Constance Ring 51

kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes
kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som
han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun
bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen.
Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet
som en avsindig ved lyden av klokken. — Til langt ut
på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde
av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og
en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø-
strene.

Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom-
met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes
fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet
ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete-
ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold
vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for
selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og
forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en
forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en
måned.

«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager»
— mumilet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non
til annen eksamen på kjøpet.»

Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte
frem igjen — —? Bedre, at han ikke hadde sett henne,
— skjønt nu skulde han jo snart reise, — godt, om han
kom avsted jo før jo heller. — Men Gud forbarme sig,
hvor hun var deilig — den måte hun lyttet til ens ord på
— hodet litt på skjeve, øielokkene senket — og så når
hun svarte og plutselig så på en! — Den varme strøm,
som skjøt ut av disse øine — det var til å bli skrullet av.
— Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig — nesten
tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som
betraktet henne — det smil, som da kunde komme, så

mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens-
godhet. —