80 Constance Ring

gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at
Constance måtte synes synd i ham.

«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men
slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til,
og det kom et bedende uttrykk i øinene.

«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og
de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen.

Resten av aftenen var Constance munter som sedvan-
lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier.
Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var
bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter
nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart.

Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær-
lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en
hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne-
ske kunde nære for det annet.

Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet
hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde
ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li-
denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann
vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i
sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — —

Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin-
gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde
ikke vært oplagt til å skrive, og hadde derfor stukket
det inn i mappen for å fullføre det en annen dag.

Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til — —. Denne
tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en
gresselig plage; — hadde hun enda vært søvnig og kunde
fått en lur på sofaen — men nei, ikke det engang.

Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot-
sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg-
gen; men på gaten var det ikke det minste å se på.

Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller an-
nen —?

Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere.