Constance Ring 5

han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren
kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem-
komst pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve-
nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt.

Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk
plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives.

Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu
førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en
hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene
slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på
det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet.
Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde
man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider,
og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker
av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje
av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden.

Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest
knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus-
posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et
drømmende uttrykk i de bedrøvede øine.

Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter-
middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de
treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især
var det vannet, som lokket og drog henne.

Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var
vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i
alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet
de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen,
så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk
like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene
lå og hev på sig og slet i sine fortøininger, som var de
redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått
og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den
hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å
sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde
ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke