28 Constance Ring

«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte
jeg forleden» — sa en spissneset liten frøken med en
masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok,
han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nik-
ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru
Ring?»

«Det ligger til familien» — sa Fallesen — «moren er i
slekt med Ole Bull.»

«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance.

«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket
Lorck.
«En to — tre og tyve år vel» —

«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for-
sikret frøken Schwartz.

«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore-
slo Lorck.

Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem.

Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å
merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen.
Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse
langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med
stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel lyttet med
hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i
fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så
betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på
tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm
før å få ild.

«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op
dørene til spisestuen.

Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og
endte i en stygg dissonans.

«De fortsetter nok efter bordet — når vi ber Dem
pent,» — sa Marie, da han reiste sig.

«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så mor-
somt !» — — summet det rundt omkring ham.

Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans
eksempel og førte hver sin dame til bords.