Constance Ring 69

Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde
mine til å følge eksemplet.

«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring
og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort.
«Klokken er jo ingenting.»

Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på.

«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie,
«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —
Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.»

«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,»
svarte fru Blom.

«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance
omgåes ham så meget, — ja, for jeg skal si dig, han har

så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. — Og så
skriver han i «Dagbladet».»

«Han vanker jo også hos dere, Marie,» — sa fru Blom
med en litt stram mine.

«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. — I går
var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.»

«Med Ring er han nu i familie — ser du.»

«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom,
skjønner du. — Alle damer er rent forhipne efter ham.

— Det er nu i grunnen en skam.»

«— Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde
sett grundende hen for sig. — «Det er såmenn Ring, som
alltid vil ha fatt i ham.»

«Ja, det vil han jo i alle, tante.»

«Constance er sannelig like glad, enten han kommer
eller ei,» — vedblev fru Blom.

«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen-
ner til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig
av med hverandre. — Ja, det er da ikke noe nytt at folk
skal ha noe å snakke om.»

Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar.

«God natt, tante !»

»God natt, god natt.»

«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance