Constance Ring 75

blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at
hun måtte og skulde avsted.

Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin
gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot
den kant moren var dratt.

Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom — —

Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun
hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen
hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver-
den hadde vært kjedelig eller vanskelig.

Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde
bragt henne på kant med sig selv og allting. Hvorfor i
all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde
det til — — og med Ring! Dette usympatiske menneske
som hun slett ikke harmonerte med.

Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned
på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd.

Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam-
mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv
igjen . .. Hvis han døde, ...men det gjorde han
ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det
skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med
kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun
gikk med . . . at hun ikke skammet sig!

Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg-
gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full-
månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver
enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes.

Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren,
bare én eneste gang til, forat hun kunde få kaste sig om
hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes
hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var
glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la
henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle
det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse
mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan