42 Constance Ring

«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen
Ring, og det er mig, det,» gjentok han.

«Ja, det er visst og sant» — svarte hun og lo. «Er det
kanskje noen, som bestrider det?»

«Det er det samme det, — men jeg sier nu bare at det
bare er en, som er . . >»

Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en
halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet,
og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var
han sa.

Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt.

Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler
var blitt ført til sete.

«Ikke sant?» begynte han — «det, er bare én, som er
Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg
ikke rett?»

«Jovisst har du rett» — svarte hun og lo forsert.

«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo
litt klikk. «Tilla—ater De?» sa han med et bukk for
Hansen.

Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge
henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot
og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt-
ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han
hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise
dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det
hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snub-
let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å
holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con-
stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å
hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer
og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde
støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen
tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie
hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte
fallet.