Constance Ring 59

«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil.

«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck.

«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite.
De skulde ha våget å vise ham vekk!»

«Se så, nu ringer det igjen.»

«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie,
og straks efter viste det sig at hun hadde rett.

«Hvad er det, Alette spør om, mor?»

«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. — Ring er
kommet og har én med sig — sier hun, de er i enitréen.»

«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance.

Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet.

«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck.

«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel.

«Jo, ganske riktig — det er løitnanten, kan jeg høre,»
sa Meier og kom inn igjen.

I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte
inn.

«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance
utålmodig og pekte på den nærmeste stol — ellers får
jeg Fallesen der.»

Meier gled ned på setet — hurtig som et lyn.

«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene.
«For en hyggelig forsamling! — Hvad tyller dere den
punsjen i dere for — kom inn til mig, skal dere få noe
annet.»

«Men først drikke te,» innvendte Constance.

Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor-
det inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf-
feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på
en stor bakke.

Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og
laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og
Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret
at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev at de alle
tre tok hver sitt og gikk med.