Constance Ring 45

da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller
intet feminin til mor — sier de.»

«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte
Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven-
tet sig noe av svaret.

«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for
sig selv og andre, eller i det minste å late, som om allting
var anderledes, enn det i virkeligheten er.»

«Hvorledes mener De?»

«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere
uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter
dette: Mitt rike er ikke av denne verden, — og så har de
tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det
ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave-
velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne-
emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.»

«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.»

«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe
av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten
til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degra-
dert menneskeheten i en grad, så —»

«Hvor kan De nu si slikt, Meier» —

«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem
med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak-
karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem —
eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen
denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe-
lighet. — Ja, som den har demoralisert !»

Han holdt inne og slo ut med hånden.

«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance.

«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —
dette med kyskhetskravet. — I gamle Jehovas tid var det
jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så
kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne
0. $. v. — Skal man noensinne ha hørt maken !»

«Ja, og hvad så?»