74 Constance Ring

slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og
hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun
ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun
stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var
død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor
vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være
død.

«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!»
Fru Blom stod plutselig bøiet over henne.

Constance slo armene om hennes hals og trykket an-
siktet inn til henne.

«Nei, mor, jeg bare tenkte —»

«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?»

«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen
skal jeg fortelle dig den —»

VI.

Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da
Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom
det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun
atter bli alene med Ring.

Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne,
ikke slik innvendig fra, men allikevel — det hadde vært
så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på
farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket
som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut-
vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne
en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne
travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være
i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde
hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke
vært langt fra å ønske henne bort.

Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel
for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden
gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie-