Constance Ring 29

«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» — hvisket
fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, —
«du er for utringet, en ser ditt bryst.»

«Mitt bryst! umulig, tante.»

«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. — Rett på det, før
din mor ser det.»

Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemme-
lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun
blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så
langt op, som hun kunde få den.

«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene
var kommet i omløp, — «drikke vin og holde taler, skal
vi ikke?»

«Takk skjebne —», sa Lorck og sukket.

«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —»

«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, — det kan nettop
være morsomt —»

«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme-
tisk rypebryst.

«Verten må begynne» — — lød det fra flere.

Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre
likeså.

«Ja, altså» — sa han og reiste sig — — «jeg er blitt
dømt til å holde en tale, — jeg sier med vilje dømt altså
— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god-
villig, og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne
altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra
Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet.
Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en sær-
deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn
Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når und-
tages at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. —
«Jeg har satt en stokk til,» — innskjøt Meier. — «Og at
hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen.
— «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som
hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under
almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert