Constance Ring 79

VII.

En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød-
selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var
fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var
over.

Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det
var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan
komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i
Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver
som naturen er iklædd.

Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt
sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med
sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke-
værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den
store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket,
andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig
sammen og lekte enkemann søker make på den store
gressmark som skrånte jevnt nedover mot fjorden til
høire for villaen.

Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke-
mann 1 fronten.

Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i
øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og satte
så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig
av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant
Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk
av med seiren.

Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt
med henne for ikke å rive henne over ende; hun var
svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie-
blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu
bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs
med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham.

«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke