Constance Ring 91

«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og
vrøvler og har drukket noe. — Den suffisanse! — Og
som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er all-
tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?»

«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller druk-
ket — — men altså, det var jo det som skulde gå over
når han blev gift.»

«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor redd-
somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam-
tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam-
pene.

«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er
det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En
kan altså få ham til hvad det skal være.»

R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet.

«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se
efter om hans skrivebord var avlåst.

Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt
hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød
henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt
krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å
gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke
være sånn, Constance, — det kan nu være det samme,
men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han
hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo
tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det
eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i
ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet.

Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun
gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen
de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig
med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt
utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok,
og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. —

Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett
for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor-