Constance Ring 43

«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pu-
stet som en hval, «vi var ikke ferdige.»

Fru Marie så ut til å betenke sig.

«Nei, nei!» — lød det rundt omkring — «på tide å gå
— slutte mens leken er god —»

«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en
forbrytelse både mot mig og Dem selv» — sa Fallesen
med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok
tøiet på ute i entréen.

Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef-
ter henne med stive, fortinnede øine.

På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han
utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om
at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og
at denne ene var ham, som var gift med Constance, og
ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru
Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor
lenge, blev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring.

Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter
fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang-
somt, og hun støttet sig til Lorcks arm.

Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo-
vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale
om fransk litteratur.

«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» — sa
Constance, «nu kunde de finne på noe annet» —

«Lettferdige — hvad vil nu det si?» — spurte Lorck
polemisk.

«Løsaktige — usedelige da —, hvis De synes bedre
om det.»
«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum-

meste kategorisering.»

«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å
tale med Dem, Lorck. — Skal da allting være like godt,
eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usede-
lige?»