Constance Ring 13

Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante-
stativene borte ved det brutte vindu, hvor det i en run-
ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler.
Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt
inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden
over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller
også måtte hun rent ha glemt det.

En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt
skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været.

«Hvor blir du av, Constance?» — det lød så klynkende.
— — «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like
av sengen for å se, hvad hun tok sig til.

Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha
trukket sterkt fra vinduet.

«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om
hun var blitt overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå
slukket hun lampen og gikk inn til ham.

III.

Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren-
skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før-
ste dampskib.

Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel-
satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den
fullkomneste orden, forat moren skulde bli riktig tilfreds
med hennes stell.

Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom.
Gikk hun ikke der og var i godt humør.

De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance
hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert
øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting
til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran-
dring i arrangementet.

Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i
gråt og falt henne om halsen.