62 Constance Ring

dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem,
landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg
over hele linjen. — Pass nu på.»

Lorck og Meier lo.

«En rask profeti den,» sa Lorck.

«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. —
«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bon-
den våkner — så våkner han til reaksjon.»

«Folkeforføreren?» — sa Constance, «hvem er det?»

«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck.

«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru
Blom og Marie gjorde efter.

«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier.

«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså — disse
stakkars bønder er jo så lett å ta ved nesen, men får de
først øinene op, så —» Hansen vendte atter blikket mot
loftet.

«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver-
drup og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme
sånne, — sånne —» Ring holdt inne, som søkte han efter
ord.

«De som altså vet at deres virksomhet, — ja man kan
si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Han-
sen — «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet
ikke jeg.»

Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar.

«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om
politiske motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende.
«Dannede mennesker skulde dog ha et visst begrep om
noe, som heter en manns ærlige overbevisning —.»

«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret
Ring, «vi har retten og sannheten på vår side — det er
det, det kommer an på —»

«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta-
ter, de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i
samfundet,» fullførte Hansen.