84 Constance Ring

«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det
kommer an på er jo å være fordomsfri.»

«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et
øieblikk op å sy.

«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv
hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle
og elske fritt.»

«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? — De sa
selv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke
fore,» sa Constance likegyldig.

«Jeg mente de gammeldagse begreper! — Gis noen
kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke
være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu

i over et år har båret på en forelskelse, — som, ja, så
Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke — ender med å gjøre
mig gal.»

Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen
skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven;
holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over-
legne rolige.

Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg-
het; hun torde ikke se op.

Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all-
verdens rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene.

«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte
å late som ingenting.

«Nei, det er ikke av den art — det er kommet så altfor
vidt, — det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!»

Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig
inn i hennes ører.

Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun;
hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei-
det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare.

«Og det har De naturligvis merket, frue, — De har visst
det like så godt som jeg,» vedblev han.

Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun
sank bakover.