Constance Ring 718)

som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sik-
reste måten å få sin mann til å debauchere på — sa du.
— Det var den første aften, jeg husker det nok.»

«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er,
som sagt, slett ikke redd for, at Ring — dertil er han en
mann med for gode prinsipper, — men — du kunde dog
forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine I
all kjærlighet —»

En sterk snorking lød plutselig inn til dem.

Fru Blom för i været, men Constance lo — «Det er
Ring som er falt i søvn, — skjønner du vel. — Hør, hvor
trygt han sover —»

«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig.

«La bare mannen ha fred —»

«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så
usundt —»

«Det har han godt av — nu er han naturligvis full
igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed —. — Uh,
hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie,
Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og
Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt,
alt i verden.

Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk-
ket dypt og langtrukkent —

Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten;
hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod
en eketres likkiste, og i den lå hun selv i sitt nattlinnet
med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som
nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt
til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne
ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene
var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner;
hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så
fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især
husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket,
og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut-