# Kapittel I


Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet
barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på
fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet
inni.

De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det
brysselertepper og på veggene malerier, hvorav noen var
gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små
bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med
årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus,
og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i
halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune
topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i
Oscarsgate.

Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke
mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som
piken sa, mest av herrer, som kom av sig selv eller fulgte
hjem med Ring om aftenen.

Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun
kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far
var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der
hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet
henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg,
og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at
hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn.
Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i
godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til
å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende
ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl-
dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten
persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og
bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende
gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk,
blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig.
Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen-
nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende.

Ring var seksten år eldre enn den unge piken han
ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet,
er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig
lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel-
sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en
del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en
satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri-
disk kandidat, men var gått over til handelen og drev
nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk.
Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde,
til tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et
rett behagelig ytre.

Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende
forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så
slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært
så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan-
tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk
sin kaffe i spisestuen — han var alltid tidlig på ferde —
lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte
hans skritt — han kom alltid og kysset henne før han
gikk på kontoret — for hun op og stod og vasket sitt
ansikt med hodet nede i vannbollen.

Om middagen fant han henne blek og ordknapp med
utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet
over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med
en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte,
men som hun tålmodig fant sig 1.

Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde
ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når
han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren
kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem-
komst pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve-
nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt.

Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk
plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives.

Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu
førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en
hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene
slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på
det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet.
Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde
man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider,
og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker
av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje
av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden.

Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest
knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus-
posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et
drømmende uttrykk i de bedrøvede øine.

Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter-
middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de
treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især
var det vannet, som lokket og drog henne.

Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var
vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i
alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet
de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen,
så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk
like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene
lå og hev på sig og slet i sine fortøininger, som var de
redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått
og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den
hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å
sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde
ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke
fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine
fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle
dager.

Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet,
og de för avsted, som var de sloppet ut av et fengsel.
Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe-
rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi
hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde
der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by-
fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de
- blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å
trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker-
hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte
Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie.
Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt-
tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn
og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av
sig selv.


# Kapittel II


Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk-
kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig.
Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da
også ved første leilighet.

Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en
nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja,
jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., inntil tanten tok henne
inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det
var 1 veien.

Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de
ord: «Jeg lenges hjem.»

Resultatet av denne samtale blev så senere referert til
Ring.

Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det
var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos
hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som
hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke
der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode,
han ikke vilde gjøre henne?

Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan-
ten foreslått.

Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde
han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet
fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må-
neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også !

Bare det kom småfolk — mente tanten.

Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke
ha talt om det, — men pokker heller!

Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør-
grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd,
og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres.

Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det
gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede
hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig-
het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly-
stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for
Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann-
folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å
bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var
det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få
henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale
og slite hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut
på å si ham imot eller være ubehagelig, for da skulde
han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo.

Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København,
dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin
kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt;
hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig
få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort
opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig
ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo
aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op-
fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De
hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands-
dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt
om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde
spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde
hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. —
Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil
Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt
henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med,
og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet
ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og
senere.

«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli
hjemme,» brast det plutselig ut av henne.

«Gud bevar”s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et
spøkende ord; men værs'god — hvis du tror, at jeg tigger
dig, tar du feil.»

«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg
reiser ikke med.»

Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så
hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring
sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som
f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine
fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort-
over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og
bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen
mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig
ting, som han hadde god greie på i forveien.

I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å
forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im-
ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke.

Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte
de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde
skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk-
net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem
fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet
uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok,
at han ikke var henne verdig o. s. V., men han elsket
henne så høit, — det var hans eneste fortjeneste. Når
han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde
bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris
på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen
disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden
O. S. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han
skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål-
modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen
hadde vært.

Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by
med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun
hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var.
Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns
selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned-
stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne,
og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun
gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det
ringte.

At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å
gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om,
han, som alltid snakket og snakket og kom med så me-
get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især
om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon-
jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde
komme tilbake . . . Ja, sannelig — gikk hun ikke der
og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var,
allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet.

Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev,
fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte
forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke-
lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente
efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var
lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk.

Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et
skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme
og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse.

Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for
tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og
sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer-
tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin
støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv
til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for-
talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet,
som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram,
som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av
skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort
og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere
enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var
idel lede og likegyldighet.

Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en
sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle
satte sig over til ham og spurte efter Constances befin-
nende, og om hvordan humøret var.

«Skitt» — sa han og ristet på hodet med en grimase.

«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, for-
trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så
vilde det ha en god innflytelse.»

«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med
øinene.

«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre
det som er riktig. Min søster er så god og forstandig —
ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så un-
derlig med ens mor.»

Ring var ved sitt bestemmelsessted.

«Jeg skal tenke på det» — sa han trevent og sprang
ut, mens sporvognen var i full fart.

«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk,
Constance?» — sa Ring plutselig samme dags aften,
mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe.

Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og
svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk,
jeg drømte i natt at hun var her.»

Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si-
den av henne.

«Kunde du ha lyst til det, Constance?»

«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende
som en, der ikke vil la sig merke med sin glede.

Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig.

«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med
lebene.

«Ja, ja,» — svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt
arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si-
den forlovelsestiden.

«Men ikke nu» — sa han med et misfornøiet tonefall.
«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.»

Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen.

«Så det blev hun dog i en smule humør for, — se, se,
så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn
med sin peke- og langfinger.

«Au» — sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der
blir ertet. «Det gjør vondt.»

«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det
er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid
imellem oss om dagene.»

«La nu mitt fjes være i fred» — svarte hun med påtatt
furtenhet.

«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor
kan komme.»

«Og bli her en tid?»

«Så lenge hun har lyst naturligvis.»

«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på
det?»

«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.»

«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert.

«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» —
bad han.

Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på
kinnet.

«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og
snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake
igjen.

Hun kysset ham på munnen.

«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i
mig.»

«Slik en skolemester» — sa hun og lot, som om det
moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og
at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin
lekse.

Han lo og vilde ta henne på fanget.

«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og
vilde løs.

Han slapp henne med en sur mine.

«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil,
du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som
om verden skulde forgå i neste nu.»

Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse-
lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med
en skuffet og fiendtlig mine.

Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk
hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig
måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne
med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han
gjespet og vilde til sengs.

Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var
jo i stand på soveværelset.

Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av
stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø-
bet hans ublide sinnsstemning.

Da Constance langt om lenge var ferdig med sine
blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og
aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta-
géren om.

Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante-
stativene borte ved det brutte vindu, hvor det i en run-
ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler.
Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt
inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden
over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller
også måtte hun rent ha glemt det.

En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt
skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været.

«Hvor blir du av, Constance?» — det lød så klynkende.
— — «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like
av sengen for å se, hvad hun tok sig til.

Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha
trukket sterkt fra vinduet.

«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om
hun var blitt overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå
slukket hun lampen og gikk inn til ham.


# Kapittel III


Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren-
skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før-
ste dampskib.

Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel-
satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den
fullkomneste orden, forat moren skulde bli riktig tilfreds
med hennes stell.

Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom.
Gikk hun ikke der og var i godt humør.

De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance
hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert
øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting
til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran-
dring i arrangementet.

Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i
gråt og falt henne om halsen.

Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp-
skib ikke var det rette sted til å opføre scener på.

Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige
håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl-
dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det
var for en ny kirke, de kom forbi.

Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri-
stiania på seksten år.

Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte
hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som
duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr,
som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og
om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å
stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres.
Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde
med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane
stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre.

Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con-
stance sår om hjertet og bragte en skare minner med,
som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten.

«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for-
nøielse» — sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som
uttrykte hans misnøie.

«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da
hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad
går det av dig, barn?»

«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» — det lød halvkvalt,
bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene.

«Jo, det er oplivende for en mann» — sa Ring og gjorde
en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme
til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige
stilling.

Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse
for dem alle at kjørselen var til ende.

Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i
værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han
utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde
henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått
dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og
de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, forat
hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok
frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så
plutselig at hun skulde se linnetskapet, og för ut efter
nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget
salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom
kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende
hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en
mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet
foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i
løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig
ganske ør i hodet.

Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han
beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var
strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så
fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager,
og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For
å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer
til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme-
lagede eplekake. —

Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore-
kom han henne ubehageligere, enn når han satt og skulde
være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så-
danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det
merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for-
melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for-
vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe
til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt selv over-
drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel-
ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev
sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig
over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde
holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte,
om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja-
ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte
ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for
Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å
henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom,
kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke
edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor
kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så
angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det
siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for
en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad
han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet
på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har
bestemt sig til å bære det med tålmodighet.

«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann,

Constance» — sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor-
det, og Ring var gått inn til sine piper.
«Å pytt» — sa Constance og slo med nakken.

«Nei alvorlig, — det er ikke tekkelig.»

«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?»

«Lyve, — det er da et besynderlig ord — —-.>

«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.»

«Snakk — du må virkelig ikke være slik, det går ikke
an å behandle sin mann så hensynsløst.»

«Du skulde ikke holde med ham, mor — han er kar
for å greie sig selv, kan du tro, 08 hvis han merker at
du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue
med.»

«Ta parti, — holde med — det er forestillinger, som
ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.»

Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne
munnviker og nesen til værs.

«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din
far og jeg stod jo aldri på den fot.»

«Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en
stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa-
rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram-
mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd-
somt utekkelig?»

«Om Ring drikker en dram eller to til maten, — det er
ingen ting å bry sig om.»

«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved
vann i.»

«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise
sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få
ham til å debauchere.»

Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn
i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass
selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde
bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge.

Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og
gestikulerte i ett kjør, og fru Blom var en utmerket til-
hørerinne, som svarte og lo i rette tid.

«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» — sa
han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille-
avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne
op av stolen og vilde dra henne til sig.

Hun stred imot.

«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for-
manende.

Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på
sitt kne. Han begynte å kjærtegne henne og kalte henne
ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden
av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun
kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av
tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og
hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen-
nes brennende tørre ansikt.

«Slipp mig — du kveler mig!» ropte hun plutselig og
slet sig løs. Hun för med lommetørklæet over ansiktet
og gikk ut av stuen.

«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa

Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn
å være elskverdig — og alltid er hun slik.»

Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut.

«Hun er trett og nervøs i aften» — sa fru Blom meg-
lende.

«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter-
minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg
tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig !»

«Det ligner så lite Constance» — svarte fru Blom og
så ut til å grunde over saken.

«Det er naturligvis et lune, en grille, — noe fordømt
romansludder — om forladelse.» Han var uforvarende

kommet til å hikke.

«Nei, tror du det?» — sa fru Blom skeptisk.

«Ja gu tror jeg det — det er den eneste mulige for-
klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?»

Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine
negler.

«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,»
vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig,
falt hun nok tilføie.»

«Uff nei — gjør ikke det, Ring, — Constance må tages
med kjærlighet.»

«Kjær — kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et
plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den
mann, som kunde være kjærligere.»

«Du får ta det med fornuft, Ring, — de fleste unge
koner er litt tufs de første par år.»

«Fanden heller, — de er forelsket — er de. Marie
f. eks., der skulde du se en kone. — Men Constance er
så rar, — jeg forsikrer dig til, at» — — her bøiet han
sig nærmere og talte i en lavere tone.

«Constance er så ung ennu, — det retter sig nok,» sa
fru Blom tillitsfullt.

«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre
sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store
forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å
tale med henne.»

Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så
var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste
sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne
inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne,
mens hun klædde sig av.

Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge-
kanten hos henne.

«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at
du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av
glede og kysset henne med inderlig tilfredshet.

«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . ..
Hvorfor er du ikke det?»

«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! ....

Hvor pene dine nye nattkapper er. — — Har du sydd
dem selv?»

«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con-
stance.»

«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.»

«Ja visst, ja. — — Ikke sant, Constance, har du ikke
så meget å være glad for?»

«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; — — hun

broderer så pent.»

«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som
er så snild.»

«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller
og tunger er både snarere og penere.»

«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.»

Hun skjulte sitt ansikt hos moren.

«Søte barnet mitt, — — du elsker jo din mann, —
hvad, gjør du ikke? Hvad?»

«Jeg vet ikke, jeg.»

«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?»

Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd.

«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» — sa hun sakte.

«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja,
var det ikke da av kjærlighet?»

«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, — det var det vel også
på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men,
men» — hun holdt inne og så forlegen ut.

«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?»

«Men jeg synes ikke om å være gift.»

«For noe urimelig snakk» — sa fru Blom indignert.

«Synes du det er så urimelig? — — — Kan du slett
ikke forstå det? — — Og tror du ikke det ofte kan gå
så?»

«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.»

«Er det bare det det kommer an på?»

«Tallfall det det burde komme an på.»

«Men man kan da like et menneske mer eller mindre,
uansett hvor god eller dårlig han er.»

«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds
hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.»

«Det kan jeg ikke begripe.»

«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, — og
det er det verste i et ekteskap, — du må for Guds skyld
ikke være barnaktig, Constance.»

«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du
ikke si nei, — jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos
dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og
løftet hennes hode op imot sig.

«Hos mig, — er du gal, barn?»

«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet,
når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam-
men» — sa hun innsmigrende.

«Ja, den gang, ja, — da var du jo så liten.»

«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel
ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme
igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så
meget, som vi vil . . . jeg springer inn og henter mitt
nattøi.»

Hun var allerede borte ved døren.

«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din
mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for-
melig bestyrtet ut.

«Såpass måtte han vel gi mig lov til, — han, som er
Så snild.»
«Kom her, Constance» — sa moren strengt, og da hun

atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al-
vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller
ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske
ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde
betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em-
bedsmanns datter være kommet således på det tørre,
det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig,
elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem-
mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun
ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han
søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var
nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun
strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun
holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde
vanskelig for å vinne bukt med hos sig selv, så skulde
hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun
skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet.
Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel-
signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance
som i gamle dager,

Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo-
ren også trykke henne til jorden med dette snakk om,
hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun
skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne
til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å
være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt
op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun
alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med
denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske-
ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne
i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe
menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så
avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes
skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun
satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale,
fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig
forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be-
søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når
hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett
ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en
alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Det+åpnet
sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det
lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite
om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare
de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde
være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an-
ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut — det
skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom

an på det.
«Ikke sant, Constance min, — du vil være en god og
fornuftig pike?» — sa fru Blom til sist efter å ha ventet

litt på at datteren skulde si noe.

«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare
se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og
gikk ut av stuen.


# Kapittel IV


Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R.
C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku-
sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med
åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var
småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise-
penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende
bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein
Foss” søster.

Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av
og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo
ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der-
for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om-
gangsfot med hverandre.

— Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn
en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir-
meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for-
innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt.
Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes
ferietid var snart til ende.

Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt
drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be-
hendig enhver streifen inn på disse enemerker, og fru
Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med
snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun
så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde
båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor
bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke-
lig å peke på det for henne.

Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al-
deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og
undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — — In-
nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette
ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte,
hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sjelden
gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut,
som hun hadde lyst til å slå ham.

Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt
fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å
motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over
alt, hvor det gikk noen ting for sig.

Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom
riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så
rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk-
kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud,
han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste
morgensær.

Det var svært så fetert Constance var, — alle Rings
venner var hennes opvartende kavalerer, — men det var
jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak-

kurat likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli
anledning til rykter.

Jo, — fru Blom fant at hun hadde grunn til å være
tilfreds.

De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og
Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru
Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener-
vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i
strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i
den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con-
stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort
vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og
til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig
hadde budt henne.

Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt
siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam-
mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner;
deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så
meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed-
vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett
ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med
Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet
gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte-
lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an-
net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter.

Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det
ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde
dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens.

Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at
det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne
et sted, hvor de kunde være mer for sig selv.

Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også
under overveielse.

R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke
dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over-
døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma-
rie blev redd for at det hele skulde strande.

«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» —
hvisket hun til sin mann — «men du er vel trett, Ri-
kard?»

«Nei hør, vet du hvad, — det blir det altså ikke
noe av.»

Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold
punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke
av samme glass.

«Nei, naturligvis — jeg kom til å tenke på det, fordi
de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun.

«Hvem gjorde det?» spurte Hansen.

«Å, det var bare Lorck.»

Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side-
mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme-
lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt.

Hansen bet sig i pekefingeren.

«Hvis du vil, Marie, — så, — ja altså gjerne for mig»
— sa han i en lav og litt treven tone.

«Hvad sier du, min venn?» — spurte hun og vendte sig
mot ham, fremdeles snakkende om utsikten.

«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is

«Be? hvem? — å i aften, — nei slett ikke, vennen min,
— det var bare et dumt innfall.»

«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.»

«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, —
siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om
de vil ta til takke hos oss, — men det blir improvisert, —
jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i
huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !»

Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til
å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han-
sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt
det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som
noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til-
trekkende.

Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran
speilet i entréen og inne i Maries påklædningsværelse,
fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter
fra vinduene til dekorasjon under den store palme og
foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul-
vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran
fotstykket.

Snart var de alle plasert i makelige seter med benene
utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ-
desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå
bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske-
begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle
stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an-
siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde
vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det
en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små-
snakket nesten hviskende.

«Å Meier, spill for dem så lenge, — bordet skal snart
være dekket» — sa fru Marie, som ilte gjennem stuene
med en armstake i hver hånd.

En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl-
let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis
ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk
med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til
pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing-
rene i stormløp fare over tangentene.

«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte
hodet halvt mot de andre.

«Om aftenstemning — om lengsel — om kjærlighet
— — om Sarabråten, — om —» de ropte alle i munnen
på hverandre.

«Om hvad sier De, frue?» — Han dreide sig helt om
og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck.

«Jeg sa ikke noe, jeg» — svarte hun og Io.

Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be-
vegelse som av rådvillhet, og satte sig så på pianostolen.

«Spill om oss, — oss alle sammen!» ropte Constance.

«La gå, — men en om gangen, — nu begynner jeg med
Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i
luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev
slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et
broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og
duse, så et muntert leende kvitter — så en adagio, al-
vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som
lød lengselsfulli klagende som en trubadursk elskovs-
sang.

«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance.

«Han gjør det jo sittende, ser De» — svarte Lorck.
«Ikke vrøvl nu — improviserer han virkelig?»
«Ja, Gud bevars» — sa han i en tone, som om det erg-

ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, — det er ikke til
å holde ut» —

«Skal han ikke bli musiker?»

«Det er han jo, frue!»

«Svar ordentlig da! — av fag, skjønner De?»

Lorck trakk på skuldrene.

«La være å dampe mig op i øinene» — hun tok sigaren
ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente
med å røke til siden.»

«Ja, Gud bevars» — bemerket Lorck lakonisk.

«Har De noensinne hørt make til fyr, — det er synd
at han ikke blir kunstner» — sa løitnant Fallesen, som
hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con-
stance.

«Hvorfor kan han ikke bli det da?» — spurte hun.

«Nei, faren, ser De, — han vil, han skal studere jus,
tror jeg — det er jo rent bort i natten.»

«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte
jeg forleden» — sa en spissneset liten frøken med en
masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok,
han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nik-
ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru
Ring?»

«Det ligger til familien» — sa Fallesen — «moren er i
slekt med Ole Bull.»

«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance.

«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket
Lorck.
«En to — tre og tyve år vel» —

«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for-
sikret frøken Schwartz.

«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore-
slo Lorck.

Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem.

Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å
merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen.
Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse
langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med
stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel lyttet med
hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i
fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så
betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på
tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm
før å få ild.

«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op
dørene til spisestuen.

Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og
endte i en stygg dissonans.

«De fortsetter nok efter bordet — når vi ber Dem
pent,» — sa Marie, da han reiste sig.

«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så mor-
somt !» — — summet det rundt omkring ham.

Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans
eksempel og førte hver sin dame til bords.

«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» — hvisket
fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, —
«du er for utringet, en ser ditt bryst.»

«Mitt bryst! umulig, tante.»

«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. — Rett på det, før
din mor ser det.»

Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemme-
lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun
blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så
langt op, som hun kunde få den.

«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene
var kommet i omløp, — «drikke vin og holde taler, skal
vi ikke?»

«Takk skjebne —», sa Lorck og sukket.

«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —»

«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, — det kan nettop
være morsomt —»

«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme-
tisk rypebryst.

«Verten må begynne» — — lød det fra flere.

Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre
likeså.

«Ja, altså» — sa han og reiste sig — — «jeg er blitt
dømt til å holde en tale, — jeg sier med vilje dømt altså
— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god-
villig, og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne
altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra
Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet.
Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en sær-
deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn
Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når und-
tages at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. —
«Jeg har satt en stokk til,» — innskjøt Meier. — «Og at
hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen.
— «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under
almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert
sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —,
«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de
nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» —
sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat-
ter. — Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! —
«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con-
stance.

«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte
Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også
vilde ha et ord med i laget.

«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen.

«Hvafornoe — skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring
og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig-
heten slo an.

«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er
enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av-
slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer
og herrer, — velkommen til bords!»

«Hipp, hipp, hurra !» — forsøkte Ring og dirigerte med
armen. — «Hurra, hurra !» — lød det med et par spinkle
røster.

«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet
ut, — «vi blir opsagt.»

«Hvordan går det med Deres fot, frue?» — spurte
Fallesen, som satt ved Constances høire side.

«Den er visst god igjen.»

«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var
ment på å skulle gå henne like til sjelen.

«Fyll i glassene, mine herrer» — ropte Hansen og slo
til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.»
«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance

halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad
det er om.»

Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance
var så villig til å innlate sig med ham.

«Gubevars, — det er mer enn tilstrekkelig» — sa han

og 1o.

Constance Ring on

«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance.

«Ja, frue — jeg sa beklager — men bry Dem ikke om
det, — når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.»

«Nei, hør på Ring» — sa Constance og lo, — «geniets
makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, — hørte De
det, løitnant Fallesen» —

«Nei, jeg gjorde ikke, frue, — hvor kan De også for-

lange — —. Hvad jeg vilde sagt, — hvis nu Deres fot
hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære
Dem hjem, — jeg er så sterk, skal jeg si Dem, — arm-

muskler —»

«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte
sig fra ham.

Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet,
og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne
med et nesten tilbedende uttrykk.

Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte
slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra
henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks
efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne.
Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød-
met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham;
han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en
strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt
glass.

«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens
han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise
og sette sig — «De får da vente, til han altså nevner
navnet.»

Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke-
lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt
ham.

«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck
i en ergerlig tone.

«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance.

«De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin-
ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det
for — —?

«Hyss, værsgod hør efter» — svarte Constance med en
hodebevegelse op imot Ring.

«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte-
fjeset der nede» — begynte Lorck igjen.

«Men så hold dog op, Lorck» —

«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann,
står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde
så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort
glass madeira.

«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da
iallfall — har De sett en sånn munn — og slike tenner,
og som han bærer hodet — har De sett på det, spør jeg?»

«Nei» — svarte Lorck tvert.

«Og så har han et blikk så godt og ufordervet — det
er noe uskyldig over ham.»

«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett.

«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.»

«Baktale! — Jeg tror min santen — jeg spør, om jeg
så meget som har åpnet min munn?»

«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.»

«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. — Forresten li-
ker jeg ham godt, jeg — fælt bra fyr — men når De ta-
ler om hans uskyld — — nu ja, — De må virkelig und-
skylde. Men enfin, — er De ment på å drepe mig nu?
Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, — over-
lever jeg det ikke.»

Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og
mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som
De kan sludre,» — sa hun.

«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å
tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for-
trinlige piano- og harpespil ...» — «fiolin,» hvisket
frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,»
sluttet Ring sin tale.

Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke
ant, at alt det vidløftige snakk, hvorav han bare hadde
opfanget lyden av et og annet ord, gjaldt ham. Skålen
blev imidlertid drukket under smil og nikk og bukk fra
alle kanter.

Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem
han hevet slik til skyene at den gode dame ikke visste,
hvor hun skulde se hen for undseelse.

Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene
kom ham i øinene; med dirrende stemme kalte han henne
for sin gode engel, sitt livs høieste velsignelse, hvad han
ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun hadde bragt
hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til
ham. Og i denne forbindelse vilde han også nevne den
gamle elskelige tante Wleiigel, hvem han anså for sin
annen mor. En skål for fruene Wleiigel og Blom.

Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet-
tene sammen, reiste Ring sig for tredje gang og vilde
tale for kvinnen. Det gikk en sukkende mumlen gjen-
nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til
kjenne.

«Der kan du se, Marie,» — sa Hansen med et unådig
ølekast, — «det dumme påfunn ! — Du måtte jo visst at
den fyren altså ikke er til å stanse.»

Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt
mæle holdt han sin lovsang til kvinnens pris. Det var
om hjemmets kvinne han vilde tale, om den kvinne, som
av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte
om denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var
det tre år siden han hadde latt sig innrangere i ektemen-
nenes lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham
uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk det
ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine
overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han
straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han
merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen-
tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse,
ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja,
så drikker vi på det, da!»

Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og
spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans
vilje at hans kone optrådte som censor.

Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske
blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde
miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk.

Plutselig brast Ring i latter. — «Fanden så godt gjort |»
ropte han — «der tok jeg dere pent ved nesen.»

De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde
skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det
skulde ingen få dem til å tro.

«Ja, jeg trodde det var alvor — det er visst og sikkert,»
sa Constance.

«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring,
og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for
vertens protest, fikk et nifoldig hurra.

Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han-
sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat-
kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun
rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss.

«Ja, som sagt — De er et musikalsk fenomen, et, et,
ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier — «De må komme
og besøke oss — av Dem selv, forstår De, — hver aften
om De vil — det er skikk hos oss, jeg har en kutter —
De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.»

Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med
å trykke hans hånd.

«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og
vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen.
«Ä, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.»

Han begynte på en vals av Strauss.

Constance tok frøken Schwartz om livet og valset
rundt med henne.

«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor.

«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru
Blom.

«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og
gikk for å skynde på pikene.

«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret-
tent.

«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance.

«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.»

«Så gå der ned — der danser man jo hver aften.»

«Nei, men alvorlig — nu kunde vi ha sittet og snakket
så hyggelig sammen der borte i halvmørket.»

«Det er morsommere å danse» — svarte hun.

I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om
han kunde ha den fornøielse.

«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og
trakk ham hemmelig i frakken.

«Ja så den neste da?»

«Det kan vi jo alltid tale om.»

«Skal det bety et avslag?»

«Nei da — altså neste dans med Dem.»

Han bukket og fjernet sig.

«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance
leende. «Det var bare for å bli fri ham.»

«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med
et bukk.

«Ikke dans, Constance — du med din fot!» sa fru
Blom.

«Å jo, mor, — nu har jeg sånn lyst, skjønner du.»

Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise.

«La mig løse Dem av, Meier» — sa fru Blom: «riktig-
nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok
an.»

Meier gikk like bort og engagerte Constance.

«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte
hun.

Han vendte sig mismodig fra henne.

«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans
sammen?» ropte hun efter ham.

Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig.

«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på
ham?» — sa Lorck — «synes De ikke, De har nok på
samvittigheten?»

«Hvad skal det være til at De går slik og griner på
mig, — De er virkelig så kjedelig.»

Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier,
som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav-
brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la
skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere,
bøide han hver gang det ene kne foran damen og var
enda tidsnok tilbake på plass igjen.

«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i dame-
kjeden.

«Jeg synes nu forresten det klær ham» — svarte hun
undskyldende.

«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halv-
høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham.

«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemytt-

lig til ham.

«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» — hvisket
Fallesen til Constance med forgremmet stemme.

«Ikke skap Dem slik» — svarte hun motvillig, «det er
rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i
fjerde tur.

«Ikke et ord har De talt til mig i aften» — begynte han
igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» —

«Men så pass dog på — det er Dem, som skal frem,
løitnant !» —

«Han gjør kur til min kone, den tosken» — så Ring til
sin dame.

«Det gjør de jo alle» — svarte hun. «Er De ikke
sjalu?»

«Ikke det bitterste — det smigrer mig å se .. >

«Men så pass dog på, Ring, — det er deres tur!» ropte
Constance med en munter latter.

«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte
Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk.

«Nei hør, løitnant Fallesen — nu blir De mig virkelig
for plagsom.» — Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte
hun — han forstår da å gjøre kur for spøk.

«Tror De, min kone bryr sig om dem! — ikke det
grand — hun morer sig bare» — sa Ring, da de atter
stod på plass.

«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte
sig, De er så liberal.»

«Ja, ikke sant — liberal skal man være, og gemyttlig
— jeg er gemyttlig — ser De — hadde jeg en bror, skulde
De få ham.»

«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier,
som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på.

«Jeg kunde ingen dame få.»

«Stakkars ulykkelige! — det er De visst ofte utsatt
for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom.
«Vil De så ta til takke med mig?» — vendte hun sig til
Meier.

«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.»

Hans øine søkte uvilkårlig Constance.

«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann —
henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans
blikk.

Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han-
sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte.
Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt
og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som
hvirvlet avsted med Meier.

Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med
henne — overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var
hans, grosserer Edvard Christensen Rings — hans og
ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, — hvor
villig var hun ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne
ham, — ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og la-
get sig et nytt glass.

«Nei, se mig til disse skulkere» — sa fru Marie, som
kom inn til herrene, — «hu, for en røk. Hvem er det,
som har gjemt sig vekk. — Værsgod, kom inn og dans,
Rikard! — og De, løitnant, — nei, å finne Dem blandt
disse.»

Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine.

«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke
et beger sammen,» sa Ring.

Fallesen skjenket konjakk i et vinglass.

«Det kan jeg like — det rene vesen, vår egen skål.»

Fallesen tømte innholdet i ett drag.

«Se på Constance — en vakker kone, død og pine, hvad
Fallesen?» — og han puffet ham i siden.

«Jo, jeg skulde tro, — men hvad sier De om frøken
Schwartz — hun er heller ikke avveien.»

«For flat» — sa Ring med et grin, — «en stake rett op
og ned.»

«Figuren er da ganske bra.»

«Utstoppet» — lo Ring — «se på de spisse skuldrene.
Jo, De kan tro. Edvard Christensen Ring narrer De
ikke.» — Og nu fordypet de sig i en passiar om kvinne-
skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som
endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke
dus.

«Du er min sel en kjekk fyr, — fanden så godt like
dig, — det er en skam, så sjelden du besøker oss, — kom
hver aften — åpent hus hos oss; — er du glad i å seile?
— En kutter, far, stiv som en dukke —. Jeg vet ikke,
hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens med.
Se nu Hansen, — så gode venner vi er, — han kjeder mig,
den fyren, — mellem oss sagt, forstår du — ungdom må
det til.»

Lorck kom inn efter selters.

«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte
kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjen-
nem dagligstuen.

Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet.

«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» — spurte Meier
under en av pausene i galoppen.

«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde-
lig.»

«Kjente De Dem igjen?»

«Nei, slett ikke, — det var så mange sorter i det» —

«Kjente jeg Dem — jeg mener sånn riktig godt —
skulde jeg nok gjøre det bedre.»

«Kjente! — ja pytt, ja — gad visst hvordan det skulde
gå til» —

«Gav De mig lov til å tale med Dem — så» —

«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam-
men! — og De tror, det nytter — en kan få inntrykk,
danne sig forestillinger — lenger når man ikke, og så
er det alltid rav ruskende forkjært.»

«Men det var da vel mulig å bli kjent — — hvis man
da ikke med vilje skjulte sig» —

«Det gjør man alltid — ikke nettop med vilje — men

skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss?
— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør el-
ler tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og

vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke
til, hvor ens vi alle er.»

«De ligner ingen annen kvinne.»

«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som
dets stemplede produkter.»

«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en
går og står og taler og opfatter på nettop den og den
manér.»

«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke-
lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.»

«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con-
stance, da de atter tok plass.

«Fordi ingen har bedt mig.»

«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet
til Deres foreldre, spilte De da?»

«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano-
klimpring.»

«At Lorck ikke har sagt det, — det var jo ham, som
tok Dem med til oss den gang i fjor — husker De.»

«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt
hombre med ham hos Lorck.»

«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, —
det gjør de hos oss, — og det må De også. — Vil De?»

«Det er intet i verden, jeg heller vil — jeg takker Dem
så meget for Deres vennlighet.»

«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så
nysgjerrig på ham.

«Jo, for det blir snart forbi, frue» —

«Skal De til utlandet?»

«Ja, det er nok meningen» —

«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, — jeg
gleder mig så til Deres spill.»

«Og jeg til å tale med Dem.»

«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» —

«Nu spøker De» —

«Nei så min santen! — Spør bare Fallesen.»

«Den narr!» sa Meier.

De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be-
traktet henne fra siden med et usikkert blikk.

Constance tok i lommen og kom til å rive frem en
hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op.
Hun strakte hånden ut efter den.

«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt
fryktsom ut.

«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» —

Han trykket sine leber på den og stakk den inn under

vesten.

Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted.
Tante Wleiigel var gått for lenge siden.

Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an-
ledning til almindelig opbrudd.

Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha
kjedet sig skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken
var forresten over ett.

«La oss få en vals på fallrepet !» — ropte en stemme,
og i det samme skimtedes Rings skikkelse i døren
fra røkeværelset, som var proppfullt av gråblå to-
bakksos.

«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere.

«I så fall ber jeg om den dans» — sa en ung herre med
sort mustasje og glattkjemmet pannehår, idet han buk-
ket for Constance.

Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han.

«Spill op, svigermutter» — vedblev Ring, og vilde føre
fru Blom til pianoet.

«Nei, mor er trett — så skal heller jeg» — sa Con-
stance.

Men fru Marie satt allerede og spilte.

«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret
Ring og kavet sig bort til Constance med et gravitetisk
bukk.

«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med
juristen.

«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig
motfallen i et sofahjørne.

Ring blev stående og så efter Constance med et halvt
fjollet, halvt fortredelig smil.

«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster,
bare dans, dans, dans,» — sa han og gestikulerte med
den ene arm, «det er likevel bare en, som er Edvard Chri-
stensen Ring, og det er mig, det.»

«Hvad behager» — sa en frue, som satt på en stol
tett ved.

«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen
Ring, og det er mig, det,» gjentok han.

«Ja, det er visst og sant» — svarte hun og lo. «Er det
kanskje noen, som bestrider det?»

«Det er det samme det, — men jeg sier nu bare at det
bare er en, som er . . >»

Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en
halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet,
og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var
han sa.

Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt.

Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler
var blitt ført til sete.

«Ikke sant?» begynte han — «det, er bare én, som er
Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg
ikke rett?»

«Jovisst har du rett» — svarte hun og lo forsert.

«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo
litt klikk. «Tilla—ater De?» sa han med et bukk for
Hansen.

Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge
henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot
og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt-
ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han
hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise
dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det
hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snub-
let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å
holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con-
stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å
hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer
og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde
støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen
tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie
hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte
fallet.

«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pu-
stet som en hval, «vi var ikke ferdige.»

Fru Marie så ut til å betenke sig.

«Nei, nei!» — lød det rundt omkring — «på tide å gå
— slutte mens leken er god —»

«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en
forbrytelse både mot mig og Dem selv» — sa Fallesen
med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok
tøiet på ute i entréen.

Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef-
ter henne med stive, fortinnede øine.

På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han
utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om
at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og
at denne ene var ham, som var gift med Constance, og
ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru
Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor
lenge, blev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring.

Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter
fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang-
somt, og hun støttet sig til Lorcks arm.

Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo-
vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale
om fransk litteratur.

«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» — sa
Constance, «nu kunde de finne på noe annet» —

«Lettferdige — hvad vil nu det si?» — spurte Lorck
polemisk.

«Løsaktige — usedelige da —, hvis De synes bedre
om det.»
«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum-

meste kategorisering.»

«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å
tale med Dem, Lorck. — Skal da allting være like godt,
eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usede-
lige?»

«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.»

«De snakker som De har forstand til» — sa hun erger-
lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og
velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.»

«Deres bornerthet opirrer mig, — De er fullstendig
hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —»

«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste-
fullt?»

«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el-
sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry-
telse å være.»

«Ti stille med Deres vemmelige floskler.»

«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av
følelsene» — vedblev Lorck.

«Ja, naturligvis, — noen rettesnor for våre handlinger
skal det ikke være, — det er altfor besværlig.»

«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.»

«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den
samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa
Constance og støtte sin entouscas hårdt mot brolegnin-
gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !»

«Ta det med tål» — formante Lorck — «verre enn det
er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å
prøve, om det måskje ikke blev bedre.»

«Han er et gresselig menneske» — sa Constance og
vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir
De bunnfordervet.»

Lorck Io.

«Å, det har ingen fare, frue, — han er meget verre
enn jeg.»

«Hører De, hvad han sier, Meier?»

«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være
verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu-
værende samfundsordning for splitter forkjært.»

«Og han gir kristendommen skylden for det hele, —
det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det
da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller
intet feminin til mor — sier de.»

«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte
Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven-
tet sig noe av svaret.

«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for
sig selv og andre, eller i det minste å late, som om allting
var anderledes, enn det i virkeligheten er.»

«Hvorledes mener De?»

«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere
uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter
dette: Mitt rike er ikke av denne verden, — og så har de
tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det
ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave-
velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne-
emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.»

«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.»

«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe
av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten
til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degra-
dert menneskeheten i en grad, så —»

«Hvor kan De nu si slikt, Meier» —

«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem
med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak-
karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem —
eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen
denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe-
lighet. — Ja, som den har demoralisert !»

Han holdt inne og slo ut med hånden.

«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance.

«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —
dette med kyskhetskravet. — I gamle Jehovas tid var det
jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så
kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne
0. $. v. — Skal man noensinne ha hørt maken !»

«Ja, og hvad så?»

«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din
synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei —

ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. — Skal du
ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som
det gikk.»

«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance.

«Ja, det tror jeg, — jødene f. eks. er den dag i dag sede-
ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer
avholdende enn de kristne.»

«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo.

«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke-
fullt.

«Og nu selve denne kyskhet» — begynte Lorck, «fy for
pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi
noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond
samvittighet» —

«Nei fy, Lorck!» ropte Constance.

«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å
legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter,
som er reist over naturens hesligste unatur» — vedblev
Lorck.

«Det er motbydelig, hvad De sier» — sa Constance
med dirrende stemme og slapp hans arm.

«Ja, så forvendte er begrepene, — det finner nu jeg
motbydelig,» ivret Lorck.

«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror
det ikke, — alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set-
ter jeg dem ikke, aldri i evighet.»

«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk-
nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck.

«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,»
svarte Constance harm.

«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk-
ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet.

«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke
et grand.»

«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring
med usikkert mæle.

«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck,
god natt, Meier !»

Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen.

«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen,
Constance, eller har de kanskje vært det før?»

«Nei. — Ja så, er de blitt dus, — ja det tror jeg gjerne.»

De sa god natt og gikk hver til sitt.

Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han
blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og
påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han
dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men-
neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger
forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og
holdt ham om skulderen.

«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med
dig.»

«— Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier,
da de dreiet om hjørnet.

«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.»

«Det må ikke være morsomt for hans kone» — mente
Meier.

«Å pytt — en venner sig til all slags.»

«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?»

Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme-
lig spørsmål !»

«For dig kanskje» — sa Meier og plirte til ham fra
siden.

«Lykkelig ekteskap, — at du for det første gider ta en
slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Con-
stance, — nei vet du hvad.»

«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier over-
bærende, «så godmodig og spøkefull.»

«En briljant fyr å drikke og seile med — men for-
resten umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!»

«Er han høiremann?»

«Ja vel, og troende.» Lorck lo.

«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !»

«Ja, det kan du banne på.»

«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet
bedre til henne.»

«Å, hvorfor det, — så hadde det jo ingen fornøielse
vært ved henne.»

«Kyniker» — mumlet Meier og falt i tanker.

«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann,
hun vilde blitt kjed av ham, — det gjør gifte folk
alltid.»

«Så—å — du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» —

«Et fruentimmer som hun» —

«Hun er deilig!» ropte Meier.

«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.»

«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri
sett en kvinne så fri for koketteri.»

Lorck gav sig til å plystre.

«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen — akkurat
som da hun var blottende ung — jeg husker henne godt,
og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» —

«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fan-
den så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt
gjort» —

«Fanden i vold !» sa Meier.

«Hvad pokker er du hissig for, gutt? — En kan da
være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å
komme i ry for slett smak iallfall. — Jeg for min del
har vært det lenge» —

Meier svarte ikke.

«Har du sagt henne det?» spurte Lorck.

«Sagt! — hvad for noe sagt?»

«At du elsker henne.»

«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig,
far» —

«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier
— ikke tøser mener jeg — men damer?»

«Til ingen» — sa han arrig.

«Så prøv med fru Ring, — jeg gir dig lov til å kon-
kurrere» —

«Hold munn, sier jeg, — jeg tåler ikke at du taler slik
om en dame som jeg kjenner og akter» — sa Meier skjel-
vende av vrede.

«La nu de narrestreker fare, Meier — du er et fe! Ikke
kokett, sier du — i dag da vi lekte gjemmespill bak sku-
ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun
lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente
hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med
det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som
både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.»

«Det skal jeg dø på, hun også hadde. — Slik en bruta-
likus» —

«En kone, som har vært gift i tre år — nei far min,
hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, — og det
er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer
for lenge.»

Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at
han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft.

«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» — sa
han så rolig han formådde — «det er hele saken» —

«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —.
Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat
vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev
på med. Hun ikke kokett! — den lidenskap, hvormed
hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt
mulig — det er lutter koketteri — men ikke av den grove
slags — naturligvis.»

«Det er hennes natur, — hun gir sig hen i øieblikkets
stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent
og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper
med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg
stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
av hele sjelen — akkurat som nu.»

«Det er noe helt annet» — svarte Lorck og gav sig til
å nynne en melodi.

«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier.

«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse
glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så
kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun
elsker, ham og ingen annen.»

«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?»

«Det gjør hun visst. — Hun kold! — Hun er lutter ild
og sanser — et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe
over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For-
resten — hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil
ha alle uten undtagelse for sin fot. — Dette fjolset, denne
Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles
gælen —»

«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan-
set utenfor huset, hvor han bodde.

Meier lot til å trekke på det.

«Nei, forresten, du, — jeg glemte, død og pine — hvad
er klokken?»
«Halv tre» — sa Meier.

«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mum-
let Lorck. «God natt, du.»

«God natt» — sa Meier, og de skiltes.

Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten-
års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be-
gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet
med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt
så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op
i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde
han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått
op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang
til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn
kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes
kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som
han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun
bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen.
Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet
som en avsindig ved lyden av klokken. — Til langt ut
på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde
av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og
en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø-
strene.

Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom-
met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes
fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet
ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete-
ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold
vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for
selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og
forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en
forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en
måned.

«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager»
— mumilet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non
til annen eksamen på kjøpet.»

Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte
frem igjen — —? Bedre, at han ikke hadde sett henne,
— skjønt nu skulde han jo snart reise, — godt, om han
kom avsted jo før jo heller. — Men Gud forbarme sig,
hvor hun var deilig — den måte hun lyttet til ens ord på
— hodet litt på skjeve, øielokkene senket — og så når
hun svarte og plutselig så på en! — Den varme strøm,
som skjøt ut av disse øine — det var til å bli skrullet av.
— Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig — nesten
tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som
betraktet henne — det smil, som da kunde komme, så

mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens-
godhet. —

«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck — han skulde
mørbankes —. Og Ring — hvad slags ektemann var det
nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist
og tung 1 sinn. — Constance stod så ubeskyttet, så ut-
satt for smussige grams fra alle kanter — å, om hun
hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem
livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte —
voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens dei-
ligste sted — —

«Constance, Constance Blom — hvorfor er du ikke
min — —.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, — det
stakk og strammet.

«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum-
let han og tok sitt lommetørklæ frem — «nu har jeg aldri
sett maken til tosk» — —

Nr

Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var
nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru
Blom satt og leste i sofahjørnet.

«Noe så forsøvnig» — sa Constance og gjespet, — «jeg
trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge
siden du kom inn, mor?»

«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.»

Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i
det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et
sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa
god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen
lå ved siden av hans tallerken.

«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han
med munnen full av egg og franskbrød — «stormende
fullt hver aften.»

«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom.

«Ikke i teatret, mor.»

«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den
saks skyld — — nei, men søte Constance — at du kan
la mysosten se slik ut.» —

«Det må være Alette, — her inne skjærer vi jo alltid
så pent.»

«Så må du si det til henne, — det ser så stygt ut.»

«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru
Blom deltagende.

«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen.

«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over
ut på dagen,» sa Constance.

«Atter igjen bedragerier i banken — det er fanden til
administrasjon også.»

Ring hadde vært inne og hentet sin pipe.

«Skal jeg så ta billetter til i aften?»

«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig,
mor.»

«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi
vært så svært på farten.»

«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe-
kopp til bordet ved sofaen, hvor han satte sig.

«Da er vi utbuden, husker du vel.»

«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom.

«Enn lørdag da?»

«På lørdag skal vi ingensteds hen.»

«Så sier vi altså lørdag.»

«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde
inn efter aftenavisen.

«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og
tok den ut av hans hånd; «jeg kan godt.»

Ring så efter henne med et takknemlig blikk.

«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du
— hun går og skinner som en sol — og vakker! — Da vi
blev gift, var hun ingen ting mot nu» — han gned sig 1
hendene, hjertefornøiet — «og så er hun så elskelig, at
det står efter.»

«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom.

«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con-
stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du
hadde tapt dig svært.»

«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det
var da leit for mig — det.»

«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog
henne ned på sitt kne.

Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og
kysset den annen.

Constance så drømmende frem for sig.

Slik var det å være en lykkelig hustru — ja, det vil si
— slik bar en lykkelig hustru sig ad — og der satt den
lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var
så forgudet. Ft stille velbehag kom over henne — hun
gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig — at hun
elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte
fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun-
kelt barndomsminne stod for henne — en dame i grå
silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på
verandaen der hjemme og drukket selters med bringe-
bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak-
cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse
ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg
til henne: Klag ikke over å være alene med den mann,
som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para-
diset.»

«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte
Constance.

Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet
og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen
om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep
henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det —
det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo
ikke forstå det, og så for morens skyld.

«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa
hun og rusket ham i øret.

«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.»

«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som
hadde han et diebarn på fanget.

Constance slo ham over fingrene.

«Hvad tror du fullmektigen tenker?»

«Fullmektigen kan reise til Bloksberg — der kommer
en liten bitte mus mus. — Forresten, du, vi skal huske
å be ham engang — han vil sette pris på det.» —

«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?»
spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig
til å gå.

«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom.

«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa
Constance, «så smått det går med å komme igjennem
«Kvinden på Tjele», du.»

«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt
med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk.

Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet
med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt
fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå
det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og
påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det
sig da, at ankelen var stiv og ophovnet.

De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin
sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som
de pleide. Ring var gått på kontoret igjen, og tusmørket
begynte å falle på.

Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket.

«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun.

Det kom intet svar.

«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,»
smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige åndedrag.

Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig
til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta
den op igjen.

Litt efter ringte det.

«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun.

«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett
lysvåken.

«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance
smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led
av søvnløshet.

«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,»
hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet.

Fru Blom gikk den inntredende i møte.

«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på
skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone,
man bruker til en fremmed.

«— Constance, sier du? — naturligvis er hun invalid,
det var noe, jeg visste.»
«Værsgod, kom her inn — jeg kan ikke høre, hvad

dere snakker om,» ropte Constance.

Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv
lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke-
plysj monterte bord ved siden av Constances chaise-
longue.

«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con-
stance.

«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er
dårlig —»

«Jeg tror du vil, — at jeg ligger her istedenfor å sitte
på en stol, gjør vel ingen fortred.»

«Men Rikard kommer også.»

«Ja, la ham bare det — han skal være velkommen,
med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå
omkring og være opvartningspike.»

«Du da!» lo Marie og tok av sig.

«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie
snakke med noen i entréen; hun var gått ut med sitt tøi.
Straks efter kom hun inn med fru Wleiigel.

«God aften, tante ta bare av dig med det samme,
for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne.

Constance Ring or

«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet
på hodet, «ser du, vi fikk rett — det var nu også ufor-
nuftig å danse. Har her vært doktor?»

«Nei, er du gal, tante! — Det er ingen verdens ting —
jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld,
forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?»

«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.»

Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter
blev ringt.

«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance
og lyttet efter.

«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket
Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig.

«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare
komme, hvad gjør det, mor» hun vendte sig til fru
Blom, som ivrig hadde ristet på hodet.

«God aften!» Lorck stod bukkende for dem.

«Hvad for noe, — sykestue, med visitter og medika-
menter og alt mulig.»

«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance.

«Er det virkelig efter fallet i går, — det har vel ikke
noe videre på sig?»

«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. — «Natur-
ligvis, — det måtte den jo.»

«La mig se på det — det er ikke sikkert at blyvann er
det rette,» sa Lorck og nærmet sig.

Constance var straks villig.

«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem.
«Når det ikke er hull, er blyvann godt — såpass doktor
er jeg da.»

«Nå ja, som De vil, — uten å braute av mine doktor-
kunnskaper — medisiner er jeg nu allikevel, og hvad
er det man sier om at det smaker alltid av fugl.»

«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og
Hansen kommer, kan De få en hombre.»

Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så
falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde
enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å
more sig over i øieblikket; men som de nu under latter
nød desto bedre.

«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance.

«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur.

«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,»
sa Constance og la fingeren på munnen.

«Ikke en lyd,» hvisket Lorck.

«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom.

«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con-
stance triumferende, da klokken straks efter lød med en
heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At
den Alette ikke lukker op?»

«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru
Blom og reiste sig.

«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.»

Lorck var allerede borte ved døren.

«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt
tilbake.

«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance,
«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha
dem inn.»

De andre lo dempet.

«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet;
hun stod lyttende midt i dagligstuen.

«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte
det ut i entréen. «Fritt leide for Meier !»

«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende.

«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru
Blom, hun stod bøiet over Constances fot.

«Se så — nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun
straks efter og la slumreteppet til rette over henne.

«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med
et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i
halvrundingen om chaiselonguen.

Enn

«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil.

«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck.

«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite.
De skulde ha våget å vise ham vekk!»

«Se så, nu ringer det igjen.»

«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie,
og straks efter viste det sig at hun hadde rett.

«Hvad er det, Alette spør om, mor?»

«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. — Ring er
kommet og har én med sig — sier hun, de er i enitréen.»

«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance.

Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet.

«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck.

«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel.

«Jo, ganske riktig — det er løitnanten, kan jeg høre,»
sa Meier og kom inn igjen.

I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte
inn.

«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance
utålmodig og pekte på den nærmeste stol — ellers får
jeg Fallesen der.»

Meier gled ned på setet — hurtig som et lyn.

«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene.
«For en hyggelig forsamling! — Hvad tyller dere den
punsjen i dere for — kom inn til mig, skal dere få noe
annet.»

«Men først drikke te,» innvendte Constance.

Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor-
det inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf-
feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på
en stor bakke.

Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og
laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og
Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret
at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev at de alle
tre tok hver sitt og gikk med.

«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind
var Fallesen der med det.

«— — Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse
radikalere, denne sammenløpne flokk av all slags berme,»
sa Hansen og fortsatte disputten fra måltidet inne hos
Constance.

«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru
Marie.

«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar
på,» vedblev Hansen; han stod og balanserte på hælene
og tok et tak med begge hender i ryggen av en lenestol,
som fulgte hans vuggende bevegelse.

«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk.

«Ja hvorfor det?» spurte Marie.

«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnel-
ser, som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone,
som om han klaget sig.

Constance og Meier gav sig til å le.

«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og
alene arbeider på å nedbryte respekten for, ja, for altså
det bestående,» ivret Hansen.

«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør
ikke annet enn rive ned på både kongen og øvrigheten —
den stakkars kongen, som ikke gjør en katt fortred, —
det er en pøbelaktig trafikk.»

«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk
for det, Ring.»

«Og religionen da» — innskjøt fru Marie — «det er
nu det aller verste.»

«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel.

«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru
Blom.

«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De
ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts-
advokat?»

«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone.

«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek-
ten for det?» spurte Lorck.

«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke
bedre verdt,» svarte Hansen.

«Det er ingen øvrighet uten av Gud — står det skrevet»
— falt Meier inn.

«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu-
sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige
develskap den gang kanskje?» utbrøt Ring. — «Det vilde
nu også vært for meget forlangt.»

«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe
heller,» ropte Constance.

«Ikke hold med dem,» formante fru Blom.

«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det
nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget
stedse ivrigere frem og tilbake.

«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie.

«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck,
«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det
også gjør efter sin overbevisning.»

«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.»

«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i
bunn og grunn. — Du store Gud — hvis det altså fikk
makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet.

«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier.

«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.»

«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte
Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse
av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.»

«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han
satte sig.

«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne
der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig
suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig.

«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så
vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer-
dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem,
landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg
over hele linjen. — Pass nu på.»

Lorck og Meier lo.

«En rask profeti den,» sa Lorck.

«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. —
«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bon-
den våkner — så våkner han til reaksjon.»

«Folkeforføreren?» — sa Constance, «hvem er det?»

«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck.

«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru
Blom og Marie gjorde efter.

«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier.

«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså — disse
stakkars bønder er jo så lett å ta ved nesen, men får de
først øinene op, så —» Hansen vendte atter blikket mot
loftet.

«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver-
drup og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme
sånne, — sånne —» Ring holdt inne, som søkte han efter
ord.

«De som altså vet at deres virksomhet, — ja man kan
si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Han-
sen — «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet
ikke jeg.»

Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar.

«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om
politiske motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende.
«Dannede mennesker skulde dog ha et visst begrep om
noe, som heter en manns ærlige overbevisning —.»

«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret
Ring, «vi har retten og sannheten på vår side — det er
det, det kommer an på —»

«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta-
ter, de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i
samfundet,» fullførte Hansen.

«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde
fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde selv den villeste
venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det
minste er en skurk.»

Lorck brast i latter.

Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det
samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på
munnen.

«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer
som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest
talt altså landsforvises.»

«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru
Marie.

«Ja, gudbevars — og underminerer på alle kanter,»
ivret Hansen.

«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og
med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag
rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til
skade for noen?»

«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i,
«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter !»

«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier.

«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det
også er dunkle ting — et menneske kan da ikke vente å
forstå sig på det overnaturlige, vel? — Det står jo noe
om at forstanden er formørket. — Og hvor skal vi hen
— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det in-
gen Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke
det med å undvære forsynet. — De er ung ennu, men
vent nu bare, til De kommer op i årene.»

«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom.

«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke
kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si
holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det,
vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, —
ja så svikter allting under våre føtter.»

«Og når en nu skal dø,» — vedblev Ring med bløtere
stemme, — «så skulde jeg da tro, det må være godt å
kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter
oss noe bedre bakefter.»

«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel.

«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå
gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår
ikke, hvorledes noen kan holde det ut. — De fattige,
f. eks. — Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en
av antikristene, som det står om i Bibelen.»

«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg
vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.»

«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet
Hansen.

Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av
sigaren.

«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag
som helst,» sa han.

«Det mener De ikke,» ropte fru Marie.

«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —»

«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru
Blom i munnen på hverandre.

«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck.
«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som
de knapt nok har mot til å våge sig frem med. — Alt
skulde omkalfatres fra grunnen av.»

«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen
overlegen.

«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru
Marie.

«Ja, hvorfor ikke? — Denne linkeleringen der nede i
nummer 22 blir vi like nær av.»

«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen,
«der vil De passe bedre.»

«Og bli nihilist,» tilføiet Marie.

«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk.

«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte
fru Marie, og så redselsslagen ut.

«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!»

«Nihilistene — menneskehetens største martyrer, jor-
dens edleste blodvidner !» ropte Lorck.

«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften.

«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men
selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av
dets bibelske oprinnelse.»

«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring.

«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja
De undskylder, — det galimatias med den bibelske op-
rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil.

«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat?
Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist — ikke
rettere jeg skjønner.»

Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan-
set ham.

«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev
Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han
vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er
det ikke nihilisme det, spør jeg?»

«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre
godt,» utbrøt Lorck.

«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket
Meier.

«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen.
«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende
over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei,
hør vet De hvad — skal det være en vittighet, så er den
mildest talt usømmelig.» —

«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len-
ger,» ropte plutselig Constance og satte sig helt over ende.
«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i
dere?»

«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie.

«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier.

«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.

«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con-
stance sier,» ropte Ring.

«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen,
Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte
sig selv,» instruerte Constance.

«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel.

«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre
med ham?» spurte Ring.

«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt
opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han
bare ugagn.»

«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!»
kommanderte han.

«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin
søster — de satt i dagligstuen og strikket — «alltid så
godslig og munter.»

«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes
nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik
stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.»

«De mener visst ikke så meget med det, du — jeg tror,
det er mer for å gjøre sig til.»

«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke-
risk,» sukket fru Blom.

«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du;
jeg merket jo straks at han var en mann med respekt

for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.»
«Ja, Ring — han er fullstendig i sin barnetro.»
«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie — de

har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel.

«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom
bekymret — «for hun trenger til støtte.»

«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny-
modens?»

«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun
så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr
av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde
veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i
Faust. — Slikt er jo bespottelig.»

«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir-
masjonen,» sukket fru Wleiigel.

«Ja, det var nu for meget av det gode. — Lå hun ikke
der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, — jeg
stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne
om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun
var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med
Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyg-
gelig.»

«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig.
— Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri
å vare,» sa fru Wleiigel.

«Nei, Gud skje lov, — ja, for det var nu virkelig en
forferdelig tid — tenk dig til, hun rente omkring på
bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne-
møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —»

«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli-
giøsitet, er hyklere og kjeltringer —»

«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom.

«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru
Wleiigel.

«Nei, men eksaltert, — ja, slikt er jo den rene galskap,
du.»

«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte
fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal
forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. —
Det er jo en viktig sak, ser du.»

«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru
Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og
Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir-
gitte, at det er nok av steder å holde sig til.»

«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij-
gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand,
går det rent rundt, ja iallfall for mig.»

«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen
under troens lydighet, Birgitte.»

«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma — akk
ja) akk ja, — hvad er vi mennesker en får gjøre det
somerrelt—= >»

«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine
til å reise sig.

Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren
til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den
spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der
bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe
nytt, da hun bad ham.

«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. —
«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne
her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.»

«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i
kabinettet. — «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i!
Hvad bestiller dere her?»

«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance.

«Og instruerer om spadille, manille og ponto der-
nest» — tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt
ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig.

«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte
Hansen.

En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå.
«Vær nu forsiktig med foten din, Constance — jeg har
ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her-
rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God
natt, god natt!»

«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da
fru Blom hadde fulgt sin søster ut. — «Du er jo så glad 1
en whist. Ring, mor vil være femtemann !»

«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte
han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke
til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.»

Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde
mine til å følge eksemplet.

«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring
og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort.
«Klokken er jo ingenting.»

Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på.

«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie,
«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —
Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.»

«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,»
svarte fru Blom.

«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance
omgåes ham så meget, — ja, for jeg skal si dig, han har

så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. — Og så
skriver han i «Dagbladet».»

«Han vanker jo også hos dere, Marie,» — sa fru Blom
med en litt stram mine.

«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. — I går
var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.»

«Med Ring er han nu i familie — ser du.»

«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom,
skjønner du. — Alle damer er rent forhipne efter ham.

— Det er nu i grunnen en skam.»

«— Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde
sett grundende hen for sig. — «Det er såmenn Ring, som
alltid vil ha fatt i ham.»

«Ja, det vil han jo i alle, tante.»

«Constance er sannelig like glad, enten han kommer
eller ei,» — vedblev fru Blom.

«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen-
ner til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig
av med hverandre. — Ja, det er da ikke noe nytt at folk
skal ha noe å snakke om.»

Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.

«God natt, tante !»

»God natt, god natt.»

«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance
si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn
er til stede, så kan De tro —»

«Snakk, omgåes De ham? —» avbrøt Lorck.

«Når de har riktig fine middager, sognepresten —
skjønner De. — Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», —
ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går
det løs på tidens hule floskelvesen og det omsiggripende
fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie
kan alle slagordene utenat.»

«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa
Lorck. — «Det visste jeg ikke.»

«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn-
dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske:
når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til
de fattige,» sa Constance med en latter.

Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen.

«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,»
sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut.

«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte
Lorck likeledes dempet.

«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg
spør, Meier, om det ikke var Lorck?»

«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde
jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier.

Constance truet til ham og skar ansikter.

Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så
i et verk med illustrasjoner.

«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,»
sa han med et innsmigrende smil.

«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten
å se op. — «Men jeg tenker, Constance kan være trett.»

«Deilige billeder, frue — —.» Han gav sig til å vende
bladene for henne.

«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han
insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — For-
resten, hun liker ham visst ikke videre.»

Constance Ring Pi

«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i
Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for-
nemmelse av nysgjerrig forundring.

«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.»

«Den, som var så lykkelig» —

«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor,
fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en
skolegutt, som er ivrig i tjenesten.

Fru Blom måtte le imot sin vilje.

«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer-
ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit-
tende.»

— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og
kortspillene til side.

«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte
hun plutselig og skottet til Constance.

«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig.

«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru
Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —
Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter
om efter dig. — Uh, jeg kunde banke dem.»

Constance lo.

«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører
dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring
nokså fornøiet.»

«Uff nei, men mor da!»

«Og slikt kan lett ende med forferdelse, — ja for du
risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i
dig.»

«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er
bare en vane, de har, de likesom synes det hører
til —»

Fru Blom ristet på hodet.

«Du skulde ikke være for trygg, Constance.»

«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig.
— De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være
innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet
enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til.

Fru Blom så bekymret ut.

«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i
en gift kone, vet jeg.»

«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. — For en
forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig,
mor.»

«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du
være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne,
forsikrer jeg dig.»

«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, —
Ring er jo alltid med.»

«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir-
ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to-
bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget
de vil. — Jeg forstår mig ikke på ham.»

«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være
sjalu,» sa Constance og gjespet.

«Nei, men som nu i går, Constance. — Der lar han dig
gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde
noen mann å følges med. — Det tar sig ikke godt ut.»

«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo
rimelig.»

«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for-
eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom.

«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet
Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så
hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig selv.»

«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru
Blom grettent.

«Lar ham?»

«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var
litt omhyggelig, Constance.»

«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner,
fordi om han drakk noen glass,« sa Constance i en tone,

Constance Ring 718)

som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sik-
reste måten å få sin mann til å debauchere på — sa du.
— Det var den første aften, jeg husker det nok.»

«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er,
som sagt, slett ikke redd for, at Ring — dertil er han en
mann med for gode prinsipper, — men — du kunde dog
forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine I
all kjærlighet —»

En sterk snorking lød plutselig inn til dem.

Fru Blom för i været, men Constance lo — «Det er
Ring som er falt i søvn, — skjønner du vel. — Hør, hvor
trygt han sover —»

«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig.

«La bare mannen ha fred —»

«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så
usundt —»

«Det har han godt av — nu er han naturligvis full
igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed —. — Uh,
hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie,
Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og
Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt,
alt i verden.

Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk-
ket dypt og langtrukkent —

Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten;
hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod
en eketres likkiste, og i den lå hun selv i sitt nattlinnet
med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som
nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt
til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne
ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene
var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner;
hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så
fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især
husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket,
og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut-
slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og
hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun
ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun
stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var
død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor
vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være
død.

«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!»
Fru Blom stod plutselig bøiet over henne.

Constance slo armene om hennes hals og trykket an-
siktet inn til henne.

«Nei, mor, jeg bare tenkte —»

«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?»

«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen
skal jeg fortelle dig den —»


# Kapittel VI


Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da
Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom
det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun
atter bli alene med Ring.

Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne,
ikke slik innvendig fra, men allikevel — det hadde vært
så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på
farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket
som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut-
vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne
en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne
travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være
i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde
hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke
vært langt fra å ønske henne bort.

Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel
for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden
gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie-
blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at
hun måtte og skulde avsted.

Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin
gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot
den kant moren var dratt.

Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom — —

Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun
hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen
hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver-
den hadde vært kjedelig eller vanskelig.

Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde
bragt henne på kant med sig selv og allting. Hvorfor i
all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde
det til — — og med Ring! Dette usympatiske menneske
som hun slett ikke harmonerte med.

Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned
på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd.

Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam-
mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv
igjen . .. Hvis han døde, ...men det gjorde han
ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det
skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med
kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun
gikk med . . . at hun ikke skammet sig!

Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg-
gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full-
månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver
enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes.

Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren,
bare én eneste gang til, forat hun kunde få kaste sig om
hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes
hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var
glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la
henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle
det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse
mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan
det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde
en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt
som en lirekasse.

Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at
det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og
når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på
hodet med denne mine, som satte henne i klasse med et
vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var
han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde
ikke holde ut hans stemme.

Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende
bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i
noe som hindret henne fra å komme bort.

Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og
veggen, og 1 samme nu åpnet han døren og ropte inn om
hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og
spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con-
stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og
gikk inn til sin mann.

«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en
mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt
efter dig.»

Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen.

«Hvorfor svarer du ikke?»

«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?»

«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.»

«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.»

«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du
nu skal begynne på din gamle manér.»

Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig
mine.

«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op-
irret — «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget
ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du satte op.»

«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var
dine venner, jeg.»

EE
Constance Ring Då

«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite
med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det
står efter.»

«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.»

«Javisst, ja — jeg er fattig på ord og simpel og dum,
si det bare.»

«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt.

«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og
det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig
i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru-
ende mine.

Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned
over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den
opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om.

«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under
haken for å tvinge henne til å se på sig.

«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt,
som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi-
nene og forsøkte å reise sig.

«Sitt stille, — jeg skal lære dig.» Han tok begge hen-
nes håndledd og klemte dem så det verket.

«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun
foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand.

Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig
og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og
hendene i bukselommene.

«Hum!» — sa han efter en stunds forløp, «— et slikt
menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til
henne mens han talte, som ventet han på et ord; men
hun åpnet ikke munnen.

«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her
FJ No skulde hun se dig 0. Men jegvissie nok,
hvordan det vilde gå når hun var reist.»

Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med
dette fæle menneske som hun hatet, — ja, for han var
jo en tølper!

Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned
over dem.

Ring så at hun gråt.

Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere.
Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til
å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape

tålmodigheten — — all min dikten og trakten går ut på
å være henne tillags, men det er som å skvette vann på
en gås.»

Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun
allikevel nødt til det og för hurtig med lommetørklæet
over ansiktet.

Ring satte sig like overfor henne.

«Hvis det stod til mig, Constance,» — han talte i en
meglende tone — «så skulde det aldri bli vekslet et
uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å
sitte og gråte.» |

«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende.

«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det.
Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.»

«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk.

Han bøide sig helt over henne,

«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et
kyss og vær søt pike.»

Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham
heftig av sig.

«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig
sprang hun over gulvet, ut av stuen.

Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod
noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som
hun var forsvunnet gjennem.

«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal
pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han
för ut i entréen og klemte døren hårdt i efter sig. Straks
efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli.


# Kapittel VII


En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød-
selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var
fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var
over.

Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det
var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan
komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i
Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver
som naturen er iklædd.

Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt
sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med
sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke-
værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den
store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket,
andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig
sammen og lekte enkemann søker make på den store
gressmark som skrånte jevnt nedover mot fjorden til
høire for villaen.

Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke-
mann 1 fronten.

Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i
øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og satte
så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig
av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant
Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk
av med seiren.

Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt
med henne for ikke å rive henne over ende; hun var
svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie-
blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu
bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs
med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham.

«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke
gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at
Constance måtte synes synd i ham.

«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men
slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til,
og det kom et bedende uttrykk i øinene.

«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og
de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen.

Resten av aftenen var Constance munter som sedvan-
lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier.
Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var
bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter
nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart.

Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær-
lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en
hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne-
ske kunde nære for det annet.

Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet
hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde
ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li-
denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann
vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i
sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — —

Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin-
gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde
ikke vært oplagt til å skrive, og hadde derfor stukket
det inn i mappen for å fullføre det en annen dag.

Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til — —. Denne
tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en
gresselig plage; — hadde hun enda vært søvnig og kunde
fått en lur på sofaen — men nei, ikke det engang.

Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot-
sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg-
gen; men på gaten var det ikke det minste å se på.

Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller an-
nen —?

Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere.

Straks efter ringte det.

Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var
naturligvis bare postbudet, — men nei — der hørte hun
noen spørre om fruen var hjemme. — Det var Lorcks
stemme.

Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen.
Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese
høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var
utkommet.

Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé.

Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte
innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet.

«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for
den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. — Et
stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu
gjerne ha gitt oss.»

«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul-
drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet
er jo et gammeldags begrep —»

«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor
den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i
våre —»

«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide
pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et
opmerksomt, nesten lurende blikk.

«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte
Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd
stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært
dikt og tøv — —

«Og De vil klandre Kielland, frue! — Hvad vil De med
at han skal dikte om det, De selv ikke tror på?»

«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. — Men
forresten — klandre, — det var nu slett ikke menin-
gen —»

«Forøvrig tar De feil, frue. — Man døde av kjærlighet

i gamle dager —»

«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha
— mener De?»

«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller
lignende —»

«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig
alvorlig.

«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i
setet.

«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti-
der er lengst forbi — tror De ikke også?»

«Jo, det vet Gud — ja, det vil si, det er da ikke falt i
min lodd å treffe på slikt et vidunder —»

«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk.

«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert
individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet
igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om
han nøie gransket saken.

«Eller en lykkelig —» henkastet Constance.

«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig-
het er ikke lenger noen kjærlighet —»

Constance lot arbeidet synke.

«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig-
het !» — Det kom med et dunk på hvert eneste ord.

«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så
vil det jo si at man gifter sig.»

«Ja, og hvad så?»

«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været,
som om han meget beklaget faktum.

«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et
spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig,
da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber.

Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke
sine egne ord.

«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget
enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings-
evne.»

«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og
lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og
arbeidet i den annen.

«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ekte-
folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig,
den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt an-
net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne
forlange av et menneske at det skal kunne elske den
samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs-
alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang,
vilde jeg — ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne
utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.»

«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con-
stance med et sukk og gav sig atter til å sy.

«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre
ord var idiot» — fullførte Lorck.

«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con-
stance og så et øieblikk op.

«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist
mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil.

«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme-
lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man
kaller sin utvikling.»

«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har
nu også sin skyggeside — især for kvinnene, — jo eldre
de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift — og så
må det jo tenkes på efterkommerne —»

«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne-
sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land
som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde
være en velgjerning.»

«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men
barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde
være.»

«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance
og sukket resignert.

«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det
kommer an på er jo å være fordomsfri.»

«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et
øieblikk op å sy.

«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv
hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle
og elske fritt.»

«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? — De sa
selv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke
fore,» sa Constance likegyldig.

«Jeg mente de gammeldagse begreper! — Gis noen
kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke
være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu

i over et år har båret på en forelskelse, — som, ja, så
Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke — ender med å gjøre
mig gal.»

Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen
skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven;
holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over-
legne rolige.

Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg-
het; hun torde ikke se op.

Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all-
verdens rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene.

«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte
å late som ingenting.

«Nei, det er ikke av den art — det er kommet så altfor
vidt, — det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!»

Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig
inn i hennes ører.

Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun;
hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei-
det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare.

«Og det har De naturligvis merket, frue, — De har visst
det like så godt som jeg,» vedblev han.

Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun
sank bakover.

«Visst, — hvad, — jeg,» stammet hun.

«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.»

Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse,
derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at
han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke
tungen til å lystre.

«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. — Strid
ikke lenger imot — du er skapt til elskov, og du skal
komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann
som elsker så grenseløst som jeg —.»

Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes
bryst; hun kjente hans varme ånde stryke over sin panne.

«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang
borte på gulvet.

«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,»
sa hun i en bebreidende tone.

«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende
foran henne.

«Å tale slik til mig — det er stygt av Dem, Lorck —»
klynket Constance og så hjelpeløst på ham.

«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten
hårdt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere.

Det gav et sett i Constance.

«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som
om hun verget for sig.

Lorck korset armene over brystet og betraktet henne
stivt.

«Jeg elsker dig, Constance — det er alvor, ganske an-
derledes enn jeg selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt
liv, min sjel, — vil du ikke ta imot det?»

«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake.

«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!»
spurte han og trådte tett bort til henne.

«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an-
net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen
røbet at hun var nær ved å briste i gråt.

«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har
tatt dig — jeg vil vite hvem du elsker! — Din mann
kanskje?» Han lo hånlig.

«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun,
og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte
og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje
har gjort Dem noen fortred.»

Hun gikk bort til vinduet.

Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd
og tvang henne til å vende sig om.

«Kokette!» snerret han.

«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig.
«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en
åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.»

Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod
hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig
holdning.

En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne
feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig
ydmyket; men vant som han var til å være på høide med
situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med
verdighet.

«Tilgi mig, frue — jeg var for heftig,» sa han fullkom-
men rolig. — «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. —
For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i
hvilken utstrekning. — Men jeg ber Dem, la være å bære
nag til mig —»

«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme.

«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter
dette?»

«Det vet jeg ikke — i dette øieblikk kan jeg ikke tenke
rolig over saken —» svarte hun.

«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig.

«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig.

«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det —
De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra

Dem — jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis
som 1 aften, frue.»

«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,»
sa hun.

«Nu ja, — De har å befale,» han bukket og forlot stuen
med avmålte skritt.

Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og
rente like mot en av sine venner uten å legge merke til
ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt
inn i øret.

«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre
uten å hilse.

Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be-
gravet i en fløielspute.

Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko-
kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. — —
Hvem det var som hadde tatt henne! — Det var altså
Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne,
så dypt nede stillet han henne! — — Om hun kanskje
elsket sin mann ! — — Håne henne også med dette! Nei,
men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig-
het kunde hedre henne.

Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver-
diløst, og alt det grums det skyllet over henne! — Den
Lorck, den slette, motbydelige Lorck, — hun hatet
ham — — —

Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme.
Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot
sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han
å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker,
av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde
gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev
avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres.

Lorck var iblandt dem.

Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be
Lorck.

«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret.

«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt.

«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? — Du
lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men
hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne
gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte
på fingrene.

«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke
invitere, — du kan la være, når du hører jeg ber dig —»

«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent
med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham
her, altså Lorck syv —»

«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet
og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, — han
har — — ja, det er det samme, men du må ikke be ham.»

«Har han vært nærgående? — Ja, hør, vet du hvad,
Constance, det er min santen din egen skyld. — Det er
alltid damen som gir tonen an —»

«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene.

Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam-
merfull, og minen så bønnlig. — Constance var nu heller
ikke lett å bli klok på.

«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel-
ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser
du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese
ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot
ham.»

«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham
allikevel?»

«Jagu ber jeg ham! — det er da, Gud hjelpe mig for
meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune,
når det nu er grunner for å ha ham med. — Du er så full
av innfall at >»

Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet
på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde
sagt.

«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om
noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.»

«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun
koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig
stille ned igjen.

— Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte
sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun
ikke orket å holde menneskene ut.

Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om
aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om
ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden,
kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde
skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig
langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller
lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme
for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og
vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.»

Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde
hun skulde motta.

Hun undskyldte sig med at hun var syk.

Hvad feilet henne da?

Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun.

Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren?

Det kunde ikke hjelpe.

Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert
og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en
avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne.

Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn
i den med større liv enn noensinne.

Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han
visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt.

I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han
var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene
hjemme.

Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i
90 | Constance Ring

den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde-
lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes
hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten selv,
mer tilbakeholdende enn før.

Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde
med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel
kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for
ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin
bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk-
ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte.

Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det
rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk
ut gjennem døren.


# Kapittel VIII


Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han-
sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und-
slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så
ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha
greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem
dem, men Constance bøide alltid av.

«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en
aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er
sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at
hun forsvarte Bjørnson.»

«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all-
tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte
fruentimmer — ja, dem har jeg ingen fidus til.»

«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun-
nen en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i
forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke
det.»

«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja,
noe lykkelig ekteskap, som du vet. — De passer ikke.
Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte,
han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun
akkurat tåler ham.»

«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og
vrøvler og har drukket noe. — Den suffisanse! — Og
som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er all-
tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?»

«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller druk-
ket — — men altså, det var jo det som skulde gå over
når han blev gift.»

«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor redd-
somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam-
tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam-
pene.

«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er
det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En
kan altså få ham til hvad det skal være.»

R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet.

«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se
efter om hans skrivebord var avlåst.

Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt
hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød
henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt
krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å
gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke
være sånn, Constance, — det kan nu være det samme,
men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han
hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo
tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det
eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i
ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet.

Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun
gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen
de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig
med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt
utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok,
og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. —

Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett
for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor-
genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig
over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og
trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som
lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like bort
og gjorde det. —

Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte
få hatten fra sig på skikkelig vis.

Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men
hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned
på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor-
det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det.

Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok,
hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden
av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt
den ene hanske på.

«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og
ravet så smått frem og tilbake.

Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken.

«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han.

Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk
forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for-
svant gjennem døren.

Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og
gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig
syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og
gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet.

Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord,
fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri-
maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille,
hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker
om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde
satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes-
sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie
på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op.
Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset.

«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide
sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet
trukket op under haken.

«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt,
og aldeles forstyrret reiste Alette sig op i sengen og
glodde på Ring med søvndrukken forskrekkelse. Teppet
hadde hun slått til side; hun var i det bare linnet med
naken hals og armer.

Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro-
dige bryst, hvis hvelvede runding halvveis kom til syne.
Hans nesebor vibrerte ganske lett og han blev blekere. Så
stakk han sin famlende hånd inn på hennes bryst og
trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred
sig fra ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten
edru av forskrekkelse.

«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren,
idet han rettet sig op, — «å skrike slik da! Er det kan-
skje noen som gjør Dem noe? Legg De Dem bare til
igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten og
trakk teppet op over henne.

«En lekker kropp, — riktig lekker,» hvisket han. Han
kunde ikke la være, — han måtte stikke hånden inn på
hennes hals igjen.

«Uff nei da, — kan De ikke gå med Dem,» klynket
Alette og vilde puffe ham fra sig, men den bløte berøring
av hans glatthudede hånd øvet en lammende virkning på
henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham klappe
sig.

Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp-
net og straks efter lukket. Forsiktig som en katt snek
han sig ut og trakk døren sakte til. Han lyttet anspent
et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den lange,
smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for
enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op-
over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances
støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han
hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i
spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den
broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin
seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn
og la sig.

Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun
var blitt så årvåken og kjente bestandig den bløte hånds
kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine
«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og
dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer,
mens hun gjentok: en lekker kropp. — Hun hadde vært
der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især
var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun
hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring stukket til
henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren
på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun
måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en».
Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter
henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da
hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under-
tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var
forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker
kropp, — ja, Ring, det var nu visst en mann som for-
stod det.


# Kapittel IX


Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var
en eftermiddag i midten av desember med frost og klin-
gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn-
kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck;
han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet
imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han
kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet
da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, som var
preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal-
lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone.
Constance sa undertiden til sig selv at hun egentlig sav-
net ham, men når hun så husket hans ord hin aften,
blusset forbitrelsen op i henne.

Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var
svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for
å legge i ovnen.

Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at
klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré-
nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien.
Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt
osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en
sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å
ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette
på denne uorden. Døren var halvt åpen, og idet hun
støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe
klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid,
at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte
hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og
i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre.
Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet
med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det
kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol-
let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun
var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd-
ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på
forklæet.

Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det
syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt
sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over
gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men
det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og
at det ikke vilde lykkes henne.

Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun
ut av stuen.

«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så
ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det
var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun
gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å
støtte sig.

Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å
passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved
døren som Alette hadde latt stå åpen, lukket han den
stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass
og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå
stilling med håndflaten hvilende på buffeten.

«Constance — jeg ber dig — hm,» han byttet fot, —
«tro mig, — det var, det var ikke så ille ment som det,
— som det kanskje så ut.»

Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig.

«Jeg kan godt forstå at det, — — ja, at det må ha tatt
sig — jeg mener forekommet dig underlig» — —. Han
stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord.

«Men jeg forsikrer dig til at — ja, bare du vilde tro —
det var, — ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet,
om jeg så skal si, — en, ja, en guttestrek, — noe som
stakk mig — jeg begriper det ikke selv.»

Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad
han sa eller ei.

«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det,
— ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.»

Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op
til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter.

«Jeg vet ikke hvad, — ja, hvad jeg ikke vilde gi for å
få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under-
danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine
kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved
hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen-
gende hånd.

«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå
forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep
henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem luf-
ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor
hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be
om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt
op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene
strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse
av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne
til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde
hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad
skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk-
kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor-
under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden.
Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt
om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin
lodd, da det intet var på ferde.

Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor
kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, — men
nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne!
Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på
den manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han
kunde være så lumpen og så svinsk.

Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut-
holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud
hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknem-
lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne;
derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som
tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve
med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud
eller mennesker forlange.

«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,»
lød det plutselig like ved hennes øre.

Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt
yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed
mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det
knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding-
let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og
nådde huset hvor Hansens bodde.

Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til
Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem,
på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op
og ringte på.

Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn.

Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig-
stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på
rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe.
En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran
den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av
gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm.

Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort,
reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte.

«Hvor hyggelig, Constance, — det var riktig pent av
dig, — ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef-
ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes
hattebånd og hjelpe henne av med kåpen.

Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en-
tréen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem.

Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for
å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes
hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt
og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine
møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes
hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken.

«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve-
gelig som hun var, kom hun selv til å gråte.

Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at
hun klynget sig tettere til henne.

«Å Marie — du må hjelpe mig, — jeg er så ulykke-
lig —!» kom det omsider med brutt stemme.

«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig
høre.»

«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, — jeg kan det ikke»
— og så fortalte hun hvorledes sakene stod.

Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden
plassen for et bekymret alvor.

«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig

EEE SD ENE
gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei
for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene-
stepike. — Det har ikke stort på sig, du.»

Det var Constance som om grunnen sviktet under
henne.

«En gift mann i sin egen spisestue — med sin kones
tjenestepike» — stammet hun.

«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg
ikke hadde trodd at Ring var sånn. — Men Constance, er
du ganske viss på at du ikke selv har skyld?»

«Hvad mener du med det?» spurte Constance.

«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes
både Rikard og jeg.»

Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie
skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke
hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne.

«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte
hun.

«Jo, det skal Gud vite, Constance, — men du må huske
at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant
til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake-
fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li-
vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall
en som har de ytre betingelser, — som du f. eks.»

Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved
å kvele henne.

«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet
uvilkårlig hendene.

«Ja, ja, Constance, — du får nok lære om igjen, du
skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner
tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.»

Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all
den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen-
nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres

felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av
navn.

Constance blev sjelesyk av å høre på det.

«Men du gode Gud!» — ropte hun til sist, «hvis dette
er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er
da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all
verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?»

«Som tyrker og hedninger! — Jo, det vilde være her-
lig.»

«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad
vi gikk inn til.»

Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse
snakk.

«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så
uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis
du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. —
Han er så snild og så lett å lede — og så elsker han dig
virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.»

Constance lo bittert.

«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. — Du kan ennu
få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, —
jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.»

«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con-
stance hånlig.

«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal
du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse
et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere sam-
men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries
stemme vibrerte og hennes øine var fuktige.

Det blev en pause.

Constance satt med korslagte armer og så stivt frem
for sig.

Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om
hvad hun lenge hadde hatt på hjerte.

«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con-
stance? Det var å ha en mann som var svak for
drikk.»

«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, —
men det er vel også min skyld,» svarte Constance med
en mine som om hun var forberedt på alt.

«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier
Rikard også, — at Ring går og er lei sig, fordi du er så
kold imot ham. — Han drikker for å døve sig.»

«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi
han er gift med mig.»

«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det

får enda være — så gresselig som det er, men en som
drikker !» —

Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse
inne i sig.

«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan
jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie
hvad det skal til — han er jo borgerlig ruinert.»

«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og
reiste sig.

Marie gikk ut i entréen efter det.

«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom
tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med
Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.»

«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke
har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef-
tertiden. — Er det ikke det, jeg skal?»

«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men
når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil
du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance
var ferdig.

«Nei for Guds skyld la mig slippe! — God natt.»

«God natt, Constance.»

Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da
Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til
ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han
hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne —
hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var;
— før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu!
Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring
lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for-
holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore-
falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev
noe videre av det. —

Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett
som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde
spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken
om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun
vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet han
sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid.
Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til
å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var
Constance alltid sånn — det var hennes skyld at det gikk
så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtel-
duer — —

— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut;
av og til stod han ute i entréen og lyttet.

Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen
var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod
som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder.
Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre
inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev.

Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut
og lukket op.

Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet
av. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og
tok fatt på aftenavisen.

Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit-
tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og
hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort
til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne.

Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig,
Constance?»

Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men
opgav det og grep atter hladet.

«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte
han.

«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker
ikke å høre på dem.»

«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet
han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig — hvor»

«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham
med en håndbevegelse, — «når du står i forhold til min
tjenestepike —»

«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.»

«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det
en selvfølge at jeg vil forskånes for dig. — Hvis du vil
ha henne — så værsgo, men så får du la mig være i fred.
— Jeg er gått inn på å være din hustru — det er galt nok,
men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» — Hun
reiste sig og vilde forlate stuen.

Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så
attråverdig som i dette øieblikk. — Hun var en helt an-
nen. En redsel for å miste henne för igjennem hans sinn
som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for
henne.

«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!»
ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har
visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd
å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, —
nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i
støvet og kysser dine føtter, — jeg bryr mig ikke om
noen i verden uten dig — hvad du så enn tror.» Han
holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe.

«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.»

«Ja, jeg vet det, — jeg vet det, og det er min evige kval.
— Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. — Og så under-
tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du
holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con-
stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen
mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din
kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen
blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i
hennes kjole.

«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig.

«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con-
stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf-
fet hund. — «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du
sier at du har tilgitt mig.»

Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med

ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. — «Men
hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun.
«Nei, Constance, — det er sant, det er altfor sant, — å,

men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk
og ære for det; — når du en gang har fattet tillit til mig
på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi
jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri
har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at
det var dig som reddet mig. — Støt mig ikke bort, for
uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne,
og han holdt med begge hender hennes kjole, som han
kysset.

Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse.
Hun bøide hodet og begynte å gråte.

«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å
ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende
stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig-
ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min
skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig
røre, Constance.»

«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle,
«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt
liv.»

«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk — ta
mig til nåde og ta mig på prøve.»

Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over-
for ham.

«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det
er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt
fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg
kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.»

«Ja, det kan du stole på, Constance.»

«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem
dig og henne.»

«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det
være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok
det.»

Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen
til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så
uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun
ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å
svare på.

«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet.

«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, — nei, du må
være viss på jeg taler sant —»

«Var det første gang du gjorde, — gjorde sånn med
henne?»

«Du hører jo det, Constance. — Hvorledes skal jeg
kunne forsikre det, — hvad kan det nytte, når du ikke

vil tro mig.»

«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende.

«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på
pinebenken? Å, Constance, spar mig, — jeg er så skam-
full, la det nu være nok.»

Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit
til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke
kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde
rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na-
turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke
like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var
Ring lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke.

«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil
gjøre det?» spurte hun halvt bedende.

«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con-
stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an-
nen grunn så for å skåne mig selv for så megen lidelse,
skal jeg vite å passe mig for eftertiden.»

Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig
sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte
henne forsonligere.

«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store
tårer trillet ned over hennes kinner.

«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op
for å omfavne henne.

«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, —
«Jeg må få tid til å komme mig.» —

«Men din hånd! Din hånd, Constance!»

Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet
sig over den som en menneskeeter.

«Og så sier jeg Alette op til påske.»

«Naturligvis, Constance, — vil du ikke helst hun skal
gå straks?»

«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. — Og
nu har du jo gitt mig ditt æresord.»

MX.

Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og
Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon-
torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert
universitetet, dreide Hansen til høire.

«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge;
han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken.

«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i
tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør — ja,
for nu kan altså enhver se det.»

nn I ——==—==—>==——0e0 BEER

«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut-
selig til å bite på sin høire pekefingernegl.

«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for-
leden?»

«Nu? Så kom med det, mann.»

«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det
samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.»

«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe-
brilsk.

«Naturligvis — jeg forsikret at hun tok feil; men hun
bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.»

«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han
hadde snedrev i ansiktet.

«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen,
«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i
huset.»

«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre,
Hansen.»

«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, — at —»

«Hadde hun mistanke?»

«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig
til at det vet hun altså — og allikevel. Ja — våre koner
er da utrolig umistenksomme. — Det kommer vel av at
de er så meget bedre enn vi —»

Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet
over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte
sig selv, om Constance vilde være like så langt fra å ane
sannheten som Marie.

«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone
ikke får snøv i det,» sa han med eftertrykk på hvert ord.

Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en
lei historie — pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør
mig ondt for din kone. — Drive på slik i sitt eget hjem
— det er noe svineri, du — —»

«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul-
dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag
bakefter. Og dessuten — det er lett for dig å snakke . ...
Men med en kone som Constance —»

«— Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk
henne vekk med det samme altså.»

«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet.
«Men hvem kunde nu også tenkt. ... Hun sa det jo
først bakefter — —»

«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie
for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor
huset hvor han bodde.

Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da
han om eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at
Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med
sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte
straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes
å være en fengslende bok.

Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter
den andre; gjennem åpningen i portiéren iakttok han
Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så
smale og hvite.

Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds
hjelp vilde hun nok forvinne det. — Bare dette med Alette
gikk i orden.

Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette
kom på, — Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det
gått op for henne at hun selv ikke var uten skyld. — Men
slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så
tro, så tro som gull — det var jo henne han elsket —.
Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt
ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med
— — Å, den som hadde jenten vel på dør! — Tenk, om
det kom op! — Han brast i sved, og så bad han til Gud
at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham
til å skåne sin stakkars hustru — det var jo henne han
tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde
skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den
allvidende, som — det var han sikker på — også hadde
tilgitt ham. — Når han nu bare kunde komme sig til å
stole riktig trygt på hans hjelp og bistand.

Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han
ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk
på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten.

«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte
han, da han gikk gjennem dagligstuen.

«Nei,» sa hun uten å se op.

«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe
om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra
henne.

Constance ristet på hodet.

«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt
over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.»

Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde
gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen,
men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han
da gå med uforrettet sak.

Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen.
Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst-
nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig,
nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk
heller ikke så meget i den senere tid, — det var jo aftener
da han av sig selv forlangte te.

Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden
komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og
hadde en slags rett til hennes kjærlighet — —

Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun
selv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort
henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare
vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun
kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al-
vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig
ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale
med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet
var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —
og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine
fordringer til lykken.

Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte,
og straks efter trådte Marie inn.

Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde
sitte en stund, og tok derfor tøiet av.

«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance
og gikk ut for å gi Alette beskjed.

De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå
imellem dem.

Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av
småbordene som Constance hadde stillet der for øie-
medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev
blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel
så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig
med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen-
nem.

Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun
aldri siden hin aften: bare de aller nødvendigste ord
hadde hun verdiget henne.

Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et
sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i
Maries ansikt; hun blev ubehagelig berørt av det; det var
dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne
motbydelige hemmelighet — det kunde Marie gjerne latt
være med, for hennes skyld i det minste.

«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie,
mens hun rørte om med teskjeen i koppen.

«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con-
stance likegyldig.

«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden
ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for
folk, og det må jo være ekkelt for dig også.»

«La henne vise sig — hvad er det du sitter og snakker
om?» Constance så forundret på Marie.

«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?»

Constance Ring jul

«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk.

«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt
høist fruktsommelig.»

Constance slo hendene sammen.

«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?»

«Å, men tar du ikke feil, Marie —?»

«Men så se da på henne!» ropte Marie. — «Så langt
som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op-
dage det —»

«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig hi-
storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine
miner.

«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente
Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det
om — hun bar naturligvis en kjæreste?»

«Det vet jeg ikke,» sa Constance.

«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har
de jo alle, — men så er det jo alltid en bror som skal til
Amerika, forstår sig — og som kommer for å ta avskjed.
— Nei, pikene nu for tiden !»

«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill —
«det er så leit å si det til henne.»

«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke
sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme
med spørsmål.»

Constance så motfallen frem for sig.

«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden — jeg vet
en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en
dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende.

«Ja, takk, det var jo godt, men —»

«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av an-
stendighetshensyn, om ikke for annet — tenk, når her er
fremmede, og herrer, — det er jo til å synke i jorden av
undseelse over —»

«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier
mis»

Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til-
bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var
ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det
fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall
ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si?
Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme
sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an-
nen side hadde han godt av det også.

Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte
hvad fruen ønsket.

Constance betraktet henne opmerksomt og var straks
på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder-
lig at hun ikke hadde sett det før.

Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde
likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager.

Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte
Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men
det varte bare noen få sekunder, så för øinene usikkert
famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på
noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs
bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så
hun rett ned for sig.

«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte
herfra i morgen,» sa Constance stakkåndet.

«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump
stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det
jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.»

Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre
om det.

«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli — slik som
De har stelt Dem,» vedblev Constance.

Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i
neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som
Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun
visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke
langt fra selv å briste i gråt.

«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene
presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe.
Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con-
stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes
ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og
skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av
et elektrisk apparat.

«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av-
brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte
ofte på å forkorte mig — ja, det gjorde jeg — det gjorde
jeg, — det var for Deres skyld, frue, — for en slik som
jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. — Og jeg sa det
til ham, da han fristet mig, — ja, det vet den evige Gud
jeg gjorde, — tenk på Deres kone — sa jeg.» Her glapp
stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men
han vilde ha sin vilje —. Nåde, sier jeg, — nåde! — Å,
Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp
nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot.

Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og
litt efter litt blir større og klarere, eftersom man nærmer
sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum-
met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen-
rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag.
Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning
ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen-
nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske
var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm-
flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med-
lidenhet.

«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in-
gen hjelp i å ligge her.»

Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun
slo forklæet over hodet og tumlet mot døren.

«Vet han — jeg mener Ring — om, — om, at De er i en
sådan forfatning?» spurte Constance.

«Ja,» hvisket Alette.

«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»

«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden.

«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker
nok?»

Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om
igjen.

«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun.

«Godt,» sa Constance, «gå nu.»

Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut.


# Kapittel XI


Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge-
aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for-
sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun
hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til.

Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik-
kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta
Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det
annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen-
dene.

Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun
hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet-
tes hånd av takknemlighet.

Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig
ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med
hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til — det var
hun på det rene med, — så var det jo best hun skyndte
sig til ham.

I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst
for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur-
tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av
hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må-
let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en-
trédøren i annen etasje var det en skinnende messing-
plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon-

Constance Ring pr

tortid 9—10 og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller
tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo
så hårdt at hun kjente det op i svelget; — det var som
sjelen vilde ut av henne for hvert åndedrag hun tok.

Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke,
— hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse,
men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra
henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet
gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke
kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammer-
slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve
lyden av hennes stemme — eller kvele den innvendig fra.
— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe-
apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En
heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem
og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun
på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt
og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen
komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående.

Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles
fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme.

«Nei —» blev det svart i en uviss tone.

Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en
smule mot.

«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun.

Piken betraktet henne med et undersøkende blikk.

«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og
gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake:

«Tør jeg kanskje be om Deres kort.»

Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte
sig på en måte under pikens kommando.

«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame — mitt
navn er fru Ring.»

En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne,
hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —»
derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som
nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til-
bake og sa: «Værsgo.» —

Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse,
fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv-
teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om-
kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved
vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser,
papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov-
nen brente det med en sterk, durende lyd.

Constance så det alt sammen som gjennem en tåke.
Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig
avstand.

«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige
gamle herre og satte en stol til rette foran gyngestolen,
hvorfra han hadde reist sig.

Straks efter hørte Constance med forundring noen si:
«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det
er ikke Deres kontortid» — hun kunde ikke begripe at
det var henne selv som hadde talt.

«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjene-
ste, men det er så mange som søker mig i alle slags
ærender, — det er nødvendig å begrense sig. — En skal
jo også ha tid til sine prekener —»

Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og
pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut.

«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta-
gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem
med?»

Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun
holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle
Sig, og sa så fast:

«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min
mann.»

Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt.

«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det
for meget godt,» sa han nesten bedende.

«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så
ham like i ansiktet. — «Vil De være så god å si mig, hvor-
ledes jeg skal bære mig ad —»

«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest
er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selv-
følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em-
bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore-
havende.»

«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen
menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance
rolig.

«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog
måskje han som er jordens og himmelens herre. — Ikke
sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —»

«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef-
tigere, «<— hvem og hvad der enn setter sig imot det.»
Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den
derved på gulvet.

«Husk at det står skrevet —» begynte han.

«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt
hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å
storgråte.

«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren.

«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,»
vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker
på stolen hun satt 1.

«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller
hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad
Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.»

«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen-
føier alle ektefolk,» ropte Constance.

«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er
ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje-
ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over
brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har
lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av
institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente
like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av
de mest ubotferdige.»

«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses
sa til jødene.»

«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun.

«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menig-
het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss
ved. — Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De
kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør
hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som
lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese
Matteus 19. kap. 5. til 10. vers.

Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at
hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen-
nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom-
gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste
sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å
spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse
henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med-
delaktig 1 svineriet hun var flyktet fra.

«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun,
da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem-
men brast av sinnsbevegelse.

«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han
med en apostolisk håndbevegelse.

«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun.

Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av
hodet.

«Hvad sier De! Arme, arme frue, — skulde det være
mulig, skulde det virkelig være mulig —»

Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til
den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres
ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo
hun hendene for ansiktet og hulket sårt.

«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let-
ter det sorgbetyngede sinn. — Å tenke sig at slikt skal
foregå i Herrens menighet. — Akk ja, menneskenes syn-
der er blitt såre store iblandt oss.»

«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en
blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen
var blitt rolig.

«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot
Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så
hennes utålmodige hoderysten.

«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev
han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn-
syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med

blindhet.»» — Pastorens tone lød med ett opirret, som
om han satt og forsvarte sig.
«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, — som er

hans —» avbrøt hun ham.

Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne
med målløs forskrekkelse.

«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han
sukket og foldet hendene. «— Hvad må ditt faderhjerte
ikke lide! — Og De er viss på,» vendte han sig til Con-
stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?»

«Hun har selv sagt mig det —» var svaret.

«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og
beveget fingrene som om han toet sine hender.

«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg
har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt
blikk.

«Nei, nei, frue — slik må De ikke tale, det røber en
sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste
grunn er ukristelig.»

«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er
da vel mer ukristelig enn å vite og si det.»

«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be-
var ditt hjerte frem for alt det, der bevares — står det
skrevet.»

Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og
ventet på at han skulde tale.

«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en
stunds forløp; hans stemme var mild og formanende,
«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige
beste.»

Hun flyttet sig urolig på stolen.

«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger
av oss —» vedblev han, «men det er dog det eneste som
kan skaffe fred i våre sjeler —»

Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne
opmerksomt.

«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen
er barmhjertig.»

«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes
holdning blev plutselig utfordrende.

«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, — De bør ikke
bryte Deres ekteskap —»

«Det er ikke mig som bryter, — det har han besørget !»

«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil
nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke
den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt.
— Tro mig, det er salig å tilgi» —

«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun,
dirrende av harme.

«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi
kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil
og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord.
«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om
tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter
fortjeneste —»

«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,»
sa Constance i en heftig tone. «<— For det første er det jo
intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an-
net er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.»

«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syn-
dige tale.» Det lød strengt.

«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte
hun og reiste sig.

«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent
på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være
spilt — Dem kan bare Gud hjelpe. — Jeg har gjort det
som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet
og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skrif-
tens ord, så har jeg ikke mer å si.»

«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere
stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be-
grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var
far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen
mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten
fiendtlig blikk.

«Her er forholdet forskjellig. — Når en kvinne faller
på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så
dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet
må ansees for besmittende.»

«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke
lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance
trossig.

Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han
ventet hun vilde gå.

«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun
og tok sin muffe.

«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til
å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på-
tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes-
løst, og så — — ja, jeg skal med fornøielse ekspedere
den videre for Dem.»

Hun takket og sa farvel.

«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og
ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa
presten med bekymret mine.

«God natt, frue!»

Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne.


# Kapittel XII


Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk
stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte
retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito-
gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn-
bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel
bodde.

Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te,
svarte piken som lukket op.

Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag-
ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun
kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt
hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her,
med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første
gang han kom som forlovet. — — Huttitu, hvor hun
ristet ved disse minner.

Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe
borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den
store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over
værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise-
stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke
bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt-
tes med det dempede, røde lampeskinn.

Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen,
hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår
var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med
pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor,
rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser,
foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for-
verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke
stokk.

«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så
sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en
kopp,» spurte hun.

«Nei takk, tante, slett ikke det, — jeg vil tale med dig.»

Fru Wleiigel så stussende på henne, — det var noe i
stemmen som foruroliget henne.

«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun.

«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte
Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt
overtøi, og endte med å si:

«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er
ordnet.»

Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk
var senket, og det var kommet en stram trekning i munn-
vikene.

«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og
så alvorlig på henne.

«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden-
skapelig hulken.

«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet
tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.»

«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så
slett tror jeg ikke om dem.»

«Stakkars kjære Constance min — Gud skal vite, jeg
føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames
tynne leber, «det går mig således til hjertet, at — å Gud,
å Gud — det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men
aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig — —»

Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med
hånden over øinene.

«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef-
ter, «ja, for slik gikk det mig også.»

«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet
på kne foran henne.

Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys-
set henne på håret.

«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at
vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så
vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge,
så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre,
så er deres vaner blitt dem for sterke.

«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du
ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne
få mig gift?»

«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil
du forstå allting bedre, — en får gjøre det som er rett! —
Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk-
kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim-
mer, — ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. — Av
to onder får en velge det minste —»

«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg
hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og
reiste sig.

«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan-
ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. —
«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din
ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste
hindring for å nå lykken i livet.»

«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det
fører så ikke til noe,» sa Constance.

Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig
omkring.

«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk
Gud, hos presten. — Og Ring, hvad sier Ring?»

Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham,
og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet.

«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel,
før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden
som til advarsel.

«Det er ingenting å betenke, — kan du ikke forstå det,
tante,» det kom utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke
å pine mig, hører du, — jeg kan ikke tåle det!»

«Ja, men søte Constance — du må være fornuftig. —
Av alle ulykker er en skilsmisse den verste — du må da
høre hvad Ring —»

«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier
jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg
gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet
med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp.

«Du skal ta dig tid, Constance, — ikke handle nu. —
Den første smerte er så overveldende. — En skal gjøre
det som er rett —»

«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky
— avsky og forakt. — Jeg tåler ikke å se ham, — jeg blir
gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun
var ute av sig selv.

«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden,
«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det
bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad
kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skan-
dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en-
hver. Reise hjem, sier du! — Var din mor her, hun vilde
tigge og trygle dig om å vende tilbake — du kunde ikke
volde dine foreldre en større sorg, Constance, — du kan
tro, det er sant hvad jeg sier.»

Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet
i hendene og våndet sig høit.

Tanten humpet bort til henne og tysset på henne.

«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild
pike. — Jeg skal følge dig. — Vi tar en vogn, så skal jeg
tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. — Du skal

få det, som du vil — komme her hver dag. — Nu lenges
snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så
reiser du til Molde — det skal være, som om Ring ikke

eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con-
stance —»

Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var
smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk.
Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener-
gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa
med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften,
tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du
gjøre hvad du vil.»

Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at
her nyttet det ikke å overtale.

«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con-
stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare
streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så despe-
rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.»

Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som
hvilte på stolryggen.

Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev
med blyant de ord til Ring:

«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun
er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.»

Så sendte hun piken avsted med brevet.

Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med
blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen.

«Se så, — her en skammel til føttene, — ta den puten
i nakken og legg teppet over knærne, se så — nu sitter
du godt.»

Constance satt tilbakelenet med hengende armer og
lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun-
nen lå det et trekk av usigelig gremmelse.

«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret
fru Wleiigel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du
skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om
det, Constance?»

Hun nikket.

«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet
den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små,
geskjeftige skritt.


# Kapittel XIII


Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese-
grus på sengen og grått til hun ikke orket mer.

Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu
fikk henne hjem — hun, som var gangkone i så mange
pene hus, og nu skulde ha den skammen. — Ikke for det,
hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, — Alette var
selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden.
Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig
skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så
var det Hans Olai — —. Hver gang eiermannen til det
navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun
stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai,
som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så
henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover-
dige gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det
sorteste dike. — Til sist stilnet gråten av, det kjentes,
som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt
og holdent tørket ut.

Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et
rent forklæ på og begynte å stelle til aftens.

Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk
et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe
og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til
å glatte på sengeteppet.

— Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om
hun visste hvor fruen var gått hen.

Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte
at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake.

Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil-
let sig op i døren til pikeværelset.

Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den
ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret
var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam-
menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig
hikke.

Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig;
noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham.

«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og
søkte å slå an en spøkende tone.

Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet,
som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var
merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tyde-
lig, da hun sa:

«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —»

«Men dette går pinedød ikke. — Du får komme dig
vekk, Alette, før det er for sent. — Svært, så det viser sig
på dig alt.»

«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette
uten å røre sig.

«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med
åpen munn og stirrende øine.

«Ja.»

«Hvad tid?»

«Nu for en stund siden.»

Ring blev blek om nesen.

«Har det vært noen?»

«Ja, fru Hansen var her.»

«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot
dig vel ikke merke?»

«Merke? — De sier jo selv at det er synlig nok.»

«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?»

Hans holdning var så truende at Alette under andre
omstendigheter vilde vært redd.

«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den
gang —>»

«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var
kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot
henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet.

«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst.

«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han
gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn-
gjerrige tasken — men du skal få vite, hvad det betyr å
bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte
henne over nakken; hun stupte forover og traff med an-
siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om
bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet för
et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk.

Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun
sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen.

«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil.
— Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det
andre.»

Hans raseri var plutselig som blåst bort.

«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han
med helt forandret stemme og gikk fra henne.

Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse,
som tok kraften fra ham.

Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene
gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for-
over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev
grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra
isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske
hul kropp.

Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf-
feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han
tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake
hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con-
stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt
vilde bli blandet inn i dette. — Det vilde bli fanden til
sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap,
det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne
gang.

Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, —
han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret.

Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk,
slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte
setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det —
Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el-
skede, deilige Constance!»

Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese.
Hadde hun bare villet — å, å, — for et liv! — — Men
herefter skulde han være henne tro, — og han skulde
ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for-
milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev
rørt, og noen sten var hun ikke — nei, noen sten var hun
ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. — Han
gråt igjen — det lettet.

o

Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun

kunde være — klokken var jo mange —. Hun skulde nu
vel aldri? — Nei, var det likt, — han slo ut med begge
hender. — — Hun skulde nu vel aldri — nei, nei — nei —
han stampet i gulvet — hun skulde — — — han skalv fra

o

isse til fot. — Han vilde be — å, så inderlig —, han fol-
det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele.

Han lå ennu på kne, da det ringte.

Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen
fra fru Wleiigel.

Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom
selv og åpnet for ham.

«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over
terskelen.

Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe-
hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i
dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget
hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor-
lig hun fant saken.

«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk
og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.»

«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk-
ket fru Wleigel.

Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve-
gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke-
fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det
andre.

«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring.
«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro,
jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og
søkte å samle sig.

«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således
ad —< sa den gamle dame klynkende.

«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg
tror, jeg mister min forstand.»

Han vendte sig mot veggen og gråt.

«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å
se en mann således — De må ikke gråte, Ring.»

«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det
samme, — Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta
sorgen fra Constance,» sa han snøftende.

«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter
er det for sent,» sukket fru Wleugel.

«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus-
set nesen, «men så får en også lide for det.»

«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det
verste, Ring.»

Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var
altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale
med Constance?» spurte han.

«Bare det ikke angriper henne for meget — hun er så
ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.»

«Og hun sier hun vil skilles?»

«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det
ikke, Ring.»

«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal
gå straks, hvis jeg merker det er henne imot — — Bare
et eneste minutt,» bad han.

«Jeg skal spørre henne.»

«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa

Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre,
— jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun
henne?»

«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen.

Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og
gikk varsomt over terskelen.

Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til
tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne,
hadde hun bare ristet på hodet.

Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å
løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt
og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det
rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak-
ken.

Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt
ikke å kunne tenke — — — Men hvad kunde det være
for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på
hennes hånd, og så forekom det henne at noen hvisket:
«Constance —»

Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog —
— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lyse-
brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding
på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned
på gulvet, og så kom det en snøftende lyd —

Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne,
rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til
sig selv.

Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun
op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk
så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem
den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot
noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten
og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom
springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende-
lig fikk tendt lys.

De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen
var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se.
Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender,
falt de tungt tilbake igjen.

«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,»
sa tanten.

Ring avsted.

I forening med piken, som imidlertid var kommet til
stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å
våkne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau
de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken
og fikk knappet op kjolen og korsettet.

Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn
fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og
snart var hun kommet ganske til live igjen.

Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig;
med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst
og gjorde en avvergende håndbevegelse.

«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten.

Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs.
Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt
sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken.
Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten,
trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme
tidlig igjen neste morgen.

Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con-
stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag
var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne
lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen
lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i
angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks
rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at
det ikke var tale om at hun skulde hjem.

Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet
med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte
han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod
han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han,
foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så
slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun
skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant
hjelpe mig Gud, amen.»


# Kapittel XIV


Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av.
I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun
et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og
kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte
dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde
det var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all
sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så
bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen
måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å
komme til krefter. — Aldri så snart var hun imidlertid
av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for-
skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for
å få henne til å opgi tanken på skilsmisse.

Når hun talte om det som forestod, blev det vist til-
bake med den innvending at hun var for svak til å tenke
på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere.
Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av
Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det.

Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av
tanten var blitt underrettet om det som var foregått.

På det første brev svarte Constance tilbake at hun
heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings
hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om
den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post
sendte op til Molde.

Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å
gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder-
lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det
vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
iærende gremmelse.

Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste
bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen
dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk Constance til å
spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og
følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren
henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke
hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde,
og at hun derfor selv ikke var uten skyld.

Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne;
han hadde pekt på den mislige stilling en fraskilt hustru
inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn-
rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor
det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min-
net henne om så mange småting fra hennes tidligste
barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde
krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt
hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde
vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor
måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til
alle, alle tider.

Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til
bokstavene viskedes ut av hennes tårer.

Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel.
De første ganger gikk Constance ut av stuen når han
kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la
det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still-
ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance
kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han
henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags-
selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som
hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist
spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame

ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var
døv.

En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen
på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og
hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i
verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så
dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de
ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før
støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var
noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin
hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og
ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke
et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis
hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men
det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad
ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en
av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine
ikke kunde måle.

Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det
interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn-
vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød-
vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men
som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl
på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens
hode. En gang, da han stod og trykket hennes hånd til
farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys,
han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han
hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn-
hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han:
«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand
at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er
aleneste en ærlig tviler.»

En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at
Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt
tilbake til sitt konservatorium.

«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,»
tilføiet hun.

«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru
Wleiigel.

«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt
rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon-
serten forleden. Den ene især er deilig — uhyre melan-
kolsk.»

«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de
vanskelige?»

«Nei, du kan godt spille dem. — «Når ditt øie på mig
lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat.
De koster 1 krone, jeg har dem også. — Nu arbeider han
nok på noe større.»

Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier.
Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små-
moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne
at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut-
trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod
med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be-
vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig
skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne,
og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte,
og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham.

Hun vaktes ved lyden av et navn.

«Lorck, sier du —,>» sa tanten og skjøv brillene op i
pannen; hun satt og broderte.
«Ja, hvad synes du! — Noe så latterlig —» sa Marie.

«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av
det, hadde jeg slett ikke nevnt det.»

«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance.

«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans
skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —».

«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid
synke.

«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han
har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær-
lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring
at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der-
over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu-
gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører,
de er ikke i forlegenhet med å finne på.»

«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av
vrede.

«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede
penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han
selger sine bankobligasjoner —»

«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel.

«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,»
svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette
vrøvl! — han, som vet beskjed.»

«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?»
spurte Constance.

«Ja — du vet vel det skal mindre til enn som så. —
Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» —
Fru Marie så bekymret ut.

«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.»

«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel
humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan
ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles —
det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du
tro.»

«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con-
stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har
grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det — —.
Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mis-
tenkeliggjort — det er virkelig bare dig, jeg tenker på.»

«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og
pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En
fraskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil,
kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt
det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes
jeg.»

«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med
medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,»
sa Marie.

EN EE EE

Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun
støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten.

Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde
si mer.

Kort efter reiste hun sig og sa farvel.

«Forresten, tante — han skal være blitt så forandret,
sier de,» sa hun ute i entréen.

«Hvem — uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,»
svarte fru Wleiigel motvillig. «Tenke sig en sådan
historie.»

«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. — Jeg traff
ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance
med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det
var kommet noe, ja noe helt annet over ham.»

Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord
ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling.
Fru Wleiigel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta
henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an-
siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og
hulket.

«Å nei, Constance. Constance min — hvad er det nu,
barnet mitt?»

Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be-
vege lebene.

«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! — Aldri får jeg
fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten,
hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre.

Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise-
stuen for å fore kanarifuglen.

Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var
kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et
par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det
på gulvet og trampet på det.

Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde
lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som
våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og
troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde
få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke
tanken ut.

Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å
vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —
de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var
de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad-
ferd — —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som
han, når de alle holdt med ham — —

Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte
man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at
man ikke gikk til bunns i mudderet? — —


# Kapittel XV


Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance
skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til
å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet.
De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde
de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op
med å hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten
begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la
sig Si.

En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine
håndarbeider, blev det Constance påfallende at tanten
måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av en halv time hadde
hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite
sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og
pusset nesen sin, tok brillene av og satte dem på visst
for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja,
akk ja, en får gjøre det som er rett.» —

Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags
pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote
som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å
løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider
kunde hun ikke holde det ut lenger.

«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun
og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?»

«Nei, Constance, — men jeg er bange for, — ja Gud
vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleigel.

«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et
utålmodig barn.

«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,>» sa
tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner
— lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —»

«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde-
løs hast.

«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du

«Barnet,» gjentok hun.

«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.»

Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til
tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne.

«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen.

«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —>

Constance rørte sig ikke.

«Det var jo det beste for det stakkars kre, — ja, for
alle parter,» vedblev tanten. «— Akk ja, Vårherre gjør
all ting vel til slutt.»

Constance foldet armene over brystet og stirret frem
for sig.

«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om
i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop-
pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk
med en som vilde gifte sig med henne. — De har nok vært
forlovet —, han var svært ute av det med det samme,
tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan
hun reise sig igjen, — det var moren, som fortalte det,
hun er gangkone her, husker du — og det var nu virkelig
pent og kristelig av ham. — Og nu Constance,» tilføiet
hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved
henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander-
ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en

»
drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og
flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien.

«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og
det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som
ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det
nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø-
mannen f. eks. — En blir ikke lykkeligere, fordi en setter
sitt igjennem. — Jeg har aldri fortalt dig hvordan det
var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel
stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde
få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det
gjorde jeg, — jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå,
hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var
skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag —
bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at
jeg var blitt skilt —. Jeg hadde tenkt at det skulde være
som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som
feil kan være her i verden, — det blev bare verre. —
Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid
syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så — da
det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det
ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham,
og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar
mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes
jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det
forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et
øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, —

han var verst mot sig selv. — Men den gang måtte jeg
riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt
begge de små hjem til sig, — for da var lille Conny også

død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i
gråt. «— Akk ja, Constance min, der er sorger for oss
alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og
sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre
og viser oss at det er så mange som har det meget verre,
og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare
o

strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til
det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med
møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken.

Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte
Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er
Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å
gjøre med alt det vemmelige vesen —. Hun gikk bort
til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med
inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på
sitt værelse.

Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første
gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til-
bake til Ring.

Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan-
ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte
med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke
var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de
kunde få henne til.

Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance
gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket
i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det
samme de stod ferdige til å kjøre bort.

Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss.
Constance gjorde sig fri — sa farvel og gikk.

Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive.
— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet
svar. Til sist gav hun sig over og sa ja.

På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette
hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege
til å skrive noen ord tilbake.

Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense-
løs. —

Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn-
flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten
med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig.

Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og
kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs
at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i
øinene.

Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev
moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid
var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen
for snikende nervefeber.

«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» —
skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne,
blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne,
hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn
til ham.»

Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge-
tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen.

Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun
nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre
dem alle så glade, — hvorfor skulde hun så ikke gjøre
det? — De var jo alle av den mening, — så måtte det
vel være noen fornuft i det — —.

Og i grunnen, — det blev jo bare spørsmål om en tom
form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om,
— så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo
være henne det samme hvor hun losjerte, — det var jo
ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted
hen —, og så Herre Gud — livet var visst ikke verdt all
den kvalm, — og hun var dessuten så trett, så trett. —
Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke
å overgi sig, — og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette
sig efter omstendighetene. —

Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon-
danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende
tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede
betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde
ha lov til å leve som hans søster eller husholderske.

Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog
skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig selv. Og
det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk-
salighet. Det viste at han måtte være blitt forandret —.
Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval
han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over
ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven-
het og kalte henne sin frelsende engel.

Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun
hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt
i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull
reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste
henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm-
met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp
selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer
hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over
sig selv.


# Kapittel XVI


I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som
en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde
av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit
tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op-
tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til å
være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker,
stakk skammelen inn under hennes føtter, Sørget for
at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte
bøker og blomster hjem med til henne og takket henne
rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til
god natt.

Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd
hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun
nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring.

Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye
tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede
over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer
i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten
handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel-
ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak-
ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det.

Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den
blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av
hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere
og mere å tape sig. Han blev mere lik sig selv fra gamle
dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han
med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte
inn igjen fra gjesteværelset, — det var så uhyggelig
for ham å ligge der alene på det store værelse, han var
mørkredd — o.s.v.

Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig
slått bort.

Noen dager senere kom han tilbake til dette emne.
Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans
ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han
ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par
dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg
over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger
i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med
forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev
flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å
lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord
om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse
hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen,
stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen
mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con-
stances indignasjon fortok sig efterhånden under den
sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med
den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine,
hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns
plagsomme overheng.

I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når
ban gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet
av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun
ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han
bare med møie fant inn på sitt værelse.

En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han
ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte
legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget
over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at
han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham.

«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig,
«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning,
må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.»

«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte
sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min
fortvilte tilstand ta sig til — å, Constance, du har synd
for det —»

Hun knep lebene sammen, målte ham med et for-
aktende øiekast og gikk fra ham. —

— Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn
i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. (Constance
tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner
likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde
hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og
strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i
de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på
egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og
undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for-
ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant
stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres
elendighet.

En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk-
veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket
og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å
tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var
verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret
opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av
disse store kaserner med masser av leiligheter på ett
værelse og felles kjøkken for flere familier.

Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i
et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør-
fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke
hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det
ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente
til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme-
tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde
satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De
spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne
vedkommende familie.

Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk
pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til
venstre.

De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte
kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp.

Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod
på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op
og trådte over terskelen, fulgt av Constance.

Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på
den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket,
fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange
rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte
helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt
en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul-
vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv-
lede bord, full av ubestemmelige filler. På kanten av
denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor
urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam-
mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått
stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet
jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man
spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under
vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store
øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak-
ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget
smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i
ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe-
barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjal.
Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket
og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung-
sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike
rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær
for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet
lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de
kalkete vegger.

«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa
Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det
her han bor?»

«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til
sengebenken.

«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen.

«Nei-ei —,> svarte barnet nølende og skottet atter til
sengestedet.

«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket
Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.»

«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie
som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til
stede?»

«Nei,» blev det svart.

«Er hun på arbeid?»

«Hun er ute og ber,» hvisket barnet.

«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra
spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren
og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop-
pet full av kullsorte fingrer.

«Ja,» var svaret.

«Har du ikke en til?»

«Nei,» hvisket hun.

«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru
Marie på papiret.

«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet.

«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie.

«Ute og ber.»

«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie.

«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru
Marie med forskremte øine.

Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var
nær ved å kveles av stank.

«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til
Marie, «— det barnet er jo idiot, — kom la oss gå.»

«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte
sig mot døren.

«Nei,» hvisket barnet.

«Kan kan ingenting få?»

«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet.

«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con-
stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på
en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal
hun få noen klær til dere. — Hun forstår naturligvis
ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie.

«Ja-a —» svarte barnet.

«— Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru
Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op
på gaten.

«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av
nakken, som holdt hun sig bedre enn som så.

«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie.

«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut
igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som
om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på
dør.

«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie.

«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun
ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte.

«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned-
latende.

«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert.

«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på
hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De
er forarget.

«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro
å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så
vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi
får så finne vi som losserer i stuen over dom.»

«Drikker mannen?» spurte Marie.

«Gu gje de inte va dom begge to —> sa hun forbe-
holden.

«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere
andre.»

«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei
sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og
turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.»

«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et
sukk. «Hvad lever de av?»

Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom
en hånlig trekning om hennes lange, grove munn.

«Lever a?» gjentok hun. <«Spørre hvad fattigfolk
lever a!»

«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con-
stance.

«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa,
— ee vet inte, e.»

«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie.

«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det
samme, for kjener han en sjilling — så drikker han a
op korsom er.»

«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror
De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med-
lidende tone.

Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine;
hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av
den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de
to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel-
drende livlig:

«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv
som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, — nu låg
hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la
ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og
sover som en hest igjen, — dem kan høre snorkinga
helt her ut, — og et slikt svin som han e — no har
han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven-
tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel-
per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar —»
hun måtte stanse for å trekke været.

Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,»
sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.»

«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem
tru — hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med
søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest
inte orker slæpe di tilhuse. — Ja, de forstås,» føiet hun
til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir
hu jo fakka og satt fast for kjueri.»

«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie,
ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.»

Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to
damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted.

«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben-
diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige
trengende.»

«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte
Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er
å se og høre på slik skitten jammer; — jeg blir syk
av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av
tusen.»

«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til
dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie.

«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat
og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur-
ligvis.»

«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.»

«Hvad kommer det mig ved? — Når de nu sitter og
sulter. — Jeg synes det er rimelig at de gjør både det
ene og det annet.»

«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke;
man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for
de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning.

«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på
denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke
nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de
blir syke! — Det er jo til å gråte blod over.»

«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie,
«den tro må man da ha til Vårherre.» —

«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og
nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en for-
brytelse! — Opdra dem til å leve av almisser, det demo-
raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som
kveget og vente på mer.»

«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte
Marie.

«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som
gjøres er galt, oprørende forkjært.»

Marie vendte plutselig hodet og så på henne.

«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på
stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er
du virkelig ikke skikket til å gå omkring.»

Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene
formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter
var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie
og gikk op.

— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret,
og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og
sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen.

«Har hun vært her før?» spurte Constance.

«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne
komme.»
«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i
spisestuen.»

Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren
et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim-
mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en
brun ulltøiskyse Omkring skuldrene hadde hun det
chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde
vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann-
folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole-
skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran.
Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender
holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst
fremstående mave.

«De e mei som det hadde vært to damer hos i for-
midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme.

Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå
hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde
et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte
underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som
om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse.

Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på-
kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun
var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne.

«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun
efter et øieblikks betenkning.

«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa
konen og strøk den ene hånden over den annen i rast-
løs skiften.

Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut.

«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen
om vi får av fattigpleien?»

«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må
jo trenge gresselig til det.»

«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor-
sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk.

«Er han vanfør, Deres mann?»

«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, — de sto i
ansøkningen — de ble, mens han for til sjøs — han falt
ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet
som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med
dette.

«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance.

«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm,
kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk
og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe
rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss
andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og
hendene var uavlatelig i bevegelse.

«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange
barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?»
spurte Constance i en misbilligende tone.

«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet
med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem-
melse.>

Svaret irriterte Constance.

«Men nu de uekte barn da — tror De også at det er
Gud som sender dem?» spurte hun.

«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket
konen fromiti.

«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp
å få flere barn?» spurte så Constance.

«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve
sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes-
kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok.

Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette
kvinnemenneskes munn.

«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance,
«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg
hørt.»

«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier,

vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med
et sukk.

Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det
samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre.

«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het
Fredrikke, er det Deres barn, det?»

«Nei, — det hadde han da vi giftet oss.»

«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra
Deres ekteskap og bodde for Dem selv?» spurte hun.
Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte
til konen.

Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente
hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig
frem.»

Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk-
ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre
sammen på sitt kne.

Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent
uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun
hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende
Øøine.

«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte
en femkroneseddel ut imot henne.

En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet
på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes
blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet
hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd
og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet
hodet, rant tårene ned over hennes kinner.

«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende
stemme, idet hun med baken av sin hånd tørket øinene.
«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot
en sulten stakkar.»

Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse;
det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn-
musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne
arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så-
ledes hen ved synet av en lumpen femkrone.
o

«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av
fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk.

«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen
og gikk.

Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde
hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det
stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod
uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige
ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med
vemmelse.

Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det
hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut-
skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole
for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. —

Og denne kone som tok mannens adferd som noe som
så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham,
som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis-
handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet
fruentimmer like for hennes øine — — —. Hadde da
sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men-
neskelig følelse!

Intet begrep om ansvar, — ikke engang like overfor
disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å
sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer
og pine — —!

Det var Guds bestemmelse, — det var ham som sendte
barna, en fikk finne sig i hans vilje, — det var alt det
svar de hadde.

Så det da ikke ut som om religionen gjorde men-
neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den
føde de fylte sig med i øieblikket —?

Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å
hjelpe dem, — det var jo å kaste i et bunnløst svelg,
for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i
pølen. — —

Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, —
det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse,
som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde
gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik-
ker ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter
dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den
stå for å utdele dem til de riktige trengende.

Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det
lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt
lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og satte sig

til å lese.

# Kapittel XVII


En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii-
gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men
lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over
stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter
lampene.

Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes
fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende
det til Marie. Så fortalte fru Wleiigel at hun hadde hatt
brev fra Molde og meddelte noe av innholdet.

Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen
og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din
mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi
det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri
nedlegge.»

«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance
med et sukk.

«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være
høist bekymret, — ja, det vilde hun, Constance.»

«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de
vilde.»

«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —»
Tanten stanset litt for å samle mot «jeg er bange
for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt.

«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre
det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem-
men var underlig skjærende.

«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig
inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de
tendte lamper.

«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun,
da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett,
og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står
ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikk-
feldig.» De siste ord nesten hvisket hun.

«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum
og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten
nærmere.»

«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass
for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet;
noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet.

«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance
i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å
passe sig.»

«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con-
stance.»

«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel.
«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn-
trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han
ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil
si å være gift med en drukkenbolt — du må ta skrittet
helt ut og tilgi ham ganske og aldeles — — En skal
gjøre det som er rett, Constance.»

«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance.

Det kom skarpt som hugget av en kniv.

«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for-
fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett
å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved
syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det
er jo svært tidlig på kvelden.

Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut-
trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når
hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor-
dan det var gått.

«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance
kort.

«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det.
— Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være
mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten
overtalende.

«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig.

«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,»
svarte tanten med en krenket mine.

«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen,
det er stymperaktig annet,» ropte Constance.

«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet,
alle kan ikke være ens, Constance — en skal gjøre det
rette.»

Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine
kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og
tilbake.

Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på
hennes skulder.

«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa
hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.»

«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,»
det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene
bort, mens hun talte.

«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre
hvad som er det beste, Constance —»

«Ja, Gud vet om det er så vel for mig — det dere får
mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang
plutselig op.

«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.»

«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde-
legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til
å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det
går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier
dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er
meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke,
du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! — For
skams skyld later dere som dere synes det er skrekke-
lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon.
— Slik er det nu engang — sier dere, mennene er så
svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast,
stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden,
ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for-
melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten,
trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede
hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later
dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på
alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli-
gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet
av Gud? — Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem-
mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for-
akter det. — Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst
mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd,
til tross for, — ja til tross for min bedre overbevisning.
— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun-
dene!»

Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances
ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for-
stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for-
ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med op-
spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne,
begynte hun i sin befippelse å gråte.

Constance blev med ett rolig.

«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var
ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er
hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av

hele greien, men det forstår du ikke, tante.»
Fru Wleigel blev ved å gråte.
«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen-
nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»

Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og
gjemte sitt lommetørklæ.

«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent
skremte livet av mig. — Jeg vet jeg har alltid villet
gjøre det som var rett —». Gråten vilde op igjen.

«Ja, ja, tante, — det har du også. Du har gjort det
beste du visste mot mig og alle — det forstår jeg så
godt —» Constance stod og klappet henne på kinnet.

«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten
og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette.
Hun gikk et par skritt og stanset.

Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små
betenksomme rykk.

«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,»
det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste
både for dig og ham.»

Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne
efter munnen og tidde derfor stille.

Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått
et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der
hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb-
nes gode engel.

«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun
inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve
på det.»

Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke.
Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk
hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at
hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang
det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle,
skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet
hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al-
deles unyttig forskrekkelse.

«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og
vendte ansiktet bort.

«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord.
Nu skal du se hvor godt det blir. — Du vil gå om dagene
og være så glad, — og når du skal tenke dig om, hvad
det er for, så er det fordi du har gjort det rette.»

Constance drog et sukk, men svarte ikke.

Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over-
veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av
at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se
sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot
lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake
var det ikke annet for. — — Stillingen var uholdbar i
lengden. — Hun var på et skråplan, det var ingen
mulighet for å stanse. — Så fikk det da bære avsted!

Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik-
ringer om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen
i samliv med en mann som hun foraktet! — Men det
gikk vel over når hun blev vant til det.

Hun hadde jo aldri elsket ham! — Men strebt efter
å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken
om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne
fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans
eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt;
og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu!
— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen-
syn velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således
er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over
sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo
så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn
for de andre —»

Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid
over det da han trådte inn.

Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved
siden av henne.

«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende.
«Alltid i virksomhet — du er så søt å se på når du
sitter ved ditt arbeid.»

Hun svarte ikke.

«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var
beskjeden, men så interessert.

«Strømper.»

«Til fattigbarna?»

«Ja.»

Det blev en pause.

«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?»
spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans
stemme var fryktsom og usikker.

«Nei,» sa hun kort.

«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?»

«Nei,» var svaret.

«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket
sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,»
vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu-
kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses-
dag, Constance,» føiet han saktere til.

«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den,
forresten,» sa hun tørt.

Ring sukket dypt.

«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen

del. — Men jeg, — ja, jeg kan ikke la være å anse den
som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups-
dag da.»

«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje.

«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker
det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal
gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne
med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt.

Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet.

«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne
dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn —
du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast,
han holdt hånden for øinene og drog været langsomt,
nesten stønnende.

Constance målte ham med et opmerksomt øiekast.

«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun.

Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet
og satte sig så stillferdig på sin forrige plass.

«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han
igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen
om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. —
Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide
sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden.

«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du
egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til-
bake på det vilkår jeg satte?»

«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente — —»

Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes.

«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke.

«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke
tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes.
— Husker du det?»

«Det var også opriktig fra min side, Constance. —
Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks —.
Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket.

«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen
slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og
uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu
tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse-
lig inne. «— Du store Gud, at du ikke skammer dig,»
tilføiet hun halvt bortvendt.

«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han.

«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din
munn,» sa hun med opblussende vrede.

«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne
ditt sinn !» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde
jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne
dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en for-
brytelse — så —» han holdt inne.

«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til
sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som
straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn-
nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.»

«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når
han er stillet som jeg. — Gå og se på dig hver dag,
være dig så nær og aldri torde røre dig — —. Å, Con-
stance, — du må la dette ha en ende, — du må bli min
igjen, du må, du må!»

Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole.

«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?»

Han adlød straks og satte sig tibake på stolen.

«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham
med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot
dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig
over, det er mig som har trukket det korteste strå. —
— — Værsågod, du kan få det som du vil —.»

Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer
og så frem for sig.

Han for op med et sprang.

«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,»
hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con-
stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette
er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok
sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —»

Noe som lignet latter avbrøt ham.

«Jeg tilgir dig ikke, — aldri forstår du,» hun trådte
et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr-
det om tilgivelse, og se om det svarer dig — —. Jeg
gjør det i selvforakt, hører du — i selvforakt! — Det
er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg
opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen-
dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe
fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende,
«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk
frem og tilbake i det heftigste oprør.

«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte
det ende således, — et forhold som det du tenkte dig,
er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se,
det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre
dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne.

«Lykkelig —» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be-
tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La
oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen
til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,»
sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! — Nei,
jeg skal si dig noe — det vilde være mig presis det samme
om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde
tvinges til, forstår du, presis det samme.»

Ring for uvilkårlig sammen.

«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han.
«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen,
— dette er en stemning som går over. — Å, Constance,
jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt,
hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.»

«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance
med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste
ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.»

«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,»
sa han motfallent.

Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate
sig på dette.

«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du
ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var
du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte
Constance.

«Og det var også sant,» sa han ydmykt.

«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet,
for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun.

«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det
skittet mer. — Jeg befinner mig også langt bedre uten,
og nu, når jeg får dig tilbake, — det skal være mig en
lett sak. — Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti-
mulere mig. —»

«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen.
Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være
alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom
henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen
med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i
aften. — Hun var forresten ganske fattet, så underlig
stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til
sig selv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet.

Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig,
endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av
glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende
sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse
og tendte sig en av sine fineste sigarer — —. I aften,
allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i
disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu
var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin
straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be-
gynne på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og
priset!

Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til
å bevege sig omkring uavlatelig.

Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe
som minnet ham.

Et glass av den fine champagnekonjakken med en
tredjedel vann, — aha — det skulde gjøre godt!

Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som
er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og
vendte brått om.

Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I
aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans
stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei-
ligheter gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok
et eneste glass i aften, — han var atter på vei, men
vendte om.

Det var da også besynderlig for en voldsom trang han
hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen-
ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han
var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin
for ham.

Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste
glass — Constance hadde jo slett ikke ment det på den
måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme
op i noen slags ubesindigheter i aften.

Jo, han vilde, — det skulde være det siste; — det var
likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg,
det var jo formelig en høitidelig anledning.

Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med
glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn
i dagligstuen.

I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas-
set forsiktig på buffeten.

«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn
fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over
ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet
han og drev inn til sig selv, idet han lot som han lette.

Constance så efter ham med et stussende blikk; hun
hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom
inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok
det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken
og luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og
blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt.

Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag-
ligstuen og satte sig til å strikke.

Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og
kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro.


# Kapittel XVIII


Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kom-
met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som
et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist
har vunnet bukt med den.

Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances
hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham
vekselvis. — Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun
til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte-
kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær-
lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt.

Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år!
Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for-
urettet; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot
henne, som hun dengang var.

Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring.
Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim-
mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få
en engel til å tape tålmodigheten.

Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con-
stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet,
-og I heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig-
het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med
hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som
dengang hadde talt, som hun kunde vært en — nok sagt
— at han var som han vilde være, eller annet lignende.

I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun
tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget
å by henne dette. — Han hadde tapt respekten for henne,
neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var
skjedd.

— — Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut-
jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den
fikse idé at han absolutt vilde ha en forelsket kone, og
blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser
var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så
ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende
vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og
fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger
og grublet over det som nu engang ikke var anderledes.
Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det
Constance Ring til

sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse
skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til-
værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig.
Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie-
lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en
mann som var i godt humør den stund de var sammen
om dagen, enn en som gikk og var ubehagelig og full
av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes
nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket
sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist
hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige
lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår
var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for
ham å forstå sig på slikt.

Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op-
trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som
gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt
kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam-
met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å
kjekle, ja f. eks. med postbudet.

Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si
hverandre, i høflig fredsommelighet — det var blitt
henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele
tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt
hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres
saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine
herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig
også undertiden på små pikante eventyr med en eller
annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid
blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å
realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et
fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig
hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte
dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun
tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han
venner og kjente op fra galen, eller han fotograferte
p72 Constance Ring

kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast
fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen-
nesker.

Constance på sin side syslet med alt det som er op-
funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å
gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte
på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer
og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på
baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn-
skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet
enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan-
dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne
en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for
dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det
brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved
at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som
hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som
hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun
kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp
henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå
på lur efter henne.

Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre-
delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape-
lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i
sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel
del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og
meget kokett dame.

Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck.
Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen
med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i
hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte
ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre
læger.

Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance,
men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket
hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun-
Constance Ring DES

ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe
fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine,
og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang
da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom
hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op-
blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen-
tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker
ikke å være øienvidne til det som der går for sig,»
hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance
blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av
en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi
sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om
til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold-
somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på
Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium,
grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk
om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og
endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev,
og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck
svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i
andre hender.


# Kapittel XIX


Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance
som hun undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for
sin menneskeverdighet falle.

Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten.
Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse
jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres
verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles
forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av
svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake,
blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske
konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en
formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde
han begynt å føre prosess.

Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger
hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var
kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde
uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs
verste plage. —

— — Det var den siste oktober. Rings hadde bodd
på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager
hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig
tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be-
stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men
så kom det et par smukke dager med varmt solskinn
og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned-
over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der-
efter videre over land. Det blev så siste tur for iår.
Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte
et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi
måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett
kom han kjørende i en drosje, som han lot vente
nedenfor.

«Jeg skal jo med kutteren — og der har du tatt min
jernbanevadsekk. Det er da fanden også!»

«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.»

«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke-
strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig
en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem.

«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre
greien, — den med rummene, De vet» — sa han til
piken. «Bring det så ned i vognen.» —

Piken tok vadsekken og gikk.

«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få
med de to flasker konjakk som står i buffeten, — og
endelig en kulørt skjorte! — Så var det cigarer,» mumlet
han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine.
«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side-
Constance Ring V75

værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn-
hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme
fyrstikker!»

Constance rakte ham noen esker.

«Død og pine — min nye snadde!» han for med hen-
dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den
så 1 vindusposten.

«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han
et øieblikk stod stille for å tende en cigar.

«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene
og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan-
skje. Trenger du penger?»

«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg
får noen.»

«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og
tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. — Ja,
penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem
og la noen sedler på bordet.

«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? —
å ja SØ ber fr 5

«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han
hadde nettop satt den på hodet.

Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og
søkte omkring på alle knaggene.

«For pokker, — jeg finner ikke min lue!» ropte han.

«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance,
som var gått efter.

«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en
liten rundpullet hatt på sig.

«Se så — hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke?
— Det 1å på hyllen idag.»

Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte
ham.

«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa
han, idet han trakk munnstykket til sig.

Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte
han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og
pølse, — det skulde sett godt ut — —»

Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem
også til ham.

«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom
tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok ciga-
ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks
derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene.

Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da
vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig
tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å
ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring,
når han skulde avsted på disse reiser.

Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn-
domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde,
som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania
på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra
byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og
ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna
kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde
hun være der imorgen ved middagstider.

Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var
mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer
kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men
det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og
kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig
lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig
ruskvær.

Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken
var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og
just som hun satte brosjen fast under haken, hørte hun
en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på
entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken
i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen.
Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun
skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var
Constance Ring 1707)

skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne
et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så
hyggelig sammen.

«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og
betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er
i grunnen smukkere.»

«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte
Constance, som skjenket chokolade og nu satte en kopp
hen til fru Sunde.

«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent
mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg
dø på.»

«Hvor kan du tenke! — Snakk, du er slett ikke så
forandret.»
«Å, jeg vet så godt om det. — Hvis jeg bare ikke så

så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men
du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være
strålende, som ingen har — Er du lei for det?»

«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?»

«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte-
våkingen !»

«Men lykken og fryden som skal følse med å være
mor — —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede
over at et menneske er født til verden...» Det må vel
være noe ganske aparte, det?»

«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det
trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et
langt sukk.

«Har dere lite å leve av, Rikke?»

«Ja da, — slikt et fille prestekall skal en ikke bli
fet av.»

«Hvad kan inntekten beløpe sig til?»

«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.»

«Ikke mer, du?»

«Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare
var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok
knepet.»

«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance.

«Ni måneder.»

«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?»

«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte
sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne.

«Men hvad hjelper ønsker, — det er meget en kunde
ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be-
kymret ut.

De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig-
stuen.

«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. — Du er
vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled
rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og
de smukke malerier.

«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om
hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.»

Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da
visst dem som er lykkelige.»

«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en
innbilning.»

«Du er visst meget forandret, Constance, — ja inn-
vendig, mener jeg.»

«Det er jeg visst. — Men kom nu her og sett dig litt
godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for-
nøid med livet.»

«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og
søte barn.»

«Ja, ja, ja — la nu det være godt — men jeg mener
hvordan du synes at livet er.»

«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt
så meget kav —, så —>»

«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel
tenkt at det var således?»

«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe
slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for-
sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.»

«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance
utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. — Det
går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten
å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.»

«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con-
stance.»

«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn.
— Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at
de måtte dø.»

«Nei, fy da!»

«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det
vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance
tok sig sammen som om hun frøs.

«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!»
sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?»

«Tror du jeg taler med ham om slikt?»

«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.»

«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke
dette ubeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig
jeg — som de andre.»

«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup —
især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte — — ja,
undskyld — om hvor lykkelige dere var.»

«Gjorde dere det?»

Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv.

«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun
nølende.

«For mig? hvorledes det?»

«Jo, for — ja, du må ikke bli sint, — men hvis du
ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men-
neske og bedåre dig.» |

Constance brast i latter. «Du er for søt med din be-
kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke
slik. — Dessverre, hadde jeg nær sagt.»

«Fy, som du snakker, — det er da ikke ditt alvor?»

«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.»

«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift
kone som lever med en elsker.»

«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann,
— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder-
trekk.

«Lever av å leve med sin mann, — det er jo en kones
plikt, vet jeg.» |

«Ja naturligvis —» Constance så ut som om hun var
trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet
et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet
er i grunnen en stygg institusjon.»

«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds

innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut
i verden hvis ekteskapet ikke var.»
«Ja, det vet jeg ikke noe om, — og det angår mig

heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake
i sofaen.

«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?»

«Neimen gjør jeg ei, — men jeg svermer heller ikke
for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg
svermer ikke for noen ting, jeg.»

«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste
fordervelse. — Det vil bli utukten satt i system, sier
Sunde.»

«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer
han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig
system, og lenge har vært det.»

Fru Sunde tidde betuttet.

«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler
om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om
hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet — — det er nu
også et emne!»

«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg
mene,» sa fru Sunde for å si noe.

«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte
Constance i en helt forandret tone.

«Hvor faller du på det?» spurte hun.

«Å, fordi det falt mig inn. — Du kan jo la være å
svare, hvis du ikke har lyst.»

«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver-
andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden
jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.»

«Var han vanskelig å komme til rette med?»

«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later
som jeg føler ham og snakker ham litt efter munnen,
får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.»

«Er dere aldri uvenner?»

«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen
når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke
oplagt til å trette.»

Piken meldte at middagen stod på bordet. De for-
skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange.
Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast,
og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på.
Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med
til stasjonen.

«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con-
stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse
ham fra mig.»

«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,»
svarte Constance. «Det var riktig godt at han var
vekk.»

«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» —

Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full
av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk
det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i
øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot
himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store
vanndråper begynte å falle.

«Og din mann som er ute og seiler !»

«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn
etsteds og nyter sin cigar og sitt glass toddi.»

De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til
å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance
stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke
kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke,
og nu var det også begynt å øsregne.

Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte
å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde
gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og
trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet
til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot
rutene. Når det blåste fra den kant tok det hårdt i
huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke
ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist
stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha-
ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med
ett og hadde tatt fatt for alvor; det 1å allerede i
bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene,
ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene
og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad,
mens et par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast.
Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel-
lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem-
melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store,
Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet
efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten.
De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt
imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet
de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt
hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med
å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der;
nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top-
pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort.
Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie
sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær
med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven-
dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store
klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter
lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags
fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor
det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det
pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en
usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se
på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev
i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et
sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt
nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte
hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op-
over når de vokste. Og det var som presset de sig frem
fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt
som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til
sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske
hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden
for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet,
og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen
i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem
trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet
hvert eneste blomsterbed.

Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der.
Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hård
klump i den venstre side. Det klemte om den så hun
hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det
ikke.

Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs
og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski-
nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra
dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der
så lenge!

Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake.
Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en
del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme-
tørklæet for øinene.

Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan
det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek-
ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue.
Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik-
ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal,
lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde
sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne
skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn
streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin-
duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde
døren åpen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte
inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket
med et famlende blikk og strakte armene op over hodet
med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene-
stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem.
Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte
kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke
dem bort. — — —

— Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet
i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men
kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham
som bragte budskapet til kontoret.


# Kapittel XX


Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme
sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig
konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde
ingen se av sine venner og bekjente.

Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt
hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne.
Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode
som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte-
skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra
ham for stedse.

Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full
besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden.

Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde
ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde
satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle.
Men hvorledes hadde hun tedd sig!

Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke
kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som
hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som
til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen
fornøielse, bare villet ett: sig selv.

Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en
nagblandet tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et
riktig dårlig menneske.

Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et
lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde
vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn-
lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham
om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært
urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og
kysset hennes hånd mange ganger og sa med bløt
stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.»

Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han
lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til
å si ham at hun erkjente sin urett.

Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde
hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun
ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset
den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som
tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så-
ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og
hun ikke for noen pris vilde opgi den.

Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt
sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for-
nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som
det ikke kan falle den voksne inn å ta del i.

Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil-
stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med
livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes
store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet
og mente det var skam å gi således efter for en fiks
idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske
skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren
sinnssykdom.

Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa
til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få
være i fred. — —

Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger
med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke
blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun
ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte
tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter-
middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for-
søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham
med en avvisende hilsen.

Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con-
stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste
hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått,
kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han
hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt
sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn
i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk
avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde villet hate
og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun
ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som
blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet
ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro-
digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til,
at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde
fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var
begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store
feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt
alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande-
veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre
øine.

Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han
var brutt inn over hennes enemerker, var det som han
skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort
fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så
det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite
beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den
dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for
ham, men han sa til sig selv at det var på denne lidelse
han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk-
nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con-
stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet
sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet
var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet.
Det var som om han først gjennem den dobbeltartede
smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det
lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham,
lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand
på alle områder.

Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel-
dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham
fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige
vesen gjorde at man fikk tillit til ham.

Blandt hans venner var det en almindelig mening at
han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med
respekt om det.

Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn-
traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter
norske forhold meget betydelig formue.

— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con-
stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende
forestillinger og samtykket i å delta i et selskap de gav.

Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv
skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med
å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom
henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med
disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært
så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel-
lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig,
men led derunder.

I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con-
stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og
hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på
aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel,
tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og
til spurte henne om portrettene. De andre var inne for
å se ungdommen danse.

Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte
hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var
sterkt optatt av damen med portrettene.

«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig
i noen avstand fra henne.

«Nei,» svarte hun uten å røre sig.

«Bryr De Dem ikke lenger om det?»

«Nel.»

Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance
besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet
stemmen.

«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck,
«man skulde tro De ikke var i byen.»

«Jeg holder mig også mest hjemme.»

«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn
å utspeide og eftersøke Dem, — ja, bli ikke vred,» bad
han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for-
holder sig virkelig således.»

Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet.

«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret
tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre —
tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god
å få fatt i.»

Hun så hurtig hen på ham.

«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt.

«Jeg har noe på hjertet, — men først skal De gi mig
lov —» Han talte alvorlig og inntrengende.

En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var
kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til
Constance, hilste til Lorck og gikk.

Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i
veien for henne.

«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen-
snørt stemme. «Vær ikke bange,» vedblev han avver-
gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har
å si kan ikke fornærme eller harme Dem. — Det er bare
dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og
drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg
gjorde Dem fortred. — Tror De mig?»

Det var noe ved ham som imponerte henne.

«Alt det har jeg for lenge siden glemt, — la oss ikke
rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme.

«Nei, nei, ikke rippe op igjen, — men De vet ikke
hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og
stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. — Å,
jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig
at noe kunde gripe mig således. — Husker De «Kongen»
hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? —
Noe lignende er foregått med mig. — Tror De mig ikke?»

«Jo,» sa hun rolig.

«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den
mann De nu i så mange år har gått og foraktet — De
har ingen rett til det, — ikke den ringeste rett har De.»

«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt
på det.» —

«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk
en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig
nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes-
lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende.

«Jeg har intet imot Dem, — vær viss på det,» sa hun
mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i
øinene.

Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,»
hvisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem.

Noen uker senere hadde Constance truffet ham på
gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de
første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk
lov til å besøke henne.

Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før
hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne.

Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti-
mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å
være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske
skuespillere og om en konsert som noen polske kunst-
nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske
sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han
vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot
også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte
vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham
ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en
følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært
henne ubehagelig, og på trappene overveiet han hvor
snart han kunde komme igjen.

Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok
imot ham med et par høflige ord, men det var ham
umulig av hennes miner å lese om synet av ham var
henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne
litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet.
Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der
foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte
hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede
henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne
på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger
om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte
talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri
kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det,
sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor
denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra
henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod
henne fjernere enn noensinne. —

Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor
pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk
enn den gang, — det var sikkert. Hennes motvilje var
forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god-
het for ham.

Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun
vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der
opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om.
Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet
med sine egne tanker, — det likte hun ikke. — Hvorfor
kunde de ikke la henne i fred.

Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren.

«Er De der, Johanne?»

Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i
pikekammerdøren.

«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn
idag?»

«Doktor Lorck! Jo, gubevars.»

«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem
det nu ikke.»

«Nei, — jeg skal nok huske det,» sa Johanne.

— Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde
Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det
en dag et brev til henne av følgende innhold:

Fru Constance Ring!

Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem;
så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å
støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg
skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at
jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange
tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker
Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med.
Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha
noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne
jord. —

Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det
var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet?

Deres meget hengivne
Niels Lorck.

Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da
hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun
ikke før hadde forstått hvad han mente.

Hun svarte øieblikkelig tilbake:

Kjære dr. Lorck!

De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er
verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min
kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule
avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi-
mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe
annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem
til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget,
og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke
at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til-
felle. Det må De være ganske overbevist om.

Deres
Constance Ring.


# Kapittel XXI


Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle
sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold
hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord-
fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to
brødre hver på sin kant og den annen søster i huset
hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde.

Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om
farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige
barndom og første ungdom gikk under i det samme.
Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige
beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger
noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer
og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine
tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort;
hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings-
løst, og hun syntes ofte det var best å dø. —

Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun
for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste
når det gjaldt å ta sig selv av dage. Men så blev det
aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge
sig til å sove. Det var en lise å sove.

Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager
— og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri
fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod
det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut
blandt menneskene. —

Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige
stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene
av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her
og der.

Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert
strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge
siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke
den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på
gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men
plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig selv og
stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i
vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be-
trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.

Det var ikke noe opmuntrende syn.

Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam-
merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de
hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk,
andre seg hensiktsløst fremover.

Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne
skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som
hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte,
fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så
spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut,
som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være
drepende å komme her hver eneste dag om det samme
hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme
brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,»
sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.»

Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud
skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en
ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket
av møie og bøid i nakken som efter et halsjern.

Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den
ryggen og lot hendene falle ned på sine kne.

Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo
spasere for å bli av med kardialgien.

I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren,
ned trappen, — men huff, ute på gaten er det vått og
ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun
høit til sig selv: «Ut, — nei, det gjør jeg ikke.»

Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei,
— så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og
så kom hun med disse spørsmål, som var henne en
pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på.

Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte
Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom
for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en
avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse
lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. —
Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og om-
hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste-
rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og
betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammel-
dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken?
Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for!

Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele
dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun
hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev
hun sittende som var hun manet til sten av et troll-
domsord.

Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede —
et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som
grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled
bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og
så inn imellem og under visestumper og operamelodier
og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle-
pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel.

Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren-
gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av
sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for
mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved
hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte
ved ovnen.

Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings-
stunder.

Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret
fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra
ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt
ørkesløse tankesammensurium.

Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren,
— Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag
forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel-
treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med
den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper
spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes
å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset
flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster,
mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den
midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke,
men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro
og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro-
kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen-
rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe
eller et stykke av den røde portiére, men det kom og
gikk i ustadig rastløshet.

Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk,
som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok-
sens rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam-
men til aske, og de øvre gled dypere ned.

Disse skumringsstunder var hennes egne par excel-
lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis-
mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den
skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med
den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet
undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det
de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk
og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed.
Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke
var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over-
alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen,
i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne
talte om all ting på.

Det undret henne at de andre så ut til å komme så
godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt
likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det
av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller
lot for sig selv og andre som om det intet var i veien.
Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden
og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme
igjennem det besværlige liv. —

— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge-
lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres
kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at
somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte
gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks-
empel hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander-
ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke
til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne,
hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med
det som het mannfolk.

Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt
avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under
de ikke gikk i knas.

Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For
hun forstod sig ikke på henne.

At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne
og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha fun-
net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet
på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke
formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad.

Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, — men det
hadde sig ikke slik, — det var godt å merke på så
mange ting.

Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og
så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe
ekstra på samvittigheten.

Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe.

Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt
og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra
forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun
hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes.

For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å
sy i for sig selv. Hadde fruen vært som en annen, —
ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting
og varting.

Johanne var bare en simpel enepike, men det visste
hun med sig selv, at hun vilde genert sig både for Gud
og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru

Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på
sig om morgenen.

Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst
hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde
bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det
aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12,
det var det som var det skammelige.

Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe-
kannen kunde stått der, — men slike runde spetakler!
Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne
møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen
skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig
for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke
i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro-
kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele
formiddagen.

For det måtte jo være skam i folk.

Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset.

Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å
vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan
time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun
sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da
sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben
lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne
plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam-
men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten
bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds
forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok
sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt
fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu
var den andre foten hun var falt i staver over.

Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med
henne.

Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret.
Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle-
pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev
liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som
efter et slag over nakken.

Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing-
rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk
fra ansiktet. Når hun så satte albuene på bordet og gav
sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste Johanne
at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur
og enda finne fruen på samme flekken når hun kom
tilbake.

Et trivelig kvinnfolk den fru Ring.

Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det
å våkne om morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke
øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier
sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne
stå og si til piken nedenunder.

Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til
eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si
at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde
vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke
drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som
ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns
skyld.

«Jeg er ikke hjemme» — eller «slipp ingen inn, jeg
har hodepine» — å, hvor hun kjente dem til å brekke
sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem
op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med
en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet
med fruens.

«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,»
brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede
betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop-
pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som
om hun smelte med en pisk.

Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende
og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe
instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke
led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn
til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig
fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen.

Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket
i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for-
fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i
en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en
som har noe utestående med politiet.

Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større
takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring
skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord
ifra sig.

Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre,
enn hun hadde vært vant til.

Men hun kjedet sig.

For hun var av et driftig og virkelystent temperament,
og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du-
rable bataljer.

Men her var ingen anledning.

Å gå således året rundt uten at det kom noen ting
på! — Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste
dag.

Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed
losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til
husholdningen og lot henne stelle som hun selv vilde.

De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo-
hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde
ha til middag, og like så ufravikelig regelmessig fått til
svar: «Lag hvad De vil.»

Så var hun holdt op med å spørre.

Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette
frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun
hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed-
vanlig spist uten å si et mukk.

Slikt målte jo sa hen sten

pr

Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen
var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan-
ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke
vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for
pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun
grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene
var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en
anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer.

«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen-
nem døren.

«Sitter du i mørke, Constance —?»

Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og
det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige
kulde inn i stuen.

«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.»
Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot
en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om,
famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast,
som var det noe vondt i hælene på henne.

Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av
stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet
fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme
og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et
øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem-
men hadde hun hørt at det var Marie. — Idet hun trådte
inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør,
den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe.

«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som
lignet indignasjon.

«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet
på døren bak sig.

«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket.
Huttitu, hvor det var fælent!»

«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —
De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende.

Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule
det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra
lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var
noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet:
«Hvad jeg skal være hennes løgner for, — så menn godt
av å røre sin valne munn.»

«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet.

Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den
annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke
vilde risikere å få vondt.

Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort
for å hjelpe henne med kåpen.

«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øie-
blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen
hun satte sig.

Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun
snakket om været og spurte efter de små uten å legge
merke til svarene.

Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt
og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til
å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til
med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det
samme.

«Naturligvis — som du sitter inne, — — jeg undres
ikke på det.»

Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng
til siden, som var det noe hun unddrog sig.

«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv
i snakket.

«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn
fremdeles.»

«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst.

«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er
du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett
ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles
å legge beslag på hennes opmerksomhet.

«La oss nu ikke komme inn på det igjen.»

«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt
annet enn oplagt til det i aften.»

Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet.
Hun pleide, når det gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud
sig forbarme.

«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å
si noe.

«Nei — jo, hvad sier jeg, — jeg så jo «Fallitten» for-
leden.»

«Moret du dig?»

«Ja —. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde
tatt op sitt lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen.
Nu la hun fine folder på det, som hun strevde med å få
bene. «Det er fryktelig der hvor familien får vite at de
i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten,
fattigdom er ikke det verste.»

«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance.

«Ja, det er lett nok sagt du, — men sett det hendte
med en selv, — ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød
som om hun tok fart for å få det sagt, og stemmen
vibrerte litt.

«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt
og et snev av engstelighet i stemmen.

«Ja, at du blev fattig, — ja f. eks. mistet hvad du
eier.» Hun støtte ordene fra sig med pilsnar hast.

«Er det noe galt med prosessen?» — spurte Constance
og rettet sig i setet.

«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett
hvorledes jeg har sittet og pint mig?» Fru Marie drog
været dypt og pustet ut.

«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?»

«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, — — de skriver
at du har, ja, rent ut sagt, at prosessen er tapt.»

«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som
slo klikk.

«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok
ingen kjære mor; — han fikk først telegram, og idag
kom det brev.»

«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med
rene, tydelige ord?»

«Med rene, tydelige ord, -— jeg leste selv brevet. Rikard
vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk
og forberedte dig.»

«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con-
stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det
er rart av dig.»

«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.»
. «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom-
met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku-
rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la
armene over kors på brystet.

«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. —
Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger
var noen tvil.»

«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse
kan være?»

Fru Marie rystet på hodet.

«Jeg er altså så fattig, — så fattig som nålen, —
simpelt hen tigger —.»

«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt
stryker med, det vet jeg ikke riktig.»

«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da
han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det,
at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det
var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være
tale om.»

«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig
med dem.»

«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg
har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde
allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En
god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens
hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun
slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på
en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake.

«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie.

«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig
spørsmål.»

«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?»

«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig
til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som
minnet om bobler i kokende vann.

«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig-
heten og selge dine møbler,» svarte fru Marie med en
stram mine.

«Og så?»

«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne
eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri,
eller» —

«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig
en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord-
mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be-
gynne på!»

«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men
det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.»
Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene.

Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun
satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og
et hårdt uttrykk i de mørke øine.

«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun
bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe,
«så synd som jeg synes i dig, — ja, du må ikke bli sint,
— så tror jeg virkelig du har godt av det.»

«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort
hell dette her —,» sa Constance.

«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel
et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun
trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om
hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og
ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
— hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige
flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt
det strev med, har du villet løfte så meget som en fin-
ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det
hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev-
ner sig.»

«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo
godt at rettferdigheten skjer fyldest.»

«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig
sint, — som om jeg kunde hjelpe for det.»

«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det
ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste
fremtid kommer til å dø av sult.»

«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut
av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så,
hvad skal jeg kalle det, — krakilsk !»

«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av
henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om
ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under
slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille,
mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den
forrige fart.

«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så — —»

«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det
er slikt slag det.»

«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis
må gjøre noe.»

«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel — —?
Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene
ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen
stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen.

«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten
ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard
gav mig med, og som gjelder mig selv også forresten.»

«Hvad var det for en hilsen?»

«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss,
inntil alt dette var ordnet, — ja, at vi kort sagt så gjerne
vilde hjelpe og råde dig.»

«Ja, takk, — det vet jeg nok.»

«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard
og jeg.»

«Å — jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med
hodet noen bistre nikk.

«Er det noe i særdeleshet du tenker på?»

«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig.
Den utvei er det jo.»

«Tal ikke så stygt — enskjønt, du gjør mig ikke bange.
— Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, —
det er en gammel erfaring.»

Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter
med en forherdet mine.

Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt
sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med
sin behanskede hånd.

«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men
du må love mig ikke å bli sint, Constance —»

«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene
fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på.

«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør
bare i all vennskapelighet» — vedblev hun hurtig, da
Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen.

«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten
er det noe snakk.»

«Nei, Constance, det tror jeg ikke, — husk at Lorck
er Rikards gode venn og min også for den saks skyld,
— og noe har det vært imellem dere, — det er jeg viss

på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham,
så vil jeg ikke si hvad jeg synes.»

«Så får det være det samme da,» sa Constance og
salte sig rolig til rette på stolen igjen.

«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av
saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an-
seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist
ubegripelig.»

«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance.

«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me-
ning at du vil gifte dig igjen?»

«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?»

«Nok! — Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men
slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk
tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av
ditt liv?»

«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con-
stance med en geberde som om hun var lei og kjed av
denne passiar.

«Nei, det er just ulykken det, — men hør nu, Con-
stance, kunde du ikke skrive til Lorck —»

«Og be ham fri igjen?»

«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting.
Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, — ja du
fant nok alltid på ordene.»

«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit-
tert, «ja, det gjorde jeg nok.»

«Det kommer jo slett ikke saken ved, — det er jo
ikke penger han vil ha, — og når nu mannen er så for-
elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.»

«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett.

«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance,
den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så
kan det være for sent.»

Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut
til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt
og gikk.

Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste
henne ned trappen.


# Kapittel XXII


Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med
en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte
ansiktet i en av putene og blev liggende i en ubekvem
stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig
ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det
blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk
likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste
ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen
hel forestilling.

Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt
og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot
av alskens andre ting som skjøv sig op.

Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, — hun
hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det
tørre, — og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad
kunde menn prestere i retning av kjærlighet? — De gikk
og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut-
jasket som gatetøitene — og så kom de og bød sig frem
til ekteskapet. — — Deres kjærlighet var en vemmelse —.
De elsket den ene og levde med den andre. — Ikke for det
— det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var
det ikke så sjabert som det så ut, — hun var ikke tilsinns
og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med
det å skaffe.

Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen,
han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker
og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro-
ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de
likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det
blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet,
når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned.

Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs”
go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks
tilbake i samme stilling.

Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt-
ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut-
kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — —
Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —. Det
sludder og ta ut som lærerinne, — hun kunde jo ingen
ting. — — Eller styre for en enkemann — aldri i verden!
Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, — alt
det snakk og snakk og snakk. — — Nei, det eneste var å
ta livet av sig — det var en formelig plikt — en æressak.
Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt
på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til
døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun
vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig.

At hun kunde være så feig og grue for den smule
smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når gif-
ten var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet
trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. — Det vilde
komme en rallen i strupen, — kanskje vilde det velte
skum ut, — fråde var det visst de kalte det, — — og så
vilde hun være så forandret, så stygg bakefter —

Den, som fant henne på sofaen. — — Det vilde gi et
sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så
vilde de lette — ganske sakte — på det klæde, doktoren
hadde lagt over hennes ansikt.

Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde
brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere.
Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin-
geben på vignetten.

Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun-
nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne
vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et

vis. — — — Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde
vel aldri godt å dø, — og dessuten tapte hun jo straks
bevisstheten.

Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig-
heten måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne
skrive et brev til dr. Blunck og be ham, — ja naturligvis,
det måtte hun jo. — Hun satte sig til skrivebordet, og et
par minulter efter var brevet ferdig.

«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så
snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret
for gammelt kjennskaps skyld. Deres Constance Ring.»

«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i
grunnen nokså hensiktsmessig, — så blir det heller intet
vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvo-
lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det
lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat.

«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse,
— her er ti øre til et frimerke.»

Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig.

«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli
ute i aften,» la hun til, idet hun rettet på en hårnål som
syntes å genere henne.

Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å
stusse. Bare den måte hun sa Johanne på; hun blev så
underlig, likesom rørt ved det.

«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster,
som fikk sig en liten forleden.» Hun satte skyndsomt
koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryd-
dig før hun gikk.

«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd
de skal lukke, så De intet frimerke får.»

«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på
soveværelset?»

«Det skal jeg selv besørge; — De må ikke komme inn
mer i aften, — jeg har hodepine og vil gå til ro, — hører
De, Johanne —»

«Godt, frue,» sa Johanne og nikket.

Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å
rote i sitt skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb
kastet hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge.
Noen kvitteringer og en assuransepolise, som forresten
| 212 Constance Ring

var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin
plass. —

Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren.
Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in-
gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så
kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen-
nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis-
budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter
bladet i aften.

Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun
trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt.
Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet
var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, — jo, hun var
vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet
hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev
underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite
halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven-
for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett.
På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels
duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann.
Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe-
såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og
trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte
plasser, det til lampene borte i kroken sammen med
glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere
vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På
komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret;
krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som
Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på
liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel-
lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne
kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge
hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren-
skurt, og på matten foran døren lå katten og døset.

Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være
så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land,
og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en
stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i
denne orden og renslighet.

Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs
over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik
styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til
sine brev.

Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole-
fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til
ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde
gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og
tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake-
ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun
satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var
det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne
gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes
stakkars liv var drevet over.

Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt
syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt
henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot
hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op.
Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun
den gang hadde hatt. Den gang, — det var jo ennu i går,
i dag, — og hun syntes det lå år imellem. —

Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove-
værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på
været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av
sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv-
månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at
lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner.
Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet
den således at hvis det lå noen på den om morgenen
f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og
ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som
trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge
satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til
å reise sig, men blev allikevel sittende.

Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og
talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med
hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine støvler og
tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så
dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte
den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut-
trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de
gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som
hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket
minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår
om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en
usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde for-
late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun
var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun
kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var
kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig
fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr om-
trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet.
Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! —

Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor
flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste
skuff og dreide rundt.

I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun
skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom-
met, før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv
tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det
var besørget.

Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært
lukket i butikken.

Constance følte en uforklarlig lettelse.

«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned
i morgen tidlig straks,» sa Johanne.

«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til-
bake så lenge.»

Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg
møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var
best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.»

Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post-
stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne
skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon-
volutten op og så at det var fra Lorck.

På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest,
kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet,
støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve
dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i
det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til
langt ut over natten.

«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu
igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge
har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig
og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel
sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til.
Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at
jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke
trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er
det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg
er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da vilde
bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, —
det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De
da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min
kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode
et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett
og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min
hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde,
at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og
hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine
studiers skyld akter å forbli en tid. ;

Niels Lorck.»

Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt

leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun
tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive-
bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København,
så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. —

Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var
meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å
ha reddet livet, rørelse over sig selv, når hun riktig sterkt
fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun
tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst
for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot
og tro til sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende
håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans
kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. — — Nu
følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en
travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste
parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt,
defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun
skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun
nu kom til Paris, eller på det annet store magasin —
hvad var det nu det het — — —

Ja visst, ja, — det var dog bedre å gifte sig enn å dø en
selvmorders gyselige død. — Hun hadde jo vært gift før,
så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten,
— — nu, da hun var kommet over alt dette med idealer
og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. — Det
vilde gjøre en stor forskjell. —

Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig
selv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og
bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et
sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om
på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun:
«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.»


# Kapittel XXIII


Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den
deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og
hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig.

Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et
par måneder i Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike,
så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele
sommeren hadde de vært på hjemreise.

Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han
lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet
med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con-
stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck
hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans
praksis at de vilde være i Kristiania i oktober.

I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig
ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck
og hadde så vanskelig for å tale med ham.

Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige
meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekie
med hennes hånd og kysset hennes hår, når han fortalte
om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri
noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet
ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til
å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun
skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes,
han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen
gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham
til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und-
seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det
gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til
bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å
be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe.
Han måtte alltid av sig selv huske å forsyne henne med
lommepenger, og anledningen var som oftest at det til-
feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når
Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde
betales.

Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var
så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke
den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine
drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han
ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men
hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet
mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes
tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt
nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem-
tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen-
nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av
penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig
elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var
som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig-
hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk,
han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde
støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at-
mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først
uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig
glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær-
ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den
begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første
ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske
Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede
over forskjellen.

Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være
så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold-
ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og
foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten
syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms
munierhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige
tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om
dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det
var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med
noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte
trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning
som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som
klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet
og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så
gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne.
Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt
av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de
hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun
levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær-
lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i
en verden, hvor det var godt å være.

Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring.
Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær-
lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde
vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred
fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke
lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li-
vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han
levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som
et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en
ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be-
fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var
et førsteklasses fartøi.

I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier-
herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å
gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den
mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle
drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre,
mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å
kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv
form.

Constance merket forskjellen og fornam savnet av
den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil-
lere og tausere omkring henne. Det var som om deres
kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det
hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å
bli litt ensformig.

De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne,
hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes
av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av
grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun
hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho-
tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for
unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle
tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep
henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck
og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel-
set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig
undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an-
sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et
uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun
sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så
kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt-
som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod
ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne
fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for
ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de-
res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet
på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så
uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet
henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri
hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter
gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne
op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske
som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør.

En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have-
stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance,
som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over-
raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han
skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra
lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred-
skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som
stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før
han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om
på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen.

«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og
reiste sig.

Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie-
blikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne
sanser.

«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam-
let sammen på sig selv —. «Det er egentlig ikke det min-
ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe
annet sted.»

«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig
hans hånd. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene
har fortalt at du var kommet hjem.»

«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan
jeg jo godt være reist ut igjen.»

«Det var da et pussig treff. Når kom du?»

«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde
følge.»

«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con-
stance —»

«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun
vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig-
VIS.»

«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck.

«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som
jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.»

«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om
det.»

«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time-
lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og
næringssorger.»

«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte
Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?»

Meier trakk på skuldrene.

«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.»

«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på
konsertene.»

«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety,
når en er så ulykkelig å være født i et filleand som
Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut
med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.»

«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så
ille fatt, mente Lorck.

«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i
skuddet hos oss? — Det er jo ingen stilling å få, hvad
skal en ta sig til?»

«Men du er jo komponist !»

«Komponist» — snerret han, «hvad hjelp er det i å ha
laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én,
høist to konserter i en provinsby som Kristiania?»

«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» —

«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» — avbrøt Meier
og lo ironisk, — «ja, tenk for en lykke!»

«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.»

«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere
og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst-
nere.»

«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?»

«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for-
mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold
som våre.»

«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —»

«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — av-
brøt Meier. «Slikt slites av en —»

De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på
klokken.

«Har du spist frokost?» spurte han.

«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er sulten som en
ulv.»

«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan-
skje avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn-
tes å betenke sig.

«Ikke tanke på det, — jeg er komplett fri mann.»

«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun
plutselig får øie på dig,» sa Lorck.

I det samme gikk døren op og Constance viste sig på
terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent-
ningsfull.

Meier blev blek og för med hånden gjennem håret.
Constance stusset og så på Meier med spørrende for-
undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt.

«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen-

dene sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all
verden kommer De her?»
«Ja du må nok spørre, Constance» — sa Lorck. «Her

sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og
snakke der inne — aldri sett maken til menneske!»

«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» — sa
nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg
hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der
forestod mig.»

«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan
har De det?»

«Takk, utmerket. — Det behøver man ikke å spørre
Dem om, frue.»

«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.»

«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance.

«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck.

«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con-
stance.

Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i
pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde
avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved
Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde
valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet,
hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen.
Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være

alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen-
delser.
224 Consiance Ring

Det plutselige møte med Constance hadde virket på
ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne
kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som
hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon.
Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den
gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først
for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om
det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre
sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede
av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham.
Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort
noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om
sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med
henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk-
tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket
henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre
enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når
han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode
ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og
glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar-
beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck.
Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om
dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam-
men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i
timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con-
stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og
at hun — så sa folk — først da hadde gitt efter for Lorcks
frieri.

Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt
vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans
hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt
henne fra ham, — tatt henne, hjulpet av det lettferdige
tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne,
iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet
og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til-
stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat-
ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til-
overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham
om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så
nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner.
Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke,
han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han
selv, ikke noen.

Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk
han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale
skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk
avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for,
hvad å vinne.

Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det
gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite
inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse
da hørte op, blev hån nødt til å reise hjem. Det var så
godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin
enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for-
resten hadde lovet å ta sig av.

Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania
og slet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og
trett og misfornøid.

Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn-
tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen
henne plutselig dumpe ned like foran ham.

Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær-
lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen
manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, —
han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke
mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de
hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck
at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor-
ledes hadde han ikke også kjempet.

Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre
løp han op trappen til sitt værelse.


# Kapittel XXIV


Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst-
hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have.
Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu-
ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance
satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort
sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var
full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger;
inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets
åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter bordet som
utallige små og store uregelmessige flenger.

De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med
ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke
til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket
så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at så-
ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve
i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for
han er en kjekk og prektig gutt. — Jeg har alltid så godt
kunnet like ham.»

«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han
blev gift med en rik dame.»

«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham
en?» spurte Lorck smilende.

Constance lo.

«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge-
lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å
være sammen med oss.»

«Ja, riktig hyggelig» — svarte Constance.

«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid,
du. Merket du ikke noe?»

«Ikke spor» — var svaret.

«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?»

«Aldri!» — svarte Constance.

«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» — tenkte
Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk.

«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi-
gående raptus han har hatt» — sa han høit.

«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med
et halvt skjelmsk, halvt undselig smil.

«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret
Lorck. — «Det kan godt hende, det bare var en grille av
mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i
dig, skjønner du.»

De tidde begge stille noen minutter.

«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck
og søkte efter hennes hånd.

«På ingen ting i grunnen» — sa hun vennlig.

«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nær-
mere til sig.

«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden fa-
rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper
og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse-
skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å
finne ord for.»

Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med
den annen hånd hennes hode inn imot sig, så det kom
til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget
og satt litt uten å tale.

«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Con-
stance og trykket sine leber mot hans skjegg.

«På hvad da, Conny?»

«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har
gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd
sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og
især på det, du vet, det, som forestår.»

«Min elskede, søte» — sa Lorck og trykket henne tettere
til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er liv-
salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å
ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme.

«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller av-
smak sånn i det hele tatt.»

«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. — Kan du
huske, hvordan jeg måtte streve. — Og hvis brevet ikke
var — uff, jeg tør ikke tenke på det.»

«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen
jeg var blitt til. — At du virkelig hadde mot på mig, det
var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham.

«Jeg elsket dig, Conny.»

«Og 1 begynnelsen da vi var gift, — kan du huske,
hvor dum jeg var — rent ulykkelig av generthet.»

«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det
må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra
mig, men som sagt, jeg elsket dig, — jeg har aldri elsket
før jeg begynte å elske dig.»

«Er det virkelig sant, Niels, — si, er det sant?»

«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært,
vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi
har vår skatt i vente, — jeg er overlykkelig, Conny» —

«Men du har dog vært forelsket i andre, — ja, og stått
i forbindelse med andre?»

«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort
livet levende for mig.»

«Og slik er det også for dig, Conny,» — vedblev han
litt efter, — «ditt liv begynner først med mig, ikke
sant?»

Hun svarte ikke.

«For du elsker mig, si, at du elsker mig.»

«Det vet du jo, Niels» — sa hun sakte.

«Men si det allikevel, — det er så søtt å høre.»

Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte
lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var,
som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på
henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det
fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det
blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da
Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg-
gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt
dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av
elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i.
Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl-
lende småtterier, som hadde vært mellem henne og
Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig,
var det.

«Jeg elsker dig» — sa hun, «elsker, elsker dig,» og
hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne.

Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil
om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans
bløte, tette skjegg.

«Men hvad er det» — sa han med et plutselig rykk,
«jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøide sig
stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen-
nem ham.

«Du har forkjølt dig av den isen» — sa Constance —
«kom la oss gå op.»

Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances
arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod
han stille og gav sig av smerter.

Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes
Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans
panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot
straks sende bud efter en læge.

Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann
med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance
at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse,
men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å
sende noe medisin og komme igjen neste morgen.


# Kapittel XXV


Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med
utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men

tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet
Kristine.

Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an-
nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det
vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å
tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når
de bare iakttok forsiktighet.

Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at
han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con-
stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke
lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning.

Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet
medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for
å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne
blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule
frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger
for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det
beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så
kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av,
med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren
våknet.

Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn
og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et
matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden
spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og
annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham
til han falt i søvn eller sa at han var trett.

En gang hadde han takket Meier for hans store elsk-
verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham
en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til.

En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt
Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens
hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig
og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde
gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid-
dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin
vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til-
bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet.

Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene
hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av.
Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse,
rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det
var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge
den fra sig på bordet og satte sig atter til å døse.

Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og
var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var
aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å
fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke.

Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det
en pakke og et brev, begge adressert til Lorck.

Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at
det kunde være noe om deres pengegreier — det var
ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som
straks krevde svar, åpnet hun brevet.

Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck
stod åpen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord
kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min-
ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al-
tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der
ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en
iampe under en stor papirskjerm oplyste bare halvveis
det temmelig store værelse.

Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget
blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene
hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig,
tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom
og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som
hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere
ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til
sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo-
lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne
plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann-
springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved
inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av
det store monument nede på torvet til venstre og avsatte
her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner.
Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der,
hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det
høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter
med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake,
og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig
have.

Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens
harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og
stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter
et stikk i hjertet.

I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har
nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt
mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til
De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan
trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at
den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun
fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som
sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at
De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av-
skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for-
resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu
kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun
takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det
bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for
henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste
måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg
var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun
ikke.» — Så kom det et regnskap over de penger han i
Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og
til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring
om endelig å vende hjem engang.

Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn.
Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved
å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte
hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut-
holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur-
ligvis for å skåne henne, — hvad skulde det vel nytte til.
Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk,
hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det
minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig.

Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige
tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene
og skrek. Det sved og stakk og verket.

Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden.
Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet
hvem til søsken, — unger som drev omkring langs ga-
tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun,
som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden.
Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget
hun sig med lidenskap.

Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun
rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo
syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men
stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham
nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente
henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun
tok sig til hjertet — altså således! Lyden kom igjen.
Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem
heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver-
gelse og gikk inn til ham.

Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren.
I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut.

«Conny» — sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har
ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men
den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var
ved sin fulle fornuft.

«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å
nærme sig.

Han sank langsomt tilbake på puten.

«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?»

Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» —
spurte hun.

«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine
hender på min panne.»

«De er så kolde, — du vil fryse.»

«Nei, det vil svale.»

Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd.

«Dem begge» — sa han med matt stemme.

Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og
kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen.

«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han
grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen-
gen. «Du må ikke gå fra mig. — Å jo, — gå bare, gå
bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs-
god — jeg ser nok, at jeg er dig til plage — naturligvis,
det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av-
brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med
sine svake krefter hennes hender bort.

Constance blev så forbauset over dette uventede om-
slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som
hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer
og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet.

«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen?
Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, — jeg hørte det
godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?»
Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen.

Constance reiste sig og tok medisinflasken.

«Nei takk, la det bare være, — la det bare være» —
klaget han.

«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.»
Hun skjenket ham en skjefull.

Han lå litt og surmulte, så tok han den.

«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke
at jeg tar feil, — hvorfor kysser du mig ikke» — — sa
han klynkende. «Kyss mig» — kom det plutselig ømt.

Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin
munn; hans ånde var illeluktende, og hun vendte sig
uvilkårlig vekk.

«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille
ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke
ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom-
mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav-
brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det
var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending.

Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så
gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så
stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde
å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte
sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det
vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke
med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev
trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne
sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet på sig et
skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove-
værelset.

Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte
værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem-
mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al-
tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og
diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn-
tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype-
ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri-
per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu-
gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker
kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el-
sket og levd med, og som hadde skjenket ham et barn.

Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket
henne! — Mon han hadde — mon han hadde? — Hun
vred sig under tankene.

Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev.
Hansen hadde talt om noen avskjedsord.

«Du mildeste Gud og skapermann» — sa hun med en
lydelig hvisken — «det er brev, brev!»

Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som
i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en SPISS og
plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep
henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en
besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge
av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at
intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et
uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham-
ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar
omslaget itu.

Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en
høist forvirret ortografi.

«Kjære Niels» — stod det — «jeg ber dig meget om
undskyldning, fordi jeg efter denne lange tids forløp
våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om
at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet
jeg godt vet at det var det beste som kunde times min
arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt
hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit-
ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min
glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at
det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke
lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd
å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig,
da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess-
verre for mig, det var min kval, men også min glede, og
jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang,
da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var
din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige
aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer,
og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i
dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i
dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da-
gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av
blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne-
der, for han var født i januar, som du var reist i oktober,
hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led
gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op
og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk
mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med
skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg
var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog
han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var
bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut-
holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste
farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har
familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig
aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer
jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått
så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli
lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like
så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet.
Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har
smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter
sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri
det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for
vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes
dig av gamle tro

Kristine.»

Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned
på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn!
Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar
mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom,
deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1
dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe
mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over-
lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme
hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet
med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet
og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot
den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og
så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige
lyster.

Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes
smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann
rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham.

De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num-
merert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var
et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig
hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad
det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei-
delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner
hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks
omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede
Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig.
Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du
ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha
kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige
væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har
hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke
styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom-
met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best,
det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig,
Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du
er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle
tårer — hører du, pus!» —

Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale,
når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av
kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con-
stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det
gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne.

Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in-
gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som
begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake
til mig, hvis du er frisk og søt som før, — jeg vil intet
heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket,
var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når
du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss.
Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe
ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel-
lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue,
som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser
bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig
tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg
ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som
i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du
har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade-
værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se
for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en
rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med
en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og
tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig
fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom
det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig.
Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert
av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som
skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det
inneholdt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og
det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han
overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve
månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som
visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe-
talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an-
befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det
lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte
at han var villig til å gi henne penger til utstyr.

Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun
det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om-
hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet
om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin
skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an-
siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube-
vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig;
hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under-
lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i
en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe.
Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt
vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik-
kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de
slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove-
værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø-
ren en pipende lyd som vekket Lorck.

«Er du alt oppe, Conny?» — sa han søvndrukkent.

«Nei, jeg legger mig igjen» — svarte hun hurtig, «jeg
kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.»

Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans.

«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende
— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slum-
ret ånn på nytt.

Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde
fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han
sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det
var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og
sank, og med mellemrum vokste op til en brennende
smerte, eftersom tankene trakk henne kretsen rundt av
de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem-
kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn
som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var
gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til
henne, det var det hele. Hun spurte sig selv, hvorfor det
egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt
sig at hun var den første og eneste han hadde elsket:
hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt?
Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men
lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet
hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli-
gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok
glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være
en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun
forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært
så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de
samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres
Niels, — «din Niels» — hvad betydde det så at han nu
kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps-
båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde
brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor
hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred!
Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til
henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om
det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med,
gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten mot-
bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de
var gift, — hadde forpliktelser mot en kvinne, — en
kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep.
Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu-
lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære
sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig
person, — det var det hele. Til ham vilde hun intet si.
Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til
skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å
gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig selv,
være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet
var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an-
nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi,
det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de
ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem
her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel.


# Kapittel XXVI


Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con-
stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et
ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst
var det om nettene, når hun lå time efter time uten å
kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende
tanker.

I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang
gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring
spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa
hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Ef-
ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran-
dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne,
kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var
som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det
begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer
var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot
hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen
når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev
mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og
ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans
ømhet, og så komme av sig selv og forlange den; men
det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et
kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop
da var hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen,
som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og
på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk
syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv
hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det
kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden
var han pirrelig og opfarende, for så bakefter å synke
hen i en motløs sørgmodighet.

En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev
liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten
hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef-
tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte
henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for-
søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham
at hun om natten hadde aborteri.

Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet
over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå
således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse
hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år-
sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og
lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden
et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun
sa til sig selv at nu var den krise hennes følelser for
Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør-
kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt
kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme
henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og
uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, —
det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop
elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit-
terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig,
vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri-
mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til
å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod
ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var
menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle
av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i
sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne
var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu
visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig
som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre
på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således,
for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var
noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som
helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen
skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle
måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige
derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde
gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — —
Ja, hvorfor ikke!

Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig
omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns
selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist
forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun
gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck,
som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod
bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det
ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin
skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som
ikke lot sig skjule.

Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin
mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun
plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi
for å slippe bort en stund.

En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket
inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, för hun
op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra
veggen.

«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han
i en bekymret, halvt uvillig tone.

Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham.

«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg
var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten.

Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham
som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake.

«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet
hans forskrekkelse og smerte.

«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» — sa hun
likegyldig.

Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir-
ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun
var ham en gåte; det nesten svimlet for ham; hvad i all
verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk
tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring
ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig
så hjertebedrøvet at han orket det ikke.

Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG
han sig tilbake i putene og gråt.


# Kapittel XXVII


Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin
vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu
tydet på at han var rekonvalesent.

«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?»
spurte Constance.

«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, — De trenger jo
ikke lenger til mig.»

«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere
med om eftermiddagen f. eks.?»

«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et
tungsindig smil.

«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille.

«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han.

«Ja, så lenge vi er her.»

Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan
like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig.

«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes
tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men
blir ved å overtale allikevel.

«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han.

«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende.
«De var ikke sånn før.»

«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en
fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby-
lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.»

«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier,
det er en farlig vane å drive spott med all ting.»

«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De
kunde se tvers igjennem alt det.»

«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor,
når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet.

«Hm! — Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort,
når De ønsker jeg skal bli — det kan De stole på er al-
vor.» Han kasiet hodet litt bakover og drog været dypt
men lydløst.

Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten
mørk.

«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har
jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.»

Fornøielse! tenkte han og smilte sykt.

«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til.

«For mitt vedkommende har det vært noe annet og
mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak
dirren i hans stemme.

«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me-
ner jeg. — Tror De ikke?»

«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten
barsk. «Hvad mener De med det?»

«Vennskap er jo vennskap — jeg synes ikke det ord
trenger til noen nærmere definisjon.»

Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete
vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype
furer i den fine, tørre sand.

«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar-
tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er
det anderledes. — Det blir ikke like for like.»

«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og
søkte å slå an en spøkende tone.

«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo
den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus
og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike.
De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut-
selig hodet om imot henne.

Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. — «Det
er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se-

|
kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot
Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham
til regnskap.

Meier så hurtig, undersøkende på henne.

«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i
en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og
jammer, og det er det almindeligste.»

Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev
så glad; han måtte tvinge sig selv for ikke å gjøre hop-
pende skritt.

«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut.
Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn
hun selv ønsket.

Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro-
ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet
hadde fått en mørkere farve.

«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred
— — og kjenn som blomstene dufter.»

«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån-
det op.

«De sa før at Deres liv var medløst —>» begynte Con-
stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for
snakk?»

«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for
bestandig lukket ute fra,» svarte han.

«Men De med Deres begavelse, Meier —»

«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt
pund som komponist, dyktighet som eksekutør — De
hører jeg kan leksen.»

«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an-
ser Dem selv for noe?»

«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot-
bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den
beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i
sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente
til jeg ber om deres attest.»

«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i
riktig elskverdig humør,» sa Constance.

«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt
Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis
vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare
ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som
av håpløshet i stemmen.

Constance blev underlig beklemt.

«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At
De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den
høieste glede.»

«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over-
rasket.

«Jo, jeg gjør. I Rom — kan De huske frøken Schwartz?
hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom-
stene i den skandinaviske forening.»

«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?»

«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men
det forekom mig at jeg fant hele mig selv i den musikk
— alt som jeg har gjennemlevd — men De hører visst
ikke på.»

«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse,
fortell mig mer.»

«Det var visst ikke mer — ja, for slutningen forstod
jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?»

«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg
aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans
stemme, som gikk Constance like til sjelen.

«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke
alene om, Meier — det høieste når ingen.»

«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å
se på at en annen går bort og får det.»

«Men De er ennu så ung, Meier — De kan jo ikke vite,
hvad livet har gjemt til Dem —»

Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han
armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.»

Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund
så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i
neste nu rettet hun sig op.

«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun
med bevende stemme.

«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke.

De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så
begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De
hadde vært så optatt av sig selv at de ikke hadde sett
ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt
for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved
det uventede møte.

«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du
SOV.»

«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?»

«Nei, hvad er den da?»

«Halv ni.»

«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen-
nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han.

«Som du vil,» var svaret.

«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og
stille.»

«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten-
ker, vi går inn og drikker te.»

De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste
aviser, Meier?» spurte Lorck.

«Nei,» svarte han.

«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for
sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr-
menn, så det fyker efter.»

«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er
en forstokket by.»

Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn
Meier langt bort, men gjorde vold på sig selv for å skjule
det.

«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som
250 Gonstance Ring

nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå
imellem dem.

«Ja så —» sa Lorck tørt.

«I klammeri — det synes jeg dog ikke, frue.»

«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje-
denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe
å leve for?»

Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam-
tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom.

«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er
alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.»

Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun
tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser.

«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun
i en tone som om det ikke interesserte henne.

«Å ja, såmenn,» svarte han koldt.

«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck.
«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Con-
stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt.
— Er det kommet noe, mens jeg var syk?»

Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet.
Hennes knær skalv.

«Nei,» fikk hun med møie frem.

«Det er da besynderlig,» sa Lorck.

De var kommet op på den oplyste veranda foran have-
stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet
henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til
å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for-
andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke
annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar-
mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne
til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier!

«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og
spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende.

«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en
stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten
lukket.»

ÅT: EEE EEE EE EE EAA an

En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier
var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at
han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende.

«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?»
sa han.

«Skulde jeg reist i morgen?»

«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå
følge med oss, — det er da det rimeligste.»

Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer-
ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil-
lelse forstått grunnen.

«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si,
hvis det da ikke trekker alt for lenge ui.»

«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på
at du skal bestemme dagen, Constance.»

«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, — «hvis
du bare føler dig sterk nok.»

«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?»

«Mig passer alle dager.»

«Ja, altså på fredag, da!»

Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen
tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af-
tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con-
stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al-
tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte
og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry.
Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier
vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som
straks reiste sig og fulgte ham.

Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog
mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con-
stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove-
værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å
se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen-
bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi
ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men
nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå
som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen.

«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?»

Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør.

Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne
ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor
han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om
hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder.

«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han-
sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han.

Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et
slags skamfullhet, men det gikk straks over.

Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun:

«Ja, det kom mens du lå i feber.»

Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest
brevet? — Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.»

«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.»

«Naturligvis — naturligvis,» sa han blidt.

«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig.

«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig.
Legg ditt hode tilbake igjen.»

«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.»

Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig
nær av dette, min lille Conny?»

Hun svarte ikke.

«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset
hennes hånd.

Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og
sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil
helst slippe.»

«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre
din kjærlighet. — Det er ingen grunn til det. Dette ligger
bak oss. Vi har intet med det å gjøre.»

Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden
under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling.
Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var
blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen-
satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot-
vilje og noe av en forherdet bestemthet.

«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn
ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke
sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik-
tige forestillinger på dette punkt.»

Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun
skulde si noe.

«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene-
ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?»

Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg
hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.»

«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med
et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for
ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har
i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår,
ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du
vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns
evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han
stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen,
langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke
at det er så, Constance?»

Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse.

«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det
vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun
brast plutselig i gråt.

Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to.
Så satt hun ubevegelig som før.

«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt
utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan
det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde
være litt forsiktig med.»

Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes
munn, og hun trakk øiebrynene litt i været.

«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske
dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som
det er mulig?» spurte han inntrengende.

«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone.

«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem-
men var helt forandret. — «Da kan jeg forsikre dig om
at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan
ønske dig den.»

Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op
og ned på gulvet.

Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og
tok hennes hender mellem sine.

«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min —
nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en
lettelse, for dette må det jo være hjelp for. QA Con-
stance — du vet ikke, hvor jeg har lidt. — Jeg har vært
ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset
hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun
åpnet ikke sin munn.

«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I
det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen,
var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, —
du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er
din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg
var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har
sagt, mitt egentlige liv. — Du må ikke føle uvilje mot
mig for en innbilnings skyld.»

«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst.

«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?»

«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din
kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom-
ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.»

«Men den skal komme tilbake — jeg skal ikke gi tapt
før jeg har elsket den frem igjen. — Den skal bli større
og sannere enn før.»

Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes

og ne
munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare
nådde hennes kinn.

«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at
jeg kysser dig?»

Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen-
gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde
op — denne eksaminasjon var alt for ubehagelig, tenkte
hun.

«Jo da» — sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så
meget du vil.»

Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor
hun hørte ham klæ sig av og gå i seng.

Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen
med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks
rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde
komme i orden, når det bare intet var i veien med ham
og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den
simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før
hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen
med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne,
at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med
Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval,
hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor
Meier var et fengslende menneske — den klang hans
stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste
op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå-
rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham
4... Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet —
det var brennende varmt, og hennes tinninger banket.

XX VIII.

Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde
siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold.
Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når
Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé
sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen-
timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre
ulykke i et ekteskap.

Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne
tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han
hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane.
Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken
iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine-
fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som
en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet
noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så
var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang.

De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde
vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i
ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var
barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast
fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten
sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De
bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania.

Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte-
nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens;
Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde
fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige
dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å
fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn
i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så
brøt de op og sa god natt.

Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se-
paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame-
kahytten.

Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et
spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet
og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun
vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så
ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op,
kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin
lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var
strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og
forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være
kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt
i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært
lykkelig, meget lykkelig — ja, det var den gang hun
elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til-
bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok-
kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, — men nu,
— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allike-
vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall-
fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, — og så
hadde hun jo Meier...

Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av
henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det.

«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han
med en stemme som forrådte hans glede.

Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes
ører.

«Det var umulig å sove — et barn som skrek, og slik
kvelende varme —»

De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte
å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at
folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig
over hans skildring og kom selv med noen småhistorier
av samme slags.

Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek-
ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter
litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman-
nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer-
ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem.
Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når
roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs
skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.

«La oss sette oss litt,» sa Meier.

«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men
satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot
røkesalongens yttervegg.

«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det
lød som slutningsbemerkningen til en foregående be-
traktning.

Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig:
«Det satt også jeg og tenkte på.»

«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,»
vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.»

«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig.

«Det blir allikevel på en annen måte. — Treffe Dem i
ny og ne, med de selskapelige formers maske på — uff,
det blir avskyelig.»

«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun.

«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han
våndet sig.

Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham
godt,» sa hun forfjamset.

«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med
Dem.»

Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse.
Hun visste ikke om det var angst eller glede.

«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen
av hans ord.

«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø-
ker aldri med den slags ting.»

Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk
hun fatt i en tanke.

«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte
hun.

«Ja,» svarte han kort.

«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i
gang,» vedblev hun.

«Ja» — sa han som før.

Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta-
serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk
nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor
hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende
på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre
alvor av det.

«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor.

«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig
bevegelse.

Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og
snakker om dette?» spurte han plutselig.

«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt.

«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa
han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag
— og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og
nu —» det kom noe i stemmen som syntes å ta mælet
fra ham.

«Ikke reis!» sa hun med et rykk.

«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig
nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans
tone som gjorde henne redd.

«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa
hun med tørr og nervøs stemme.

Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og
vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av
sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det
billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil.

«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få
nok tilbake.»

Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance;
den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn-
tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes
livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig
selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde
ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit
var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på
stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun
lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans
armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der,
skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len-
ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait
for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv — en
boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt
hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen
mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og
si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var
en utro hustru; så vidt var det altså kommet. — «En
utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut
i gråt.

«Frue, — — Constance,» hvisket han og tok med sin
hånd om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har
jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, —
jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han
trykket til sine leber mange ganger.

Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes
tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet.

«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det
kom sånn over mig, — nu er det forbi — — Men, men,
— det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et
krampaktig sukk.

Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt.
Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær
med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst-
het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver-
andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne
likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem
ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så-
ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden
mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne
og ventet litt før han sa: «Nei, — det er ikke så lett,
uten for den som elsker lykkelig.»

Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för
sammen ved lyden av hans skritt.

«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste
sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde
ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes
hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom
op på hennes håndledd og gled nedover igjen til finger-
spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an-
sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven-
dig og utvendig.

«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende
stemme og slapp henne.

Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig.

Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek-
ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem-
ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han
hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde
neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En
livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham;
livet var med ett blitt yndefullt og smilende.

Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie,
gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.»

— Om morgenen så Constance blek og forvåket ut.
Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig
hans hånd og bad ham ikke vente lenge før han besøkte
dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en
siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte
hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck
tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll-
boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge
efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver
gang var det som om hun skalv innvendig.


# Kapittel XXIX


De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de
hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei-
lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for-
rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene,
flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk-
ken og spisekammer i orden.

Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an-
skaffe sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og
nipssakene stillet op.

Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con-
stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt
skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag-
ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var
større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde
bladvekster og blomstrende potteplanter.

Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut-
merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene-
stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å
sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen.
Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid
og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk
ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor-
for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu,
— ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan
det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der?
Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne,
og noe annet vilde hun ikke by sig selv.

Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke
noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes
liv og forsone henne med alt annet.

Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på
hennes hender, den stemme han hadde hatt — de ord
han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet
varmt over henne.

Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og
bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken
kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde,
få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne.

«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter
noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier
viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og
satt sig flere ganger.

Hun rakte sin hånd ut imot ham.

«Det var morsomt å se Dem» — sa hun nervøst. «Hvor-
dan har De det?»

Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i
veien for hans ord, mens han trykket hennes varme
hånd med sine kolde fingrer.

«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå
op og se, hvordan De bodde.»

«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?»

«Jeg visste ikke —, jeg trodde . . .. Er De allerede i
orden?»

Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på
hennes ansikt var borte: i kinnene var det kommet en fin
rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans.

«Fullstendig» — svarte hun — «dette er mitt værelse,
vil De se de andre?»

Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun,
da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De
se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.»
Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak-
ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler.

«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var
ferdig med besiktigelsen.

«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?»

«Utrolig! og med Dem til beboerske. — Jeg vet ikke om
det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets
at det ser så bedårende ut.»

Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole.

«La oss prøve hvordan det er å sitte i» — sa hun og
skjøv en stol bort til ham.

«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,»
begynte Meier, idet han satte sig.

«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes
det er måneder.»

«Evigheter !» — han slo ut med hånden, «i går og i dag
har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem,
Constance.»

Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er
så lenge siden,» sa hun.

«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte
han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at
jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt
å ha noe å lenges efter.»

«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun
smilte.

«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som
De var på dekket om natten — uavlatelig» — gjentok
han med betoning.

«Men det må De glemme, Meier.» — Det var noe bønn-
lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov
mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet
øinene og festet dem på ham.

Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i
hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes
stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt
ansikt.

«Ikke sant, De lover mig det» — la hun til.

«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be-
stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var
klagende.

Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og
ristet bekymret på hodet.

«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid
jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke.
— Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde
reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt
gjøre Dem» — det kom en vemodig klang i stemmen.
«Tror De vel det?»

Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip-
lingen på hennes overkjole.

«Tror De vel det?» gjentok han inderligere.

Hun så op på ham og smilte sørgmodig.

«Nei» — sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men
Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig
og för hurtig bortover gulvet.

«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme
hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, —
De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!»

Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet,
mens hun betraktet ham med forskremte øine.

«De må ikke være redd, Constance» — han talte ro-
ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en
røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire
hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De
ikke fritt gav mig lov.»

Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se
at det kjempet i henne.

«De skal lære å være trygg ved mig, Constance — in-
gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han
rakte hendene ut imot henne.

Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender
og knuget dem et øieblikk.

«De skal være god, Meier, bare god» — sa hun med lav
stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun
hendene og begynte atter å gå op og ned.

«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald
når vi er alene,» bad han — <«å gjør det, Constance.»

Hun nikket og blev ved å gå.

«Det kommer noen» —. Hun gikk bort og åpnet døren.

«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra
entréen.

«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over
skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig
elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres
hemmelige forståelse.

«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?»

Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om.

De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den
fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig-
nende.

— «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa
Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på ho-
tellet og pakker sakene sammen?»

«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun.

«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å
lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det
står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hen-
dene og satte sig, så han kunde overskue det hele.

«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance.
Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige
hjem?»

«Jo» — sa hun åndsfraværende.

Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes
hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens
han nynnet: «Ride, ride ranke.»

«Nei, nei — hold op — jeg må ut og tale med piken.»
Hun kom sig hurtig løs.

Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i
Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe
kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til
ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den
sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles-
skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin
dumme tilfeldighet hadde anrettet.

Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag
av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil
hadde han vært glad som for det bifall, man høster for
sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et blikk, hver
en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne,
hvorledes han lengtet.

— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han
hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på
hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel-
gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun
rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem.
Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og
trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde
han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min
kjærlighet var. —

Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde
gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an-
komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode
symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt
jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så
bløt og mild, og når hun satt for sig selv, kunde hun se
så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å
være målet nær.

Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden
hadde hun sittet på hans kne, kold og uberørt som en
statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det
var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik
forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham,
straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot
henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kan-
skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme
ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann.
Han vilde sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans
mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær-
lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i
fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme
tilbake til hans favn.

Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og
kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til
Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt
dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var
blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam-
men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet,
gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en
stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne.
Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han
var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. —

Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi-
nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det
var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned-
trukket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og
mørk.

Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han
så gammel og slapp ut.

Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en
blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen-
nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og
det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet
hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar-
vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med
et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De
lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og
stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at-
laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke.
Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket.

«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren.

«Ja» — svarte han kort og reiste sig.

Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde
håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot-
tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte
sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord
til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når
Constance spurte om et eller annet eller kom med en be-
merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre-
vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med
et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham.

Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på
midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han
finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være
hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider,
utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare
at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han
hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste
på jorden.

Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede
og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise
henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt.
Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne.

Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En
lyst til å gå bort og omfavne henne overfalt ham, men
han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig
av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild
ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret
op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene
om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han
ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk
henne inn til sig.

«Constance» — hvisket han — «hvor lenge skal dette
vare?»

«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og
forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten.

«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve
sammen som to mennesker som elsker hverandre?»

Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at
hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det
helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes
hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde
Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan-
skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef-
tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det
Jar:

Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance
på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt
første ekteskaps tidligste dager.


# Kapittel XXX


Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og
kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog
kjente man alt et pust av vår i luften.

For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser
hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk-
somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri-
vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til
slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval.

Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også
gitt noen fester.

I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få
Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne,
gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av
de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for-
gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd
med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive
henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i.
Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av-
visende på én gang.

Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte
henne å være i samme værelse som han, når hver beve-
gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med
uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme
måltider — som hun hatet dem! Skulde hun by ham
mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut-
viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan-
det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når
han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun
hørte ham komme hjem.

Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når
han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke
henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det
motstrebende at han gav svar.

Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse,
og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der
gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning
eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff
skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger
finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt.
Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang
hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille
foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne.

«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt.

«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til
en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand-
ler du slik?»

«Du tar aldeles feil, — du går om i en innbilning» —
hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be-
skylder mig for.»

«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge
kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?»
spurte han.

«Nei, det er ikke fra mig» — sa hun kort — «det er
dig som er så tyrannisk.»

Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han.

«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander-
ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en
måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så
utfordrende på ham.

«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår
du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører
sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» — sa han
bedrøvet.

«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville
skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig
fra ham.

Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr;
han gikk stille ut av stuen.

Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de
blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som
og Constance Ring

gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib-
ler på en stentavle med en jernspiker. —

Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere.
Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret-
telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise-
formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids-
skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre-
mål. Han syntes det var best således, for så fikk han
ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for-
hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig-
het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde
trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe
det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo
ikke å ville tvinge sig frem.

Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at
Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en
utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og
tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det
som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket
sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde
merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å
kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var
også ganske momentant.

Verre var det med Meier, som var blitt deres intime
husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært.
Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende,
traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han
kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han
var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje-
mann.

Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget
sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd;
at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet
kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn
i hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance
visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde
meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig
kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse.

Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og
visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer.
Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers
øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når
hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han
vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall
fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin-
dret ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn-
skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og
Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. —

Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con-
stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning.
Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær-
lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette
alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at
de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for-
akte sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt
ham om å være enig med henne i at det var best således.
Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å
besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans
lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette
efterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav
hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro-
lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig
blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en
art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare
å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle
ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og
alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en
kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann
som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således
at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære
mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i
det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss-
heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt
nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar-
beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde
det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse
over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var
en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også
gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde
bare å se bedende på ham og minne ham om deres av-
tale for å få ham til å høre op.

Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik;
han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men
ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad
var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro-
skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck
og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og
rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en
sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det
var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så
hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at
den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde
han ikke ta imot.

Men den dag hadde det vært noe over henne som
gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti-
men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din,
ikke var fjern. —

Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre-
bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest-
komitéen, som så å si tvang ham til det.

Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne-
valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun
kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige
Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var
en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak-
ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine
av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke
la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og
kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende
rund og brystet smukt hvelvet.

Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var
ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden;
han hadde mange syke i denne tid.

«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene
til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og finger-
bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde
sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant,
Emma?»

«Jo, det kan fruen så godt» — svarte Emma med et
beskjedent smil.

Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn
gjennem den halvåpne dør.

«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De
få se!»

Straks efter stod han ved siden av henne.

«Her er skjørtet» — sa hun, «rød silke med gullborder,
strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige
farve — og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner.
Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks.
Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene,
de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» —
hun satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få
låne livet et øieblikk, — men Gud, Emma, De setter jo
knappene i ryggen!» Constance lo. Emma satt med et
ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved
knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke
begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste
det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko,
som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et
øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste
ikke hvad.

Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven
med snellene på gulvet; Constanee og Meier för i været.
Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen.
OG Constance Ring

«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de
satt i dagligstuen.

«Hvor faller De på det?»

«Hun var så underlig — så De ikke hvor rød hun
blev?»

«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min
mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be-
tenkning.

«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke-
lig en søt liten pike» — henkastet Constance. «Hvad skal
De ha på i morgen?»

«Domino.»

«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.»

«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er
det Lorck som kommer?» Meier lyttet.

«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance,
idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte
efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av-
lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og
glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be-
vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende
holdning virket på ham med et magnetisk behag.

«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun
stod i begrep med å dekke kurven til.

«Nu?» Hun vendte sig raskt om.

«Ta drakten på og la mig se Dem i den.»

Hun smilte og syntes å betenke sig.

«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så
forferdelig gjerne.»

«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg
kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over
mig.»

Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i
hennes værelse.

Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med
masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke

Constance Ring 27%

fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale
parisersko, som viste anklenes smukke form, til den
mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort-
skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt
om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst
over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd-
ender stod prektig sammen med dets mørke farve.

Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i
forbauselse.

Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante
situasjon.

«Melkebøttet er det søteste av alt» — sa hun og vendte
ryggen til, forat han skulde se på den.

«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han
langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde
komme til å se slik ut.»

«Hvordan?» spurte hun.

«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde
prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deili-
gere enn som så.»

«De snakker» — sa Constance og lo med rødmende
kinner, «men se nu!»

Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran
speilet.

«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett
bort til henne, grep med begge hender om gummihem-
pene som satt rundt ørene og tok masken bort.

«Au !» skrek Constance — «er De gal, Meier?»

«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir-
kelig så vondt?» han så fortvilet ut.

«De skulde bare kjenne det, De» — klynket hun.

Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det
sakte.

Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom
derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og
la den over sine øine; så bet han med lebene i den.

Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun
hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt.
Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av
den usigeligste, smertefulleste ømhet.

Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde
hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui-
motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig
inn til ham.

Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge
armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned
i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og
lettelse.

Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde
gjøre sig løs.

«Et øieblikk, bare et øieblikk» — hvisket han og holdt
henne fast. «Se så» — sa han derpå og lot sine armer
langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender.

«Deiligste, søteste» — hvisket han.

«Nei, nei, De må ikke» — ropte Constance angst og
løp ut av stuen.

Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt.

Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente
duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen-
nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset,
som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham.

En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det
var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys
igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det
var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket
det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det
samme. Hun satte sig og tok sitt arbeid.

«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så
bedrøvet ut?» hans stemme var så øm.

«Ikke egentlig bedrøvet» — sa hun grundende. «Jeg
kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i
en tone som om hun forsvarte sig.

Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig
se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle-
tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot
henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke
og vendte ansiktet bort.

«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube-
skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det
kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over
mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» — gjen-
tok han.

Hun nikket.

«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke
sant, Constance?» sa han sakte.

Hun nikket igjen med et svakt smil.

Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk
sin hånd kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger.
Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang.

«Nu må du gå, Harald» — sa hun om litt, «ja, for jeg
synes ikke du skal bli her i aften.»

«Som du vil» — svarte han, men rørte sig ikke.

«Nu må du gå» — gjentok hun.

Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig
endelig.

«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa
han.

«Den første og den siste» — svarte hun med et smil.

«Du skulde danse hver eneste dans med mig, — kan
du ikke si nei til de andre?»

Hun ristet på hodet.

«Det går ikke an» — svarte hun.

«Men hadde du lyst, Constance?»

«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?»

Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk.


# Kapittel XXXI


«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier
i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con-
stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet
ved karnevalet.

Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun.

«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.»

«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?»

«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går
an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.»

«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun.

«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den
karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min
skyld, men for din egen.»

Hun trakk på skuldrene.

«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det
var god —» blev han litt efter ved.

«Hvorfor nettop i aften?»

«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare
dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er
mig behagelig.»

«Folk! Hvad kommer folk oss ved?»

«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han
gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån-
den under kinnet og stirret i avisen.

«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?»
spurte hun.

«En som vil oss begge vel. — Jeg kan forresten gjerne
si det, — det var Hansen.»

«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak-
tighet.»

«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det
samme i hans sted,» sa Lorck tørt.

«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?»

Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er
slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape-
lighet et vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han
trodde var til skade for dig.»

«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance.

Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?»

«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder
mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk
akter å berøve mig det.»

Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også
er mig,» sa han litt barsk.

«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?»

«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare
at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf-
fet.»

«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?»

«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer-
faren at jeg behøver å belære dig om det.»

Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av
henne, tok hennes hånd og talte i en vennlig, alvorlig
tone.

«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn
å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å
ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du
ikke det?»

«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort.

«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det,
dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an-
derledes.»

«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for — det bør
man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig.

«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker
du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker
imellem oss, piner mig mer enn alt annet.»

Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire
hånds negler, som hun holdt like op til sine øine.

«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck
sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å
dele med mig, vi går hver vår vei.»

«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med
gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro-
lig, uten å flytte øinene fra sine negler.

Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt.

«Du må ikke være så hård, Constance, — jeg går og
lenges efter dig,» bad han inntrengende.

«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad
der er så, det er.»

Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig
hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og
kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred
over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast-
het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær-
lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn-
skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån
mot ham, han, som gikk og elsket henne.

«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende.
«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du
tar livet av dig.»

Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og
så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in-
gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav
et skrik.

Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev
hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is-
koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be-
synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste-
denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte
langsomt og rolig.

Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et
hugg. Blodet för op i hodet på ham, og årene i pannen
svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op.

«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til
ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk
et skritt imot henne.

Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef-
ter sig.

Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede,
motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke
å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til
øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne-
valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for
trett av alt slikt. Og dessuten — hun vilde sannsynligvis
ikke legge merke til det engang.

Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den
gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense-
løs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som
var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt
alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært
skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær-
lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en
lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til
del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance,
denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til
å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans
lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for-
smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han
hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han
på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer-
tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha
bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne,
vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde
tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med
Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men
nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse 1 det;
han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis
han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingel-
sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme
art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be-
tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde
skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san-
selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne
til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei,
nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by
ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende
var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært
elsket av Constance, — det var det høieste livet kunde
by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde
glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket

ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt
den — han stønnet høit — umulig! — det kunde ikke
være ..

Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket
av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi-
nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket
henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på
sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang
var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten
og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og
drømte at hun og Meier vandret sammen i en deilig have
tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme
ånde på sitt kinn.

Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov
hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å
vekke henne.

Den neste dag lot Constance som om intet var hendt,
og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still-
tiende det forlik hun således bød ham.

I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con-
stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite
at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig
og lot som ingenting.

Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å
holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol-
lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle
avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker-
gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen
sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk.
Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det
skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og
souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en
rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av
den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra
denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet
masser av champagne i sig for å komme i stemning, men
forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens.
Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av
glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans
efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket
smilende, men hemmelig var han rasende, for denne
dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con-
stance.

«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i
op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med
henne.

«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min
kavaler.»

Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne
og førte henne bort.

«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter
henne.

Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun.

Han takket og slo ut med hånden. Constance blev
borte i vrimmelen.

Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd
på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig
vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om.

Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham
en tortur å se Constance danse avsted munter og smi-
lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet
enn å følge henne som hennes skygge.

Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver.
Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den
siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne
så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket
forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller
hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut-
selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på
skulderen.

«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge!
Hold op, jeg vil ikke mer.»

Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,»
hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang,
det er umulig.»

«Slipp mig, hører De, — jeg vil ikke danse med Dem!»
sa hun harm og stridde imot.

Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne.

I samme øieblikk stod Meier ved hennes side.

«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den
uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående
han var.»

«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen
med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?»

Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og
mine.

«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel-
ters fra?»

«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig
det.»

«Nei, men Harald da!»

«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede
herrer, klær det ille å late indignert.»

Constance reiste sig og gikk nedover gulvet.

Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han.

«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort
og skyndte sig avsted.

«Ta min arm,» bad han.

«Nei, jeg vil ikke.»

«Er du sint, Constance?»

«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende.

«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.»
Hans tone var bønnlig.

«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme
dirret i gråt.

«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører
du !»

«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå.

«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han
gjorde høire om.

Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte
henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse-
formige avlukker, som skulde forestille hengende haver.
I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme-
lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da-
mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder
som gav den beste utsikt.

«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,»
begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for
jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme-
lige fyrene — bare at de rører ved dig er en besudling.»

«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte
hun og trykket sakte hans hånd.

«Takk, du elskede,» hvisket han.

«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in-
gen fornøielse av det — det forstår du jo nok,» vedblev
hun.

«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt
ansikt mot hennes skulder.

«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al-
vorlig og smøg sig inn til ham.

Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op-
varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk.

De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av
efter den annen uten at de la merke til det.

«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng-
stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter
efter mig.»

«Hvor?» spurte han.

Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig
ned før Lorck hadde fått øie på dem.

Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier
danset sammen.

Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees.

«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun.

På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var
blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne.

Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en
stund.

«Hvor henne?» spurte han.

«Oppe på galleriet.»

«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som
du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men
jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op-
lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?»

«Drakk selters.»

«Hvem var din kavaler?»

«Meier,» sa hun kort og trossig.

Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til
side og trykket sig tett inn i vognens hjørne.

Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så
lot han hånden synke og satte sig hårdt tilbake.


# Kapittel XXXII


Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con-
stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen
efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun
vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa-
sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var
Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville
slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket.

Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden.
En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En-
ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute,
eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et ta-
lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet
ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem.

— Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning.
Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig
vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne;
hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot
ikke torde våge det.

Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en
avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og
besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke
mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en
uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke?
Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så
intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at
Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk-
som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det
hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta-
dig nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven-
tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og
hadde søvnløse netter. —

Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig
med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue
foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens
armhuler.

Det banket på døren.

«Kom inn!» ropte han uten å vende sig.

En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt,
besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske-
len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som
når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så
sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren
med en trygg og glad mine som efter en overstått fare.

«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem-
deles uten å vende sig.

Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren
tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert
trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier,
stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med en lyn-
snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun-
nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter.

«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var
vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over-
rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen.

Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun
og så fryktsomt forskende på ham.

«Opriktig talt, — jeg skal ut.»

«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk,
vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn.

«Jeg trodde du satt ute i disse dager?»

«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos
fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til
dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn-
smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her.
Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve
og så bedende på ham.

«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» — han
trakk op sitt ur.

«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt
av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun
omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger.

«Så, så, så —» mumlet han.

Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så
slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær-
tegn.

«Tok du nøkkelen av entrédøren?»

Hun holdt den smilende op for ham.

En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin-
duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i
hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide
ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte
sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig selv. Derpå
pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte
mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og luf-
ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar
og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på
en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo-
huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste-
ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og
nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før-
ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte-
nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden.

Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde
til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så
skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale.

Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på
å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne
sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men
det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han
stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte
hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde
han det hele om igjen. — —

— Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på
Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde
de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con-
stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar-
diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i
utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus-
geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han
skulde gjøre med haven.

Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun
og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer-
digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet;
innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og
øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i
soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise-
toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de
skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9.
Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde
komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten
ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe
ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor
han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne?
Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans
åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne-
valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse.
Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un-
derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen
og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en
utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte-
skapsbrudd . . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike
stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser,
som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den
mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og

selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en
annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt
sig? Ikke et sekund heller, — ikke han, ikke noen av

alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en
kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li-
vets eneste gyldige prinsipp. —

Men det var også noe annet som haket sig fast i henne.
I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be-
synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet
hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen
om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun
svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen-
nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og
sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre
dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som
hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden
mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med
et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det
var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte
hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun
syntes hun følte anger.

Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke
gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne.
Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde
gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses
skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang-
somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da
noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra
henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge.

Hanne stuepike stakk hodet inn.

«Hr. Meier er her og spør efter fruen.»

«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig
raskt bort, forat piken ikke skulde se hennes rødme.
Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så
låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på
håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham.

Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i
et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk
imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance
at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans,
som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li-
delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut.

«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så
ømt på ham.

Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har
jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig.

Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær-
lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun
fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite
barn.

Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre
henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så
mild og god foran ham, var hans hensikt glemt.

«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket
han. «La oss sette oss.»

Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om
hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen-
nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne
med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå
tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så
bøide han sig ned over henne og kysset henne.

Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde
besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde
være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier
hjem.

Den følgende dag var det strålende solskinn med en
mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om
natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen,
og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og
store, synlige og usynlige bekkedrag avsted.

Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance
og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de
tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike
hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger
hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste-
ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange
stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke,
for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand
mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte
steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or-
den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen
beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne
stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all
ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i
veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren
og satte sig selv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole
som var revnet i sømmen.

Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han
skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor
sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks,
og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele
dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som
han nød sittende på kjøkkenbordet.

«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet
Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og
helte den rykende kaffe på underkoppen.

Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad-
den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur.

«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au-
rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke
lenger av veien enn at De kan rope over til mig.»

Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord-
flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, satte den
på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel.

Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått
panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al-
tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al-
buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde
tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med
feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde
vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev-
nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært
et offer for de mest motstridende stemninger og hadde
lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet,
som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit.
Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse
at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans
leber på sin munn; men hver gang var det kommet en
gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av-
grunn for sin fot.

Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som
timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg
for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i
morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen
ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et
kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam-
men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende
urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor-
anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru,
som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker
hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde
sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet
for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke
gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var
hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være,
hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til-
stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig
selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som
måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at
hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant,
hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å
myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham
.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess-
uten — —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt
ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hver-
ken fra eller til.

Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der;
de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til
skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå
inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk-
kenet.

«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev
redd for sin egen stemme. Hun för op og gikk frem og
tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun
blev svimmel av de idelige vendinger; så satte hun sig
ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å
telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske,
og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte
ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men
hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig —
hvor hen -—». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin
panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som
det demrende skjær av det første daggry på en kullsort
himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at
hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen-
der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der
stirrer og lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende,
avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef-
ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å
være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet
hatt og kåpe på og løp ned over trappene.

I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde
med toget.

«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De
får ordne, hvad De selv kan finne på.»

«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.»

«Så reis inn, når De er ferdig — det må De gjerne.»

«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring — —:
Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det
minste? — Det er et helt kvarter til toget kommer.»

«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con-
stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig
plutselig sulten og nøt stående hvad Hanne tok frem av
matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun et stort
glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og
satte sig inn i kupéen.

Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot-
tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være
der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham
alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu
var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake
til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som
i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis
han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge
sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette,
hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil-
lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av
tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre-
den drog inn i hennes pinte sinn.

Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut-
ter før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket
selv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset.
Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender
og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem
soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen
skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse
vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt
anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem
spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel-
lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte
til spisestuen.

Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt-
tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart
vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove-
værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut.
Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over-
rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone-
fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt
kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun dø-
ren op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø-
ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det
var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag.


# Kapittel XXXIII


Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker,
en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner,
av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann
med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var
blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det
ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk
over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke
flere i dag!»

Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un-
derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk
nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var
middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige,
mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig,
godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu-
den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet.
Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet
kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke
av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit,
stiv fjær. Hun var meget blek; åndedrettet gikk hurtig,
og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig.

«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev
i en notisbok.

Men hun rørte sig ikke.

«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning
av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir
over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr-
siden av sin høire hånd, dreide han hodet og så på
henne.

Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og
spilte ølnene op.

«Kristine, er det mulig!»

Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så
et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme-
tørklæet frem og holdt det for øinene.

«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.»

«Jeg er vendt tilbake» — stammet hun.

«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig,
halvt misbilligende.

Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over
maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om
hverandre.

«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.»

Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans
ansikt.

«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine,
du forstår jo nok at forbi er forbi.»

Hun blev blussende rød og så atter blek.

«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke — jeg
vilde bare be om en resept.»

«Er du syk?»

Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok
nu overhånd.

«Ja,» — hulket hun.

«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta-
gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket
henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei-
ler dig.»

Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul-
vet mens hun talte.

«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den
gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De
husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for
brystet.»

«Har du hatt det lenge?»

«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det
blitt rent ille.»

Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt.

«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere
om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg
legger mig,» vedblev hun.

«Har du spurt noen læge før nu?»

«Nei» — sa hun, «jeg har vært her ved døren mange
ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke
mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et ubeskrive-
lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli
sint,» tilføide hun fryktsomt.

«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende.

«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en
eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem,
«— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så
syk at jeg måtte ha doktor.»

«Hvor lenge har du vært her i byen?»

«Siden straks før jul.»

«Hvorfor blev du ikke i Drammen?»

«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde
ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så
glatt i en liten by — —. Og så blev jeg også uenig med
min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja,
alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i
fred.»

«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende
på hodet. «Og går det dig bedre nu da?»

«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over-
komme — —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er
tæring.»

«Hvor faller du på det, Kristine?»

«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk-
dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør-
get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig
stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant
ned over hennes kinn.

«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike.
Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.»

«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone
lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.»

Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i
grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom-
met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var
hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun
så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle
dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen-
nes kinn.

«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og
slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han
tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til-
bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ-
ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte
med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som
var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt
gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt.

«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent,
«Ja nesten like til de døde.»

«Du har ikke mer tæring enn jeg selv —. Men kom,
nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.»

«Skal jeg knappe op?» spurte hun.

«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg
skal få noe å vite.»

Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck
la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig.

Men hvordan det gikk til eller ikke — plutselig visste
han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans
veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og
innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i
armene og kysset hennes varme, bare bryst.

«Legg den bort» — sa han og løftet hatten av henne.

Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse.

Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta-
gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om-
kring henne. «Jeg vil holde av dig som i gamle dager» —
hvisket han...

Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn
i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot-
tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass
på den ytterste kant av et stolesete.

Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder-
lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin
over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen-
nem sprekken.

Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske
som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av
værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent
mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu-
set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun
uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke
begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den
troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne
fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig,
så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine
leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr,
som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for
en stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha
hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod.
Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry-
stet — —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev-
net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger.
Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det
jo ingen hjelp i det —. Hun vilde si ham det selv med
en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei,
han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ-
relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av-
klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se,
hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!»
hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett
av det.

Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter
passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå-
lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer
enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De
hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne.

Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne
å vende om og spasere litt.

Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være
behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun
svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da
Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op-
levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av.

«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med
jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent
på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne
hadde fått tid til å tilby sitt følge.

Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke
klare for sig selv, hvorledes det var Constance hadde sett
ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent-
lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over
hele sin skikkelse.

Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved
Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin-
gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun
være der innen 7 og Meier kom først klokken 10.

Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin,
sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og siga-
retter, nei sigarer, sterke, fine.

Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer
med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser.
Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei.
Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun
sett ligge etsteds i en vinduspost.

Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast-
løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun
at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme
vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like
bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men
stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op
og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun
tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte
med dammerammeram, dammerammeram.

Endelig pep toget, og hun satt i kupéen.

Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei?
Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det
jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig selv og
gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt.

Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en
kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden.

«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken
med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine.

«Nei, jeg reiste allikevel ikke, — jeg har vært en lang
tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i
natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.»

Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om
og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op.

«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa
Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var
riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det
ikke er koldt der oppe.»

Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør-
brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke
behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde.

Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod
en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og
snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord
med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann-
kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus-
posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et
laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler
bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek-
ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på
en stor koffert, som var trukket bort til sengen.

Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen,
hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar,
så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, satte sig
i en gyngestol og reiste sig igjen.

Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite
gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på
gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en
krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var
alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de
bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst-
hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang
skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille
rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød,
som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes.
Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag
og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå i sofaen, men
gikk tilbake for å se om også verandaen var full av
måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når
hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt
ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad
det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et
sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide
sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i
neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be-
redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ;
så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av-
talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra
huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig
plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer.
Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte
litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det
skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen
som vilde kvele henne.

Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde
ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig
blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av
en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille
til han var like ved siden av henne, for å være sikker på
at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og
rørte ved hans arm.

«Constance» — hvisket han med en overstrømmende
ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.»

Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre
tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn
med kyss.

«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med
sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.»

Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom-

s
met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse-
lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne
hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk-
kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn-
ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene
omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op
de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte
ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk
ovenpå.

Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset
gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til
alle sider.

I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut.
Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så
kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu
og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils
vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok-
ken 6.

Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han
stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det
fordømte billede, mumlet han, rev av en fyrstikk og
tendte ild på det.

«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» — sa han
halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og
trådte ilden ut med foten.

«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt
har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere
ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra
sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter
for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og
ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom-
mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte
den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha-
rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du
gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var
hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et
blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så
som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til
farvel!


# Kapittel XXXIV


Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp
søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in-
gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu-
gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var
foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene
fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme
sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun
måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen,
smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde
hun nu også funnet lindring ved det? — — Hun følte
trang til å spytte sig selv ut. Det var ikke stoff i henne
til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem-
medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for
alt ved sig selv.

Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig?
Hun satte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så
falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik
slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu-
tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin
mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og
hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde
ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange
skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad
ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig
hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for
henne.

En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte
var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille
inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke
orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en lang-
som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø.

Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss
på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja,
det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det
var hvile i.

Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time
mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot.

Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I
ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer
til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være
hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig-
heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk-
ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og
gikk ned til toget.

I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med
lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne
før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om
dette ene: å skynde sig med å dø.

Likesom den foregående dag lukket hun selv op og
kom ubemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt
skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal
ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke
kunde bære det lenger. Constance.»

Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for-
seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet
i hans mottagelsesværelse.

Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok
frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var
blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en
innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon;
Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av.

Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår-
nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes
øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på
veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit-
tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren
hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens
stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske
liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff-
ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte
skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet
og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det
forekom henne at barnet der var en ganske annen enn
henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille-
det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men
om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som
et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde
moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett.

Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var
hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be-
skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte
hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var
det gått mig bedre.» — Så mintes hun et annet ord av
sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er
en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han
var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.»

Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist,
hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs
store synd.

Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen-
gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn-
holdet i ett drag ...

Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck
vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var
han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet
han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det
forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å
si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig — Iå ikke
hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og
så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det
kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der
inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der
den gang.

NE

Constance Ring SITI

Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han
bort og ringte.

«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn-
tredende kokkepike.

«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da
hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken.

«Det er godt,» sa han og vinket.

Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine
nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for
ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer.
Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk
det til sig.

Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek-
ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto-
len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet
mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan
fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over
ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som
var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han
gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret,
hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i daglig-
stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled
boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den
usmak han hadde av sig selv. Han fikk lyst til å drikke
noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en
karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk det
ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt
efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning.
Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance
fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så
gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne
eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun-
nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles
uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele.

Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde
sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og
hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans
gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro
ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig-
nok protestere mot.

Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet
stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det
var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun
enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det
allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til
gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen
skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn
hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som
for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. —

Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre-
tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses-
værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det
første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un-
derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem
ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene
blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake.
Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene.
Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt.
Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig
anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op.

Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne
øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var
sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sen-
gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske
var rullet et stykke bort over gulvet.

Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det
livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam-
rende rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen
over det.
å

Depotbiblioteket

Ø47
ONSTANSK RING