26 Constance Ring

å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han-
sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt
det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som
noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til-
trekkende.

Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran
speilet i entréen og inne i Maries påklædningsværelse,
fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter
fra vinduene til dekorasjon under den store palme og
foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul-
vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran
fotstykket.

Snart var de alle plasert i makelige seter med benene
utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ-
desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå
bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske-
begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle
stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an-
siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde
vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det
en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små-
snakket nesten hviskende.

«Å Meier, spill for dem så lenge, — bordet skal snart
være dekket» — sa fru Marie, som ilte gjennem stuene
med en armstake i hver hånd.

En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl-
let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis
ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk
med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til
pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing-
rene i stormløp fare over tangentene.

«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte
hodet halvt mot de andre.

«Om aftenstemning — om lengsel — om kjærlighet
— — om Sarabråten, — om —» de ropte alle i munnen
på hverandre.