Constance Ring 81

Straks efter ringte det.

Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var
naturligvis bare postbudet, — men nei — der hørte hun
noen spørre om fruen var hjemme. — Det var Lorcks
stemme.

Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen.
Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese
høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var
utkommet.

Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé.

Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte
innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet.

«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for
den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. — Et
stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu
gjerne ha gitt oss.»

«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul-
drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet
er jo et gammeldags begrep —»

«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor
den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i
våre —»

«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide
pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et
opmerksomt, nesten lurende blikk.

«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte
Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd
stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært
dikt og tøv — —

«Og De vil klandre Kielland, frue! — Hvad vil De med
at han skal dikte om det, De selv ikke tror på?»

«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. — Men
forresten — klandre, — det var nu slett ikke menin-
gen —»

«Forøvrig tar De feil, frue. — Man døde av kjærlighet

i gamle dager —»

6 — Amalie Skram. I.