60 Constance Ring

«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind
var Fallesen der med det.

«— — Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse
radikalere, denne sammenløpne flokk av all slags berme,»
sa Hansen og fortsatte disputten fra måltidet inne hos
Constance.

«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru
Marie.

«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar
på,» vedblev Hansen; han stod og balanserte på hælene
og tok et tak med begge hender i ryggen av en lenestol,
som fulgte hans vuggende bevegelse.

«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk.

«Ja hvorfor det?» spurte Marie.

«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnel-
ser, som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone,
som om han klaget sig.

Constance og Meier gav sig til å le.

«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og
alene arbeider på å nedbryte respekten for, ja, for altså
det bestående,» ivret Hansen.

«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør
ikke annet enn rive ned på både kongen og øvrigheten —
den stakkars kongen, som ikke gjør en katt fortred, —
det er en pøbelaktig trafikk.»

«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk
for det, Ring.»

«Og religionen da» — innskjøt fru Marie — «det er
nu det aller verste.»

«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel.

«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru
Blom.

«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De
ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts-
advokat?»

«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone.