68 Constance Ring

gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand,
går det rent rundt, ja iallfall for mig.»

«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen
under troens lydighet, Birgitte.»

«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma — akk
ja) akk ja, — hvad er vi mennesker en får gjøre det
somerrelt—= >»

«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine
til å reise sig.

Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren
til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den
spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der
bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe
nytt, da hun bad ham.

«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. —
«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne
her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.»

«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i
kabinettet. — «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i!
Hvad bestiller dere her?»

«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance.

«Og instruerer om spadille, manille og ponto der-
nest» — tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt
ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig.

«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte
Hansen.

En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå.
«Vær nu forsiktig med foten din, Constance — jeg har
ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her-
rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God
natt, god natt!»

«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da
fru Blom hadde fulgt sin søster ut. — «Du er jo så glad 1
en whist. Ring, mor vil være femtemann !»

«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte
han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke
til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.»