48 Constance Ring

«Er han høiremann?»

«Ja vel, og troende.» Lorck lo.

«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !»

«Ja, det kan du banne på.»

«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet
bedre til henne.»

«Å, hvorfor det, — så hadde det jo ingen fornøielse
vært ved henne.»

«Kyniker» — mumlet Meier og falt i tanker.

«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann,
hun vilde blitt kjed av ham, — det gjør gifte folk
alltid.»

«Så—å — du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» —

«Et fruentimmer som hun» —

«Hun er deilig!» ropte Meier.

«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.»

«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri
sett en kvinne så fri for koketteri.»

Lorck gav sig til å plystre.

«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen — akkurat
som da hun var blottende ung — jeg husker henne godt,
og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» —

«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fan-
den så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt
gjort» —

«Fanden i vold !» sa Meier.

«Hvad pokker er du hissig for, gutt? — En kan da
være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å
komme i ry for slett smak iallfall. — Jeg for min del
har vært det lenge» —

Meier svarte ikke.

«Har du sagt henne det?» spurte Lorck.

«Sagt! — hvad for noe sagt?»

«At du elsker henne.»

«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig,
far» —