14 Constance Ring

Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp-
skib ikke var det rette sted til å opføre scener på.

Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige
håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl-
dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det
var for en ny kirke, de kom forbi.

Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri-
stiania på seksten år.

Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte
hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som
duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr,
som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og
om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å
stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres.
Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde
med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane
stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre.

Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con-
stance sår om hjertet og bragte en skare minner med,
som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten.

«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for-
nøielse» — sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som
uttrykte hans misnøie.

«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da
hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad
går det av dig, barn?»

«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» — det lød halvkvalt,
bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene.

«Jo, det er oplivende for en mann» — sa Ring og gjorde
en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme
til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige
stilling.

Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse
for dem alle at kjørselen var til ende.

Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i
værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han