Constance Ring 21

Hun var allerede borte ved døren.

«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din
mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for-
melig bestyrtet ut.

«Såpass måtte han vel gi mig lov til, — han, som er
Så snild.»
«Kom her, Constance» — sa moren strengt, og da hun

atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al-
vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller
ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske
ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde
betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em-
bedsmanns datter være kommet således på det tørre,
det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig,
elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem-
mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun
ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han
søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var
nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun
strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun
holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde
vanskelig for å vinne bukt med hos sig selv, så skulde
hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun
skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet.
Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel-
signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance
som i gamle dager,

Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo-
ren også trykke henne til jorden med dette snakk om,
hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun
skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne
til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å
være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt
op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun
alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med
denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske-