Constance Ring 87

Dem — jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis
som 1 aften, frue.»

«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,»
sa hun.

«Nu ja, — De har å befale,» han bukket og forlot stuen
med avmålte skritt.

Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og
rente like mot en av sine venner uten å legge merke til
ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt
inn i øret.

«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre
uten å hilse.

Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be-
gravet i en fløielspute.

Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko-
kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. — —
Hvem det var som hadde tatt henne! — Det var altså
Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne,
så dypt nede stillet han henne! — — Om hun kanskje
elsket sin mann ! — — Håne henne også med dette! Nei,
men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig-
het kunde hedre henne.

Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver-
diløst, og alt det grums det skyllet over henne! — Den
Lorck, den slette, motbydelige Lorck, — hun hatet
ham — — —

Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme.
Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot
sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han
å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker,
av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde
gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev
avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres.

Lorck var iblandt dem.

Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be
Lorck.