Constance Ring 55

«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.»

«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som
hadde han et diebarn på fanget.

Constance slo ham over fingrene.

«Hvad tror du fullmektigen tenker?»

«Fullmektigen kan reise til Bloksberg — der kommer
en liten bitte mus mus. — Forresten, du, vi skal huske
å be ham engang — han vil sette pris på det.» —

«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?»
spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig
til å gå.

«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom.

«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa
Constance, «så smått det går med å komme igjennem
«Kvinden på Tjele», du.»

«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt
med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk.

Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet
med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt
fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå
det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og
påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det
sig da, at ankelen var stiv og ophovnet.

De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin
sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som
de pleide. Ring var gått på kontoret igjen, og tusmørket
begynte å falle på.

Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket.

«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun.

Det kom intet svar.

«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,»
smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige åndedrag.

Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig
til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta
den op igjen.

Litt efter ringte det.