40 Constance Ring

«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con-
stance, da de atter tok plass.

«Fordi ingen har bedt mig.»

«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet
til Deres foreldre, spilte De da?»

«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano-
klimpring.»

«At Lorck ikke har sagt det, — det var jo ham, som
tok Dem med til oss den gang i fjor — husker De.»

«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt
hombre med ham hos Lorck.»

«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, —
det gjør de hos oss, — og det må De også. — Vil De?»

«Det er intet i verden, jeg heller vil — jeg takker Dem
så meget for Deres vennlighet.»

«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så
nysgjerrig på ham.

«Jo, for det blir snart forbi, frue» —

«Skal De til utlandet?»

«Ja, det er nok meningen» —

«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, — jeg
gleder mig så til Deres spill.»

«Og jeg til å tale med Dem.»

«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» —

«Nu spøker De» —

«Nei så min santen! — Spør bare Fallesen.»

«Den narr!» sa Meier.

De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be-
traktet henne fra siden med et usikkert blikk.

Constance tok i lommen og kom til å rive frem en
hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op.
Hun strakte hånden ut efter den.

«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt
fryktsom ut.

«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» —

Han trykket sine leber på den og stakk den inn under

vesten.