70 Constance Ring

si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn
er til stede, så kan De tro —»

«Snakk, omgåes De ham? —» avbrøt Lorck.

«Når de har riktig fine middager, sognepresten —
skjønner De. — Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», —
ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går
det løs på tidens hule floskelvesen og det omsiggripende
fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie
kan alle slagordene utenat.»

«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa
Lorck. — «Det visste jeg ikke.»

«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn-
dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske:
når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til
de fattige,» sa Constance med en latter.

Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen.

«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,»
sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut.

«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte
Lorck likeledes dempet.

«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg
spør, Meier, om det ikke var Lorck?»

«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde
jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier.

Constance truet til ham og skar ansikter.

Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så
i et verk med illustrasjoner.

«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,»
sa han med et innsmigrende smil.

«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten
å se op. — «Men jeg tenker, Constance kan være trett.»

«Deilige billeder, frue — —.» Han gav sig til å vende
bladene for henne.

«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han
insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — For-
resten, hun liker ham visst ikke videre.»