Constance Ring 83

«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og
lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og
arbeidet i den annen.

«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ekte-
folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig,
den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt an-
net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne
forlange av et menneske at det skal kunne elske den
samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs-
alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang,
vilde jeg — ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne
utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.»

«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con-
stance med et sukk og gav sig atter til å sy.

«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre
ord var idiot» — fullførte Lorck.

«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con-
stance og så et øieblikk op.

«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist
mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil.

«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme-
lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man
kaller sin utvikling.»

«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har
nu også sin skyggeside — især for kvinnene, — jo eldre
de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift — og så
må det jo tenkes på efterkommerne —»

«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne-
sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land
som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde
være en velgjerning.»

«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men
barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde
være.»

«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance
og sukket resignert.