90 | Constance Ring

den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde-
lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes
hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten selv,
mer tilbakeholdende enn før.

Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde
med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel
kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for
ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin
bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk-
ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte.

Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det
rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk
ut gjennem døren.

VIII.

Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han-
sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und-
slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så
ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha
greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem
dem, men Constance bøide alltid av.

«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en
aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er
sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at
hun forsvarte Bjørnson.»

«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all-
tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte
fruentimmer — ja, dem har jeg ingen fidus til.»

«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun-
nen en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i
forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke
det.»

«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja,
noe lykkelig ekteskap, som du vet. — De passer ikke.
Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte,
han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun
akkurat tåler ham.»