66 Constance Ring

«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier.

«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen.

«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con-
stance sier,» ropte Ring.

«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen,
Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte
sig selv,» instruerte Constance.

«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel.

«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre
med ham?» spurte Ring.

«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt
opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han
bare ugagn.»

«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!»
kommanderte han.

«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin
søster — de satt i dagligstuen og strikket — «alltid så
godslig og munter.»

«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes
nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik
stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.»

«De mener visst ikke så meget med det, du — jeg tror,
det er mer for å gjøre sig til.»

«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke-
risk,» sukket fru Blom.

«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du;
jeg merket jo straks at han var en mann med respekt

for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.»
«Ja, Ring — han er fullstendig i sin barnetro.»
«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie — de

har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel.

«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom
bekymret — «for hun trenger til støtte.»

«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny-
modens?»

«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun