56 Constance Ring

«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun.

«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett
lysvåken.

«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance
smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led
av søvnløshet.

«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,»
hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet.

Fru Blom gikk den inntredende i møte.

«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på
skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone,
man bruker til en fremmed.

«— Constance, sier du? — naturligvis er hun invalid,
det var noe, jeg visste.»
«Værsgod, kom her inn — jeg kan ikke høre, hvad

dere snakker om,» ropte Constance.

Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv
lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke-
plysj monterte bord ved siden av Constances chaise-
longue.

«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con-
stance.

«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er
dårlig —»

«Jeg tror du vil, — at jeg ligger her istedenfor å sitte
på en stol, gjør vel ingen fortred.»

«Men Rikard kommer også.»

«Ja, la ham bare det — han skal være velkommen,
med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå
omkring og være opvartningspike.»

«Du da!» lo Marie og tok av sig.

«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie
snakke med noen i entréen; hun var gått ut med sitt tøi.
Straks efter kom hun inn med fru Wleiigel.

«God aften, tante ta bare av dig med det samme,
for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne.