8 Constance Ring

fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De
hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands-
dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt
om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde
spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde
hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. —
Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil
Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt
henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med,
og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet
ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og
senere.

«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli
hjemme,» brast det plutselig ut av henne.

«Gud bevar”s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et
spøkende ord; men værs'god — hvis du tror, at jeg tigger
dig, tar du feil.»

«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg
reiser ikke med.»

Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så
hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring
sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som
f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine
fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort-
over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og
bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen
mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig
ting, som han hadde god greie på i forveien.

I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å
forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im-
ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke.

Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte
de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde
skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk-
net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem
fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet