Constance Ring 7

hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke
der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode,
han ikke vilde gjøre henne?

Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan-
ten foreslått.

Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde
han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet
fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må-
neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også !

Bare det kom småfolk — mente tanten.

Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke
ha talt om det, — men pokker heller!

Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør-
grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd,
og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres.

Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det
gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede
hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig-
het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly-
stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for
Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann-
folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å
bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var
det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få
henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale
og slite hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut
på å si ham imot eller være ubehagelig, for da skulde
han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo.

Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København,
dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin
kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt;
hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig
få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort
opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig
ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo
aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op-