24 Constance Ring

han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste
morgensær.

Det var svært så fetert Constance var, — alle Rings
venner var hennes opvartende kavalerer, — men det var
jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak-

kurat likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli
anledning til rykter.

Jo, — fru Blom fant at hun hadde grunn til å være
tilfreds.

De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og
Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru
Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener-
vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i
strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i
den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con-
stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort
vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og
til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig
hadde budt henne.

Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt
siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam-
mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner;
deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så
meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed-
vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett
ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med
Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet
gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte-
lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an-
net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter.

Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det
ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde
dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens.

Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at
det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne
et sted, hvor de kunde være mer for sig selv.