50 Constance Ring

stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede
og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med
av hele sjelen — akkurat som nu.»

«Det er noe helt annet» — svarte Lorck og gav sig til
å nynne en melodi.

«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier.

«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse
glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så
kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun
elsker, ham og ingen annen.»

«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?»

«Det gjør hun visst. — Hun kold! — Hun er lutter ild
og sanser — et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe
over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For-
resten — hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil
ha alle uten undtagelse for sin fot. — Dette fjolset, denne
Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles
gælen —»

«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan-
set utenfor huset, hvor han bodde.

Meier lot til å trekke på det.

«Nei, forresten, du, — jeg glemte, død og pine — hvad
er klokken?»
«Halv tre» — sa Meier.

«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mum-
let Lorck. «God natt, du.»

«God natt» — sa Meier, og de skiltes.

Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten-
års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be-
gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet
med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt
så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op
i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde
han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått
op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang
til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn