Constance Ring 67

så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr
av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde
veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i
Faust. — Slikt er jo bespottelig.»

«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir-
masjonen,» sukket fru Wleiigel.

«Ja, det var nu for meget av det gode. — Lå hun ikke
der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, — jeg
stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne
om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun
var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med
Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyg-
gelig.»

«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig.
— Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri
å vare,» sa fru Wleiigel.

«Nei, Gud skje lov, — ja, for det var nu virkelig en
forferdelig tid — tenk dig til, hun rente omkring på
bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne-
møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —»

«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli-
giøsitet, er hyklere og kjeltringer —»

«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom.

«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru
Wleiigel.

«Nei, men eksaltert, — ja, slikt er jo den rene galskap,
du.»

«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte
fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal
forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. —
Det er jo en viktig sak, ser du.»

«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru
Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og
Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir-
gitte, at det er nok av steder å holde sig til.»

«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij-