Constance Ring 47

«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring
med usikkert mæle.

«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck,
god natt, Meier !»

Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen.

«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen,
Constance, eller har de kanskje vært det før?»

«Nei. — Ja så, er de blitt dus, — ja det tror jeg gjerne.»

De sa god natt og gikk hver til sitt.

Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han
blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og
påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han
dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men-
neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger
forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og
holdt ham om skulderen.

«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med
dig.»

«— Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier,
da de dreiet om hjørnet.

«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.»

«Det må ikke være morsomt for hans kone» — mente
Meier.

«Å pytt — en venner sig til all slags.»

«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?»

Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme-
lig spørsmål !»

«For dig kanskje» — sa Meier og plirte til ham fra
siden.

«Lykkelig ekteskap, — at du for det første gider ta en
slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Con-
stance, — nei vet du hvad.»

«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier over-
bærende, «så godmodig og spøkefull.»

«En briljant fyr å drikke og seile med — men for-
resten umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!»