Constance Ring 63

«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde
fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde selv den villeste
venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det
minste er en skurk.»

Lorck brast i latter.

Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det
samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på
munnen.

«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer
som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest
talt altså landsforvises.»

«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru
Marie.

«Ja, gudbevars — og underminerer på alle kanter,»
ivret Hansen.

«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og
med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag
rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til
skade for noen?»

«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i,
«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter !»

«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier.

«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det
også er dunkle ting — et menneske kan da ikke vente å
forstå sig på det overnaturlige, vel? — Det står jo noe
om at forstanden er formørket. — Og hvor skal vi hen
— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det in-
gen Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke
det med å undvære forsynet. — De er ung ennu, men
vent nu bare, til De kommer op i årene.»

«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom.

«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke
kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si
holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det,
vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, —
ja så svikter allting under våre føtter.»