ---» det kom noe i stemmen som syntes å ta +mælet fra ham. -Men her var ingen anledning. +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. -Å gå således året rundt uten at det kom noen ting -på! Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste -dag. +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig nærmere til henne. +Det var en angst og et alvor i hans tone som gjorde henne redd. + +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med tørr og +nervøs stemme. + +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og vilde hun more sig +med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt blev henne en lek? Det +passet ikke inn i det billede han hadde av henne, men han kunde jo ha +tatt feil. + +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få nok tilbake.» + +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; den skyllet som en +bølge over hennes indre, og det syn- tes henne at den dråpe for dråpe +var blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut +av sig selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt +sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde +vært en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem +fra dag til dag. Hun lengtet tilbake til sin manns armer, --- nei! ikke +til hans + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei, og +tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- ges efter --- en boble som hun +i sin dårlighet hadde tait for en fast klode, sterk nok til å bære +hennes liv --- en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu +satt hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med +lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det +skar igjennem henne at hun var en utro hustru; så vidt var det altså +kommet. --- «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i +gråt. + +«Frue, --- --- Constance,» hvisket han og tok med sin hånd om hennes +skulder. Hun blev ved å hulke. «Har jeg gjort Dem fortred?» spurte han +ømt. «Tilgiv mig, --- jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han +trykket til sine leber mange ganger. -Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed -losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til -husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte. +Omsider tørket hun ansiktet. -De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo -hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde -ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til -svar: «Lag hvad De vil.» +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det kom sånn over mig, --- +nu er det forbi --- --- Men, men, --- det er ikke så lett å leve.» +Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk. -Så var hun holdt op med å spørre. +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for +henne og dekket hennes klær med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig +bevisst- het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og +det gikk som en svimlende jubel igjennem ham at han en gang skulde holde +henne i sine armer, så- ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne og ventet litt +før han sa: «Nei, --- det er ikke så lett, uten for den som elsker +lykkelig.» -Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette -frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun -hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed -vanlig spist uten å si et mukk. +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för sammen ved lyden av +hans skritt. -Slikt måtte jo gå i en sten. +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; +han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i +sine egne; han kom op på hennes håndledd og gled nedover igjen til +finger- spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- sikt, +trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- dig og utvendig. +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende stemme og slapp henne. -Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen -var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan -ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke -vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for -pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun -grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene -var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en -anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. -«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen -nem døren. +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- ket. Timene gikk +som minutter. Han var fylt av en stem- ning, som løftet ham ut av og +over sitt tidligere jeg. Han hengav sig ikke til noen bestemt +forestilling, hadde neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; livet var med +ett blitt yndefullt og smilende. + +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, gjentok han atter og +atter: «Dette er lykke.» + +--- Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. Meier viste sig bare +for å si farvel. Lorck ristet hjertelig hans hånd og bad ham ikke vente +lenge før han besøkte dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance +en siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte hvorpå han blottet +sitt hode, og stod i tanker, til Lorck tok henne i armen og sa at tøiet +var ekspedert fra toll- boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien +og lenge efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver gang +var det som om hun skalv innvendig. -«Sitter du i mørke, Constance —?» +# Kapittel XXIX -Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og -det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige -kulde inn i stuen. +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de hadde fått ordnet +sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- lighet til dem i Homansby, ikke +langt fra Constances for- rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle +værelsene, + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- ken og +spisekammer i orden. + +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- skaffe sig, få +maleriene ophengt, bokskapene fylt og nipssakene stillet op. + +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- stance var just +ferdig med å ordne småtingene på sitt skrivebord og så sig prøvende om. +Så gikk hun inn i dag- ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen +var større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde bladvekster +og blomstrende potteplanter. + +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- merket; så gikk +hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- stol, den selvsamme, som hun i +gamle dager pleide å sitte og drømme i om eftermiddagen foran +kakkelovnen. Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid og +nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk ethvert av deres møter fra +den aller første tid av. Hvor- for var hun ikke blitt forelsket i ham +den gang, for nu, --- ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, +hvordan det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, +nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, og noe annet vilde hun +ikke by sig selv. + +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde +bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. + +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på hennes hender, den +stemme han hadde hatt --- de ord han hadde sagt, og så det +avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne. + +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og bragte henne med et +heftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som +spurte om han kunde, få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte +henne. -«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» -Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot -en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, -famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, -som var det noe vondt i hælene på henne. +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter noe i lommen. I det +ene minutt som gikk innen Meier -Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av -stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet -fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme -og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et -øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem -men hadde hun hørt at det var Marie. Idet hun trådte -inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, -den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere +ganger. -«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som -lignet indignasjon. +Hun rakte sin hånd ut imot ham. -«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +«Det var morsomt å se Dem» --- sa hun nervøst. «Hvor- dan har De det?» -på døren bak sig. +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord, +mens han trykket hennes varme hånd med sine kolde fingrer. -«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan +De bodde.» -Huttitu, hvor det var fælent!» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» -«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• +«Jeg visste ikke ---, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?» -De ser vel at den oser,» sa Constance tilrettevisende. +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på hennes ansikt var +borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med +sin smukkeste glans. -Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule +«Fullstendig» --- svarte hun --- «dette er mitt værelse, vil De se de +andre?» -det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra -lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var -noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: -«Hvad jeg skal være hennes løgner for, så menn godt -av å røre sin valne munn.» +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet +igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse +og studerværelse.» Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, +fullpak- ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. -«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var ferdig med +besiktigelsen. -Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den -annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke -vilde risikere å få vondt. +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» -Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort -for å hjelpe henne med kåpen. +«Utrolig! og med Dem til beboerske. --- Jeg vet ikke om det er fordi +værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende +ut.» -«Takk, jeg tar den ikke av, jeg sitter bare et øie -blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen -hun såtte sig. +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. -Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun -snakket om været og spurte efter de små uten å legge -merke til svarene. +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» --- sa hun og skjøv en stol bort +til ham. -Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt -og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til -å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til -med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det -samme. +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» begynte Meier, +idet han satte sig. -«Naturligvis som du sitter inne, jeg undres -ikke på det.» +«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes det er måneder.» -Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng -til siden, som var det noe hun unddrog sig. +«Evigheter !» --- han slo ut med hånden, «i går og i dag har ikke villet +få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, Constance.» -«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv -i snakket. +Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er så lenge siden,» +sa hun. -«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn -fremdeles.» +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte han igjen, «og så +har jeg lengtet så iherdig efter Dem at jeg til sist kom i vane med det, +og syntes det var så godt å ha noe å lenges efter.» -«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun smilte. -«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er -du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett -ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles -å legge beslag på hennes opmerksomhet. +«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som De var på dekket om +natten --- uavlatelig» --- gjentok han med betoning. -«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» +«Men det må De glemme, Meier.» --- Det var noe bønn- lig i stemmen. «Vi +skal være venner, bare venner, lov mig det, at De vil behandle mig som +sådan.» Hun hevet øinene og festet dem på ham. +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i hvor deilig hun +var; det var så søtt å høre hennes stemme, være henne så nær og føle +hennes øine på sitt ansikt. +«Ikke sant, De lover mig det» --- la hun til. -«Nei, la os endlig ike det. Jeg for min del er alt -anet en oplagt til det i aften.» +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- stemme å være sånn +eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende. -Constace stue et sekund ved hens saktmodighe. +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og ristet bekymret +på hodet. -Hun pleid, når det gjaldt det, å ha en ordflm så Gud +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg +har lidt i en grad, så De aner det ikke. --- Gi mig lov til å være som +jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil +intet ondt gjøre Dem» --- det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De +vel det?» -sig forbame. +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- lingen på hennes +overkjole. -«Har du nylig vært i tear?» spurte Constace for å +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. -si noe. +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. -«Nei jo, hvad sier jeg, jeg så jo «Faliten» for +«Nei» --- sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan +skal dette ende!» hun reiste sig og för hurtig bortover gulvet. -ledn.» +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han +lidenskapelig. «Jeg er Deres, --- De eier mig, hører De, Constance, De +eier mig!» -«Moret du dig?» +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham +med forskremte øine. -«Ja —. Ja, det vil si, det var gripend.» Hun hade +«De må ikke være redd, Constance» --- han talte ro- ligere og gikk +nærmere til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller +vilde jeg hugge min høire hånd av enn strekke den ut for å gripe efter +Dem, når De ikke fritt gav mig lov.» -ta op sit lometørkæ og høist umotiver puset nes. +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se at det kjempet i +henne. -Nu la hun fine folder på det, som hun strevd med å få +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance --- in- gen i verden kan +være ømmere over Dem enn jeg.» Han rakte hendene ut imot henne. -ben. «Det er fryktelig der hvor familen får vite at de +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender og knuget dem et +øieblikk. -i grune er tigerfd,» vedbl hun. «Men forestn, +«De skal være god, Meier, bare god» --- sa hun med lav stemme og så ham +angstfull inn i øinene. Så slapp hun hendene og begynte atter å gå op og +ned. -fatigdom er ike det verst.» +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald når vi er alene,» +bad han --- \<«å gjør det, Constance.» -«Nei, det er sikert,» henkast Constace. +Hun nikket og blev ved å gå. -«Ja, det er let nok sagt du, men set det hendt +«Det kommer noen» ---. Hun gikk bort og åpnet døren. -med en seiv, ja, f. eks. med dig, Constace.» Det lød +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra entréen. -som om hun tok fart for å få det sagt, og stemn +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over skulderen et blikk som +sa: Sett Dem dog. Han følte sig elektrisk berørt; det var jo en +godkjennelse av deres hemmelige forståelse. -vibret lit. +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» -«Hvad hendt?» Det var et glimt på Constace ansikt +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. -og et snev av engstlih i stemn. +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den fordel det var å +ha formiddagssolen og om annet lig- nende. -«Ja, at du bl ev fatig, ja f. eks. miste hvad du +--- «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa Lorck, da Meier +var gått. «Du følger vel med ned på ho- tellet og pakker sakene sammen?» -eir.» Hun støe orden fra sig med pilsnar hast. +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. -«Er det noe galt med prosen?» spurte Constace +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å lukke dørene op, +«her ser jo formelig elegant ut, når det står åpent til alle +værelsene.». Han gned fornøiet hen- dene og satte sig, så han kunde +overskue det hele. -og ret sig i set. +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. Er det ikke deilig +å være hjemme i vårt eget nydelige hjem?» -«Har du virkelg ike merkt det, har du ike set +«Jo» --- sa hun åndsfraværende. -hvorleds jeg har site og pint mig?» Fru Marie drog +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes hender og gav sig +til sakte å gynge henne op og ned, mens han nynnet: «Ride, ride ranke.» -været dypt og puste ut. +«Nei, nei --- hold op --- jeg må ut og tale med piken.» Hun kom sig +hurtig løs. -«Men så si dog hvad det er! Er domen falt?» +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i Lausanne hadde han +ikke trengt inn på henne med noe kjærtegn. Han hadde ventet på at hun +skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- skap måtte jo +vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde +anrettet. -«Ja desvr. Ja, du forstå det vel, de skrive +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk +sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det +bifall, man høster for sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et +blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. -at du har, ja, rent ut sagt, at prosen er tap.» +--- Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig +merket, hvorledes hans måte å ta dette på + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- gjørende. Og når +Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde +reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg +vilde lære dig å se, Conny, hvor god min kjærlighet var. --- + +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde gjort det ringeste +tegn til å nærme sig ham. Efter an- komsten til Kristiania hadde han dog +trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så bløt og mild, og når +hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han +hadde tenkt sig å være målet nær. + +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden hadde hun sittet +på hans kne, kold og uberørt som en statue. Var da hennes kjærlighet +forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en +slik forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, straffe ham, +hevne sig på en vis. Han blev bitter imot henne; hun var dog en hård og +sfinksaktig kvinne. Kan- skje skulde hun slett ikke tas på med denne +varsomme ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. Han vilde +sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans mishag og kulde, inntil +hun kom og tigget om hans kjær- lighet. Men da skulde hun også få den; +da vilde han i fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. -«Men det er jo umlig!» Det var en lyd i halsen som +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og kunde ikke bekvemme +sig til å lukke op døren og si til Lorck at hun var ferdig til å gå. Det +var jo så toppmålt dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det +var blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- men med +ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, gikk så inn i +soveværelset og satte sig på kanten av en + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk, +og til sist fikk hun den idé at han var falt i søvn. Det måtte hun +undersøke. --- + +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- nene vidåpne og +hendene foldet helt oppe på brystet. Det var noe stivnet over ansiktet; +underleben var sterkt ned- trukket i begge munnvikene, og hans mine var +barsk og mørk. + +Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han så gammel og slapp +ut. + +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en blanding av behag og +vrede. Det sorte, fine stoff i hen- nes kjole med de mange kniplinger og +atlaskessløifer og det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På +hodet hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- vet +strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med et brus av +kniplinger om halsen og nedover brystet. De lange, franske hansker av +fjærens farve satt glatt og stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en +sort at- laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. Lorck +tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. -slo kli. +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. -«Det sa Rikard også, men desvr, her hjelpr nok +«Ja» --- svarte han kort og reiste sig. -ingen kjære mor; han fikk først telegram, og idag -kom det brev.» +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde håret foran +speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- tagelsesværelse med en +sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke +henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- merkning, hadde +han svart med enstavelsesord så tre- vent som mulig. Så hadde Constance +reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. -«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med -rene, tydelige ord?» +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på midler til å kue +henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han +foresatte sig å forsøke å være hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de +urimeligste tider, -«Med rene, tydelige ord, jeg leste seiv brevet. Rikard -vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk -og forberedte dig.» +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke kom +henne ved, når hun spurte hvor han hadde vært, late som om hun var ham +det likegyldigste på jorden. -«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con -stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det -er rart av dig.» +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede og sov i sin seng, +og så fikk han ingen leilighet til å vise henne at han vilde legge sig +uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til +henne. -«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En lyst til å gå bort og +omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og +begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret op. Han kunde ikke +lenger stå imot. Glemt var planene om tukt og opdragelse. Før han visste +av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. -«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom -met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku -rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la -armene over kors på brystet. +«Constance» --- hvisket han --- «hvor lenge skal dette vare?» -«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. -Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger -var noen tvil.» +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og forsøkte å stemme sine +hender mot sengekanten. -«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse -kan være?» +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve sammen som to +mennesker som elsker hverandre?» -Fru Marie rystet på hodet. +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at hennes kjærlighet +var død, og at hun burde si ham det helt ut. Men hun manglet mot. Han +hadde lagt hennes hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. +Hadde Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- skje ha +sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- tergivenhet under hans +kjærtegn for noe annet enn det Jar: -«Jeg er altså så fattig, så fattig som nålen, -simpelt hen tigger •—.» +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance på kne foran sengen og +gråt på sin hodepute som i sitt første ekteskaps tidligste dager. -«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt -stryker med, det vet jeg ikke riktig.» +# Kapittel XXX -«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da -han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, -at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det -var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være -tale om.» +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og kortere enn +sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog kjente man alt et pust av +vår i luften. + +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser hadde byens +selskapelige kretser utfoldet en stor virk- somhet, især de siste par +måneder. Man hadde spilt pri- vatkomedie, gjort baller og foranstaltet +basartablåer. Til slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. + +Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også gitt noen fester. + +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få Constance til å +bli den gamle. Han hadde forsømt henne, gjort alt hvad en hensynsløs +ektemann kan finne på av de ting som ødelegger det daglige samlivs +hygge, men for- gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive henne ut av den +likegyldighet som hun satt forskanset i. Alltid det samme høflige vesen: +imøtekommende og av- visende på én gang. + +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte henne å være i samme +værelse som han, når hver beve- gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk +var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider --- som hun hatet dem! Skulde hun by ham mer, fikk hun nesten +ikke ordene frem. Efterhånden ut- viklet det sig hos henne en heftig +uvilje mot ham, blan- det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op +når han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham +komme hjem. + +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn. +Undertiden gikk det dager, hvor han ikke henvendte et ord til henne. +Spurte hun om noe, var det motstrebende at han gav svar. -«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig -med dem.» +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, -«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg -har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde -allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En -god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og +behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som +har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde +ikke lenger finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt +ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en +ondskapsfull kvinne. +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. -hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun -slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på -en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til en tilstand av +sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- ler du slik?» -«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. +«Du tar aldeles feil, --- du går om i en innbilning» --- hun trakk på +skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- skylder mig for.» -«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig -spørsmål.» +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde +du virkelig være i uvidenhet om det?» spurte han. -«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» +«Nei, det er ikke fra mig» --- sa hun kort --- «det er dig som er så +tyrannisk.» -«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig -til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som -minnet om bobler i kokende vann. +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. -«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig -heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en -stram mine. +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- ledes enn jeg kan +og vil, og så behandler du mig på en måte som du ikke vilde våge å by +noen annen.» Hun så utfordrende på ham. + +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår du ikke for en +lidelse du bereder mig? Det liv vi fører sammen, er ikke hvad jeg hadde +tenkt mig» --- sa han bedrøvet. + +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville skjenne sig +kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig fra ham. + +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; han gikk stille ut +av stuen. + +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de blev ved å klinge i +hans ører med en skjærende lyd, som og Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- ler på en stentavle +med en jernspiker. --- + +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. Han tok sin tilflukt +til arbeid og kastet sig inn i en utret- telig virksomhet. Foruten sin +store praksis var han vise- formann i lægeforeningen, redaktør av et +medisinsk tids- skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale +gjøre- mål. Han syntes det var best således, for så fikk han ikke så +meget tid til å spekulere over sine huslige for- hold. Men håpet om å +tilbakevinne sin hustrus kjærlig- het hadde han dog ikke tatt avskjed +med. Han kunde trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo ikke å ville +tvinge sig frem. + +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at Constance kunde +foretrekke en annen voldte ham en utålelig smerte. Når han ute i selskap +så henne stå og tale med herrene og være så fengslende og livlig, var +det som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket sig alltid. +Ikke for noen pris vilde han at man skulde merke hans svakhet. Dessuten +var det jo tåpelig ikke å kunne tåle at ens kone talte med en annen. +Sådant var også ganske momentant. + +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime husvenn, og hvis +selskap øiensynlig var Constance kjært. Om eftermiddagen når +konsultasjonstiden var til ende, traff han meget hyppig Meier hos +Constance, når han kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som +han var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- mann. + +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne. +Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi +noe som lignet kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn i +hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i +grunnen var en kold natur, som ikke hadde + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å +mistenke henne vilde være en fornærmelse. + +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og visste, hvor langt man +kunde tro dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han opdaget et +eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller +når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt +sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall fra sitt hus, men hans +frykt for å gjøre sig latterlig hin- dret ham i å foreta sig noe 1 dette +øiemed. Den venn- skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. --- + +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- stance at han +intet merket til Lorcks sanne stemning. Hun hadde for lenge siden +tilstått ham at hun følte kjær- lighet for ham, men samtidig erklært at +hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at de +skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- akte sig selv, om +hun blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at +det var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte +bare å besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han +hadde også trolig stridt for å holde sig dette efterrettelig. Til sist +var hun blitt trygg på ham, og da gav hun sig hen i forholdet med en +overstrømmende fortro- lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det +foreløbig blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art +tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare å sitte ved +hennes side, høre hennes stemme og veksle ord med henne, var det enn de +aller almindeligste. Og alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, +som en kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er +hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han +syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til +dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- + +18 --- Amalie Skram. I. + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt nytt for ham; det +var herlig å være hos henne, og å ar- beide tyktes ham å spare op på +gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter +gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en +annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning +luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne +ham om deres av- tale for å få ham til å høre op. + +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne +ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes +kjærlighet? Hvad var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? +Utro- skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck og bar +elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og rokket frem og tilbake +med en våndefull mine og en sakte klagelyd, og til sist svart med lav +stemme at det var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så hadde +Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at den kjærlighet hun ikke +gav ham fritt og angerløst, vilde han ikke ta imot. + +Men den dag hadde det vært noe over henne som gjorde at han forlot henne +med forvissningen om at ti- men, da hun vilde synke i hans armer og si: +jeg er din, ikke var fjern. --- + +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- bende tegnet sig og +sin kone; han hadde venner i fest- komitéen, som så å si tvang ham til +det. -«Og så?» +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- valsdrakten. Hun +hadde hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide +sammen med den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det +var en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- ken i en svær +fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans. +Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den +var strak og -«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne -eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, -eller» +kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet +smukt hvelvet. -«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig -en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord -mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be -gynne på!» +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde +først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid. -«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men -det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» -Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. +«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene til bøttet» --- sa +Constance, idet hun satte nål og finger- bøl fra sig og løste av sig det +store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke +sant, Emma?» -Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun -satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og -et hardt uttrykk i de mørke øine. +«Jo, det kan fruen så godt» --- svarte Emma med et beskjedent smil. -«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun -bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennem den halvåpne +dør. -«så synd som jeg synes i dig, ja, du må ikke bli sint, +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De få se!» -så tror jeg virkelig du har godt av det.» +Straks efter stod han ved siden av henne. -«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +«Her er skjørtet» --- sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er +litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige farve --- og skoene, se +hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille +lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på +remmene, de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» --- hun +satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få låne livet et +øieblikk, --- men Gud, Emma, De setter jo knappene i ryggen!» Constance +lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet +ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det +gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Meier, som bøide sig ned +for å ta op den ene sko, som han hadde mistet på gulvet. Constance +stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad. + +Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven med snellene på +gulvet; Constanee og Meier för i været. Emma lå alt på kne og samlet dem +op igjen. OG Constance Ring + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. -hell dette her —,» sa Constance. +«Hvor faller De på det?» -«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +«Hun var så underlig --- så De ikke hvor rød hun blev?» -et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min mor, tror jeg nok» +--- sa Meier efter et øieblikks be- tenkning. -trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- lig en søt liten +pike» --- henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?» +«Domino.» +«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» -liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som +kommer?» Meier lyttet. -ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste +sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte efter. Constance la +maskeradedrakten ned i en stor, av- lang kurv. Han stod og iakttok, +hvorledes hun strøk og glattet på stykkene og la foldene til rette, og +de bløte be- vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på ham med et magnetisk behag. -hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å +dekke kurven til. -flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. -det strev med, har du villet løfte så meget som en fin +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» -ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, ja det +Hun smilte og syntes å betenke sig. -hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så forferdelig gjerne.» -ner sig.» +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg kan jo ikke gjøre +det, mens De står der og henger over mig.» -«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i hennes værelse. -godt at rettferdigheten skjer fyldest.» +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så +godt ut; hvert minste stykke -«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +Constance Ring 27% -sint, som om jeg kunde hjelpe for det.» +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som +viste anklenes smukke form, til den mangeradede perlesnor om hennes bare +hals. Den kort- skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om +hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst over rygg og skuldrer, +og hodetøiets røde og gylne bånd- ender stod prektig sammen med dets +mørke farve. -«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det -ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste -fremtid kommer til å dø av sult.» +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i forbauselse. -«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut -av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, -hvad skal jeg kalle det, krakilsk!» +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon. -«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av -henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om -ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under -slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, -mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den -forrige fart. +«Melkebøttet er det søteste av alt» --- sa hun og vendte ryggen til, +forat han skulde se på den. -«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så —» +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han langsomt. «Hvor De er +forvandlet; tenke sig at De kunde komme til å se slik ut.» -«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det -er slikt slag det.» +«Hvordan?» spurte hun. -«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis -må gjøre noe.» +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde prinsesser i --- å snakk, +det er vrøvl! De er meget deili- gere enn som så.» -«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel —? -Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene -ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen -stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. +«De snakker» --- sa Constance og lo med rødmende kinner, «men se nu!» -«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten -ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard -gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» +Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran speilet. +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett bort til henne, grep +med begge hender om gummihem- pene som satt rundt ørene og tok masken +bort. +«Au !» skrek Constance --- «er De gal, Meier?» -«Hvad var det for en hilsen?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- kelig så vondt?» +han så fortvilet ut. -«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, -inntil alt dette var ordnet, ja, at vi kort sagt så gjerne -vilde hjelpe og råde dig.» +«De skulde bare kjenne det, De» --- klynket hun. -«Ja, takk, det vet jeg nok.» +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det sakte. -«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard -og jeg.» +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom derved til å røre +ved hans fingrer. Han grep hånden og la den over sine øine; så bet han +med lebene i den. -«Å jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med -hodet noen bistre nikk. +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun hang med hodet som en +såret fugl, og ansiktet blev blekt. Hun så fryktsomt op på ham og møtte +et blikk fullt av den usigeligste, smertefulleste ømhet. -«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde hun gå bakover, men i +neste nu gav hun efter for en ui- motståelig trang. Hun slo armene om +hans hals og la sig inn til ham. -«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. -Den utvei er det jo.» +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge armer, knuget henne mot +sitt bryst og boret ansiktet ned i hennes hals med et langt sukk som av +forløsning og lettelse. -«Tal ikke så stygt enskjønt, du gjør mig ikke bange. +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde gjøre sig løs. -Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, -det er en gammel erfaring.» +«Et øieblikk, bare et øieblikk» --- hvisket han og holdt henne fast. «Se +så» --- sa han derpå og lot sine armer langsomt gli nedover, til han +fikk fatt i hennes hender. -Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter -med en forherdet mine. +«Deiligste, søteste» --- hvisket han. -Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt -sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med -sin behanskede hand. +«Nei, nei, De må ikke» --- ropte Constance angst og løp ut av stuen. -«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men -du må love mig ikke å bli sint, Constance —» +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. -«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene -fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente duften av +hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- nes leber brente på hans +kinn. Han satt som en beruset, som svelgjer i den nydelse hans tilstand +gir ham. -«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør -bare i all vennskapelighet» vedblev hun hurtig, da -Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i +sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod +stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt +som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det samme. +Hun satte sig og tok sitt arbeid. -«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten -er det noe snakk.» +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans +stemme var så øm. -«Nei, Constance, det tror jeg ikke, husk at Lorck -er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +«Ikke egentlig bedrøvet» --- sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe +for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte +sig. -og noe har det vært imellem dere, det er jeg viss -på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, -så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig se hennes +ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- tøiet; så la han sig på kne +og strakte hodet inn imot henne for å fange hennes blikk. Hun lot +hendene synke og vendte ansiktet bort. -«Så får det være det samme da,» sa Constance og +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- skrivelig meget +godt, la det ikke forskrekke dig. Det kjærtegn du gav mig, falt som en +himmelens dugg over mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» --- +gjen- tok han. -såtte sig rolig til rette på stolen igjen. +Hun nikket. +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke sant, +Constance?» sa han sakte. -«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av -saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an -seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist -übegripelig.» +Hun nikket igjen med et svakt smil. -«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk sin hånd +kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. Han lukket øinene og lot +sitt ansikt gli ned i hennes fang. -«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me -ning at du vil gifte dig igjen?» +«Nu må du gå, Harald» --- sa hun om litt, «ja, for jeg synes ikke du +skal bli her i aften.» -«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» +«Som du vil» --- svarte han, men rørte sig ikke. -«Nok! Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men -slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk -tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av -ditt liv?» +«Nu må du gå» --- gjentok hun. -«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con -stance med en geberde som om hun var lei og kjed av -denne passiar. +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig endelig. -«Nei, det er just ulykken det, men hør nu, Con -stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa han. -«Og be ham fri igjen?» +«Den første og den siste» --- svarte hun med et smil. -«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. -Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, ja du -fant nok alltid på ordene.» +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, --- kan du ikke si nei til de +andre?» -«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit -tert, «ja, det gjorde jeg nok.» +Hun ristet på hodet. -«Det kommer jo slett ikke saken ved, det er jo -ikke penger han vil ha, og når nu mannen er så for -elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» +«Det går ikke an» --- svarte hun. -«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. +«Men hadde du lyst, Constance?» -«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, -den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så -kan det være for sent.» +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» -Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut -til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt -og gikk. +Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. -Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste -henne ned trappen. +# Kapittel XXXI +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier i morgen, +Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- stance hadde lest op av +«Aftenposten» om arrangementet ved karnevalet. +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. -# Kapittel XXII +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» -Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med -en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte -ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem -stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig -ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det -blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk -likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste -ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen -hel forestilling. +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går an, hvis du vil +beholde ditt rykte i fred.» -Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt -og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot -av alskens andre ting som skjøv sig op. +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. -Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, hun -hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det -tørre, og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad -kunde menn prestere i retning av kjærlighet? De gikk -og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- -j asket som gatetøitene og så kom de og bød sig frem -til ekteskapet. Deres kjærlighet var en vemmelse —. -De elsket den ene og levde med den andre. Ikke for det +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den karakter, ditt +forhold til Meier har fått; ikke for min skyld, men for din egen.» -det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var -det ikke så sjabert som det så ut, hun var ikke tilsinns -og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med -det å skaffe. +Hun trakk på skuldrene. -Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, -han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker -og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro -ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det var god ---» blev +han litt efter ved. -likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det -blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +«Hvorfor nettop i aften?» -når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare dig. Folk taler om +dig og Meier på en måte som ikke er mig behagelig.» -Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» -go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han gikk langsomt op og ned +på gulvet. Hun satt med hån- den under kinnet og stirret i avisen. -tilbake i samme stilling. +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun. -14 Amalie Skram. I. +«En som vil oss begge vel. --- Jeg kan forresten gjerne si det, --- det +var Hansen.» +«Ja, jeg tenkte det, --- det ligner hans fruentimmerak- tighet.» -Hvad skulde det nu bli av henne? Leve av sine slekt -ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut -kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. -Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det -sludder og ta ut som lærerinne, hun kunde jo ingen -ting. —• Eller styre for en enkemann aldri i verden! -Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, alt -det snakk og snakk og snakk. Nei, det eneste var å -ta livet av sig det var en formelig plikt en æressak. -Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt -på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til -døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun -vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det samme i hans sted,» +sa Lorck tørt. -At hun kunde være så feig og grue for den smule -smerte! Å, men det blev nu visst gresselig, når gif -ten var slukt. Straks vilde det begynne, brystet -trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. Det vilde -komme en rallen i strupen, kanskje vilde det velte -skum ut, fråde var det visst de kalte det, og så -vilde hun være så forandret, så stygg baketter +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» -Den, som fant henne på sofaen. Det vilde gi et -sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så -vilde de lette ganske sakte på det klæde, doktoren -hadde lagt over hennes ansikt. +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er -Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde -brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. -Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin -geben på vignetten. +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- lighet et +vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for +dig.» -Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun -nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne -vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et -vis. Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde -vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks -bevisstheten. +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. -Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig -heten måtte hun være. Hun kunde jo egentlig gjerne +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder mig, og at jeg ikke av +hensyn til folk eller folkesnakk akter å berøve mig det.» +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også er mig,» sa han +litt barsk. -skrive et brev til dr. Blunck og be ham, ja naturligvs, +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» -det måte hun jo. Hun såte sig til skrivebodt, og et -par minulter eftr var brevt ferdig. +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare at du skal ta +hensyn, som du ikke kan overse ustraf- fet.» -«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlg, så +«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» -snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret +«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- faren at jeg +behøver å belære dig om det.» -for gamelt kjensap skyld. Ders Constace Bing.» +Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av henne, tok hennes +hånd og talte i en vennlig, alvorlig tone. -«Så sier han at jeg er dø av et hjertslag, og det er i +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn å se dig glad og +lykkelig. Intet er mig fjernere enn å ville pålegge dig noen tvang eller +å plage dig. Vet du ikke det?» -grune nokså hensiktmg, så blir det helr inte -vrøl med begravlsn.» Hun såte adresn på konv +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. -luten og gik ut i kjøent. Der sat Johane ved det +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, dertil kjenner jeg +dig for godt. Men andre dømmer an- derledes.» -lie bord borte i hjørnet og spite sin aftensm. +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for --- det bør man ikke bry sig +om.» Hun trakk hånden til sig. -«Gå med det brev, Johane, leg det i en postkae, +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker du enhver samtale +med mig. Den fjernhet som hersker imellem oss, piner mig mer enn alt +annet.» -her er ti øre til et frimek.» +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire hånds negler, som +hun holdt like op til sine øine. -Johane drak restn av ten i én slurk og reist sig. +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck -«Har De noe å utre for Dem seiv, kan De gjern bli +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å dele med mig, vi +går hver vår vei.» -ute i aften,» la hun til, idet hun ret på en hårnl som +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med gleden var det forbi, +iallfall for min del,» svarte hun ro- lig, uten å flytte øinene fra sine +negler. -synte å genr hen. +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. -Det var noe ved fruens stem som fik Johane til å +«Du må ikke være så hård, Constance, --- jeg går og lenges efter dig,» +bad han inntrengende. -stue. Bare den måte hun sa Johane på; hun blev så +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad der er så, det +er.» -underlig, likesom røt ved det. +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig hjerteløs og +hevngjerrig hun var. All hans ømhet og kjærlighet slang hun fra sig, +trådte den i støvet, skred over med kolde miner og smilende leber. Hans +trofast- het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- lige +streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- skap for Meier, alt +hun gjorde, var en eneste fortsatt hån mot ham, han, som gikk og elsket +henne. -«Jeg sier tak, så vil jeg se inom døren til min søter, +«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. «Hvis du ikke kan +tøile ditt onde sinn, så er det bedre du tar livet av dig.» -som fik sig en liten forledn.» Hun såte skyndomt +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og så på ham med et +sky og forskremt blikk. Det kom in- gen lyd, men allikevel var det +Lorck, som om hun gav et skrik. -kopen og talerkn samen for å gjøre bordet ryd +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev hun stående og +vendte hodet om imot ham. Det lå et is- koldt smil over hennes leber, og +øinene stakk så be- synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker +iste- denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og +rolig. -dig før hun gik. +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et hugg. Blodet för op i +hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk +mælet op. + +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til ro; du kan ikke +legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne. + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- ter sig. + +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende +følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem +skulde han bruke til øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for trett av alt +slikt. Og dessuten --- hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til det +engang. + +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den gang han hadde +Kristine, hun, som hadde lagt en grense- løs, ydmyk, althengivende +kjærlighet for hans fot, som var kommet og gått på hans minste vink og +hadde tatt alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært skjønnhet og +glede i forholdet til henne. En sådan kjær- lighet var en skatt i en +manns liv, og kanskje var det en lov, at den blev ikke to ganger det +samme menneske til del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne +Constance, denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til å +vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans lodd; han gikk +omkring som en hjemløs mann; for- smådd av henne, den eneste han brydde +sig om, den han hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- tet. Den arme, +arme pike; på sine kne kunde han ha bedt henne om tilgivelse; hvis han +noensinne traff henne, vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han +kunde tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med Kristine +som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men nei, det hadde jo ikke vært +sann tilfredsstillelse 1 det; han var gått omkring som en villsom mann. +Men hvis han nu hadde ektet Kristine --- hun hadde hatt betingel- sen +for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme art, og likhet på +dette punkt var visstnok av stor be- tydning; hun visste, hvad alt det +var verdt, og kunde skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og +bar san- + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne til, og det var +blitt en ulykke for dem begge. Men nei, nei, ekte Kristine, en pike som +intet annet hadde å by ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen +henseende var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært elsket av +Constance, --- det var det høieste livet kunde by ham, og det var hans +forbannelse at han aldri kunde glemme den lykke hennes kjærlighet hadde +skjenket + +ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt den --- han stønnet høit --- +umulig! --- det kunde ikke være .. + +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket av optrinet mellem +henne og Lorck fra sig og lukket øi- nene. Hun tenkte på det øieblikk +Meier hadde trykket henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt +nede på sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang var det som +om hun løftedes på en bølge, mistet pusten og blev borte i svimmelhet. +Til sist falt hun i søvn og drømte at hun og Meier vandret sammen i en +deilig have tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme ånde på +sitt kinn. + +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov hun trygt og fast. +Han var stille og varsom for ikke å vekke henne. + +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, og Lorck, som angret +sine voldsomme ord, mottok still- tiende det forlik hun således bød ham. + +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- stance om hun vilde +gi ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han +bet skuffelsen i sig og lot som ingenting. + +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å holde øie med henne, +men kunde allikevel ikke kontrol- lere hvem hennes kavalerer var. Han så +henne hvirvle avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- gutt +og en kobberrød indianer. Så var det med noen + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og +ergret sig og ventet lengselsfullt på at det skulde være forbi. Endelig +kom demaskeringen, og souperen begynte. Det var anrettet på små bord i +en rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av den som +assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra denne ved forheng av +persiske tepper. Lorck skyllet masser av champagne i sig for å komme i +stemning, men forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. Marie +var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne +engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass +mot hennes og takket smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- stance. + +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i op,» sa Hansen og +hevet sitt glass for å drikke med henne. + +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min kavaler.» + +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne og førte henne +bort. + +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter henne. + +Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. + +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev borte i vrimmelen. + +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd på at Meier skulde +se hvor fetert hun var, og samtidig vite at det var ingen uten ham hun +brydde sig om. + +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham en tortur å se +Constance danse avsted munter og smi- lende i disse mannfolks armer; han +bestilte ikke annet enn å følge henne som hennes skygge. + +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. Constance hadde +hyppig truffet sammen med ham den + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett op til +sig at hun knapt kunde puste og hvisket forelskede ord i hennes øre, som +hun hverken enset eller hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og +plut- selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på skulderen. + +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke +mer.» + +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han. +«Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.» + +«Slipp mig, hører De, --- jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og +stridde imot. -«Se så å kome strak avsted, Johane, jeg er så red +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. -de skal luke, så De inte frimek får.» +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. -«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyr, +du skulde bare vite hvor nærgående han var.» -soveærlt?» +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen med ham. Hvorfor +holdt dere op å danse?» -«Det skal jeg seiv besørg; De må ike kome in +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. -mer i aften, jeg har hodepin og vil gå til ro, høre +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- ters fra?» -De, Johane —» +«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.» -«Godt, frue,» sa Johane og niket. +«Nei, men Harald da!» -Da Constace ater var i daglistuen, begynt hun å +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede herrer, klær det ille å +late indignert.» -rote i sit skrivebod. Brev og paire, rub og stub +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. -kaste hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. -Noen kviterng og en asurnepoli, som forestn +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort og skyndte sig avsted. -var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin -plass. +«Ta min arm,» bad han. -Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. -Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in -gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så -kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen -nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis -budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter -bladet i aften. +«Nei, jeg vil ikke.» -Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun -trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. -Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet -var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, jo, hun var -vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet -hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev -underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite -halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven -for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. -På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels -duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. -Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe -såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og -trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte -plasser, det til lampene borte i kroken sammen med -glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere -vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På -komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; -krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som -Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på -liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel -lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne -kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge -hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren -skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. +«Er du sint, Constance?» -Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være -så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» Hans tone var bønnlig. -og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en -stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i -denne orden og renslighet. +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme dirret i gråt. -Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs -over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik -styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til -sine brev. +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører du !» -Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole -fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til -ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde -gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og -tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake -ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun -satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var -det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne -gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes -stakkars liv var drevet over. - -Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt -syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt -henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot -hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. -Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun -den gang hadde hatt. Den gang, det var jo ennu i går, -i dag, og hun syntes det lå år imellem. - -Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove -værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på -været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av -sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv -månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at -lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. -Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet -den således at hvis det lå noen på den om morgenen -f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen -var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og - -ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som - -trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge - -satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til -å reise sig, men blev allikevel sittende. - -Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og -talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med -hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og -tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så -dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte -den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut -trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de -gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som -hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket -minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår -om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en -usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for -late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun -var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun -kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var -kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig -fortjent sin død, hun hadde jo levd som et dyr om -trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. -Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! - -Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor -flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste -skuff og dreide rundt. - -I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun -skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom -met, før hun var blitt ferdig, klokken var jo også halv -tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det -var besørget. - -Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært -lukket i butikken. +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. -Constance følte en uforklarlig lettelse. +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han gjorde høire om. -«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned -i morgen tidlig straks,» sa Johanne. +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte henne op på +galleriet, som var inndelt i små, terrasse- formige avlukker, som skulde +forestille hengende haver. I det fjerneste tok de plass på en løibenk. +De var temme- lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste +utsikt. -«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til -bake så lenge.» +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg +har hatt det så ondt i hele aften, for jeg kan ikke tåle å se dig fare +avsted med disse vemme- lige fyrene --- bare at de rører ved dig er en +besudling.» +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig ---» svarte hun og trykket +sakte hans hånd. +«Takk, du elskede,» hvisket han. -Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg -møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var -best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- gen fornøielse av +det --- det forstår du jo nok,» vedblev hun. -Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post -stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne -skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon -volutten op og så at det var fra Lorck. +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt ansikt mot hennes +skulder. -På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, -kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, -støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve -dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i -det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til -langt ut over natten. +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- vorlig og smøg sig +inn til ham. -«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu -igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge -har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig -og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel -sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. -Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at -jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke -trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er -det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg -er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde -bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, -det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De -da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min -kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode -et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett -og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min -hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, -at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og -hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine -studiers skyld akter å forbli en tid. , » , +Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- varter. Constance bad +om selters, som de kort efter fikk. +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av efter den annen +uten at de la merke til det. -Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt -leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- -tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive -bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, -så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. - -Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var -meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å -ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt -fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun -tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst -for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot -og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende -håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans -kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. Nu -følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en -travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste -parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, -defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun -skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun -nu kom til Paris, eller på det annet store magasin -hvad var det nu det het - — - -Ja visst, ja, det var dog bedre å gifte sig enn å dø en -selvmorders gyselige død. Hun hadde jo vært gift før, -så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, - -nu, da hun var kommet over alt dette med idealer -og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. Det -vilde gjøre en stor forskjell. — - -Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig -seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og -bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et -sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om -på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: -«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter efter mig.» -# Kapittel XXIII +«Hvor?» spurte han. +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig ned før Lorck hadde +fått øie på dem. -Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den -deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og -hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier danset sammen. +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. -Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et -par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, -så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele -sommeren hadde de vært på hjemreise. +På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde +lett efter henne alle vegne. -Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han -lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet -med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con -stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck -hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans -praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en stund. -I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig -ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck -og hadde så vanskelig for å tale med ham. - -Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige -meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte -med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte -om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri -noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet -ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til -å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun -skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, -han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen -gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham -til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und -seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det -gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til -bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +«Hvor henne?» spurte han. -be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +«Oppe på galleriet.» -Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet +francaisen, gikk og spurte efter dig, men jeg var naturligvis den, som +minst av alle kunde gi op- lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» -lommepenger, og anledningen var som oftest at det til +«Drakk selters.» -feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +«Hvem var din kavaler?» -Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +«Meier,» sa hun kort og trossig. -betales. +Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til side og trykket sig +tett inn i vognens hjørne. -Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så lot han hånden synke +og satte sig hårdt tilbake. -så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke +# Kapittel XXXII -den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine - - -drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han - -ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men - -hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet - -mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes -tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt -nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem -tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen -nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av -penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig -elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var -som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig -hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, -han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde -støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at -mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først -uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig -glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær -ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den -begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første -ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske -Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede -over forskjellen. - -Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være -så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold -ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og -foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten -syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms -munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige -tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om -dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det -var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med -noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte -trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning -som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som -klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet -og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så - - -gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. -Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt -av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de -hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun -levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær -lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i -en verden, hvor det var godt å være. - -Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. -Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær -lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde -vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred -fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke -lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li -vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han -levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som -et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en -ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be - -fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var - -et førsteklasses fartøi. - -I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier - -herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å - -gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den - -mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle - -drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, - -mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å - -kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv - -form. - -Constance merket forskjellen og fornam savnet av - -den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil - -lere og tausere omkring henne. Det var som om deres - -kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det - -hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å - -bli litt ensformig. - -De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, - -hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes - -av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av - - -grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det - -plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun - -hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho - -tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for - -unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle - -tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep - -henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck - -og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel - -set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig - -undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an - -sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et -uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun -sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så -kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt -som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod -ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne -fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for -ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de -res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet -på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så -uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet -henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri -hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter -gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne -op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske -som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. - -En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have -stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, -som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over -raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han -skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra -lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred -skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som -stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før -han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om -på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. - - - -«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og -reiste sig. - -Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- -Mikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne -sanser. - -«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam -let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min -ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe -annet sted.» - -«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig -hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene -har fortalt at du var kommet hjem.» - -«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan -jeg jo godt være reist ut igjen.» - -«Det var da et pussig treff. Når kom du?» - -«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde -følge.» - -«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con -stance —» - -«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun -vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig -vis.» - -«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. - -«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som -jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» - -«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om - -det.» - -«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time - -lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og - -næringssorger.» - -«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte - -Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» - -Meier trakk på skuldrene. - -«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» - -«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på - -konsertene.» - - - -«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, - -når en er så ulykkelig å være født i et filleland som - -Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut - -med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» - -«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så -ille fatt,» mente Lorck. - -«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i -skuddet hos oss? Det er jo ingen stilling å få, hvad -skal en ta sig til?» - -«Men du er jo komponist!» - -«Komponist» snerret han, «hvad hjelp er det i å ha -laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, -høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» - -«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» - -«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» avbrøt Meier -og lo ironisk, «ja, tenk for en lykke!» - -«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» - -«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere -°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst -nere.» - -«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» - -«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for -mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold -som våre.» - -«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» - -«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» av -brøt Meier. «Slikt slites av en —» - -De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på -klokken. - -«Har du spist frokost?» spurte han. - -«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en -ulv.» - -«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan -skje avtale med noen annen» la han til, da Meier syn -tes å betenke sig. - -«Ikke tanke på det, jeg er komplett fri mann.» - - - -«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun -plutselig får øie på dig,» sa Lorck. - -I det samme gikk døren op og Constance viste sig på -terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent -ningsfull. - -Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. -Constance stusset og så på Meier med spørrende for -undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. - -«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen -dene sammen som i overgiven glede «hvorledes i all -verden kommer De her?» - -«Ja du må nok spørre, Constance» sa Lorck. «Her -sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og -snakke der inne aldri sett maken til menneske!» - -«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» sa -nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg -hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der -forestod mig.» - -«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan -har De det?» - -«Takk, utmerket. Det behøver man ikke å spørre -Dem om, frue.» - -«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» - -«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. - -«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. - -«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con -stance. - -Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i -pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde -avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved -Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde -valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, -hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. - -Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være - -alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen - -delser. - - -Det plutselige møte med Constance hadde virket på -ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne -kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som -hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. -Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den -gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først -for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om -det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre -sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede -av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. -Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort -noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om -sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med -henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk -tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket -henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre -enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når -han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode -ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og -glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar -beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. -Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om -dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam -men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i -timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con -stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og -at hun så sa folk først da hadde gitt efter for Lorcks -frieri. - -Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt -vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans -hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt -henne fra ham, tatt henne, hjulpet av det lettferdige -tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, -iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet -og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til -stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat - - -ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til -overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham -om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så -nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. -Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, -han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han -seiv, ikke noen. - -Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk -han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale -skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk -avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, -hvad å vinne. - -Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det -gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite -inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse -da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så -godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin -enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for -resten hadde lovet å ta sig av. - -Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania -og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og -trett og misfornøid. - -Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn -tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen -henne plutselig dumpe ned like foran ham. - -Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær -lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen -manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, -han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke -mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de -hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck - -at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor -ledes hadde han ikke også kjempet. - -Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre - -løp han op trappen til sitt værelse. - -15 Amalie Skram. I. - - - -# Kapittel XXIV - - - -Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst -hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. -Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu -ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance -satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort -sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var -full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; -inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets -åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som -utallige små og store uregelmessige flenger. - -De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med -ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke -til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket -så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så -ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve -i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for -han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt -kunnet like ham.» - -«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han -blev gift med en rik dame.» - -«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham -en?» spurte Lorck smilende. - -Constance 10. - -«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge -lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å -være sammen med oss.» - -«Ja, riktig hyggelig» svarte Constance. - -«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, -du. Merket du ikke noe?» - -«Ikke spor» — var svaret. - -«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» - -«Aldri!» svarte Constance. - -«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» tenkte -Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. - - - -«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi -gående raptus han har hatt» sa han høit. - -«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med -et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. - -«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret -Lorck. «Det kan godt hende, det bare var en grille av -mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i -dig, skjønner du.» - -De tidde begge stille noen minutter. - -«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck -og søkte efter hennes hand. - -«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. - -«Snakk fortell nu,» bad han, og drog henne nær -mere til sig. - -«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. Undertiden fa -rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper -og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse -skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å -finne ord for.» - -Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med -den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom -til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget -og satt litt uten å tale. - -«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» hvisket Con -stance og trykket sine leber mot hans skjegg. - -«På hvad da, Conny?» - -«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har -gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd -sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og -især på det, du vet, det, som forestår.» - -«Min elskede, søte» sa Lorck og trykket henne fettere -til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig hvor dine ord er liv -salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å -ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. - -«Ikke dig mer enn andre jeg hadde ulyst eller av -smak sånn i det hele tatt.» - - -«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. Kan du -huske, hvordan jeg måtte streve. Og hvis brevet ikke -var uff, jeg tør ikke tenke på det.» - -«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen -jeg var blitt til. At du virkelig hadde mot på mig, det -var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. - -«Jeg elsket dig, Conny.» - -«Og i begynnelsen da vi var gift, kan du huske, -hvor dum jeg var rent ulykkelig av generthet.» - -«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det -må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra -mig, men som sagt, jeg elsket dig, jeg har aldri elsket -før jeg begynte å elske dig.» - -«Er det virkelig sant, Niels, si, er det sant?» - -«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, -vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi -har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» - -«Men du har dog vært forelsket i andre, ja, og stått -i forbindelse med andre?» - -«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort -livet levende for mig.» - -«Og slik er det også for dig, Conny,» vedblev han -litt efter, «ditt liv begynner først med mig, ikke -sant?» - -Hun svarte ikke. - -«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» - -«Det vet du jo, Niels» sa hun sakte - -«Men si det allikevel, det er så søtt å høre.» - -Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte -lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, -som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på -henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det -fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det -blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da -Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg -gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt - - -dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av -elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. -Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl -lende småtterier, som hadde vært mellem henne og -Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, -var det. - -«Jeg elsker dig» sa hun, «elsker, elsker dig,» og -hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. - -Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil -om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans -bløte, tette skjegg. - -«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, -«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig -stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen -nem ham. - -«Du har forkjølt dig av den isen» sa Constance -«kom la oss gå op.» - -Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances -arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod -han stille og gav sig av smerter. - -Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes -Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans -panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot -straks sende bud efter en læge. - -Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann -med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance -at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, -men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å -sende noe medisin og komme igjen neste morgen. - - -# Kapittel XXV - - - -Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med -utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men -tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet -Kristine. - - -Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an -nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det -vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å -tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når -de bare iakttok forsiktighet. - -Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at -han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con -stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke -lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. - -Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet -medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for -å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne -blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule -frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger -for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det -beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så -kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, -med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren -våknet. - -Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn -og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et -matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden -spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og -annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham -til han falt i søvn eller sa at han var trett. - -En gang hadde han takket Meier for hans store elsk -verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham -en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. - -En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt -Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens -hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig -og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde -gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid -dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin -vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til -bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. - - -Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene -hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. -Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, -rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det -var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge -den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. - -Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og -var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var -aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å -fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. - -Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det -en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. - -Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at -det kunde være noe om deres pengegreier det var -ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som -straks krevde svar, åpnet hun brevet. - -Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck -stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord -kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min -ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al -tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der -ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en -lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis -det temmelig store værelse. - -Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget -blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene -hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, -tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom - -og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som -hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere - -ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til - -sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo - -lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. - -Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne - -plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann - -springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved - - -inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av - -det store monument nede på torvet til venstre og avsatte -her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. - -Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, -hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det -høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter -med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, -og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig -have. - -Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens -harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og -stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter -et stikk i hjertet. - -I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har -nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt -mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til -De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan -trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at -den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun -fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som -sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at -De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av -skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for -resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu -kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun -takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det -bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for -henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste -måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg -var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun -ikke.» Så kom det et regnskap over de penger han i -Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og -til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring -om endelig å vende hjem engang. - -Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. -Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved - - -å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte -hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut -holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur -ligvis for å skåne henne, hvad skulde det vel nytte til. -Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, -hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det -minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. - -Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige -tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene -og skrek. Det sved og stakk og verket. - -Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. -Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet -hvem til søsken, unger som drev omkring langs ga -tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! Og hun, -som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. -Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget -hun sig med lidenskap. - -Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun -rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo -syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men -stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham -nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente -henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun - -tok sig til hjertet altså således! Lyden kom igjen. - -Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem - -heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver - -gelse og gikk inn til ham. - -Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. - -I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. - -«Conny» sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har - -ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men - -den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var - -ved sin fulle fornuft. - -«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å - -nærme sig. - -Han sank langsomt tilbake på puten. - - -«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» - -Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» -spurte hun. - -«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine -hender på min panne.» - -«De er så kolde, du vil fryse.» - -«Nei, det vil svale.» - -Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. - -«Dem begge» — sa han med matt stemme. - -Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og -kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. - -«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han -grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen -gen. «Du må ikke gå fra mig. Å jo, gå bare, gå -bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs -god jeg ser nok, at jeg er dig til plage naturligvis, -det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av -brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med -sine svake krefter hennes hender bort. - -Constance blev så forbauset over dette uventede om -slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som -hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer -og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. - -«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? -Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, jeg hørte det -godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» -Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. - -Constance reiste sig og tok medisinflasken. - -«Nei takk, la det bare være, la det bare være» -klaget han. - -«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» -Hun skjenket ham en skjefull. - -Han lå litt og surmulte, så tok han den. - -«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke -at jeg tar feil, hvorfor kysser du mig ikke» sa -han klynkende. «Kyss mig» kom det plutselig ømt. - - - -Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin -munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig -uvilkårlig vekk. - -«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille -ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke -ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom -mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav -brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det -var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. - -Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så -gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så -stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde -å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte -sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det -vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke -med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev -trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne -sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et -skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove -værelset. - -Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte -værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem -mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al -tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og -diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn -tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype -ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri -per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu -gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker -kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el - -sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. - -Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket - -henne! Mon han hadde mon han hadde? Hun - -vred sig under tankene. - -Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. - -Hansen hadde talt om noen avskjedsord. - - -«Du mildeste Gud og skapermann» sa hun med en - -lydelig hvisken — «det er brev, brev!» - -Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som - -i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og - -plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep - -henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en - -besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge - -av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at -intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et -uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham -ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar -omslaget itu. - -Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en -høist forvirret ortografi. - -«Kjære Niels» stod det «jeg ber dig meget om -undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp -våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om -at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet -jeg godt vet at det var det beste som kunde times min -arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt -hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit -ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min -glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at -det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke -lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd -å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, -da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess -verre for mig, det var min kval, men også min glede, og -jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, -da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var -din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige -aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, -og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i -dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i -dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da -gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av - - -blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne -der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, -hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led -gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op -og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk -mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med -skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg -var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog -han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var -bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut -holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste -farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har -familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig -aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer -jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått -så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli -lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like -så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. -Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har -smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter -sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri -det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for -vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes -dig av gamle tro - -Kristine.» - - -Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned -på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! -Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar -mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, -deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i -dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe -mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over -lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme -hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet -med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet - - -og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot - -den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og - -så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige - -lyster. - -Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes - -smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann - -rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham. - -De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num - -merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var - -et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig - -hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad - -det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei -delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner -hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks -omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede -Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. -Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du -ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha -kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige -væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har -hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke -styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom -met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, -det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, -Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du -er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle -tårer hører du, pus!» - -Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, -når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av -kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con -stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det -gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. - -Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in -gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som -begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake -til mig, hvis du er frisk og søt som før, jeg vil intet - - -Constance Bing 239 - -heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, -var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når -du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. -Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe -ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel -lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, -som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser -bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig -tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg -ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som -i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du -har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade -værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se -for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en -rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med -en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og -tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig -fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom -det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. -Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert -av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som -skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det -inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og -det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han -overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve -månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som -visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe -talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an -befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det - -lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte - -at han var villig til å gi henne penger til utstyr. - -Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun - -det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om - -hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet - -om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin - -skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an - - -siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe -vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; -hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under -lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i -en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. -Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt -vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik -kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de -slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove -værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do -ren en pipende lyd som vekket Lorck. - -«Er du alt oppe, Conny?» sa han søvndrukkent. - -«Nei, jeg legger mig igjen» svarte hun hurtig, «jeg -kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» - -Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. - -«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende - -la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum -ret inn på nytt. - -Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde -fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han -sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det -var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og -sank, og med mellemrum vokste op til en brennende -smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av -de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem -kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn -som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var -gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til -henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det -egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt -sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: -hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? -Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men -lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet -hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli -gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok - - -glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være -en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun -forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært -så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de -samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres -Niels, «din Niels» hvad betydde det så at han nu -kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps -båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde -brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor -hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! -Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til -henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om -det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, -gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot -bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de -var gift, hadde forpliktelser mot en kvinne, en -kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. -Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu -lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære -sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig -person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. -Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til -skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å -gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, -være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet -var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an -nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, -det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de -ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem -her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. - - -# Kapittel XXVI - - -Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con -stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten -op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et - -16 Amalie Skram. I. - - -ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller - -gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt -henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha - -skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst -var det om nettene, når hun lå time efter time uten å -kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende -tanker. - -I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang -gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring -spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa -hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef -ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran -dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, -kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var -som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det -begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer -var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot -hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen -når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev -mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og -ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans -ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men -det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et -kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop -da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, -som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og -på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk -syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv -hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det -kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden -var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke -hen i en motløs sørgmodighet. - -En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev -liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten -hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef -tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte - -henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for -søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham -at hun om natten hadde abortert. - -Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet -over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå -således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse -hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år -sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og -lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden -et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun -sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for -Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør -kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt -kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme -henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og -uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, -det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop -elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit -terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, -vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri -mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til -å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod -ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var -menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle -av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i -sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne -var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu -visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig -som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre -på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, -for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var -noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som -helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen -skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle -mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige -derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde - - -Constance Bing -gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? -Ja, hvorfor ikke! - -Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig -omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns -selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist -forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun -gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, -som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod -bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det -ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin -skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som -ikke lot sig skjule. - -Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin -mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun -plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi -for å slippe bort en stund. - -En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket -inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun -op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra -veggen. - -«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han -i en bekymret, halvt uvillig tone. - -Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. - -«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg -var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. - -Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham -som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. - -«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet -hans forskrekkelse og smerte. - -«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» sa hun -likegyldig. - -Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir -ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun -var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all -verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk -tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring - - -ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig -så hjertebedrøvet at han orket det ikke. - -Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la -han sig tilbake i putene og gråt. - - -# Kapittel XXVII - - -Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin -vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu -tydet på at han var rekonvalesent. - -«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» -spurte Constance. - -«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, De trenger jo -ikke lenger til mig.» - -«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere -med om eftermiddagen f. eks.?» - -«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et -tungsindig smil. - -«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. - -«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. - -«Ja, så lenge vi er her.» - -Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan -like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. - -«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes -tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men -blir ved å overtale allikevel. - -«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. - -«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. - -«De var ikke sånn før.» - -«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en - -fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby - -lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» - -«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, - -det er en farlig vane å drive spott med all ting.» - -«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De - -kunde se tvers igjennem alt det.» - - -«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, -når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. - -«Hm! Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, -når De ønsker jeg skal bli det kan De stole på er al -vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt -men lydløst. - -Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten -mørk. - -«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har -jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» - -Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. - -«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. - -«For mitt vedkommende har det vært noe annet og -mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak -dirren i hans stemme. - -«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me -ner jeg. Tror De ikke?» - -«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten -barsk. «Hvad mener De med det?» - -«Vennskap er jo vennskap jeg synes ikke det ord -trenger til noen nærmere definisjon.» - -Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete -vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype -furer i den fine, tørre sand. - -«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar -tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er -det anderledes. Det blir ikke like for like.» - -«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og -søkte å slå an en spøkende tone. - -«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo -den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus -og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. -De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut -selig hodet om imot henne. - -Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. «Det -er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se - - -kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot -Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham -til regnskap. - -Meier så hurtig, undersøkende på henne. - -«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i -en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og -jammer, og det er det almindeligste.» - -Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev -så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop -pende skritt. - -«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. -Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn -hun seiv ønsket. - -Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro -ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet -hadde fått en mørkere farve. - -«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred - -og kjenn som blomstene dufter.» - -«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån -det op. - -«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con -stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for -snakk?» - -«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for -bestandig lukket ute fra,» svarte han. - -«Men De med Deres begavelse, Meier —» - -«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt -pund som komponist, dyktighet som eksekutør De -hører jeg kan leksen.» - -«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an -ser Dem seiv for noe?» - -«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot -bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den -beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i - -sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente - -til jeg ber om deres attest.» - - -«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i -riktig elskverdig humør,» sa Constance. - -«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot -Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis -vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare -ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som -av håpløshet i stemmen. - -Constance blev underlig beklemt. - -«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At -De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den -høieste glede.» - -«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over -rasket. - -«Jo, jeg gjør. I Rom kan De huske frøken Schwartz? -hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom -stene i den skandinaviske forening.» - -«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» - -«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men -det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk -— alt som jeg har gjennemlevd men De hører visst -ikke på.» - -«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, -fortell mig mer.» - -«Det var visst ikke mer ja, for slutningen forstod -jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» - -«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg -aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans -stemme, som gikk Constance like til sjelen. - -«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke -alene om, Meier —• det høieste når ingen.» - -«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å -se på at en annen går bort og får det.» - -«Men De er ennu så ung, Meier De kan jo ikke vite, -hvad livet har gjemt til Dem —» - -Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han -armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» - - - -Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund -så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i -neste nu rettet hun sig op. - -«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun -med bevende stemme. - -«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. - -De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så -begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De -hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett -ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt -for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved -det uventede møte. - -«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du -sov.» - -«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» - -«Nei, hvad er den da?» - -«Halv ni.» - -«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen -nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. - -«Som du vil,» var svaret. - -«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og -stille.» - -«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten -ker, vi går inn og drikker te.» - -De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste -aviser, Meier?» spurte Lorck. - -«Nei,» svarte han. - -«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for -sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr -menn, så det fyker efter.» - -«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er - -en forstokket by.» - -Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn - -Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule - -det. - -«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som - - -nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå - -imellem dem. - -«Ja så —» sa Lorck tørt. - -«I klammeri det synes jeg dog ikke, frue.» - -«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje - -denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe - -å leve for?» - -Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam -tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. - -«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er -alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» - -Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun -tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. - -«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun -i en tone som om det ikke interesserte henne. - -«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. - -«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. -«Han skjeller og smeller over venstre. Og du, Con -stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. -— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» - -Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. -Hennes knær skalv. - -«Nei,» fikk hun med møie frem. - -«Det er da besynderlig,» sa Lorck. - -De var kommet op på den oplyste veranda foran have -stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet -henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til -å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for -andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke -annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar -mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne -til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! - -«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og -spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. - -«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en -stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten -hikket.» - - - -En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier -var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at -han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. - -«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» -sa han. - -«Skulde jeg reist i morgen?» - -«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå -følge med oss, det er da det rimeligste.» - -Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer -ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil -lelse forstått grunnen. - -«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, -hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» - -«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på -at du skal bestemme dagen, Constance.» - -«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, «hvis -du bare føler dig sterk nok.» - -«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» - -«Mig passer alle dager.» - -«Ja, altså på fredag, da!» - -Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen -tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af -tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con -stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al -tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte -og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. - -Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier - -vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som - -straks reiste sig og fulgte ham. - -Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog - -mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con - -stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove - -værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å - -se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen - -bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi - -ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men - -nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå -som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. - -«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» - -Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. - -Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne -ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor -han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om -hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. - -«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han -sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. - -Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et -slags skamfullhet, men det gikk straks over. - -Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: - -«Ja, det kom mens du lå i feber.» - -Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest -brevet? Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» - -«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» - -«Naturligvis naturligvis,» sa han blidt. - -«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. - -«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. -Legg ditt hode tilbake igjen.» - -«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» - -Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig -nær av dette, min lille Conny?» - -Hun svarte ikke. - -«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset -hennes hand. - -Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og -sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil -helst slippe.» - -«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre -din kjærlighet. Det er ingen grunn til det. Dette ligger -bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» - -Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden -under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. -Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var - - -blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen -satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot -vilje og noe av en forherdet bestemthet. - -«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn -ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke -sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik -tige forestillinger på dette punkt.» - -Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun -skulde si noe. - -«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene -ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» - -Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg -hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» - -«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med -et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for -ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har -i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, -ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du -vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns -evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han -stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, -langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke - -at det er så, Constance?» - -Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. - -«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det - -vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun - -brast plutselig i gråt. - -Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. - -Så satt hun übevegelig som før. - -«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt - -utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan - -det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde - -være litt forsiktig med.» - -Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes - -munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. - -«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske - -dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som -det er mulig?» spurte han inntrengende. - -«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. - -«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem -men var helt forandret. «Da kan jeg forsikre dig om -at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan -ønske dig den.» - -Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op -og ned på gulvet. - -Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og -tok hennes hender mellem sine. - -«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min -nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en -lettelse, for dette må det jo være hjelp for. Å, Con -stance du vet ikke, hvor jeg har lidt. Jeg har vært -ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset -hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun -åpnet ikke sin munn. - -«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I -det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, -var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, -du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er -din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg -var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har -sagt, mitt egentlige liv. Du må ikke føle uvilje mot -mig for en innbilnings skyld.» - -«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. - -«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» - -«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din -kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom -ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» - -«Men den skal komme tilbake jeg skal ikke gi tapt -før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større -og sannere enn før.» - -Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes - - -munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare -nådde hennes kinn. - -«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at -jeg kysser dig?» - -Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen -gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde -op denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte -hun. - -«Jo da» sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så -meget du vil.» - -Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor -hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. - -Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen -med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks -rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde -komme i orden, når det bare intet var i veien med ham -og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den -simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før -hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen -med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, -at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med -Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, -hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor -Meier var et fengslende menneske - den klang hans -stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste -op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå -rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham -. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet -det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. - - -# Kapittel XXVIII - - -Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde -siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. -Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når -Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape - - -sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen -timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre -ulykke i et ekteskap. - -Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne -tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han -hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. -Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken -iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine -fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som -en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet -noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så -var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. - -De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde -vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i -ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var -barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast -fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten -sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De -bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. - -Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte -nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; -Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde -fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige -dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å -fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn -i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så -brøt de op og sa god natt. - -Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se -paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame -kahytten. - -Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et -spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet -og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun -vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så -ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, -kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin - - -lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var -strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og -forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være -kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt -i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært -lykkelig, meget lykkelig ja, det var den gang hun -elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til -bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok -kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, men nu, - -ja nu var hun like nær. Skjønt nei, det var allike -vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall -fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, og så -hadde hun jo Meier . . . - -Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av -henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. - -«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han -med en stemme som forrådte hans glede. - -Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes -ører. - -«Det var umulig å sove et barn som skrek, og slik -kvelende varme -—» - -De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte -å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at -folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig -over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier -av samme slags. - -Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek -ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter -litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman -nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer -ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. -Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når -roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs -skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. - -«La oss sette oss litt,» sa Meier. - -«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men - -17 Amalie Skram. I. - -såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot -røkesalongens yttervegg. - -«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det -lød som slutningsbemerkningen til en foregående be -traktning. - -Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: -«Det satt også jeg og tenkte på.» - -«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» -vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» - -«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. - -«Det blir allikevel på en annen måte. Treffe Dem i -ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, -det blir avskyelig.» - -«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. - -«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han -våndet sig. - -Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham -godt,» sa hun forfjamset. - -«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med -Dem.» - -Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. -Hun visste ikke om det var angst eller glede. - -«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen -av hans ord. - -«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø -ker aldri med den slags ting.» - -Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk -hun fatt i en tanke. - -«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte -hun. - -«Ja,» svarte han kort. - -«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i -gang,» vedblev hun. - -«Ja» -— sa han som før. - -Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta -serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk - - -nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor -hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende -på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre -alvor av det. - -«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. - -«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig -bevegelse. - -Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og -snakker om dette?» spurte han plutselig. - -«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. - -«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa -han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag - -og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og -nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet -fra ham. - -«Ikke reis!» sa hun med et rykk. - -«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig -nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans -tone som gjorde henne redd. - -«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa -hun med tørr og nervøs stemme. - -Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og -vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av -sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det -billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. - -«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få -nok tilbake.» - -Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; -den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn -tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes -livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig -seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde -ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit -var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på -stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun -lengtet tilbake til sin manns armer, nei! ikke til hans - -armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, -skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len -ges efter en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt -for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv en -boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt -hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen -mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og -si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var -en utro hustru; så vidt var det altså kommet. «En -utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut -i gråt. - -«Frue, Constance,» hvisket han og tok med sin -hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har -jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, -jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han -trykket til sine leber mange ganger. - -Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes -tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. - -«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det -kom sånn over mig, nu er det forbi Men, men, - -det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et -krampaktig sukk. - -Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. -Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær -med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst -het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver -andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne -likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem -ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så -ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden -mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne -og ventet litt før han sa: «Nei, det er ikke så lett, -uten for den som elsker lykkelig.» - -Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for -sammen ved lyden av hans skritt. - -«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste - - -sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde -ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes -hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom -op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger -spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an -sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven -dig og utvendig. - -«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende -stemme og slapp henne. - -Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. - -Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek -ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem -ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han -hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde -neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En -livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; -livet var med ett blitt yndefullt og smilende. - -Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, -gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» - -Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. -Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig -hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte -dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en -siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte -hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck -tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll -boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge -efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver - -gang var det som om hun skalv innvendig. - - -# Kapittel XXIX - - -De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de -hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei -lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for -rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, - - -flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk - -ken og spisekammer i orden. - -Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an - -skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og - -nipssakene stillet op. - -Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con -stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt -skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag -ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var -større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde -bladvekster og blomstrende potteplanter. - -Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut -merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene -stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å -sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. -Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid -og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk -ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor -for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, - -ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan -det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? -Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, -og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. - -Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke -noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes -liv og forsone henne med alt annet. - -Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på -hennes hender, den stemme han hadde hatt de ord -han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet -varmt over henne. - -Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og -bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken -kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, -få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. - -«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter -noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier - - -viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og -satt sig flere ganger. - -Hun rakte sin hand ut imot ham. - -«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor -dan har De det?» - -Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i -veien for hans ord, mens han trykket hennes varme -hand med sine kolde fingrer. - -«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå -op og se, hvordan De bodde.» - -«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» - -«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i -orden?» - -Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på -hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin -rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. - -«Fullstendig» svarte hun «dette er mitt værelse, -vil De se de andre?» - -Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, -da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De -se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» -Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak -ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. - -«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var -ferdig med besiktigelsen. - -«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» - -«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om -det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets -at det ser så bedårende ut.» - -Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. - -«La oss prøve hvordan det er å sitte i» sa hun og -skjøv en stol bort til ham. - -«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» -begynte Meier, idet han såtte sig. - -«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes -det er måneder.» - - -«Evigheter!» han slo ut med hånden, «i går og i dag - -har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, -Constance.» - -Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er -så lenge siden,» sa hun. - -«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte -han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at -jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt -å ha noe å lenges efter.» - -«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun -smilte. - -«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som -De var på dekket om natten — uavlatelig» gjentok -han med betoning. - -«Men det må De glemme, Meier.» Det var noe bønn -lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov -mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet -oinene og festet dem på ham. - -Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i -hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes -stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt -ansikt. - -«Ikke sant, De lover mig det» la hun til. - -«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be -stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var -klagende. - -Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og -ristet bekymret på hodet. - -«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid -jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. - -Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde -reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt -gjøre Dem» det kom en vemodig klang i stemmen. -«Tror De vel det?» - -Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip -lingen på hennes overkjole. - - - -«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. - -Hun så op på ham og smilte sørgmodig. - -«Nei» sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men -Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig -og for hurtig bortover gulvet. - -«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme -hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — -De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» - -Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, -mens hun betraktet ham med forskremte øine. - -«De må ikke være redd, Constance» han talte ro -ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en -røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire -hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De -ikke fritt gav mig lov.» - -Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se -at det kjempet i henne. - -«De skal lære å være trygg ved mig, Constance in -gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han -rakte hendene ut imot henne. - -Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender -og knuget dem et øieblikk. - -«De skal være god, Meier, bare god» sa hun med lav -stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun -hendene og begynte atter å gå op og ned. - -«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald -når vi er alene,» bad han «å gjør det, Constance.» - -Hun nikket og blev ved å gå. - -«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. - -«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra - -entreen. - -«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over - -skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig - -elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres - -hemmelige forståelse. - -«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» - - -Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. - -De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den -fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig -nende. - -«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa - -Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho - -tellet og pakker sakene sammen?» - -«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. - -«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å - -lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det - -står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen -dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. - -«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. -Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige -hjem?» - -«Jo» sa hun åndsfraværende. - -Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes -hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens -han nynnet: «Ride, ride ranke.» - -«Nei, nei hold op — jeg må ut og tale med piken.» -Hun kom sig hurtig løs. - -Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i -Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe -kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til -ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den -sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles -skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin -dumme tilfeldighet hadde anrettet. - -Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag -av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil -hadde han vært glad som for det bifall, man høster for -sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver -en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, -hvorledes han lengtet. - -— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han -hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på - - -hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel -gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun -rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. -Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og -trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde -han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min -kjærlighet var. - -Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde -gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an -komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode -symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt -jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så -bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se -så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å -være målet nær. - -Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden -hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en -statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det -var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik -forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, -straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot -henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan -skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme -ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. -Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans -mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær -lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i -fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme -tilbake til hans favn. - -Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og - -kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til - -Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt - -dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var - -blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam - -men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, - -gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en - -stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. -Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han -var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. - -Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi -nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det -var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned -trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og -mørk. - -Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han - -så gammel og slapp ut. - -Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en - -blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen -nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og - -det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet -hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar -vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med -et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De -lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og -stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at -laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. -Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. - -«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. - -«Ja» svarte han kort og reiste sig. - -Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde -håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot -tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte -sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord -til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når -Constance spurte om et eller annet eller kom med en be -merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre -vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med -et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. - -Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på -midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han -finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være -hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, - - -utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare -at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han -hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste -på jorden. - -Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede -og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise -henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. -Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. - -Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En -lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men -han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig -av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild -ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret -op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene -om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han -ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk -henne inn til sig. - -«Constance» hvisket han «hvor lenge skal dette -vare?» - -«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og -forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. - -«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve -sammen som to mennesker som elsker hverandre?» - -Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at -hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det -helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes -hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde - -Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan - -skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef - -tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det - -var. - -Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance - -på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt - -første ekteskaps tidligste dager. - - - -# Kapittel XXX - - - -Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og - -kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog - -kjente man alt et pust av vår i luften. - -For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser - -hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk - -somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri -vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til - -slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. - -Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også -gitt noen fester. - -I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få -Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, -gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av -de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for -gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd -med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive -henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. -Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av -visende på én gang. - -Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte -henne å være i samme værelse som han, når hver beve -gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med -uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme -måltider som hun hatet dem! Skulde hun by ham -mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut -viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan -det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når -han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun -hørte ham komme hjem. - -Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når -han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke -henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det -motstrebende at han gav svar. - -Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, - - -og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der -gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning -eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff -skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger -finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. -Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang -hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille -foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. - -«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. - -«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til -en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand -ler du slik?» - -«Du tar aldeles feil, du går om i en innbilning» — -hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be -skylder mig for.» - -«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge -kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» -spurte han. - -«Nei, det er ikke fra mig» sa hun kort «det er -dig som er så tyrannisk.» - -Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. - -«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander -ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en -måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så -utfordrende på ham. - -«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår - -du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører - -sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» sa han - -bedrøvet. - -«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville - -skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig - -fra ham. - -Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; - -han gikk stille ut av stuen. - -Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de - -blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som - - -gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib - -ler på en stentavle med en jernspiker. — - -Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. - -Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret - -telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise - -formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids - -skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre - -mål. Han syntes det var best således, for så fikk han - -ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for - -hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig - -het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde - -trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe - -det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo - -ikke å ville tvinge sig frem. - -Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at - -Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en - -utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og -tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det - -som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket -sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde -merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å -kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var -også ganske momentant. - -Verre var det med Meier, som var blitt deres intime -husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. -Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, -traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han -kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han -var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje -mann. - -Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget -sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; -at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet -kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn -i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance -visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde - - -meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig -kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. - -Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og -visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. -Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers -øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når -hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han -vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall -fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin -dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn -skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og -Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. - -Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con -stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. -Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær -lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette -alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at -de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for -akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt -ham om å være enig med henne i at det var best således. -Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å -besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans -lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette -etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav -hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro -lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig -blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en -art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare -å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle -ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og -alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en -kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann -som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således -at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære -mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i -det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss - -18 Amalie Skram. I. - -heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt -nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar -beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde -det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse -over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var -en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også -gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde -bare å se bedende på ham og minne ham om deres av -tale for å få ham til å høre op. - -Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; -han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men -ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad -var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro -skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck -og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og -rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en -sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det -var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så -hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at -den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde -han ikke ta imot. - -Men den dag hadde det vært noe over henne som -gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti -men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, -ikke var fjern. - -Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre -bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest -komiteen, som så å si tvang ham til det. - -Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne -valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun -kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige -Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var -en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak -ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine -av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke -la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og - - -kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende -rund og brystet smukt hvelvet. - -Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var -ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; -han hadde mange syke i denne tid. - -«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene -til bøttet» sa Constance, idet hun såtte nål og finger -bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde -sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, -Emma?» - -«Jo, det kan fruen så godt» svarte Emma med et -beskjedent smil. - -Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn -gjennem den halvåpne dør. - -«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De -få se!» - -Straks efter stod han ved siden av henne. - -«Her er skjørtet» sa hun, «rød silke med gullborder, -strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige -farve og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. -Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. -Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, -de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» -hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få -låne livet et øieblikk, men Gud, Emma, De setter jo -knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et -ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved -knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke -begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste -det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, -som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et -øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste -ikke hvad. - -Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven -med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. -Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. - - -«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de -satt i dagligstuen. - -«Hvor faller De på det?» - -«Hun var så underlig så De ikke hvor rød hun -blev?» - -«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min -mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be -tenkning. - -«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke -lig en søt liten pike» henkastet Constance. «Hvad skal -De ha på i morgen?» - -«Domino.» - -«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» - -«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei -det Lorck som kommer?» Meier lyttet. - -«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, -idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte -efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av -lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og -glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be -vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende -holdning virket på barn med et magnetisk behag. - -«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun -stod i begrep med å dekke kurven til. - -«Nu?» Hun vendte sig raskt om. - -«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» - -Hun smilte og syntes å betenke sig. - -«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så -forferdelig gjerne.» - -«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg -kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over -mig.» - -Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i -hennes værelse. - -Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med -masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke - - -fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale -parisersko, som viste anklenes smukke form, til den -mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort -skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt -om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst -over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd -ender stod prektig sammen med dets mørke farve. - -Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i -forbauselse. - -Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante -situasjon. - -«Melkebøttet er det søteste av alt» sa hun og vendte -ryggen til, foråt han skulde se på den. - -«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han -langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde -komme til å se slik ut.» - -«Hvordan?» spurte hun. - -«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde -prinsesser i å snakk, det er vrøvl! De er meget deili -gere enn som så.» - -«De snakker» - sa Constance og lo med rødmende -kinner, «men se nu!» - -Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran - -speilet. - -«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett - -bort til henne, grep med begge hender om gummihem - -pene som satt rundt ørene og tok masken bort. - -«Au!» skrek Constance «er De gal, Meier?» - -«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir - -kelig så vondt?» han så fortvilet ut. - -«De skulde bare kjenne det, De» klynket hun. - -Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det - -sakte. - -Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom - -derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og - -la den over sine øine; så bet han med lebene i den. - - -Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun - -hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. - -Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av - -den usigeligste, smertefulleste ømhet. - -Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde - -hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui - -motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig -inn til ham. - -Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge -armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned -i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og -lettelse. - -Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde -gjøre sig løs. - -«Et øieblikk, bare et øieblikk» hvisket han og holdt -henne fast. «Se så» sa han derpå og lot sine armer -langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. - -«Deiligste, søteste» hvisket han. - -«Nei, nei, De må ikke» ropte Constance angst og -løp ut av stuen. - -Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. - -Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente -duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen -nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, -som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. - -En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det -var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys -igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det -var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket -det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det -samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. - -«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så -bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. - -«Ikke egentlig bedrøvet» sa hun grundende. «Jeg -kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i -en tone som om hun forsvarte sig. - - -Constance Bing 279 - - -Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig -se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle -tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot -henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke -og vendte ansiktet bort. - -«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe -skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det -kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over -mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» gjen -tok han. - -Hun nikket. - -«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke -sant, Constance?» sa han sakte. - -Hun nikket igjen med et svakt smil. - -Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk -sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. -Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. - -«Nu må du gå, Harald» sa hun om litt, «ja, for jeg -synes ikke du skal bli her i aften.» - -«Som du vil» svarte han, men rørte sig ikke. - -«Nu må du gå» gjentok hun. - -Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig -endelig. - -«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa -han. - -«Den første og den siste» svarte hun med et smil. - -«Du skulde danse hver eneste dans med mig, kan -du ikke si nei til de andre?» - -Hun ristet på hodet. - -«Det går ikke an» svarte hun. - -«Men hadde du lyst, Constance?» - -«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» - -Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. - - - -# Kapittel XXXI - - - -«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier -i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con -stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet -ved karnevalet. - -Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. - -«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» - -«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» - -«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går -an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» - -«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. - -«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den -karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min -skyld, men for din egen.» - -Hun trakk på skuldrene. - -«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det -var god —» blev han litt efter ved. - -«Hvorfor nettop i aften?» - -«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare -dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er -mig behagelig.» - -«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» - -«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han -gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån -den under kinnet og stirret i avisen. - -«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» -spurte hun. - -«En som vil oss begge vel. Jeg kan forresten gjerne -si det, det var Hansen.» - -«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak -tighet.» - -«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det -samme i hans sted,» sa Lorck tørt. - -«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» - -Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er - - -slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape -lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han -trodde var til skade for dig.» - -«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. - -Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» - -«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder -mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk -akter å berøve mig det.» - -Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også -er mig,» sa han litt barsk. - -«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» - -«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare -at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf -fet.» - -«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» - -«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer -faren at jeg behøver å belære dig om det.» - -Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av -henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig -tone. - -«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn - -å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å - -ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du -ikke det?» - -«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. - -«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, - -dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an - -derledes.» - -«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for det bør - -man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. - -«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker - -du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker - -imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» - -Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire - -hands negler, som hun holdt like op til sine øine. - -«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck - - -sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å - -dele med mig, vi går hver vår vei.» - -«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med - -gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro - -lig, uten å flytte øinene fra sine negler. - -Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. - -«Du må ikke være så hard, Constance, jeg går og - -lenges efter dig,» bad han inntrengende. - -«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad - -der er så, det er.» - -Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig -hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og -kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred -over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast -het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær -lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn -skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån -mot ham, han, som gikk og elsket henne. - -«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. -«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du -tar livet av dig.» - -Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og -så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in -gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav -et skrik. - -Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev -hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is -koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be -synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste -denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte -langsomt og rolig. - -Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et -hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen -svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. - -«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til -ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk -et skritt imot henne. - - - -Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef -ter sig. - -Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, -motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke -å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til -øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne -valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for -trett av alt slikt. Og dessuten hun vilde sannsynligvis -ikke legge merke til det engang. - -Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den -gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense -los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som -var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt -alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært -skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær -lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en -lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til -del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, -denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til -å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans -lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for - -smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han -hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han - -på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer - -tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha - -bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, - -vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde - -tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med - -Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men - -nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; - -han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis - -han nu hadde ektet Kristine hun hadde hatt betingel - -sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme - -art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be - -tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde - -skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san - -284 Constance Bing - -selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne - -til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, - -nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy - -ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende - -var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært - -elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde - -by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde - -glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket - -ham Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt - -den han stønnet høit —• umulig! det kunde ikke - -være - -Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket - -av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi - -nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket - -henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på - -sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang -var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten -og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og -drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have -tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme -ande på sitt kinn. - -Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov -hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å -vekke henne. - -Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, -og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still -tiende det forlik hun således bød ham. - -I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con -stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite -at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig -og lot som ingenting. - -Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å -holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol -lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle -avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker -gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen - - -Constance Bing 285 - -sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. -Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det -skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og -souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en -rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av -den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra -denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet -masser av champagne i sig for å komme i stemning, men -forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. -Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av -glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans -efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket -smilende, men hemmelig var han rasende, for denne -dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con -stance. - -«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i -op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med -henne. - -«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min -kavaler.» - -Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne -og førte henne bort. - -«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter -henne. - -Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. - -Han takket og slo ut med hånden. Constance blev - -borte i vrimmelen. - -Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd - -på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig - -vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. - -Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham - -en tortur å se Constance danse avsted munter og smi - -lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet - -enn å følge henne som hennes skygge. - -Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. - -Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den - -siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne -så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket -forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller -hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut -selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på -skulderen. - -«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! -Hold op, jeg vil ikke mer.» - -Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» -hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, -det er umulig.» - -«Slipp mig, hører De, jeg vil ikke danse med Dem!» -sa hun harm og stridde imot. - -Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. - -I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. - -«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den -uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående -han var.» - -«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen -med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» - -Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og -mine. - -«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel -ters fra?» - -«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig -det.» - -«Nei, men Harald da!» - -«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede -herrer, klær det ille å late indignert.» - -Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. - -Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. - -«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort -og skyndte sig avsted. - -«Ta min arm,» bad han. - -«Nei, jeg vil ikke.» - -«Er du sint, Constance?» - - - -«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. - -«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» -Hans tone var bønnlig. - -«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme -dirret i gråt. - -«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører -du!» - -«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. - -«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han -gjorde høire om. - -Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte -henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse -formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. -I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme -lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da -mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder -som gav den beste utsikt. - -«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» -begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for -jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme -lige fyrene bare at de rører ved dig er en besudling.» - -«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte -hun og trykket sakte hans hand. - -«Takk, du elskede,» hvisket han. - -«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in -gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev -hun. - -«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt -ansikt mot hennes skulder. - -«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al -vorlig og smøg sig inn til ham. - -Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op -varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. - -De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av - -efter den annen uten at de la merke til det. - -«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- - - -stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter -efter mig.» - -«Hvor?» spurte han. - -Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig -ned før Lorck hadde fått øie på dem. - -Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier -danset sammen. - -Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. - -«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. - -På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var -blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. - -Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en -stund. - -«Hvor henne?» spurte han. - -«Oppe på galleriet.» - -«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som -du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men -jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op -lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» - -«Drakk selters.» - -«Hvem var din kavaler?» - -«Meier,» sa hun kort og trossig. - -Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til -side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. - -Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så -lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. - - -# Kapittel XXXII - - -Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con -stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen -efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun -vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa -sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var -Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville -slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. - - - -Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. -En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En -ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, -eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta -lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet -ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. - -Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. -Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig -vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; -hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- stance og Meier var +ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet +der op, hadde hun vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare +situa- sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck +trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i +dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. En uheldig stjerne +syntes å hvile over hans besøk. En- ten var det noen, når han kom, eller +Constance var ute, eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et +ta- lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved +tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. + +--- Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han +viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet +et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot ikke torde våge det. -Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en -avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og -besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke -mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en -uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? -Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så -intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at -Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk -som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det -hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta -dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven -tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og -hadde søvnløse netter. - -Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig -med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue -foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens -armhuler. +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nu +siden hun hadde hvilt i hans armer og besvart hans kyss, var det ikke +lenger noen skranke mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre +uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig. +Og så led han under det at Constance kunde ta saken så rolig, kunde være +snakk- som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det hele bare +flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- dig nervøs ophisselse, +för i været ved den minste uven- tede lyd, kunde plutselig skifte farve, +tape appetitten og hadde søvnløse netter. --- + +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig med sine +eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue foran vinduet med +tommelfingrene stukket inn i vestens armhuler. Det banket på døren. -«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. -En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, -besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske -len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som -når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så -sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren -med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, besatt med blå +fløielspynt, kom fryktsomt over terske- len. Hun bøide overkroppen en +smule fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle, +og så sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren med en +trygg og glad mine som efter en overstått fare. -19 Amalie Skram. I. +19 --- Amalie Skram. I. +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- deles uten å vende +sig. -«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem -deles uten å vende sig. - -Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren -tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert -trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, -stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn -snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun -nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på +tåspissene med et ansikt, hvori hvert trekk sitret av tilbaketrengt +lystighet, bort til Meier, stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med +en lyn- snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- nen, idet +hun brøt ut i en overgiven latter. -«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var -vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over -rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var vaskerkonen, som jeg +venter på.» Det var et halvt over- rasket, halvt misfornøiet tonefall i +stemmen. -Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun -og så fryktsomt forskende på ham. +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt +forskende på ham. -«Opriktig talt, jeg skal ut.» +«Opriktig talt, --- jeg skal ut.» -«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, -vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig +sitt ansikt til hans kinn. «Jeg trodde du satt ute i disse dager?» -«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos -fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til -dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn -smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. -Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve -og så bedende på ham. +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men +så tok jeg mig fri for å komme ned til dig. Jeg lengtes så rasende efter +dig,» vedblev hun inn- smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var +her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så +bedende på ham. -«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» han -trakk op sitt ur. +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» --- han trakk op sitt ur. -«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt -av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun -omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt av dig. Et kyss +vil du da vel i det minste gi mig?» Hun omfavnet ham heftig og kysset +ham utallige ganger. -«Så, så, så —» mumlet han. +«Så, så, så ---» mumlet han. -Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så -slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær -tegn. +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så slo han armene om +henne og gjengjeldte hennes kjær- tegn. «Tok du nøkkelen av entrédøren?» Hun holdt den smilende op for ham. -En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin -duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i - - -hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide -ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte -sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå -pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte -mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut -ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar -og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på -en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo -huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste -ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og -nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før -ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte -nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. - -Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde -til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så -skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. - -Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på -å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne -sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men -det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han -stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte -hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde -han det hele om igjen. -—• —- - -Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på -Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde -de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con -stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar -diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i -utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus -geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han -skulde gjøre med haven. - -Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun -og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer -digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; -innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og -øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i - -soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise -toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de -skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. -Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde -komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten -ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe -ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor -han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? -Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans -andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne -valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. -Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un -derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen -og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en -utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte -skapsbrudd . . . Hor. Uff, hvad vilde hun ta slike -stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, -som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- duet og børstet +sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet +hodet tilbake og til siden, undersøkte sine tenner og gjorde tilsist en +grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge +vinduene. De vendte mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og +luf- ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så +plutselig i tanker ved vinduet med blikket på en gullregn og noen +syrintrær, som stod foran gjenbo- huset i en liten innhegning, myldrende +fulle av briste- ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- ste gang, nei ikke +første, for det hadde vært sent på afte- nen, men den neste, da hun var +kommet ved firetiden. + +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde til Constance. Nu +måtte Lorck være ute i praksis, og så skulde han tvinge henne til en +ordentlig samtale. + +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men +fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede +sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger +enn til at han stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde han det hele om +igjen. --- --- + +--- Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på Ladegårdsøen. Da +været var så smukt og mildt, hadde de tenkt å være utflyttet allerede +til første mai. Con- stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge +op gar- diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i utlandet +med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- geråd, og for å gi +gartneren anvisning på hvad han skulde gjøre med haven. + +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun og Hanne stuepike +skulde ha med sig. De hadde fått fer- digpakket to store kasser med +dekketøi og sengelinnet; innimellem hadde de stuvet ned en del +vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + +soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- toalett i +stand. De skulde bli der ute et par dager, og de skulde avsted med toget +den neste morgen klokken 9. Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier +vilde komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten ønsket det +motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og +kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser +for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- valet. Det var +da at han hadde tatt henne i besiddelse. Hun visste at hun var hans; det +var denne dumme, un- derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes +vesen og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en utro hustru, +som satt henne så fast i blodet . . . ekte- skapsbrudd . . . Hor. --- +Uff, hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre +betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og -seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en -annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt -sig? Ikke et sekund heller, ikke han, ikke noen av -alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en -kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li -vets eneste gyldige prinsipp. - -Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. -I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be -synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet -hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen -om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun -svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen -nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og -sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre -dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som -hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden -mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med - - -et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det -var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte -hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun -syntes hun følte anger. - -Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke -gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. -Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde -gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses -skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang -somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da -noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra -henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. + +selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var +villig. Vilde han kanskje ha betenkt sig? Ikke et sekund heller, --- +ikke han, ikke noen av + +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en kvinne ha alle disse +skrupler? Like for like, det var li- vets eneste gyldige prinsipp. --- + +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. I disse uker +siden karnevalet hadde Lorck vært så be- synderlig rørende. Da han om +morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i +vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun svarte, +at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- nes hode mellem sine +hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, +vokt dig for å gjøre dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, +som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange +ganger hadde han sittet og betraktet henne med + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så +smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, +stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger. + +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes +kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så +være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt +livs frelses skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke +kunde råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å +gruble og sørge. Hanne stuepike stakk hodet inn. «Hr. Meier er her og spør efter fruen.» -«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig -raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. -Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så -låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig raskt bort, forat +piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake +og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. -Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i -et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk -imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance -at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, -som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li -delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. - -«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så -ømt på ham. - -Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har -jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. - -Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær -lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun -fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite -barn. - -Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre -henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så -mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. - - -«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket -han. «La oss sette oss.» - -Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om -hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen -nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne -med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå -tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så -bøide han sig ned over henne og kysset henne. - -Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde -besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde -være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier -hjem. - -Den følgende dag var det strålende solskinn med en -mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om -natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, -og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og -store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. - -Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance -og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de -tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike -hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger -hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste -ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange -stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, -for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand -mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte -steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or -den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen -beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne -stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all -ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i -veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren -og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole -som var revnet i sømmen. - -Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han -skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor - - -sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, -og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele -dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som -han nød sittende på kjøkkenbordet. - -«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet -Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og -helte den rykende kaffe på underkoppen. - -Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad -den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. - -«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au -rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke -lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» - -Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord -flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den -på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. - -Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått -panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al -tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al -buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde -tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med -feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde -vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev -nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært -et offer for de mest motstridende stemninger og hadde -lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, -som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. -Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse -at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans -leber på sin munn; men hver gang var det kommet en -gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av - -grunn for sin fot. - -Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som - -timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg - -for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i - -morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen - -ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et - - -kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam - -men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende - -urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor - -anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, - -som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker - -hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde - -sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet - -for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke - -gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var - -hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, -hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til -stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig -seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som -måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at -hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, -hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å -myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham -. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess -uten . Hun hadde jo allerede så grundig forrådt -ham i sitt hjerte dette mer eller mindre gjorde hver -ken fra eller til. - -Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; -de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til -skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå -inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på +veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte +hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete +glans, som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- delse, +lebene var tørre, og hodet så hett ut. + +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham. + +Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,» +svarte han sakte og drog henne til sig. + +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- lig, hjelpeløst og +tillitsfullt på én og samme gang. Hun fikk lyst til å kjæle for ham som +for et ganske lite barn. + +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre henne en +forklaring, men i det samme nu, hun stod så mild og god foran ham, var +hans hensikt glemt. + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss +sette oss.» + +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om hennes liv. En stille +henrykkelse påkom Constance. Hen- nes hode gled bort på hans skulder. +Han grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så bøide han sig ned +over henne og kysset henne. + +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde besøke henne på +landstedet neste aften, hvor de vilde være alene og uforstyrret. Svimmel +av lykke kom Meier hjem. + +Den følgende dag var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris. +Alle vann- og sølepytter, som det om natten hadde vært rimfrost på, var +optødd i solvarmen, og overalt, hvor det var en smule helling rislet små +og store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. + +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt +ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven. +Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- ret vendte op +ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter +alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en +gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte steder. +Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- den, for det, som skulde +være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt, +og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så +sendte hun konen ned for å feie i kjelleren og satte sig selv ute i +kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen. + +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han skulde ta sig til i +haven. Når han spurte fruen om, hvor + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, og så kom hun +allikevel ikke, og sånn var det gått hele dagen. Hanne bød ham en kopp +kaffe og smørbrød, som han nød sittende på kjøkkenbordet. + +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet +et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen. + +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- den, tendte den +borte ved komfyren og så på sitt ur. + +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- rikler,» sa han. +«Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope +over til mig.» + +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- flekker, mot +kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for +kaffe og et nikk til farvel. + +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått panel ved siden av det +store soveværelse, som hadde al- tan til haven, satt hun på en kasse +foroverbøiet med al- buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med feberaktig +hast jaget hun efter å komme avsted og hadde vært på stasjonen et +kvarter for tidlig. Tanken om stev- nemøtet hadde ganske behersket +henne. Hun hadde vært et offer for de mest motstridende stemninger og +hadde lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, som av og +til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. Og alt imellem steg det +henne til hodet som en beruselse at hun i aften skulde ha hans armer om +sitt liv, hans leber på sin munn; men hver gang var det kommet en gysen +over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- grunn for sin fot. + +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som timene gikk, +forandredes hennes uro til angst, som steg for hvert minutt. Hvordan +vilde hun være til sinns i morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han +ingen ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- men og vendte +hodet til siden. Det var dog en oprørende urett imot ham, han, som hadde +elsket henne så ufor- anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans +hustru, som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde +vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde sveket henne, men det +var det ingen skygge av rimelighet for. Dog, hun elsket ham ikke, det +kunde hun jo ikke gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, +var hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, hvad hun +nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- stå at hun kunde la være. +Hun torde ikke påstå for sig selv at hun vilde dø av å la ham fare, og +det var det som måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare +at hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde +fore, vilde han være kommet for å myrde henne ... Den blodige tort, hun +beredte ham .+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- uten +--- ---. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt ham i sitt hjerte --- +dette mer eller mindre gjorde hver- ken fra eller til. + +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; de hadde avtalt at +han skulde gå bakenom Løkken til skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så +kunde de gå inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- kenet. -«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev -redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og -tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun -blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig -ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å -telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, -og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte -ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men -hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig -hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin - - -panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som -det demrende skjær av det første daggry på en kullsort -himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at -hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen -der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der -stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, -avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef -ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å -være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet -hatt og kåpe på og løp ned over trappene. - -I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde -med toget. - -«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De -får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +«I aften, i aften ---» gjentok hun så lenge, til hun blev redd for sin +egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et +stykke vei å gå på at hun blev svimmel av de idelige vendinger; så satte +hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle +på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med +ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et +forfulgt villdyr. Men hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +--- hvor hen ----». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær +av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i +hennes forestilling at hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge +hen- der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der stirrer og +lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, avbrutt, med en lyd i +stemmen som hos et barn, som ef- ter overstått straff ber godt for sig +og lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, +kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene. + +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget. + +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De får ordne, hvad De +selv kan finne på.» «Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» -«Så reis inn, når De er ferdig det må De gjerne.» - -«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring . -Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det -minste? Det er et helt kvarter til toget kommer.» - -«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con -stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig -plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av -matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort -glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og -såtte sig inn i kupeen. - -Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot -tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være -der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham -alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu -var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake -til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som -i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis -han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge - -sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, - -hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil - -lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av - -298 Constance Bing -tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre -den drog inn i hennes pinte sinn. - -Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut -ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket -seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. -Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender -og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem -soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen -skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse -vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt -anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem -spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel -lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte -til spisestuen. - -Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt -tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart -vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove -værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. -Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over -rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone -fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt -kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do -ren op den gav ingen lyd og trådte sakte inn. Do -ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det -var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. - +«Så reis inn, når De er ferdig --- det må De gjerne.» + +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring --- ---: Men vil fruen +ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det minste? --- Det er et helt +kvarter til toget kommer.» + +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- stance fulgte +efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig plutselig sulten og nøt +stående hvad Hanne tok frem av matkurven og satte for henne. Tilsist +drakk hun et stort glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted +og satte sig inn i kupéen. + +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- tagelsestid forbi; +når hun tok en drosje, vilde hun være der innen han gikk i praksis. Hun +vilde fortelle ham alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at +nu var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake til ham, at +hun vilde prøve på å komme ham så nær som i den første lykkelige tid, be +ham glemme og tilgi, hvis han kunde, all den fortred hun hadde gjort +ham, legge sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- lede hun mante +frem at øinene uavladelig løp over av + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- den drog inn +i hennes pinte sinn. + +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- ter før fem steg hun +op trappenei sitt hjem. Hun lukket selv op og gikk uten å støte på noen +inn i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine +hender og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred +mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse vært i forbindelse med +gangen, men Lorck hadde latt anbringe en tapetdør for å slippe å gå +omveien gjennem spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå +mel- lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte til +spisestuen. + +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- tersiden; Lorck +var gått derigjennem klokken fire. Snart vilde han være ferdig, og så +kom han denne vei til sove- værelset for å gjøre en smule toalett innen +han gikk ut. Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- fall hvormed han +vilde si: «Men Constance, er du alt kommet tilbake?» Med bankende hjerte +skjøv hun dø- ren op --- den gav ingen lyd --- og trådte sakte inn. Dø- +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos +ham; det måtte være den siste for i dag. # Kapittel XXXIII - -Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, -en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, -av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann -med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var -blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det -ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk -over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke -flere i dag!» - - - -Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un -derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk -nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var -middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, -mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, -godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu -den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. -Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet -kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke -av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, -stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, -og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. - -«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev -i en notisbok. +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, en ung dame, som +hadde ørebyld, og to mannspersoner, av hvilke den siste var en +firskåren, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da +Lorck var blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det ennu +var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk over terskelen ropte +Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- derlig møie med å få +døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker +stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, godtformet munn, +som vilde vært smukk, hvis ikke hu- den omkring lebene hadde vært så +besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og +hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av +fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, stiv fjær. Hun var +meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne +i høi grad pinlig. + +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok. Men hun rørte sig ikke. -«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning -av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir -over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr -siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på -henne. +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning av lenestolen ved +hans skrivebord. Så la han trekkpapir over det skrevne, og idet han +strøk over det med tverr- siden av sin høire hånd, dreide han hodet og +så på henne. -Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og -spilte øinene op. +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og spilte ølnene +op. «Kristine, er det mulig!» -Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så -et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme -tørklæet frem og holdt det for øinene. +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så et forsøk på å +si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- tørklæet frem og holdt det for +øinene. «Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» -«Jeg er vendt tilbake» stammet hun. - -«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +«Jeg er vendt tilbake» --- stammet hun. -halvt misbilligende. +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, halvt misbilligende. -Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over - -maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om - -hverandre. +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over maven og lot +tommelfingrene uavladelig dreie rundt om hverandre. «Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» -Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans - -ansikt. +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans ansikt. - - -«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, -du forstår jo nok at forbi er forbi.» +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, du forstår jo +nok at forbi er forbi.» Hun blev blussende rød og så atter blek. -«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke jeg -vilde bare be om en resept.» +«Det er ikke på den måte ---. Tro endelig ikke --- jeg vilde bare be om +en resept.» «Er du syk?» -Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok -nu overhand. +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok nu overhånd. -«Ja,» hulket hun. +«Ja,» --- hulket hun. -«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta -gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket -henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei -ler dig.» +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- gende, idet han reiste +sig. Han tok om henne og trykket henne sakte ned i stolen. «La mig så +høre, hvad det fei- ler dig.» -Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul -vet mens hun talte. +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- vet mens hun +talte. -«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den -gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De -husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for -brystet.» +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den gang jeg hadde +blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De husker, men nu har jeg også +slike vonde smerter for brystet.» «Har du hatt det lenge?» -«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det -blitt rent ille.» +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det blitt rent ille.» Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. -«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere -om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg -legger mig,» vedblev hun. +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere om morgenen, +når jeg står op, enn om kvelden, når jeg legger mig,» vedblev hun. «Har du spurt noen læge før nu?» -«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange -ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke -mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive -lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +«Nei» --- sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg +skulde til å ringe, hadde jeg ikke mot.» Hun hevet øinene og så på ham +med et ubeskrive- lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli sint,» tilføide hun fryktsomt. «Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. -«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en -eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til +---» gråten var atter ved å bryte frem, - -«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så -syk at jeg måtte ha doktor.» +«--- ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg +måtte ha doktor.» «Hvor lenge har du vært her i byen?» @@ -15195,612 +12210,441 @@ syk at jeg måtte ha doktor.» «Hvorfor blev du ikke i Drammen?» -«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde -ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så -glatt i en liten by . Og så blev jeg også uenig med -min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, -alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +«Å, det var for så meget ---. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få +arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så glatt i en liten by --- ---. +Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes +mann ---. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i fred.» -«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende -på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det +dig bedre nu da?» -«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over -komme —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er -tæring.» +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- komme --- ---. Bare +jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.» «Hvor faller du på det, Kristine?» -«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk -dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør -get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig -stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant -ned over hennes kinn. - -«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. -Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» - -«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone -lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» - -Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i -grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom -met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var -hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun - -så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle - -dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen -nes kinn. +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- dommen, begynte det +akkurat slik ---. Og så har jeg sør- get så gresselig.» De siste ord sa +hun med neppe hørlig stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som +rant ned over hennes kinn. -«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» sa han og +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. Men forresten, +tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» -slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone lød med ett +frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» -tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i grunnen slett ikke +forandret; det hadde bare forekom- met ham så i det første øieblikk. En +smule magrere var hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle dager. Han +kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- nes kinn. +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» --- sa han og slo an en halvt +kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han tok henne om haken og ristet +hennes ansikt frem og til- -bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- ringspatienter +kan ha slikt et smilehull?» Han pekte med sin finger på det lille runde +hull i hennes kinn, som var kommet til syne ved hennes motstrebende +smil. «Ditt gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. -ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, «Ja nesten like til +de døde.» -med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som - -var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt - -gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. - -«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, - -«ja nesten like til de døde.» - -«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, - -nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» +«Du har ikke mer tæring enn jeg selv ---. Men kom, nu skal vi se efter. +Jeg må undersøke dig.» «Skal jeg knappe op?» spurte hun. -«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg skal få noe å +vite.» -skal få noe å vite.» +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck la lytterøret til +rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. -Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck -la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. +Men hvordan det gikk til eller ikke --- plutselig visste han ikke annet +enn at det var hans gamle Kristine, hans veninde, hans kjæreste, som kom +og besøkte ham, og innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne +i armene og kysset hennes varme, bare bryst. -Men hvordan det gikk til eller ikke plutselig visste -han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans -veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og -innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i -armene og kysset hennes varme, bare bryst. - -«Legg den bort» sa han og løftet hatten av henne. +«Legg den bort» --- sa han og løftet hatten av henne. Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. -Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta -gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om -kring henne. vil holde av dig som i gamle dager» -hvisket han . . . - -Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn -i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot -tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass -på den ytterste kant av et stolesete. - -Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder -lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin -over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen -nem sprekken. - -Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske -som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av -værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent - - -mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu -set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun -uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke -begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den -troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne -fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, -så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine -leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, -som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for -en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha -hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. -Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry -stet . Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev -net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. -Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det -jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med -en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, -han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ -relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av -klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, -hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» -hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett -av det. - -Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter -passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå -lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer - -enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De - +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- gelsesværelset, +kom så tilbake og slo armene tett om- kring henne. «Jeg vil holde av dig +som i gamle dager» --- hvisket han... + +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn i studerværelset kort +efter Kristines inntredelse fra mot- tagelsesværelset og hadde med +bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete. + +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- lig og bragte henne +til å reise sig og gå med listende trin over teppet til døren, hvor hun +gav sig til å kikke gjen- nem sprekken. + +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled +hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var +kommet. Rent + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- set. Blodet +brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte +på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. +Den troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne fruentimmer i +hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, +med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den +utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for en +stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun +så skulde kjøpe den med sitt blod. Det sved og brente i hjertet, det +stakk og suget for bry- stet --- ---. Hvor det vilde svale og kjøle å +føle sig hev- net ---. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige +ganger. Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det jo ingen +hjelp i det ---. Hun vilde si ham det selv med en hoverende latter like +i hans frekke ansikt ---. Nei, han skulde overraske henne i Meiers armer +på sovevæ- relset, når han kom sent hjem ---. Hun vilde være av- klædd, +han skulde ikke kunne tvile ---. Så skulde han se, hvorledes han likte +det ---. «Å lindrende, lindrende!» hun sa dette ord så lenge, til tungen +kjentes tørr og trett av det. + +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter passerte forbi som +en tåke. Og hun så på dem med strå- lende øine og bøide, når hun hilste, +overkroppen mer enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. -Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne å vende om og spasere +litt. -å vende om og spasere litt. - -Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være - -behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun - -svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da - -Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op - -levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være behagelig, gav +Constance sig til å gå med henne. Hun svarte muntert med raske vendinger +og lo overstadig, da Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde +op- levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent på skulderen, +nikket lystig og för fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby +sitt følge. -jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent -på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne -hadde fått tid til å tilby sitt følge. - -Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke -klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett -ut. Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent -lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over -hele sin skikkelse. - -Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved - -Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke klare for sig selv, +hvorledes det var Constance hadde sett ut. --- Og så hadde hun vært så +forferdelig smukk; egent- lig uhyggelig å se på, med noe underlig +gnistrende over hele sin skikkelse. -gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved Akersgaten stanset +hun for å se på uret i hjørnebygnin- gen. Bare 6, og det gikk først tog +halv 7. Så vilde hun være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. -være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, sterk, søt vin, masser av +vin i store pokaler --- --- Og siga- retter, nei sigarer, sterke, fine. -Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, - -sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler og siga - -retter, nei sigarer, sterke, fine. - -Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer -med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. -Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. -Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer med det navn som +pleide å stå på Lorcks sigarkasser. Hun fikk hvad hun forlangte og begav +sig atter på vei. Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun sett ligge etsteds i en vinduspost. -Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast -løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun -at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme -vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like -bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men -stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op -og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun -tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- løst frem og tilbake +på perrongen. Men så husket hun at det kunde komme noen hun kjente, som +skulde samme vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men stemte med tåspissene +mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende +bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte med dammerammeram, dammerammeram. -Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. - -Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? -Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det -jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og -gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. - -Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en -kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. - - - -«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken -med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. - -«Nei, jeg reiste allikevel ikke, jeg har vært en lang -tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i -natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» - -Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om -og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. - -«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa -Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var -riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det -ikke er koldt der oppe.» - -Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør -brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke -behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. - -Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod -en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og -snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord -med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann -kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus -posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et -laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler -bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek -ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på -en stor koffert, som var trukket bort til sengen. - -Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, -hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, - -så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig - -i en gyngestol og reiste sig igjen. - -Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite - -gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på - -gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en - -krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var - -alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de - -bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst - -hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang - -skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille - -20 Amalie Skram. I. - -306 Constance Bing - - -rundt omkring. En hunds monotone gjøing det lød, - -som kom den langveis fra var det eneste som hørtes! - -Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag - -og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men - -gikk tilbake for å se om også verandaen var full av - -måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når - -hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt - -ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad - -det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et - -sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide -sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i -neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be -redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; -så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av -talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra -huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig -plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. -Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte -litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det -skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen -som vilde kvele henne. - -Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde -ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig -blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av -en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille -til han var like ved siden av henne, for å være sikker på -at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og -rørte ved hans arm. - -«Constance» hvisket han med en overstrømmende -ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» - -Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre -tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn -med kyss. - -«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med -sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» - -Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom - - -met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse -lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne -hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk -kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn -ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene -omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op -de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte -ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk -ovenpå. - -Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset -gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til -alle sider. - -I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. -Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så -kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu -og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils -vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok -ken 6. - -Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han - -stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det - -fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og - -tendte ild på det. - -«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» sa han - -halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og - -trådte ilden ut med foten. - -«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt - -har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere - -ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra - -sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter - -for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og - -ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom - -mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte - -den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha - -rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du - -gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var - -hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et - -blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så -som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til -farvel! +Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. + +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være +for år tilbake. Men nu var det jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa +hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. + +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en kurv på armen og +gatedørsnøkkelen i hånden. + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om +hun ikke trodde sine egne øine. + +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, --- jeg har vært en lang tur,» svarte +Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks +i morgen tidlig.» + +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om og gikk uten å +svare foran fruen for å lukke op. + +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa Hanne, mens +Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i +ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.» + +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- brødet. Da Hanne tok +bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge +sig når hun vilde. + +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod en seng på den ene +vegg med mørkerøde ulltepper og snehvite lakener. Like overfor var det +et hvitmalt bord med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- posten. +Håndklærne var hengt over stolryggen, og et laken tjente som +rullegardin. Ellers var det av møbler bare et stort hvitmalt klæsskap og +en stråsofa. Vadsek- ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i +på en stor koffert, som var trukket bort til sengen. + +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, hun stod et øieblikk +ved vinduet og dampet på en sigar, så skiftet hun plass og drakk vin av +et ølglass, satte sig i en gyngestol og reiste sig igjen. + +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite gardiner fløt +måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på gulvet, trådte ilden ut med foten +og skjøv den bort i en krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det +var alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de bladløse +trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- hus av tre; det satte +rygg imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det +var tyst og stille + +20 --- Amalie Skram. I. + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det lød, som kom den +langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin, tendte en +ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå +i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når hun åpnet den, lot +den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte tende en fyrstikk +for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det +gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i +knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i neste nu og grep et +stort ullent sjal, som hun hadde i be- redskap. Om hodet svøpte hun et +sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op +til det av- talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne +mellem slanke, kjempehøie furustammer. Hun lente sig op til en trestamme +og ventet. Det varte litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som +det skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen som vilde +kvele henne. + +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det +varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til +skogen formørket av en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod +stille til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det +var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm. + +«Constance» --- hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min +elskede, min, min.» + +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget, +mens han dekket hennes øine og munn med kyss. + +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre. +«Jeg har vært så redd, så redd.» + +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- + +s + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- lige ventetimer +var forbi. Det var så beroligende å kjenne hans arm omkring sig. De gikk +mot huset; lyset i kjøk- kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; +sannsyn- ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring +hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som +førte til verandaen. De tendte ikke lys, men blev sittende i mørke, +inntil de gikk ovenpå. + +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset gjennem verandadøren. Han +kastet speidende blikk til alle sider. + +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. Han tendte en +sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så kastet han et slengkyss op til +det tildekkede altanvindu og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent +en mils vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- ken 6. + +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han stille, åpnet sin +lommebok og tok frem et fotografi. «Det fordømte billede, mumlet han, +rev av en fyrstikk og tendte ild på det. + +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» --- sa han halvhøit. Han +kastet det flammende billede fra sig og trådte ilden ut med foten. + +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt har gjort.» Han +gikk videre med raske skritt og slo flere ganger ut med hånden som for å +skyve noe ubehagelig fra sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod +atter og atter for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- mebok, så +hvorledes hun betraktet baksiden og hørte den stemme hvormed hun leste +op: Fra Emma til Ha- rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var hun blitt +flammende rød og hadde betraktet ham med et + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde +sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel! # Kapittel XXXIV - -Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp - -søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in - -gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu - -gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var - -foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene - -fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme - -sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun - -måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, - -smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde -hun nu også funnet lindring ved det? Hun følte -trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne -til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem -medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for -alt ved sig seiv. - -Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? -Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så -falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik -slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu -tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin -mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og -hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde -ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange -skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad -ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig -hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for -henne. - -En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte -var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille -inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke -orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang -som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. - - -Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss -på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, -det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det -var hvile i. - -Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time -mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. - -Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I -ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer -til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være -hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig -heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk -ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og -gikk ned til toget. - -I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med -lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne -før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om -dette ene: å skynde sig med å dø. - -Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og -kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt -skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal -ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke -kunde bære det lenger. Constance.» - -Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for - -seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet -i hans mottagelsesværelse. - -Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok - -frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var - -blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en - -innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; - -Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. - -Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår - -nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes - -øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på - -veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit - -tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren - -hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens - - -stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske -liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff -ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte -skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet -og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det -forekom henne at barnet der var en ganske annen enn -henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille -det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men -om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som -et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde -moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. - -Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var -hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be -skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte -hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var -det gått mig bedre.» Så mintes hun et annet ord av -sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er -en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han -var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» - -Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, -hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs -store synd. - -Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen -gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn -hol det i ett drag . . . - -Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck -vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var -han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet -han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det -forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å -si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig lå ikke -hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og -så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det -kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der -inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der -den gang. - - - -Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han -bort og ringte. - -«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn -tredende kokkepike. - -«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da -hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp søvn, stod solen +høit på himmelen. Først hadde hun in- gen tydelig forestilling om hvad +det var som lå så knu- gende over henne, men litt efter litt stod alt, +som var foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene fast i og +gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme sig for det, vilde vekk, +vekk, men det nyttet ikke. Hun måtte gjennemgå det alt sammen, leve det +om igjen, smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde hun nu +også funnet lindring ved det? --- --- Hun følte trang til å spytte sig +selv ut. Det var ikke stoff i henne til det hun hadde villet, kunde hun +merke. Hun vem- medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig selv. + +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? Hun satte sig over +ende i sengen for å tenke efter. Så falt hennes blikk på hennes billede +i speilet. Med et skrik slo hun hendene for ansiktet og slang sig +tilbake i pu- tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin mann. +Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke +for noen pris i verden. Hun vilde ikke se ham mer. Men hvor skulde hun +hen? Forlange skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad ikke +spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig hennes sinn, men det +var likesom han gled ut i tåke for henne. + +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet, +hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så +dødt. Hun begrep at hun ikke orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, +med en lang- som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss på at det var alvor? +At hun virkelig vilde og torde? Ja, det var det eneste hun kunde finne +på, det eneste, det var hvile i. + +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time mer enn nødvendig, +vilde hun kanskje ikke ha mot. + +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun +sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut +at hun vilde være hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og +leilig- heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- ser, sa, +at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget. + +I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine. +Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett. +Hennes tanker kretset om dette ene: å skynde sig med å dø. + +Likesom den foregående dag lukket hun selv op og kom ubemerket inn i +sitt værelse; hun gikk bort til sitt skrivebord og skrev stående de ord +til Lorck: «Du skal ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg +ikke kunde bære det lenger. Constance.» + +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- seglet, skrev Lorcks +navn utenpå og la det inn på bordet i hans mottagelsesværelse. + +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok frem fra skapet i +vaskebordet en flaske morfin, som var blitt stående der fra den gang +Lorck hadde gitt henne en innsprøitning for tannpine. Det var en stor +porsjon; Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. + +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- nålene fra sig på +toalettbordet. I det samme falt hennes øine på et fotografi av familien +i Molde, som hang på veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor +sit- tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren hadde den +minste på fanget, og selv stod hun bak farens + +stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske liten pike den +gang, med utringet kjoleliv, små puff- ermer og håret i pisker ned over +ryggen. Hennes hjerte skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun +billedet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn henne. Så husket hun +farens ord, da de fikk prøvebille- det hjem. Han hadde vært så fornøiet +med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et +individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og +svart at han i grunnen hadde rett. + +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var hun ferdig med +den. «Hadde jeg bare visst bedre be- skjed om det, som spiller denne +store rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på +sin plass, «så var det gått mig bedre.» --- Så mintes hun et annet ord +av sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor +egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne, +«og egoisme er en dødssynd.» + +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart +i denne stund; det var hennes livs store synd. + +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- gen. Så grep +hun flasken, lukket øinene og tømte inn- holdet i ett drag ... + +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass. +Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å +hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. +Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å si. Uvilkårlig +så han sig om. Ja, sannelig --- Iå ikke hennes lommetørklæ der på +sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes. +Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne +en halv times tid ---, hadde det monstro ligget der den gang. + +NE + +Constance Ring SITI + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte. + +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- tredende kokkepike. + +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og Hanne +stuepike drog ut til Løkken. «Det er godt,» sa han og vinket. -Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine -nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for -ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. -Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk -det til sig. - -Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek -ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto -len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet -mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan -fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over -ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som -var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han -gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, -hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig -stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled -boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den -usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke -noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en -karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det -ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt -efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. -Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance -fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så -gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne -eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun -nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles -uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. - -Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde -sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og - -312 Constance Bing -hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans -gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro -ektemann, ikke på noe sett og vis det vilde han riktig -nok protestere mot. - -Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet -stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det -var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun -enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det -allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til -gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen -skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn -hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som -for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. - -Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre -tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses -værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det -første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un -derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem -ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene -blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. -Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. -Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. -Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine nesebor. Dets duft +bragte Constance så levende frem for ham; han syntes nesten han holdt +henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og +stakk det til sig. + +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- ket. Under +måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- len og stirret op mot +loftet med en distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med +Kristine. Hvordan fanden var det også gått til! Det var kommet sådan +over ham, et øieblikks selvforglemmelse ---. Det var det, som var det +ergerlige at han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd +med tungen, klødde sig i håret, hentet en sigar og satte sig ned i en +lenestol i daglig- stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk +gled boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den usmak han hadde +av sig selv. Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte +buffetens innhold, fant en karaffel portvin, skjenket sig et stort glass +og drakk det ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. Det var jo i +grunnen ingen ting å bry sig om. Constance fikk jo aldri vite om det, +hvad fortred kunde det så gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke +krenket henne eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles uvedkommende, +rent ut sagt, noe sludder det hele. + +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde sett så lidende ut, +han hadde følt trang til å trøste og + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som +var skyld i det. Han var ingen utro ektemann, ikke på noe sett og vis +--- det vilde han riktig- nok protestere mot. + +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen +aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet +henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så +var det allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst, +bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og +skyldfri var hver den, som for sin samvittighet kunde forsvare sine +handlinger. --- + +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- tiden. Han gikk, som +han pleide, like inn i mottagelses- værelset for å se efter om det lå +skriftlig bud til ham. Det første hans øie falt på var brevet fra +Constance. En un- derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for +hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske +stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør +var stengt. Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. -Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne -øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var -sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen -gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske -var rullet et stykke bort over gulvet. - -Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det -livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam -rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen -over det. - - - - +Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket +av et blålig skum, som også var sivet ned over haken. Den ene hånd hang +utenfor sen- gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var +rullet et stykke bort over gulvet. +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det livløse legeme op +mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- rende rop, legemet falt tilbake, +og selv sank han hen over det. å -- ' :- ••:' ! -; . -.• '• •• : ' nwj -MMaaÉa|aMIÉÉH|H +Depotbiblioteket +Ø47 ONSTANSK RING -- cgit v1.2.3