92 Constance Ring

genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig
over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og
trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som
lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like bort
og gjorde det. —

Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte
få hatten fra sig på skikkelig vis.

Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men
hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned
på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor-
det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det.

Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok,
hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden
av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt
den ene hanske på.

«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og
ravet så smått frem og tilbake.

Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken.

«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han.

Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk
forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for-
svant gjennem døren.

Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og
gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig
syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og
gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet.

Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord,
fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri-
maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille,
hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker
om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde
satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes-
sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie
på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op.
Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset.

«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide