Constance Ring 39

Lorck kom inn efter selters.

«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte
kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjen-
nem dagligstuen.

Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet.

«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» — spurte Meier
under en av pausene i galoppen.

«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde-
lig.»

«Kjente De Dem igjen?»

«Nei, slett ikke, — det var så mange sorter i det» —

«Kjente jeg Dem — jeg mener sånn riktig godt —
skulde jeg nok gjøre det bedre.»

«Kjente! — ja pytt, ja — gad visst hvordan det skulde
gå til» —

«Gav De mig lov til å tale med Dem — så» —

«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam-
men! — og De tror, det nytter — en kan få inntrykk,
danne sig forestillinger — lenger når man ikke, og så
er det alltid rav ruskende forkjært.»

«Men det var da vel mulig å bli kjent — — hvis man
da ikke med vilje skjulte sig» —

«Det gjør man alltid — ikke nettop med vilje — men

skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss?
— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør el-
ler tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og

vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke
til, hvor ens vi alle er.»

«De ligner ingen annen kvinne.»

«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som
dets stemplede produkter.»

«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en
går og står og taler og opfatter på nettop den og den
manér.»

«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke-
lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.»