36 Constance Ring

Han vendte sig mismodig fra henne.

«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans
sammen?» ropte hun efter ham.

Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig.

«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på
ham?» — sa Lorck — «synes De ikke, De har nok på
samvittigheten?»

«Hvad skal det være til at De går slik og griner på
mig, — De er virkelig så kjedelig.»

Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier,
som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav-
brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la
skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere,
bøide han hver gang det ene kne foran damen og var
enda tidsnok tilbake på plass igjen.

«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i dame-
kjeden.

«Jeg synes nu forresten det klær ham» — svarte hun
undskyldende.

«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halv-
høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham.

«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemytt-

lig til ham.

«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» — hvisket
Fallesen til Constance med forgremmet stemme.

«Ikke skap Dem slik» — svarte hun motvillig, «det er
rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i
fjerde tur.

«Ikke et ord har De talt til mig i aften» — begynte han
igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» —

«Men så pass dog på — det er Dem, som skal frem,
løitnant !» —

«Han gjør kur til min kone, den tosken» — så Ring til
sin dame.

«Det gjør de jo alle» — svarte hun. «Er De ikke
sjalu?»