Constance Ring 89

«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om
noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.»

«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun
koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig
stille ned igjen.

— Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte
sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun
ikke orket å holde menneskene ut.

Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om
aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om
ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden,
kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde
skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig
langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller
lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme
for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og
vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.»

Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde
hun skulde motta.

Hun undskyldte sig med at hun var syk.

Hvad feilet henne da?

Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun.

Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren?

Det kunde ikke hjelpe.

Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert
og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en
avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne.

Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn
i den med større liv enn noensinne.

Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han
visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt.

I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han
var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene
hjemme.

Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i