Constance Ring 97

om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt
op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene
strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse
av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne
til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde
hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad
skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk-
kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor-
under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden.
Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt
om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin
lodd, da det intet var på ferde.

Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor
kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, — men
nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne!
Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på
den manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han
kunde være så lumpen og så svinsk.

Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut-
holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud
hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknem-
lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne;
derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som
tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve
med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud
eller mennesker forlange.

«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,»
lød det plutselig like ved hennes øre.

Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt
yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed
mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det
knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding-
let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og
nådde huset hvor Hansens bodde.

Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til
Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem,

7 — Amalie Skram. I.