Constance Ring 95

net ham, men når hun så husket hans ord hin aften,
blusset forbitrelsen op i henne.

Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var
svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for
å legge i ovnen.

Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at
klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré-
nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien.
Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt
osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en
sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å
ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette
på denne uorden. Døren var halvt åpen, og idet hun
støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe
klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid,
at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte
hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og
i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre.
Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet
med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det
kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol-
let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun
var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd-
ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på
forklæet.

Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det
syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt
sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over
gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men
det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og
at det ikke vilde lykkes henne.

Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun
ut av stuen.

«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så
ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det
var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun