30 Constance Ring

sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —,
«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de
nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» —
sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat-
ter. — Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! —
«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con-
stance.

«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte
Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også
vilde ha et ord med i laget.

«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen.

«Hvafornoe — skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring
og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig-
heten slo an.

«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er
enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av-
slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer
og herrer, — velkommen til bords!»

«Hipp, hipp, hurra !» — forsøkte Ring og dirigerte med
armen. — «Hurra, hurra !» — lød det med et par spinkle
røster.

«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet
ut, — «vi blir opsagt.»

«Hvordan går det med Deres fot, frue?» — spurte
Fallesen, som satt ved Constances høire side.

«Den er visst god igjen.»

«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var
ment på å skulle gå henne like til sjelen.

«Fyll i glassene, mine herrer» — ropte Hansen og slo
til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.»
«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance

halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad
det er om.»

Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance
var så villig til å innlate sig med ham.

«Gubevars, — det er mer enn tilstrekkelig» — sa han

og 1o.