10 Constance Ring

skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme
og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse.

Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for
tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og
sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer-
tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin
støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv
til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for-
talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet,
som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram,
som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av
skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort
og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere
enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var
idel lede og likegyldighet.

Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en
sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle
satte sig over til ham og spurte efter Constances befin-
nende, og om hvordan humøret var.

«Skitt» — sa han og ristet på hodet med en grimase.

«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, for-
trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så
vilde det ha en god innflytelse.»

«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med
øinene.

«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre
det som er riktig. Min søster er så god og forstandig —
ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så un-
derlig med ens mor.»

Ring var ved sitt bestemmelsessted.

«Jeg skal tenke på det» — sa han trevent og sprang
ut, mens sporvognen var i full fart.

«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk,
Constance?» — sa Ring plutselig samme dags aften,
mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe.

Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og